Dag Solstad: Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen

Solstads romaner kretser ofte rundt betingelsene for på en eller annen måte å gjøre opprør mot tilværelsens meningsløshet. Så også denne, skriver Arve Hjelseth.

Dag Solstads posisjon i norsk litteratur er etter hvert blitt så sterk at alt mannen gjør vekker interesse. Kanskje har de noe rett, de som hevder at romanene hans er vanskelig å vurdere kritisk, bare fordi han er Solstad. Det er vanskelig å skille verket fra mytene om mannen. Jan Kjærstad kalte en gang Solstad for Norges største nasjonalpark. Inger Østenstads (2009) viktige doktoravhandling om forfatterskapet berører også blant annet slike spørsmål.

Solstad har på sin side ikke noe imot å gjøre seg interessant, eller å bedrive inntrykksstyring, som Goffman ville kalt det. Det ville tvert imot vært overraskende om han ikke behersket denne kunsten til fulle. Vi snakker tross alt om forfatteren som skrev så innsiktsfullt om rollespill blant annet i sin første roman, Irr! Grønt! fra 1969.

solstad

Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen. Dag Solstad. Forlaget Oktober. 106 s.

Dag Solstad er en av landets mest markante forfattere. Solstad har bl.a. fått Kritikerprisen tre ganger, og i 1989 mottok han Nordisk råds litteraturpris for Roman 1987. Bøkene hans har blitt oversatt til 30 språk.

Kulturkritikk

Solstads offentlige framtoning har likevel endret seg med årene. I 90-årene kunne han virke svært sær og utilnærmelig. De som husker hvordan han behandlet bokbaderen Eva Bratholm i forbindelse med en samtale om Professor Andersens natt (1996), skjønner hva jeg sikter til. De fleste vil nok fortsatt oppfatte ham som nokså spesiell, men han har likevel tødd opp, og kan være velvillig og raus i intervjusituasjoner. Omtrent slik tilfellet var med medieyndlingen Drillo i 1990-årene, er en i utgangspunktet nokså mutt og innesluttet personlighet forvandlet til sin motsetning. Det sære er gradvis blitt mer fascinerende enn irriterende.

Hans offentlige image – for å bruke et låneord Solstad neppe ville vært spesielt begeistret for – har imidlertid i liten grad påvirket hans syn på samtiden, som i all hovedsak er like kulturkritisk som før. Den kulturkritiske impulsen er godt synlig også i årets roman, og kanskje noe av det som er mest naturlig å ta tak i, siden denne teksten skal publiseres på et nettsted som primært er innrettet mot sosiologer.

Dette er imidlertid ikke primært en kulturkritisk roman, og jeg skal derfor sirkle inn denne tematikken gjennom en beskrivelse av handlingsforløpet i denne tredje og siste historien om Bjørn Hansen. Jeg skal deretter identifisere en del tydelige forbindelseslinjer i Solstads forfatterskap, herunder den kulturkritiske dimensjonen.

I årets roman er Hansen nærmere 80 enn 70, nå en olding på dødens venteværelse

Bjørn Hansen

For tredje gang møter vi altså romanfiguren Bjørn Hansen, eller Bj. Hansen, som han nå oftest benevnes. Han dukket første gang opp i Ellevte roman, bok atten i 1992, og deretter i 17. roman fra 2009. Hansen satte seg frivillig i rullestol i den første boka, gjennom å late som han ble utsatt for en bilulykke i Vilnius. I 17. roman går det fram at svindelen var blitt avslørt, at Hansen har sonet en fengselsstraff, og deretter brutt så å si all kontakt med omverdenen, inkludert det lille han har av familie. Han drar imidlertid på besøk til sønnen, svigerdatteren og sitt barnebarn, et besøk som ikke kan sies å ende spesielt vellykket.

I årets roman er Hansen nærmere 80 enn 70, en olding på dødens venteværelse. Romanens første 40 sider består i en indre monolog, bestående av Bj. Hansens hvileløse tanker og tankesprang, om det radikale nei som ledet ham til å fingere lam, om konsekvensene av å bli avslørt og om den langt på vei selvvalgte isolasjon han deretter har henslept sin tilværelse i. Monologen rommer også refleksjoner omkring døden, som i kraft av Hansens alder er mer nærværende i denne romanen enn i de foregående, og ikke minst om den gudløses forhold til Gud.

Jeg vil absolutt anbefale alle å lese begge de to foregående romanene om Hansen, men disse 40 sidene bidrar også til å gjøre bakgrunnen tydeligere for dem som av en eller annen grunn skulle ha oversett disse moderne klassikerne i norsk litteratur. Kanskje kaster den indre monologen i årets roman også nytt lys over valget Hansen tok:

«Avsløringen ødela alt. Det var en katastrofe. Jeg tapte ansikt. Jeg kunne ikke la meg se lenger. Nå kan jeg se at det ble min skjebne. Ikke denne handlingen jeg planla og faktisk gjennomførte. Den, mitt livs eventyr, ble bare et intermezzo. Hadde jeg ikke blitt avslørt kunne jeg levd et liv i stillhet med min brennende hemmelighet. Hva hadde jeg gjort? Jeg hadde gitt tilværelsen et svar, da, jeg hadde besvart tilværelsen» (s. 31).

Dette svaret skal jeg komme tilbake til, for disse opprørske svarene, som får slike uttrykk, er et gjennomgangstema i en lang rekke av Solstads romaner.

De opprørske svarene er et gjennomgangstema i en lang rekke av Solstads romaner

Isolasjon eller fellesskap

Andre del av romanen starter med at det for en sjelden gangs skyld banker på Bj. Hansens dør i hans meget enkle ettroms leilighet, som bare utmerker seg ved sine overlessede bokhyller. Det er svigedatteren og barnebarnet som melder seg, de som ikke har hørt fra Hansen siden han forsvant i stillhet, tidligere enn planlagt, fra Bø nesten ti år tidligere. Svigerdatteren har nemlig, muligens mot sin manns vilje, bestemt seg for at sønnen skal bo hos sin farfat mens han studerer «kultur eller litteratur» (s. 50).

Til tross for at situasjonen er lite praktisk, blir Hansen «opplivet» (s. 52). av dette uventede besøket. Senere er også det korte besøket til en studiekamerat av barnebarnet, samt denne studiekameratens far, noe som løfter vår helts sinn: «Det virket oppløftende på ham, ja det utvidet hans horisont, kunne man si» (s. 67-8). Til tross for sin langt på vei selvvalgte isolasjon er altså ikke Hansen fremmed for livets sosiale dimensjoner, tvert imot. Allerede tidlig får vi vite at «egentlig søkte han kontakt med fellesskapet» (s. 26).

Etter hvert får Wiggo, som sønnesønnen heter, en kjæreste. Det er en «bloggerinne» og tidligere idrettsutøver, som lever av helse- og kostholdsråd. Det er unødvendig å legge til at dette er ganske fremmed form for næringsvirksomhet i Bj. Hansens forestillingsverden. Som skikkelse er kjæresten, som bare omtales som NN, temmelig utydelig. Hun framstår likevel som en fjern slektning av Johan Corneliussen fra Genanse og verdighet, et betydelig intellekt som ikke har noen sperrer mot å bruke det for kommersielle formål.

Hansen blir først opprømt over at barnebarnet har fått kjæreste, men senere blir han nærmest bitter, for det ødelegger det faktum at han på en måte var kommet i kontakt med sønnesønnen. Denne bitterheten blir senere et bakteppe for to hyppige omtalte scener mot slutten av boka, hvor Hansen i den siste på ny begår en overskridende, men intuitivt uforståelig, handling.

Solstad skriver med en form og språk som ingen andre når opp til på norsk

Solstads språk

Romanen har i hovedsak fått overstrømmende omtaler, skjønt med noe unntak. Jeg er vel ikke overbevist om at hverken denne eller 17. roman vil bli stående blant de aller viktigste i den samlede Solstad-katalogen når litteraturhistorikerne skal gjøre opp status, men den er uforlignelig Solstad, med en form og språk som ingen andre jeg kjenner til når opp til på norsk.

Det gjør meg ingen ting at utgangspunktet for siste del mangler troverdighet: Hvilken mor ville komme på ideen om å la sin sønn flytte inn i en ettroms leilighet hos sin egen farfar, en farfar med en høyst tvilsom fortid, og som til like forsvant uten senere å gi lyd fra seg da han for første og eneste gang så (men ikke egentlig traff) sitt barnebarn? Og det uten å avtale noe som helst med svigefaren på forhånd? Men i et univers skapt av Solstad, preller slike trivielle innvendinger av.

Mange trekker fram Solstads knappe og presise språk. Selv har jeg dessuten alltid latt meg begeistre av alle underfundighetene, som kaller på smilet og av og til på uforbeholden latter, enten det er når han vrir og vrenger på faste uttrykk for å blottstille hvor tømt de er for innhold, eller når han skriver setninger som dette: «Til dette hadde Bj. Hansen mye han skulle ha sagt, men siden han snart skulle dø, fikk det bli en annen gang» (s. 60).

Solstad har i en rekke sammenhenger uttrykt manglende entusiasme for den nye tid

Moderniteten

Kierkegaard finnes som idemessig bakteppe i denne romanen, i likhet med 17. roman. Det kryr også av referanser til flere av Bj. Hansens litterære favoritter, som Celine og Mann. Det er forfattere vi også kan anta at hører til blant Solstads egne favoritter (gymnaslærer Pedersens nevner også Celine som en viktig forfatter, mens Elias Rukla setter Mann aller høyest, fordi Mann er den eneste som (ifølge Rukla) kan tenkes å skrive en roman hvor Rukla selv kunne fått en birolle). De litterære referansene er, som alltid hos Solstad, hentet fra den vestlige verdens ypperste kulturelle frambringelser, noe det er grunn til å tro at han har til felles med sine karakterer.

Dette til forskjell fra den nye tid, som Solstad selv i en rekke sammenhenger har uttrykt sin manglende entusiasme for, og som Bj. Hansen heller ikke er udelt begreistret for. Mobiltelefonen anser Hansen som en «hysterisk mote» (s. 60), og ingen ringere enn myndighetene oppfordrer, slik han oppfatter det, folk til å glo på denne telefonen i tide og utide (s. 69). Bj. Hansen er også tydelig reservert overfor de trender Wiggos kjæreste representerer.

De fleste av Solstads romanfigurer er fremmedgjorte overfor både populærkulturen og overfor vår tids måte å leve livet på. Populærkulturens triumf over klassisk dannelse var et grunntema hos Elias Rukla i Genanse og verdighet, og Bjørn Hansen tenkte for sin del sitt om den teatergruppa han deltok i på Kongsberg i Ellevte roman, bok atten. Hans forsøk på å få de andre med på å sette opp et Ibsen-stykke i stedet for en farse eller operette lyktes til slutt, men det ble en gedigen fiasko og foranlediget til og med bruddet med Turid Lammers. Disse egenskapene ved hans karakterer, det å søke seg mot livets alvor heller enn å bejae populærkulturens frambringelser, ligger nokså nær det syn Solstad selv målbærer i en rekke essays om dannelses forfall. Forskjellen ligger i at bortsett fra Rukla vil eller kan ikke romankarakterene artikulere kulturkritikken eksplisitt.

Det finnes rom for å sprenge betingelsene som er gitt våre liv

Tilværelsens uutholdelige letthet

Solstads karakterer er fanget i en verden som ikke vedrører dem tilstrekkelig mye til at de klarer å engasjere seg ordentlig i den. Det var lettere så lenge det fantes et alternativ, i Solstads tilfelle kommunismen. Det går tydelig fram i de to retrospektive romanene om ml-bevegelsen, Gymnaslærer Pedersen… og Roman 1987. Den førstnevnte uttrykker det som et paradoks at den trygge etterkrigsungdommen ikke fant noen mening med livet, og når gymnaslæreren litt senere får valget mellom borgerskapets eller arbeiderklassens diktatur, er ikke valget vanskelig: «Det var ideen om proletariatets diktatur (…) som gjorde meg til kommunist». Han var ferdig med den tilsynelatende friheten. Ml-bevegelsen ga muligheten for et oppbrudd, for å rope ut sin protest mot tilværelsens iboende meningsløshet. Hva det politisk besto i var nærmest underordnet.

Samme sak er det langt på vei med Fjord i Roman 1987. Under en historikerkonferanse får ett enkelt innlegg fra en ikke-kommunistisk professor hovedpersonen til å bli kommunist. Fjord er sterkt knyttet til samfunnet, men akkurat da kjenner han at han brøt alle bånd, «de revna». Også dette er først og fremst en protest, et rop om noe annet, at det må finnes rom for å sprenge de betingelsene som er gitt våre liv, som det heter et annet sted i romanen.

Det er et fellestrekk mellom Pedersen og Fjord på den ene siden, og de mer desillusjonerte karakterene Solstad senere har skapt på den andre siden. Ikke minst inkluderer det Bjørn Hansen. Han har ingen politisk ideologi å støtte seg på, så hans opprør, hans store Nei, får en mer defensiv karakter: Han setter seg i rullestol. Både Hansen og de senere karakterene protesterer mot samfunnets forventninger uten helt å forstå hvorfor. Elias Ruklas utbrudd overfor en gjenstridig paraply fører til at han «falt ut av samfunnet rett og slett», professor Andersen klarer ikke å si fra om et mord han har sett blitt begått, og den mørkeste karakteren av dem alle, T. Singer, slår til slutt opp med sin eneste venn.

På den ene siden handler det altså om å gjøre opprør mot tilværelsens uutholdelige letthet, enten dette skyldes en overfladisk kultur eller noe mer eksistensielt. På den andre siden er dette opprøret ledsaget av et beslektet motiv, som gjør det hele enda mer tvetydig: Romankarakterene er besatt av tanken om å nå fram til et fellesskap, om å være til stede der det skjer, eller når toget har går. Som nevnt lengter Bj. Hansen i og for seg til fellesskapet også i årets roman, og han begeistres først av Wiggos ankomst.

På samme måte er det når Hansen i Ellevte roman… forlater sin ektefelle for å bli med Turid Lammers til Kongsberg, «denne kvinnen han måtte leve sammen med fordi han var redd han ellers ville angre alt sammen». Til og med valget om å bli kommunist handler om at Fjord ellers kan gå glipp av noe: Han måtte satse på marxismen, som var «den eneste sjansen jeg noen gang ville få».

Hva erstatter Gud når den kommunistiske drømmen kollapser?

Et eksistensielt drama

Slike avgjørende valgsituasjoner markerer vendepunkter i Solstads romaner, enten de er offensive som i 80-årene, eller mer defensive, som senere. Som Kjetil Røed skrev i Klassekampen, i de senere romanene serveres ingen løsninger, men karakterene tviholder på et mulighetsrom som åpner for overskridelsen. Dette er også en nærliggende tolkning av hvordan Gud blir et sentralt begrep, eller en sentral forestilling, både i årets roman og Professor Andersens natt.

Interessen for hva som kan erstatte Gud er ellers ikke noe Solstads romankarakterer begynner å lure på først når den kommunistiske drømmen kollapser. I Roman 1987 får Fjord helt i begynnelsen jobb som journalistlærling på Lillehammer. Ved søknaden har han lagt ved en tekst fra skoleavisa på gymnaset, et «manifest som redegjorde for den Gudløse innette søking etter en mening med tilværelsen, og også hans vilje til å utholde smerten over at det kanskje ikke fantes noen mening i det hele tatt, men at Universets iskolde (sic) taushet var det eneste svar».

Den eksistensielle lidelsen som meningsløsheten frambringer er i de senere romanene mer eksistensiell enn samfunnsmessig. Det forhindrer ikke at den kulturkritiske dimensjonen også er til stede i Tredje, og siste, roman… For Bj. Hansen er det over nå, men vi kan jo håpe at Solstad ikke har sagt sitt siste ord av den grunn.

Referanser

Østenstad, I. (2009): Hvorfor så stor? En diskursanalyse av Dag Solstads forfatterskap. Det humanistiske fakultet, UiO.