Den unge Marx

Den unge Marx gir et interessant innblikk i en lite kjent del av Marx’ forfatterskap, men preges også av en grunnleggende ambivalens til hans intellektuelle og politiske prosjekt.

To hundre år etter hans fødsel hjemsøker Karl Marx’ spøkelse fremdeles det kapitalistiske verdenssamfunnet. Slik som han selv ville spådd har finanskrisa i 2008 skapt fornyet interesse for anti-kapitalistiske ideer, noe som blant annet har gitt utslag i en spillefilm om vennskapet mellom ham og Engels. Det har også resultert i positiv omtale i konservative og liberale aviser som Aftenposten, Washington Post og The Guardian, og Gallup-avstemninger som viser at 4 av 10 amerikanere nå mener at mer sosialisme ville vært en «fin ting» for de forente statene.

Den unge Marx er i så måte en betimelig utgivelse. Boka tar utgangspunkt i en flerårig seminarserie på Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo i 2014, sentrert rundt det enkle spørsmålet om Marx’ tekster ennå er relevante for norsk rettsvitenskap og samfunnsforskning. Antologiens ni kapitler er delt inn i tre deler, som henholdsvis tar for seg datidens historiske og rettsvitenskapelige kontekst, byråkratikritikk og rettskritikk.

Selv om flesteparten av kapitlene er skrevet av jurister, har boka en tiltalende tverrfaglig sammensetning. Sosiologi er representert ved Cathrine Holst og historie ved Eirinn Larsen, mens førsteamanuensis i kriminologi Sverre Flaatten ved Politihøgskolen har skrevet to av bokas mest interessante bidrag, henholdsvis om vedtyveri og om hvordan Marx’ byråkratikritikk kan leses opp mot Solstads Armand V. Boken er redigert av Christoffer Conrad Eriksen, som også har skrevet innledningen og et avsluttende kapittel om Marx’ konstitusjonskritikk.

marx

Den unge Marx: Rett, samfunn og vitenskapsteori. Christoffer Conrad Eriksen (Red.). Oslo: Cappelen Damm, 316   sider.


Antologiens bidrag

Karl Marx er blant de mest beskrevne og fortolkede tenkerne i samfunnsvitenskapens historie, og et relevant spørsmål å stille til enhver ny bok om Marx er derfor i hvilken grad den bidrar til de hyllekilometrene av sekundærlitteratur som allerede finnes.

Etter mitt syn skiller Den unge Marx seg ut på tre måter. For det første fokuserer boka på Marx’ bidrag til rettsvitenskapen, en disiplin som (i hvert fall i den marxistiske litteraturen jeg har lest) vanligvis kommer i bakgrunnen av politisk økonomi, sosiologi, filosofi, historie og estetiske fag.

For det andre tar antologien for seg tekstene Marx skrev i perioden 1837 til 1844, noe antologiens redaktør Christoffer Conrad Eriksen begrunner med at det var i denne perioden da Marx skrev mest om rettslige spørsmål. Utvalget avsluttes altså med de økonomiske-filosofiske manuskriptene fra 1844, som normalt regnes som det første sentrale verket Marx skrev, og består ellers av korte journalistiske tekster, artikler, brev og notater. Med unntak av de nevnte manuskriptene er dette en (relativt sett) lite lest og tilgjengelig del av Marx’ forfatterskap, og formidlingen av disse tekstene gir derfor boka en verdi i seg selv.

For det tredje skiller antologien seg ut ved at bidragene hverken er skrevet av selverklærte marxister eller anti-marxistiske kritikere. Ingen av bidragsyterne har skrevet systematiske Marx-analyser tidligere, noe som ifølge Eriksen har «gjort det enklere å lese Marx uavhengig av alle lagene med tidligere fortolkninger» (s. 32).

Antologien er også eksplisitt avgrenset til Marx’ tidligere verker, og tar derfor ikke for seg senere verk som Den tyske ideologi, Grundrisse, Kritikk av sosialøkonomien og Kapitalen. Det var i disse tekstene Marx utviklet den vitenskapelige og teoretiske posisjonen vi i dag kaller marxisme, ofte i direkte polemikk med syn han hadde holdt tidligere. At antologien hverken er skrevet av marxister eller tar for seg marxismen som sådan gjør at den stikker seg ut i sekundærlitteraturen, med introduserer også noen problematiske tvetydigheter som jeg vil diskutere mot slutten av omtalen.

Marx fjernet seg gradvis fra ung-hegelianerne og deres filosofiske form for kritikk, til fordel for en analytisk strategi som skulle utvikles via empiriske studier av faktiske økonomiske og historiske forhold

En tid for brytninger

Karl Marx levde i en tid som på alle måter var preget av politiske, teknologiske og intellektuelle brytninger, og det kan være verdt å skissere opp grunntrekkene i livet hans før vi går videre.

Marx ble født inn i en sekulær jødisk middelklassefamilie i småbyen Trier, og flyttet til Berlin for å studere juss i 1837. Som student ble han introdusert for de unge venstre-hegelianerne, en intellektuell krets som forsøkte å drive historien framover gjennom å nådeløst kritisere datidens religiøse og konservative ideer.

Konflikten mellom de unge hegelianerne og den stadig mer kristne Prøyssiske staten gjorde det umulig for Marx å få arbeid ved universitetet, og resulterte i at han i stedet slo inn på en karriere som journalist og avisredaktør. Deretter fulgte noen flakkende, men produktive år hvor Marx etter tur ble kastet ut av Prøyssen, Frankrike og Belgia.

I disse årene fjernet Marx seg gradvis fra ung-hegelianerne og deres filosofiske form for kritikk, til fordel for en analytisk strategi som skulle utvikles via empiriske studier av faktiske økonomiske og historiske forhold. Etter Althusser har det vært vanlig å plassere overgangen til den sene Marx ved skrivingen av Den tyske ideologi i 1845, som markerer et tydelig brudd med den humanistiske Marx leseren får presentert i Den unge Marx.

I 1849 søkte Marx og familien eksil i London, på den tiden den mest liberale europeiske hovedstaden, hvor han ble boende fram til sin død i 1883. Det var også der han skrev sine viktigste verker, under forhold preget av tidvis ekstrem fattigdom, sykdom og nød.

En rekke av bokens bidrag behandler Marx med en kritisk distanse som iblant tipper over i direkte skepsis

Mistenkeliggjørende insinuasjoner

Det første kapittelet er skrevet av Dag Michaelsen, og fokuserer på Marx’ år som student. Leseren får også en detaljert innføring i temaene som preget datidens prøyssiske rettsvitenskap, særlig den såkalte kodifikasjonsstriden. Kort sagt handlet denne striden om hvorvidt de tyske lovene skulle samles og formaliseres i et felles lovverk, eller om man skulle bevare en mer tradisjonell lovgivning basert på en kombinasjon av sedvaner og romersk rett.

Michaelsen gir denne konflikten mer plass enn Marx selv, og virker ellers ikke særlig imponert over Marx’ år som student. Store deler av kapittelet er basert på et brev Marx skrev til faren i 1837, hvor han blant annet forteller at han har lest en kommentert samling av pavekirkens regelverk på over 1000 sider. Denne påstanden beskriver Michaelsen som «nokså usannsynlig» (s. 64), og han lurer også på om en 300-siders lang oppgave Marx beskriver til sin far «noen gang ble skrevet» (s. 62).

Det er for meg uklart hva som er Michaelsens motivasjon og belegg for å påstå at Marx løy til sin egen far i brevet. Marx var kjent for sin enorme lese- og arbeidskapasitet, og lærte seg blant annet russisk for å kunne lese om arbeiderklassen i Russland. Michaelsens insinuasjoner er likevel typiske for hvordan en rekke av bokas bidrag behandler Marx med en kritisk distanse som iblant tipper over i direkte skepsis, og hvordan Marx’ selvstendige bidrag ofte nedtones.

Det neste kapittelet er av Sverre Flaatten, og handler om artiklene Marx skrev om en ny tyverilovgivning i Rhinenland i 1842. Dette var den første gangen Marx engasjerte seg i offentlige og sosiale spørsmål, og tekstene inneholder også en tidlig kritikk av den private eiendomsretten som grunnlag for strafferetten. Flaatten trekker linjene fra 1840-tallets vedtyver til dagens omreisende tiggere og vinningskriminelle, og skriver fram en overbevisende analyse av hvordan Marx skilte seg fra datidens rettsvitenskap ved å utvide sivilsamfunnets politiske subjekt til å også omfatte kriminelle og eiendomsløse. Flaatten bidrar også med et kapittel om den byråkratiske jesuitt, hvor han gjennomfører en elegant og inspirert samlesning av Marx, Dag Solstads Armand V, profesjonssosiologi og Pierre Bourdieu.

Marx' grunnleggende standpunkt er at det er den kapitalistiske økonomiens logikk som i størst grad truer de sosiale verdiene systemet skal realisere

Å ta Marx på alvor

Antologiens andre og tredje del er viet henholdsvis byråkratikritikk og rettskritikk, og inneholder kapitler av Cathrine Holst, Flaatten, Markus Jerkø, Ivar Alvik, Inger-Johanne Sand og Christoffer Conrad Eriksen.

Holst skriver opplysende og godt om «ekspertifiseringen» av samfunnet, som Marx kritiserer både på demokratisk og epistemologisk grunnlag. Holst viser til Marx’ skille mellom formell og reell frigjøring, og hans argument om at det liberale demokratiet realiserer en abstrakt frihet hvor fundamentale sosiale spørsmål utdefineres som upolitiske. Dette poenget følges opp i Jerkøs kapittel om menneskerettighetene, hvor han viser til grunnlovens miljøbestemmelse som eksempel på en politisk rettighet som forblir virkningsløs så lenge den ikke tar tak i de sosiale og materielle årsakene til miljøproblemene.

Også interessant er Ivar Alviks kapittel om Marx’ liberalismekritikk, som han anser som «en grunnleggende original, moralsk kritikk, som angriper liberalismens innterste kjerne, grunnverdier og menneskesyn» (s. 232). Alvik tar utgangspunkt i Marx’ kommentarer til James Mills Elements of Political Economy og de økonomisk-filosofiske manuskriptene fra 1844, hvor Marx fra et humanistisk ståsted viser hvordan økonomiens organisering leder til fremmedgjøring og sosial desintegrasjon.

Alvik drøfter styrker og svakheter i disse tekstene på en jevnt over balansert måte, og skriver at Marx «med en blendene klarhet» avdekket «den liberale kapitalismens grunnleggende anatomi og organiske logikk» (s. 254). Likevel konkluderer han med at Marx ikke nødvendigvis forteller oss at kapitalismen må avvises, men helles begrenses gjennom politisk og juridisk regulering:

«Man trenger ikke å mene at Marx rokker ved fundamentene for en liberal rettsstat som beskytter privat eiendomsrett for å anerkjenne at det å forsøke å forstå og ta på alvor Marx’ originale og utfordrende kritikk, kan bidra til økt bevissthet om noen moralske dilemmaer og utfordringer som er til stede i vårt rettslige økonomiske system»

Kommunisten Marx plasseres dermed i en trygg, sentrumsliberal diskurs, hvor frihandel og deregulering går hånd i hånd med en velferdsstat som skal korrigere kapitalismens mest destruktive konsekvenser.

Det er interessant at Alvik her og ellers føler et behov for å forsikre leseren at det er fullt mulig å ta Marx «på alvor» uten å utfordre kapitalismen som økonomisk system. Her kan man innvende at det å ta Marx på alvor nettopp må innebære å anerkjenne radikalismen i tankene hans. Marx’ grunnleggende standpunkt er at det er den kapitalistiske økonomiens logikk som i størst grad truer de sosiale verdiene systemet på papiret skal realisere, og det er også dette standpunktet som skiller marxisme fra andre former for samfunnskritikk.

Utviklingen i Marx’ forfatterskap er at han først kritiserer kapitalismen fra et moralfilosofisk ståsted, mens han senere viser hvordan kapitalismens systematiske egenskaper produserer sosiale selvmotsigelser uavhengig av enkeltmenneskers intensjoner. Antologiens avgrensning mot de senere tekstene tar her brodden av Marx’ kritiske prosjekt, fordi en normativ kritikk av egoisme og sosial urettferdighet lettere lar seg integrere i en liberal verdensanskuelse enn strukturelle analyser av systemtendenser og selvmotsigelser.

Uansett er det synd at Alvik, i likhet med de fleste av antologiens bidragsytere forøvrig, gjennomgående nedtoner det som er genuint utfordrende med Marx som tenker, altså den grunnleggende kritikken han formulerte mot det liberal-kapitalistiske samfunnet. Alviks konklusjon om at den liberale verdensordenen «antageligvis aldri [har] stått sterkere enn i dag» (s. 254) framstår også som ute av takt med en tid hvor eskalerende ulikhet, global oppvarming og høyrepopulismens framvekst får stadige flere til å stille spørsmål ved det liberale demokratiet.

Hvorfor er det interessant å lese Marx i dag om tekstene hans ikke kan fortelle oss noe nytt eller sant om dagens samfunn?

Ambivalens og tvetydighet

En ambivalens til Marx’ vitenskapelige og politiske prosjekt går igjen i en rekke av antologiens bidrag. Cathrine Holsts kapittel om ekspertkritikk er som nevnt blant antologiens mest vellykkede, ikke minst fordi hun understreker hvordan det kompromissløse i kritikken både er en styrke og svakhet ved Marx som tenker.

Holst velger imidlertid å avslutte kapittelet med en bemerkning om at «svakhetene i Marx’ tilnærming til politikk, demokrati og konstitusjonelle spørsmål […] er fundamentale svakheter» (s. 172), uten at disse blir beskrevet med så mye som en setning (i stedet henvises leseren til en bok av den kritiske teoretikeren Seyla Benhabib). Hva er motivasjonen bak denne kommentaren? For meg tilfører den lite annet enn å ta luften ut av ballongen i kapittelet, ved å brått gjeninnføre en kritisk distanse som får leseren til å sette spørsmålstegn ved om det er verdt å bruke tid og krefter på den unge Marx i det hele tatt.

Denne distansen preger etter mitt syn ikke bare antologiens enkeltkapitler, men også hvordan hele Den unge Marx er utformet og tenkt. I innledningskapittelet beskriver redaktør Eriksen antologien som motivert av en oppfatning av at Marx har mindre betydning for dagens retts- og samfunnsforskning enn tidligere, og et spørsmål om det er noe som har gått tapt som følge av denne reduserte interessen. Like etter presiserer han at boka ikke innebærer «noe forsøk på å gjenopplive fremtidsvisjonene til kritisk teori, marxistisk ideologi eller kritisk juss. Her leses Marx med et historisk og vitenskapsteoretisk formål, uten forpliktelser til en bestemt visjon for fremtiden» (s. 17).

Slik jeg tolker denne passasjen innebærer den først og fremst en avstandstaken til kommunisme som politisk prosjekt. Dette er et greit forbehold, om enn noe unødvendig, men Eriksen ønsker imidlertid heller ikke å ta stilling til tekstenes kvaliteter:

«Selv om denne boka undersøker den unge Marx’ teksters betydning for vår tid, forsøker ikke boken å svare på om Marx selv sier noe nytt eller sant om vår tid» (s. 32).

Det vises til at Marx’ bidrag har blitt bearbeidet og videreutviklet i over 150 år, og at det virker «lite sannsynlig at lesning av den unge Marx’ tekster i seg selv kan si noe nytt eller sant, som ikke allerede er formulert klarere og mer presist av andre» (s.32). Samtidig kan det «heller ikke utelukkes av nye lesninger gir mulighet for nye tolkninger som kan vekke til live glemte begreper, distinksjoner og spørsmål som kan være relevante også i vår tid» (s. 32). Eriksen konkluderer: «Uavhengig om den unge Marx’ tekster kan si noe nytt eller sant, viser denne boken at konfrontasjoner mellom vår tids kontekster og den unge Marx’ tekster likevel kan være interessante» (s. 33).

Her er det mange forbehold som tas, i den grad at det er uklart hva bokas motivasjon egentlig er. Hvorfor er det interessant å lese Marx i dag, om tekstene hans ikke kan fortelle oss noe nytt eller sant om dagens samfunn? Hvis poenget er å få en dypere forståelse av Marx’ forfatterskap, forhindres dette av valget om å ikke forholde seg til Marx’ senere og mer sentrale tekster, som når de først dukker opp også beskrives på nokså karikerte måter. For eksempel skriver Dag Michalesen at «Marx’ senere syn [var] at herredømmet i samfunnet ble bestemt av de kapitalistiske produksjonsmåtene» (s.88), noe som i beste fall er en grov overforenkling av Marx’ analyse av kapitalismen som et dynamisk sosialt system som oppstår i en kontinuerlig vekselvirkning mellom ulike momenter.

Er det for å bruke Marx som en inngang til å forstå datidens prøyssiske samfunn? Mulig – leseren får en god innsikt i Hegels rettsfilosofi, kodifikasjonsstriden og den tyske juristen Eduard Gans, og det er interessant å lese om hvordan Marx prøvde (og ofte feilet) å gi et selvstendig bidrag til disse spørsmålene. Samtidig er det uklart hvordan disse lange og detaljerte utgreiingene skal belyse spørsmålet om Marx’ tekster fortsatt «er relevante for dagens norske rettsvitenskap og samfunnsforskning» (s. 9).

Det er lite konstruktivt å forvente at Marx' ungdomstekster skal tilføye noe nytt til samfunnsvitenskapen 170 år etter de ble skrevet

Marx som «nødvendig redskap»

For meg virker det som om Den unge Marx stiller et spørsmål som antologiens bidragsytere  virker lite villige til å besvare: Er Marx en relevant tenker for vår tid eller ikke? Innledningsvis skrives det at Marx’ tekster kan vurderes ut fra hvor egnet de er til å utfordre de forutsetningene som leseren tar for gitt – «ikke fordi tekstene i seg selv formidler noe nytt, men fordi spørsmål som leseren stiller til tekstene, også kan vendes mot leseren selv og leserens egne forutsetninger». Samtidig er det uklart hvilke forutsetninger som egentlig står på spill, og hva som faktisk blir utfordret. Dette gjelder ikke minst for Eriksens eget kapittel, som også avslutter antologien.

I kapittelet leser Eriksen Marx’ kritikk av moderne konstitusjonelle stater opp mot den norske grunnloven, med et særlig fokus på hvordan grunnlovens demokratiske idealer forringes av EØS-avtalen. Kort forklart er Marx’ analyse av den konstitusjonelle staten at den på papiret er skapt for å ivareta folkets interesser, men i realiteten tilslører det faktum at disse interessene umulig lar seg realisere under gjeldende forhold. Dette er for Marx en nødvendig motsetning i det liberale demokratiet, som blant annet manifesterer seg i en splittelse mellom stat og samfunn, og en epistemisk uoverensstemmelse mellom den teoretiske rettsfilosofien og den empiriske virkeligheten.

Eriksen gir en god gjennomgang av Marx’ konstitusjonskritikk, og lykkes også godt i å skildre den historiske konteksten for Marx’ analyse. Problemene oppstår når samtidsrelevansen skal evalueres. Eriksen påpeker at vi i dagens Norge har utvidet demokratiet i form av allmenn stemmerett og flere kanaler for medbestemmelse, og argumenterer for at Marx’ konstitusjonskritikk bommer på målet: Det var ikke en nødvendig motsetning den unge Marx fikk øye på, men et produkt av «mer eller mindre tilfeldige historiske omstendigheter som har endret seg over tid» (s. 297). På denne måten konkluderer Eriksen med det samme som en rekke andre bidrag i boka, altså at den unge Marx riktignok satte fingeren på en del problemer, men at det ikke av den grunn er nødvendig å godta hans grunnleggende kritikk av det borgerlige samfunnet.

Selv om det er umulig å betvile påstanden om at Norge i 2019 både formelt og reelt er mer demokratisk enn det prøyssiske samfunnet, er det slående hvor lite villig Eriksen virker til å gå inn i en empirisk analyse av hvordan «folkets interesser» konstitueres og får virkning i dagens liberale demokratier, og hvilke forhold som begrenser demokratisk medvirkning i dag. I stedet avfeies Marx’ idealer som en utopi, og «fjernt fra virkeligheten i et samfunn som ikke bare styres av regionale og statlige institusjoner, men internasjonale og overnasjonale organisasjoner, nettverk, globale indikatorer, raske informasjonsstrømmer og grensekryssende sosiale og økonomiske transaksjoner» (s. 304).

Blant de faktorene som utgjør denne utopien virkelighetsfjern er EØS-avtalen, som i Eriksens egen analyse risikerer å uthule Grunnloven ved å overføre makt over til en internasjonal organisasjon hvor Norges borgere står uten formell påvirkningskraft, en maktoverføring som endatil skjer av økonomiske årsaker.

Det er interessant hvordan Eriksen her langt på vei gir Marx rett, samtidig som han fastholder at Marx’ kritikk «ikke er et nødvendig redskap» for å avsløre de konstitusjonelle illusjonene av i dag. Forskningsfeltet har gått videre, og Eriksen trekker fram både den realistiske rettsvitenskapen og kritisk juss som perspektiver som per nå er mer nyttige for å analysere konstitusjonelle illusjoner. Om Eriksen i innledningskapittelet beskriver formålet med antologien som å undersøke «hva den unge Marx’ tekster kan bety gjennom forskjellige fag og metoder», ser hans egen konklusjon altså ut til å være at de ikke betyr spesielt mye.

Selv om man ser bort fra den åpenbare innvendingen at både realisme og kritisk juss er dypt påvirket av Marx, virker det for meg lite konstruktivt å forvente at Marx’ ungdomstekster skal tilføye noe nytt til samfunnsvitenskapen 170 år etter de ble skrevet. På samme måte som man ikke leser de tidlige tekstene til Darwin for å se om han var inne på noe som dagens biologer har oversett, gir det liten mening å sammenligne de tidlige tekstene til Marx direkte med dagens samfunnsforskning, ikke minst fordi Marx selv i slutten av karrieren produserte teoretiske analyser som går ungdomsskriftene en høy gang.

Boken inneholder tekstlige tvetydigheter hvor bidragsyternes ambivalens til det marxistiske prosjektet stadig vekk skinner gjennom

Hvorfor skal vi lese Marx i dag?

Lest opp mot Eriksens innledende påstand om at Den unge Marx ikke skulle forsøke «å svare på om Marx selv sier noe nytt eller sant i vår tid» (s. 32) er det også interessant at det er nettopp det han selv ser ut til å gjøre, og at svaret dessuten er nei. Til tross for at Eriksen i innledningen skriver at «formålet med bidragene til denne boken [ikke er] å si noe nytt om hvilken betydning og funksjon Marx’ tekster hadde i samtiden» (s.37), kommenterer han også dette: I bisetninger bemerker han at Marx’ kritikk av Hegel «slår inn åpne dører» (s. 287), og at Marx’ ide om en kritisk filosofi heller «ikke var noen ny form for kritikk» (s.293). Poenget mitt er ikke å påpeke tekstlige inkonsistenser, som man jo kan finne i alle bøker, men totalinntrykket kapittelet gir av at Eriksen hverken er spesielt sympatisk til eller interessert i den unge Marx’ prosjekt.

Det generelle spørsmålet som melder seg når jeg leser antologien er hva som er poenget med å trekke fram tidlige tekster av Marx, eller andre klassiske tenkere forøvrig. Er det for å ta stilling til tekstenes kvalitet og nytteverdi, eller for å vurdere påvirkningen de har hatt på senere forskning og teoriutvikling? Er det for å utdype vår forståelse av den klassiske tenkeren selv, eller for å få et innblikk i den historiske perioden hun eller han levde i? Er det for å rådføre seg, for å lese etter svar på samtidige problemstillinger i gamle tekster?

Den unge Marx forsøker å gjøre alle disse tingene, samtidig som den i det lengste vil unngå å forplikte seg til én grunnleggende posisjon. Dette er en utfordrende strategi når man forholder seg til en så kompromissløs og kontroversiell tenker som Marx tross alt var, og produserer en rekke tekstlige tvetydigheter hvor bidragsyternes ambivalens til det marxistiske prosjektet stadig vekk skinner gjennom. Resultatet er en antologi som inneholder mange interessante bidrag og analyser, men som i sin helhet framstår som merkelig distansert til mannen det hele skal handle om.

Takk til Ingrid S. Holtar og Sigur M. N. Oppegaard for kommentarer.

Biografiske detaljer er hentet fra Liedmans (2018), «A World to Win – The Life and Works of Karl Marx», utgitt på Verso.