Bokomtale: «Sosialdemokrati versus nyliberalisme»

Boken er et viktig bidrag for å forstå de to største brytningene som preger det norske samfunnet i vår tid, skriver Eli Smeplass.

Svein Hammer er en norsk sosiolog som har spesialisert seg på Foucaults teorier og analytiske redskap. I boken Sosialdemokrati versus nyliberalisme, utgitt i 2020, trekker Hammer på Foucaults forfatterskap, særlig forelesningsrekkene om den moderne styringskunstens fremvekst, i et forsøk på å tegne en stor fortelling om Norge. Med hans egne ord: «to kraftfulle prosjekt for forming av det moderne norske samfunnet». Hans gjennomgang av offentlige dokumenter, deriblant partiprogram og en rekke andre sekundærkilder, samler historiske strømninger fra 1814 til utgivelsesåret 2020.

 

Boken består av 14 kapitler, inndelt i fem tematiske overskrifter; Styringskunstens historie (første etappe), Det sosialdemokratiske Norge, Styringskunstens historie (andre etappe), Det liberale Norge, og Formingsprosjekter i brytning og samspill.

Hammer-bok-

Gjennom teksten bruker Hammer en aktiv biografisk fortellerstil, og anvender egne opplevelser og erfaringer som politiker, forfatter og samfunnsborger for å forklare leseren hvordan samfunnet har endret seg gjennom en personlig stemme kombinert med sosiologisk og historisk analyse. Selv betegner han dette som sjangeroverskridende. Han veksler mellom analytiske paragrafer og reflekterende passasjer, men han tar med leseren på en historisk reise gjennom ulike styringsparadigmer og tilhørende juridiske og politiske ordninger med forskjellige diskursive begrunnelser, veldokumentert med en rekke historisk betydningsfulle referanser.

 

Fremfor å dele sosialdemokrati og liberalisme inn i to separate båser, beskriver han disse som at de rommer hver sin kjerne, men samtidig består av utskiftbare komponenter som utvikler seg i samspill med den verden de er virksomme i (s. 23).

Leseren får i bokens første del innblikk i de to ulike samfunnsprosjektene som bokas tittel signaliserer er i sentrum, nemlig sosialdemokratiets fremvekst og nyliberalismens framkomst. Deretter blir vi med de nye innsiktene tatt med i hans gjennomgang av tre utvalgte cases hvor Hammer stiller spørsmålet om feltet har gjennomgått en nyliberal transformasjon. De tre casene er en grundig gjennomgang av det boligpolitiske feltet, det kunnskaps- og utdanningspolitiske feltet og det miljøpolitiske feltet. Forfatteren viser hvordan endringene som skjer i disse feltene er gjenstand for både sosialdemokratiske forståelser og nyliberale endringer over tid.

 

Vi blir kjent med den sosialdemokratiske orden som en symbiose av nasjonalt fellesskap, sosial utjevning og ekspertbasert samfunnsorganisering, forankret i Arbeiderpartiet (s. 281). Hammer tegner et bilde for oss hvor tre praksisfelt, arbeiderbevegelsen, det norske praksisfeltet og samfunnsvitenskapen, smelter sammen til en diskurs om den nasjonalsosiale organisasjon (s. 104). Denne diskursen er velstrukturert, preget av tydelige styringsformer og forpliktende samarbeid mellom ulike deler med klare målformuleringer og rasjonelle arbeidsplaner. De nyliberale strømningene slår dernest inn i disse etablerte strukturene. Nyliberalismen er dermed et program for aktiv omforming av samfunnslivet og menneskers tenkemåte. Begrepene styringskunst og styringsteknologi beskriver teknikker som er innrettet mot å få samfunnet til å fungere på en mer effektiv måte (s. 299). Markedsmekanismer blir gjennom nyliberalismen noe som må skapes, følges opp, justeres og tilpasses gjennom aktiv politikk. Dette fører derfor ifølge Hammer til at subjektposisjonene som er tilgjengelig for oss endres over tid, og aktøren blir en som utøver strategiske valg for å maksimere det som er best for en selv, organisasjonen man jobber i og systemet man er en del av. Utviklingen mot en ny samfunnsorden hvor nyliberale styringsteknikker dominerer blir derimot ikke beskrevet som et partipolitisk prosjekt, men som et sammensatt skifte i politiske premisser, virkemidler, instrumenter og praksiser. Med Hammers egne ord (s. 304):

Det vi står overfor handler ikke om hva vi er av natur, men snarere om hva vi dyrkes til å bli – parallelt med at konkurransen, nyttemaksimeringen og den økonomiske kalkulasjonen spres rundt oss.

Boken er relevant for alle som er interesserte i norsk samfunnsforming og samfunnsutvikling, og er et viktig bidrag for å forstå de to største brytningene som preger det norske samfunnet i vår tid. For sosiologer er boken særlig viktig som en inngang til å søke forståelse av samtiden med et analytisk blikk på noen av sannhetene vi tar for gitt, og for å få en dypere forståelse av kompleksiteten som ligger innebygd i den moderne velferdsstatens mangfoldige systemer.

 

En utfordring med Hammers analyse, slik jeg ser det, er at selv om det diskursive blikket er nøkternt og ryddig formidlet, er det lite eksplisitt fokus på makt, til tross for at dette også er svært sentralt for Foucaults analyse. Det forundrer meg at vi ikke får noen kommentarer om hvilke aktører som driver frem og tar eierskap til de ulike samfunnsforståelsene og styringsteknikkene som presenteres. Det virker noe enkelt å si at både høyre- og venstresiden i politikken tar i bruk nyliberale styringsteknikker, uten at vi får muligheten til å vurdere selv hvordan styringskunsten også kan knyttes til partipolitiske interesser. Selv om den nyliberale dreiningen i velferdsstaten også kan forstås som en diskursiv bevegelse, er det jo uten tvil en rekke mektige aktører som har hatt interesse i å introdusere markedsmekanismer for å aktivt endre innholdet og organiseringen av en rekke velferdsarenaer. Raseringen av NSB er et eksempel på en slik villet politikk. Innføringen av nasjonale tester og målstyring av skolen er et annet.

 

Det redegjøres også i liten grad for andre lands sosialdemokratiske prosjekter, hvor det ville vært naturlig å trekke paralleller mellom det boligpolitiske feltet i eksempelvis Sverige, hvor millionprogrammet fra 1960-tallet var med på å sikre tilgang på boliger for landets befolkning. Det svenskene nå står ovenfor er at det som var tenkt som en sosialdemokratisk satsning, får nytt innhold når samfunnet endres og markedskrefter fører til bostedssegregering og store forskjeller i levekår. Selv om ikke slike transnasjonale komparasjoner er Hammers fokus i analysen, skulle jeg gjerne sett en sterkere forankring i internasjonal litteratur som handler om liknende tema. Særlig har jeg selv de siste årene blitt oppmerksom på likhetene mellom de nordiske landenes samfunnsprosjekter, og samtidig de slående forskjellene i hvordan vi som samfunn benytter ulike styringsprinsipper både når det gjelder økonomi, skole- og utdanning, helse, miljø og samferdsel.

 

Totalvurderingen er at Hammers bok er et viktig bidrag som kan hjelpe norske sosiologer med å forstå hvordan samfunnsutviklingen ikke er et enten-eller-prosjekt, enten sosialdemokratiske verdier og tilhørende statlig styring, eller markedsliberale laissez-faire-prinsipper, men snarere skapes og formes i møtene mellom ulike forestillinger om hvordan staten og markedet kan og bør styre samfunnsutviklingen gjennom ulike og sammensatte styringsmekanismer. Transformasjon er et begrep som går igjen i boken. Begrepet forklarer i stor grad hvordan det norske samfunnet ikke er enkelt satt sammen av politiske skillelinjer som kan oppsummeres med høyre-venstre-aksen i politikken, men må nyanseres og problematiseres med mer analytiske innganger og teoretiske redskaper.

 

Hvis du er på leting etter en enkel fortelling om de politiske posisjonene og kampene i Norge vil nok Hammers bok skuffe deg. Hammers grep er heller å åpne opp en Pandoras eske med forskjellige styringsverktøy, deres tilblivelse og endring, samt de tilhørende begrunnelser. Det blir opp til leseren selv å vurdere om de to kategoriene han skisserer i bokens begynnelse er tydelige samfunnsformingsprosjekter, eller snarere bevegelser som endres, forandres og gis nytt innhold over tid.

 

Jeg er samtidig ikke mindre skeptisk til nyliberalismens merksnodige evne til å snike seg inn i alle samfunnsarenaer med lovnader om rasjonell og effektiv regulering for å forbedre tjenester og ytelser etter å ha lest Hammers analyser.