Fengslende lesing

Ny antologi om fengsler gir viktig kunnskap som beskriver Norge i dag, men overlater til viss del noen av de essensielle diskusjonene til leseren.

Antologien Fengslende sosiologi består av 12 kapitler skrevet av 13 forfattere, noen skriver sammen og bidrar til flere kapitler. Boka tar opp to hovedtemaer, det ene er fengsler og fanger, det andre er undervisningsmetoder på masterstudiet i sosiologi. Siste kapittel beskriver rammene for antologien som er resultat av et alternativt undervisningsopplegg for masterstudenter i sosiologi på Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU. Antologien er skrevet av studenter og lærere som deltok i undervisningsopplegget, delvis lagt til et høysikkerhetsfengsel, Tunga, et lavsikkerhetsfengsel, Leira og friomsorgen i Trondheim. Antologien er resultat av en type prosjekt som sjelden gjøres, som det bør gjøres mer av, særlig når studenter bidrar med egne kapitler.

Denne omtalen tar for seg fengselstemaer, men kan ikke yte alle kapitler full rettferdighet. Jeg velger ut noen temaer som gir linjer tekstene og åpning til videre diskusjoner.

9788202584900

Fengslende sosiologi. Makt, straff og identitet i Trondheims fengsler. Johan Fredrik Rye og Ingrid Ringdal Lundeberg (red.). Cappelen Damm, 2018. 292 sider.

Diskusjonsgrunnlag og teoretisk styrke

Samlet sett gir antologien viktige bidrag til kunnskaper, innsikter og diskusjoner om fengsler og fanger i Norge i dag. Kapitlene belyser mange av de samme temaene fra ulike synsvinkler, som gir mulighet til å trekke linjer på tvers av kapitlene, som gjøres i kapittel 11. Beskrivelser av fangers erfaringer kan diskuteres i forhold til fengselsstraffens to hovedmål: å påføre et tilsiktet onde (Høyesterett 1977) og rehabilitering. Det siste er med i flere kapitler, det første er knapt nok nevnt, til tross for at dette er grunnlag for kontroll og sikkerhet som er fengslets offisielle førsteprioritet.

Flere kapitler kunne vært skrevet opp mot aktuelle diskusjoner om fengselsforskning og fengselspolitikk, men disse mulighetene overlates i stor grad til leseren. Enkelte kapitler skrives inn i ulike teoretiske diskusjoner som kunne vært hentet fra andre sammenhenger enn fengsel. Det gjøres ikke tydelig hvilke fengselsdiskusjoner de fleste av bokas kapitler og boka som helhet ønsker å delta i. Bokas styrke ligger i beskrivelser og diskusjoner av enkelte fangegrupper og ulike soningssituasjoner, og i det teoretiske bidraget i kapittel 11. Til sammen gjør dette boka egnet i undervisning, og inspirasjon for forskere som arbeider med spørsmål om fangers erfaringer, deres svar, og hvordan dette kan forstås.

Et lite format med stort innhold

Boka har på flere måter et lite format: De fleste kapitlene bygger på fangeintervjuer med 4 til 6 fanger, noen også på betjentintervjuer og observasjon. Kapitlene er på rundt 20 sider. Til tross for et lite format om omfattende temaer som det dessuten er skrevet mye om, gir kapitlene nye kunnskaper og innsikter, slik kvalitative studier kan. Noe er også viktig vedlikeholdsarbeid og gir oppdatert kunnskap om fangers erfaringer, svar på ulike fengselsstraffer, og drøftinger i forhold til tidligere og nye teorier.

Til tross for et lite format om omfattende temaer som det dessuten er skrevet mye om, gir kapitlene nye kunnskaper og innsikter, slik kvalitative studier kan

Undertittelen makt, straff og identitet angir bokas overordnete temaer som redaktørene utdyper i fire punkter: Sosial ulikhet i straffeinstitusjonene; Nordisk velferdsstat og eksepsjonalisme; Hverdagsliv i straffeanstaltene: Stigma, krenkelsesprosesser, institusjonalisering; og Makt, avmakt, motmakt. Men temaene brukes ikke i kapitlene, også dette overlates til leseren, eller til diskusjonsgrupper i undervisningen.

Kapitlene er ikke delt i bolker, men rekkefølgen gir mulighet til en inndeling av de 11 fengselskapitlene i fire deler.

Identitet, makt og resignasjon

Kapitlene 2, 3 og 4 gir beskrivelser av fangers erfaringer om å fratas identitet og reaksjoner. Kapittel 2 skriver frem en typologi over sentrale svar på fengslets påkjenninger, konkretisert til klærnes betydning, og erfaring av å være uten klær under visitasjon. Dette drøftes utfra Goffmans sekundære tilpasninger. Det handler om å opprettholde sivil identitet og avvisning av fengslet, og om midlertidig identitet eller tilpasning, som også kan sees som tilbaketrekking, indre eksil, et kjent svar på fengslets påkjenninger (jf. Crewe 2009).

Det er eksempler på motstand og resignasjon. Kapittel 2 er egnet som åpningskapittel og slår an flere temaer i kapitlene som følger, også om ulike levekår, klasseforskjeller: Fanger kan bruke egne klær, men ikke alle kan skaffe det. Hvis klær er viktig i identitetsarbeid vil forskjell i økonomi forplante seg til forskjell i mulighet til å bevare egen identitet.

Forbud-motstands-dynamikk preger også situasjonen rundt legemiddelassistert rehabilitering (LAR), i kapittel 4 og motstandens betydning. Et annet tema er LAR som ett av flere eksempler på ekstra kontrollformer innen fengsel (kapittel 11).

Kapittel 3 tar opp gjengangeres soningserfaringer. Her er det ikke stort igjen av optimistisk motstand og egen identitet som preger kapittel 2 og 4. Utvalget er ni fanger, menn, med flere dommer, fra høy- og lavsikkerhetsfengsel og friomsorg. Temaet er langsiktige virkninger av flere fengselsstraffer og hvordan de innprentes. Svaret er overvåking i sine mange, også moderne varianter, i alle tre soningssituasjoner. Med utgangspunkt i Foucault beskrives dagens ulike panoptikon, fortsatt med sterkt selvdisiplinerende virkning av å ikke vite når man blir overvåket. Folk blir brutt ned, sosialt udyktige og erfarer resignasjon, ettergivenhet, livet som settes på vent (s. 43,44).

Gjengangere risikerer irreversible, uforanderlige, virkninger. Disse funnene kunne vært skrevet inn i diskusjoner om fengselspolitiske mål: Her er ingen tegn til rehabilitering. Men målet om å påføre et intendert onde lykkes, på overtid, etter løslatelse. Det tar tid å sosialiseres inn i et sosialt system og å avsosialiseres. Kroppen husker. Innesperringens, kontrollens og isolasjonens nedbrytende virkninger gjelder allment, de blir gjort tydelige her, og utfordrer også fengselspolitikkens utsagn om humane verdier.

Her blir maktens tilkortkommenhet og dens menneskelige omkostninger tydelig. Men slike temaer diskuteres knapt, fengslet fremstår som et gitt punkt

Disse tre kapitlene forteller om fanger, og dermed også om fengsler og makten de utøver. Tvang fører nok til innordning, men ikke nødvendigvis aksept, og den inviterer til motstand. Kontroll og tvang skaper kamparenaer (som utenfor fengsel), og strategiske svar på strategiske situasjoner og strukturer. Her blir maktens tilkortkommenhet og dens menneskelige omkostninger tydelig. Men slike temaer diskuteres knapt, fengslet fremstår som et gitt punkt. Det gjelder flere kapitler, at fengslet tas for gitt, til tross for utilsiktete, uønskete virkninger, på fengselspolitikkens premisser. Viktige sider ved fangers erfaringer kunne vært presentert som bidrag til diskusjoner om vi vet hva vi gjør når vi sperrer mennesker inne.

Minoriteter i fengsel

Neste del, kapitlene 5, 6, 7 tar opp to minoriteter i fengsel, kvinner og utlendinger som utgjør henholdsvis 6% og 30% av fangebefolkningen. Begge er utsatt for strukturell diskriminering som fører til flere påkjenninger enn dem majoritetsfanger som norske menn gjennomgående erfarer.

Kapitlene skrives med andre tilnærminger enn de foregående: Kvinnelige fanger er sett med kvinnelige betjenters øyne, kapittel 6 skrives utfra et konstruktivistisk perspektiv og i kapittel 7 sees utlendingers situasjon i globalt perspektiv. Kvinner og utlendinger utgjør henholdsvis 50% og 14 % av hele befolkningen. Som fanger har de tilfelles å være rekruttert fra mer marginaliserte deler av befolkningen enn fanger flest.

Dette er tema i kapittel 7, om fanger som vagabonder, fanget i det globaliserte fengsel, basert på intervjuer med 18 øst-europeiske fanger. Perspektivet utvides til å omfatte fangers liv også før lovbrudd og fengsel, diskutert med Baumans begreper flytende modernitet og globalisering. Dette gir nye kunnskaper og innsikter om fangegruppe, fengsler og samtid: Det postmoderne, globaliserte samfunnet åpner for flyt av kapital, varer, tjenester, og av fattigdom og mennesker på leting etter arbeid. Som de ikke finner og – som på andre steder, til andre tider – tyr folk til ulovlige inntekter (Hagan 1994).

Disse 18 ble tatt, dømt og fengslet, og forfatterne viser motsetningen i det frie livet med reising på tvers av landegrenser, som samtidig minsker tilhørighet til hjemland og nye land; og fengslets små, lukkete rom som åpner seg opp som globaliserte møtesteder der mennesker fra mange nasjoner ufrivillig deltar. Globaliseringens økonomiske politikk forsterker forskjeller og øker kriminalisering, og skaper vagabonder, evige vandrere (s.151). En annen gruppe er turistene, med Baumans begreper. Her er redaktørenes tema sosial ulikhet tydelig, i og utenfor fengsel.

Kapitlet kunne vært skrevet inn diskusjoner om hvem som rekrutteres til fengsel, ikke utfra moral eller straffeloven, men sosiologisk sett (Høigård 2003). Kapitlet gir grunnlag for videre forskning om den samfunnsmessige betydningen kriminaliseringer og håndheving av marginaliserte grupper har, utfra perspektiver om kontroll med antatt farlige, brysomme klasser i dagens Norge.

Kapitlet blir eksempel på en annen type kontroll enn fengslets, denne gangen uformell, men sterk nok til at noen kvinner i fengsel er en utsatt gruppe i forhold til menn

Kapittel 5 tar opp kvinnelige fanger, mer marginalisert enn mannlige, som også bryter med vanlig kvinnelighet, og har en hardere soningssituasjon: Strukturell diskriminering gir kvinner færre tilbud og mer isolasjon.

I denne beskrivelsen er også den sosiale soningssituasjonen hardere. De fire kvinnelige betjentenes syn på kvinnelige fanger diskuteres utfra kjønnsteorier og karakteriseres som uønsket kvinnelighet, skrevet inn i feministisk diskusjon, knapt nok i en fengselsdiskusjon. Kapitlet blir eksempel på en annen type kontroll enn fengslets, denne gangen uformell, men sterk nok til at noen kvinner i fengsel er en utsatt gruppe i forhold til menn og noen betjenter med sine rehabiliteringsmål, tatt i bruk innen fengsles rammer.

Unntak fra vanlige fengselstilbud

Tredje del omfatter kapitlene 8, 9, 10 og tar opp unntak fra vanlige fengselstilbud: reflekterende samtaler (RF); narkotikaprogram med domstolskontroll (ND) og fengsel med lavt sikkerhetsnivå (FLS), som alle omfatter få fanger. Som unntak kaster de lys over vanlige fengslers kjennetegn, virkninger og fangers svar.

Rammene for unntakene er ikke tatt opp: at tilbudene er frivillige, fanger/tiltalte må søke om opptak og kvalifisere. Deltakerne får individuelt tilrettelagte tilbud som de er med å forme. Og omvendt, disse tilbudene får tilrettelagte, motiverte fanger. Uten tvil har tiltakene positiv betydning for fanger, slik fangene har lignende betydning for tiltakene. Begge vil gjerne lykkes.

Kan erfaringer herfra overføres til andre deler av fengslet? spør forfatterne, men drøfter ikke hva erfaringer/resultater bunner i: Er det kvaliteter ved unntakstilbudet eller den selekterte fangegruppa? Svaret må bli begge deler, i samspill, med fengselsrammer rundt. Disse rammene nevnes knapt verken her eller andre steder. De omfatter dynamisk kontroll gjennom samvær, og overvåking av alle fengselsområder unntatt cellene, betjenters kontroll av alle områder, kroppens utside og innside (noen foretas av helsepersonell), isolasjon og tvangsmidler – som alt sammen er der og brukes.

Det gjelder betydningen av å være på samme måte mot fanger som man er mot andre til daglig, når vi ser hverandre som mennesker

Unntakene kan gi innsikter om vanlige fengselsregimer, om maktens tilkortkommenhet (se tidligere) og motsetninger mellom makt/kontroll og rehabilitering. Denne kombinasjonen sender motsatte signaler: makt og kontroll formidler mistillit og degradering, mens rehabilitering forutsetter og skal oppmuntre tro på evner, selvstendighet og muligheter.

I de tre unntakstilbudene er makten dempet til fordel for utdanning, arbeid osv. Degraderingen minsker. I RF er dette tatt et skritt videre, det er ingen tvang eller sanksjoner knyttet til samtalen: Fangen bestemmer tema og tempo, blir lyttet til, motivert videre. RF er også alternativ til behandling for her brukes ikke diagnoser: «…i en reflekterende samtale snakker vi normalt» (fange, s.175). Dette skaper ro og refleksjon, et mål i seg selv, slik det er i to andre fengselsunntak, Filosofiske samtaler (Bjørgvin fengsel) og Klosteret (Halden fengsel).

Like fullt sees alle unntak også i fengselspolitikkens formålsrasjonelle sammenheng, som når RF gjør at fangen ønsker å forandre seg. Det andre resultatet, at unntakene peker ut over vanlige fengselsmål og utfordrer 150 år gamle fengselsregimer, skaper ingen prinsipielle diskusjoner, heller ikke i denne antologien.

En erfaring fra unntakene kan styrkes overfor vanlige fengsler. Det gjelder betydningen av å være på samme måte mot fanger som man er mot andre til daglig, når vi ser hverandre som mennesker. Det er ikke nytt, det gjøres i noen fengsler og avdelinger, og kan lette presset for fanger og ansatte.

Kapitlet som står for seg selv

Kapittel 11, fjerde del, tar opp makt og styring av befolkninger, slik det beskrives som disiplinering og governmentality hos Foucault, og kontrollsamfunnet hos Deleuze, skrevet inn i Foucaults tanke om sammenheng mellom kontrollformer og samfunnsforhold, de som nå er endret slik at fengslet med sin romlige plassering av individet som skal disiplineres, er mindre aktuelt. I følge Deleuze og delvis Foucault kjennetegnes dagens kontrollformer av dividuering (vi er ikke lenger udelelige, in-divider), av en selvstyrt, stadig tilpasning utfra kontinuerlig påvirkning fra styringsimpulser, uavhengig av hvor vi er, og uten at det fins noen ”fastlagt form objektet skal passe i” (s. 253). Om fengslet var kontrollprototypen fra 1850- til 1950-tallet, gjelder motorveien i dag.

Men tidligere og nyere kontrollformer utelukker ikke hverandre, de kombineres, spiller sammen, slik forfatteren viser med straffegjennomføringsloven som eksempel, og henvisning til flere kapitler. Denne diskusjonen treffer også alternative straffeformer som ungdomsstraff og -oppfølging. Nye kontrollformer har allerede stilt oss overfor spørsmål om hvordan klienters integritet, uenigheter, rettssikkerhet osv. skal ivaretas når kontroll/straff og hjelpetiltak kombineres på nye måter. Dette er et felt for videre forskning.

Samlet sett gir antologien oss flere kunnskaper og innsikter om fangers soningserfaringer

Kapitlet 11 gir en meget god oversikt over disse sentrale maktteoriene som åpner for å se nye kontrollformer i dagens samfunn, der informasjon utveksles på tvers av systemer som kontrollapparat, utdannings-, sosial- og helsetjenestesystemer. Samtidig kan tekniske nyvinninger kople sammen store datamengder og benytte informasjon ved hjelp av algoritmer. Kontrollens mål er uklart og blandes med hjelpetiltak i retorikk og praksis, også kontrollørene er uklare. Risikoen øker for at samfunnsmessige årsaker tones ned og forsvinner ut av syne i vår forståelse av hva som foregår, og den enkelte fremstår som ansvarlig for det som går bra og alt det andre.

Utdypet kunnskap, muligheter for diskusjon

Samlet sett gir antologien oss flere kunnskaper og innsikter om fangers soningserfaringer, og muligheter for å diskutere hva fengselsstraff går ut på, ut over fengselspolitikkens to hovedmål om tilsiktet onde og rehabilitering, og om fengselsstraffens mange motsetninger, og virkninger, som peker mot det grunnleggende og omfattende spørsmålet som ingen ennå har besvart, om vi vet hva vi gjør når vi sperrer andre mennesker inne.

Referanser

Crewe, B. (2009). The prisoner society. Power, adaption, and social life in an English prison. Oxford: Oxford University press.

Hagan, J. (1994). Crime and Disrepute. California: Pine Forge Press.

Høigård, C. (2003). «Kriminalitet – naturalisering av sosiale situasjoner». I: K. Andenæs & K. Papendorf (red.) Fortsatt uferdig: Festskrift til Thomas Mathiesen, s. 188-199. Oslo: Pax forlag.