Det kultursosiologiske hus

Ny antologi viser frem kultursosiologiens mangfoldighet, men kunne tjent på flere rendyrkede empiriske bidrag.

Håkon Larsen har et prosjekt. I Den nye kultursosiologien, utgitt i 2013, var fokuset på utviklingen i den internasjonale kultursosiologien i de senere tiårene. Et gjennomgående poeng hos Larsen er at kultursosiologien verken kan eller bør begrenses til kun å studere kulturelle produkter eller kulturinstitusjoner, kultur som forskningsobjekt, men med fordel også kan brukes som et perspektiv til å studere sosialt liv og meningsproduksjon. Larsen fremhever at kultursosiologien favner bredt: ”Kultursosiologien er ikke en bindestreksdisiplin i sosiologifaget. Det er et av fagets grunnleggende perspektiver ”(s.20).

Der Larsen i forrige bok tok seg fore seg å vise frem ulike teoretiske perspektiver, har årets utgivelse fokus på forskningen. Kultursosiologisk forskning søker å vise frem et bredt repertoar av temaer og forskningsobjekter som kultursosiologer holder på med.

9788215024998

Håkon Larsen (red.): Kultursosiologisk forskning, Universitetsforlaget, 2015. 242 sider.

 

Bredt tilfang

Antologien er tredelt. I den første delen finner vi Larsens innledning og det som presenteres som teoretiske og metodisk-orienterte tekster. Her er også bokens internasjonale bidrag; Jean-Pascal Daloz` bidrag om kultursosiologiens relevans for ulikhetsforskningen, og Mats Trondmans forfriskende bidrag, en slags kultursosiologisk dannelsesfortelling om hvordan han ble lærer og sosiolog i en industribygd sør i Sverige, fortolket gjennom Paul Willis’ Learning to labour: ”Så fick jag alltså syn på mina finska pojkar och deras livs- och skolvillkor i ett svenskt industrisamhälles lokalsamhälle och skola. För också de hade utvecklat fullt ut blommande och moden skolmotkultur” (s.61).

Del to består av en rekke temaer som plasseres innenfor kultursosiologien, og her finnes det noe for de fleste: kapitler om religion, sykdom, miljø, kjønn og kulturpolitikk viser hvor allsidig kultursosiologien kan være. Bokens tredje og siste del består av tre kapitler som hver fokuserer på sitt forskningsobjekt, snarere enn den mer generelle inngangen som i bokens foregående deler.

Kultursosiologiens rom

Ove Skarpenes og Roger Hestholm har bidratt med et av de mest interessante kapitlene, som det formodentlig kunne bli debatt om i tiden som kommer. De skriver om kultursosiologiens utvikling de siste tiårene, med et særskilt fokus på klasseanalyse. Kultursosiologien har utviklet seg og blitt styrket ved å bevege seg vekk fra analysemetoder som marxismen, som tar utgangspunkt i å analysere det som mangler for å bekrefte teoriene, eller Bourdieu-inspirerte analyser hvor det alltid er samsvar mellom de teoretiske antagelsene og det empiriske materialet. Kultursosiologien står sterkest, i følge Skarpenes og Hestholm, i rommet midt i mellom disse to ytterpunktene, et rom hvor menneskene som studeres har mulighet til å være spontane og kreative og skape endringer.

En antologi med ”forskning” i tittelen skaper visse forventninger, men de rendyrkede empiriske studiene er dessverre en liten del av samlingen

Lite ny empiri

Ragnild Fjellro kritiserer  i sin omtale den skjeve kjønnsfordelingen i boken (fire av 20 bidragsytere er kvinner), og hevder at boken er et eksempel på systematisk utestenging av kvinnelige fagpersoner. En slik kritikk får et lett konspiratorisk preg. Vel er det er vanskelig for oss lesere å vite noe om hvordan forfatterne er blitt rekruttert, men det er mer trolig at denne prosessen er preget av tilfeldigheter snarere enn en bevisst strategi for å holde kvinner utenfor det gode selskapet.

Mer problematisk er fraværet av ny empiri. Del to utgjør brorparten av tekstene og presenterer kultursosiologiske forskningsfelt. En antologi med ”forskning” i tittelen skaper visse forventninger, men de rendyrkede empiriske studiene er dessverre en liten del av samlingen. Kun de tre siste, av totalt 17 bidrag, bygger på konkrete studier.

Del to er derfor uproporsjonalt lang, noe som svekker helhetsinntrykket av boken. Tekstene er her av for generell karakter. Hans Erik Næss’ kapittel om popkulturens bidrag til sosiologien er et eksempel på dette. Kapittelet tar utgangspunkt i utviklingen av amerikanske tv-serier, rommer lite nytt og blir i for stor grad en oppramsing av hva ulike teoretikere har sagt om populærkultur og tv-serier.

Natur og kultur

Mer interessant i denne delen av boken er  kapittelet om kulturperspektiver i medisinsk forskning, signert Lars E. F Johannessen og Dag Album. Sentralt her er skillet mellom ”illness” og ”disease”, hvor førstnevnte er pasienters forståelse av egen sykdom, og sistnevnte er medisinens sykdomsbegrep, som tradisjonelt har vært forbeholdt naturvitenskapen.

Album og Johannessen fremhever på en klar og overbevisende måte det verdifulle i kulturanalysens bidrag til forskningen på legers oppfatning av sykdom: ”Forskningen viser kulturanalysens relevans også for felter som tradisjonelt har vært ansett som naturvitenskapelige. Vi håper den kan inspirere flere studier av angivelig ”objektive” kulturers meningsunivers” (s.156).

Album og Johannessen fremhever på en klar og overbevisende måte det verdifulle i kulturanalysens bidrag til forskningen på legers oppfatning av sykdom

22. juli og traumearbeid

Tore Rafoss’ bidrag om hvordan 22. juli terroren ble fremstilt i den norske offentligheten i månedene etter angrepene fungerer som et godt eksempel på hvordan kultursosiologien kan gjøre seg relevant for samtiden. Rafoss benytter seg av begrepet kulturelt traume, som skiller seg fra personlige traumer ved å være kollektive representasjoner som er kulturelt konstruerte. Gjennom analysen av avisartikler om angrepene får vi øye på fortellingen om terroren som en kamp om demokratiet: Breivik ville ødelegge det norske demokratiet, men ble ”nedkjempet” av det norske folk.

Rafoss skriver overbevisende om hvordan terroren skapte et slags vakuum i den norske offentligheten, som etter hvert måtte fylles, det han kaller et «nasjonalt symbolarbeid» Dette omformet terroren fra å være fremmed og uforståelig til noe som kunne gis en slags mening.

Publikumsarbeid

Arve Hjelseths kapittel tar for seg en annen type ”arbeid”: publikumskultur i skiskyting og fotball. Hjelseths analyse dreier seg rundt hvordan arrangørene prøver å legge føringer for hvordan publikum skal oppføre seg, og hvordan publikummene faktisk oppfører seg. Begge publikummene er det Hjelseth refererer til som sammensatte publikum: de er både er tilskuere og deltaker på samme tid. I tillegg til å passivt overvære arrangementene skapes en atmosfære som igjen gjør arrangementene mer attraktive.

Fotball- og skiskytingspublikummet er forskjellige ved at førstnevnte i mindre grad innordner seg etter arrangørenes føringer, noe Hjelseth mener kan skyldes at fotballpublikummet har vokst seg stort dels uavhengig av idrettens kommersielle føringer.

«Kultursosiologisk forskning» fremstår likevel i stor grad som en vellykket samling tekster

Vellykket samling

På tross av noe skjemmende mangler fremstår Kultursosiologisk forskning  i stor grad som en vellykket samling tekster som evner å vise frem hva som særpreger kultursosiologien, samtidig som de ulike tekstene representerer ulike tilnærminger til å gjøre kulturanalyse. Det er derfor all grunn til å vente i spenning på hvordan Håkon Larsen vil fortsette sitt prosjekt i tiden som kommer.

Det er mange rom i kultursosiologiens hus, og Kultursosiologisk forskning fungerer godt som en døråpner inn.