Anmeldelse: «Ensomhetens århundre»

Dette er mer et politisk manifest enn teoriutvikling. Men den er også en øyeåpner for de mange utfordringer vårt samfunn står overfor, skriver Eiri Elvestad.

Boka «Ensomhetens århundre: Hvordan finne sammen i en verden som splitter oss» faller inn i en tradisjon av bøker med samfunnsdiagnoser, som beskriver hvorfor fellesskap er viktig for enkeltmennesker og for samfunn, og hva som truer dette. Dette er bøker som peker på hvordan kapitalismen, medie-teknologisk utvikling, nyliberalisme, new public management og populisme bidrar til å skape samfunn som gjør mennesker utrygge og ensomme.

 

I denne sjangeren av bøker finner vi blant annet boka Savnet fellesskap fra 2000. Her beskriver Zygmunt Bauman hvordan overgangen fra det moderne til det postmoderne samfunn innebærer en endring, der tryggheten fellesskapet kan gi erstattes av et samfunn der friheten (først og fremst konsumentfrihet: frihet til å kjøpe det du vil) fortrenger tryggheten. Robert Putnam skrev om amerikanere som blir stadig mer fjerne for hverandre og frakoblet fellesskaper i Bowling alone fra 2000.

Ensomhetens-arhundre-wide

Boken «Ensomhetens århundre: Hvordan finne sammen i en verden som splitter oss» er skrevet av britiske Noreena Hertz. Boken ble utgitt på Res Publica i 2020 og oversatt til norsk av Lene Stokseth.

Se mer om boken her: Ensomhetens århundre

I 2009 skrev Cass R. Sunstein om hvordan internett bidrar til politisk fragmentering, polarisering og ekstremisme i boka Republic.com 2.0. Sherry Turkle, som på 1990-tallet skrev en entusiastisk bok om internettets potensiale for identitetsutvikling, ga i 2011 ut boka Alone Together hvor hun uttrykker bekymring for hva den nye medieteknologien gjør med oss mennesker og vår evne til å være sosiale og å skape fellesskap. Sammen med Shoshana Zuboff’s bok Overvåkningskapitalismen fra 2019, som tar for seg hvordan plattformselskaper som samler inn og selger kunnskaper om oss, truer demokrati og individers frihet, er alt dette ideer som også Hertz er opptatt av i sin bok.

Hertz bidrag med denne boka er først og fremst at hun tar tak i mange av disse problemstillingene og diskuterer dem ved hjelp av andres forskning og nyere eksempler, som blant annet COVID-19-pandemiens konsekvenser. Hennes motiv for å skrive denne boka er å vise hvorfor vi er blitt så ensomme, hvorfor dette er en skadelig tilstand og hva vi må gjøre for å finne sammen igjen. Derfor har Hertz, i likhet med blant annet Putnam, også som ambisjon å presentere løsninger på problemene som følger av manglende fellesskap eller ensomheten i vårt århundre.

Boka starter med en innledning der hun definerer hva hun mener med ensomhet. Ensomhet er ifølge Hertz mer ennen følelse blottet for kjærlighet, selskap og intimitet. Hun formulerer det på denne måten: «Jeg definerer ensomhet som mer enn å føle seg oversett, ikke sett eller uten omsorg fra dem vi har jevnlig omgang med: partnere, familie, venner og naboer. Min definisjon av ensomhet innebærer også en følelse av manglende støtte og omsorg fra medborgere, arbeidsgivere, lokalsamfunnet og myndighetene: en følelse av manglende kontakt med dem vi egentlig skal føle at vi har et nært forhold til, og med oss selv. Ensomhet er ikke bare manglende støtte i sosiale og familiære sammenhenger, men også en følelse av å være politisk og økonomisk ekskludert». (s. 15)

For Hertz er det nyliberalismen som har omformet vårt forhold til hverandre og gjort oss mer ensomme. Dette er det tre grunner til: 1. Den nyliberalistiske ideologien har spilt en fundamental rolle for dagens ensomhetskrise fordi det har fremskyndet betydelig større inntekts- og velstandsforskjeller i land i store deler av verden. 2. Nyliberalismen har gitt store selskaper og finansmarkeder mer makt og friere tøyler og har latt aksjeeiere og finansmarkeder forme spillereglene og arbeidsforholdene (også når det koster dyrt for arbeidere og samfunnet som helhet). 3. Nyliberalismen verdsetter egenskaper som overdreven konkurranseånd og jakten på egeninteresse uavhengig av konsekvensene for andre, noe som endrer fullstendig hvordan vi ser på hverandre og hvilke forpliktelser vi føler overfor hverandre (s. 19-21).

Etter innledningen fortsetter hun med 8 kapitler der hun tar for seg ulike hypoteser om hva som genererer ensomhet og hvordan ensomheten eskalerer i våre nyliberalistiske samfunn.

I kapittel 2 «Ensomhet tar liv» tar hun for seg hvordan ensomhet henger sammen med dårligere helse og selvmord, og hvordan det å hjelpe andre har en helsegevinst for giveren.

Kapittel 3 forteller om «den ensomme musen» som etter å ha blitt isolert for andre mus over tid, viser aggressivitet overfor andre mus, og spør om ensomhetskrisen og en forsterking av den som følge av COVID-19-lockdown vil føre til at mennesker vender seg mot hverandre. Her viser Hertz blant annet til Hanna Arendts legendariske og kontroversielle bok «The Origins of Totalitaritanism» (1949) og hennes beskrivelser av hvordan ensomhet eller «opplevelsen av å ikke tilhøre verden i det hele tatt» er «essensen av totalitært styre og skaper bødler og ofre».

I kapittel 4 «Den ensomme byen» beskriver hun hvordan utviklingen av byer og byrom har ført til at byene har blitt episentre for isolasjon. I de rikeste byene går folk fortere – de som har dårlig tid og går fortere stopper i mindre grad for folk som trenger hjelp – samtidig som det å utføre eller motta vennlighet minner oss om vår menneskelighet og at vi ikke er alene.

I kapittel 5 «Den kontaktløse tidsalderen» viser hun blant annet hvordan butikker uten betjening og byutforming som har til hensikt å fjerne hjemløse og andre uønskede grupper fra bybildet gir byer mindre mangfold, noe som igjen gir liten tillit mellom mennesker.

I kapittel 6 «Våre skjermer, vårt ego» viser Hertz hvordan smarttelefoner og særlig sosiale medier gjør oss ensomme og nedbrutte. Sosiale medier stjeler vår oppmerksomhet fra andre mennesker rundt oss og bidrar til at vi blir enda sintere og opptatt av vår egen «stammetilknytning», at vi opptrer performativt og tvangsmessig i jakten på likerklikk, retvitring og følgere, og mister evnen til kommunikasjon. Ifølge Hertz gjør «sosiale medier oss ikke bare mer ensomme fordi all tiden vi bruker på dem får oss til å føle mindre kontakt med menneskene vi har rundt oss, men også fordi de gjør samfunnet som helhet mye slemmere og mer ondskapsfullt. Og en slem og ondskapsfull verden er en ensom verden» (s. 128). Hertz løsning på dette er at avhengighetsskapende sosiale medieplattformer bør bli forbudt for barn den under seksuelle lavalder og at bevisbyrden bør tillegges de sosiale medieplattformene som må legge frem vitenskapelige beviser for at de ikke skaper avhengighet hos barn.

I kapittel 7 «Ensom på jobb» viser Hertz oss hvordan åpne og støyete kontorlandskap, hjemmekontor, mangel på anerkjennelse, lange arbeidsdager og manglende skille mellom jobb og privatliv gjør oss ensomme. Å spise sammen på jobb gjør oss derimot mindre ensomme.

I kapittel 8 «Den digitale pisken» viser Hertz til Shoshana Zuboffs teori om overvåkningskapitalismen. Hun peker på hvordan ensomheten kommer som en konsekvens av at vi som ansatte overvåkes, mister kontroll og rettigheter og blir erstattet av roboter. Datamaskinen bestemmer hvem som får jobb, og vi har teknologi som overvåker hvordan du gjør jobben din. Hertz frykter videre at næringslivet vil besvare koronapandemien med å svekke arbeiderrettighetene enda mer enn de ble svekket i kjølvannet av den globale finanskrisen i 2008.

I kapittel 9 «Sex, kjærlighet og roboter» viser Hertz til en rekke eksempler på roboter som erstatter menneskelige relasjoner for ensomme mennesker, men hun er kritisk til at roboter skal løse den økende ensomhetskrisen. Menneskers forhold til roboter er ikke gjensidige, men mer narsissistiske og mindre utfordrende og krevende enn våre forhold til andre mennesker. Hertz er bekymret for at demokratiet svekkes hvis flere vil bruke mer tid på forhold med roboter fordi vi får færre muligheter til å øve på å samarbeide, inngå kompromisser og påvirke hverandre gjensidig.

I kapittel 10 om «Ensomhetsøkonomien» er det ikke roboter som er problemet for fellesskap, men hvordan næringslivet på oppfinnsomme måter forsøker å tilfredsstille menneskers behov for å ikke føle seg ensomme og til å føle fellesskap. Hun referer til Émile Durkheim som på begynnelsen av 1900-tallet omtalte den herlige rusen vi får av å gjøre noe sammen med andre for «kollektiv livlighet», og viser hvordan gründere overgår hverandre i å tilfredsstille folks behov for denne rusen. Bedrifter tilbyr fellesskap av ulike varianter, fra yogatimer, danseskoler med partnere til kommersielle fellesboliger («co-living» hvor fordelene ved å bo eller jobbe tett innpå hverandre selges, men uten at noen er nødt til å bidra sosialt med det harde arbeidet som fellesskapet krever). Hertz’ poeng er at kommersielle fellesskap sjelden gjør folk mindre ensomme, og at man ikke inviteres inn hvis man ikke kan betale.

I avslutningskapitlet peker Hertz på hvordan vi skal finne sammen i en verden som splitter oss. Hun kritiserer både de konservative som skylder på tradisjoner i oppløsning og legger skylden på enkeltindivider, og venstresiden – som gir staten skylda for å styre for lite, mens enkeltindivider fraskrives ansvar – for å ha et binært syn på årsakene til ensomhetens årsaker. Ifølge Hertz er ensomhet ikke kun én kraft, men noe som lever i et økosystem. Og, som hun understreker gjennom hele boka er ensomheten drevet frem av et politisk prosjekt: nyliberal kapitalisme. Ensomheten bekjempes ved at lovgivningen og finansiering endres. Våre politikere og næringslivsledere må forplikte seg til å gjøre noe med sosial og rasemessig urettferdighet og gi arbeiderne mer beskyttelse.

Det er vanskelig å være uenig i Hertz’ avsluttende konklusjon: «Den eneste motgiften til ensomhetens århundre er at vi er der for hverandre, uansett hvem den andre er. Hvis vi skal finne sammen i en verden som splitter oss, er det det vi må gjøre» (s. 287). Men, Hertz leverer også en lang liste av løsninger på hvordan vi skal finne sammen, som kan skape mer diskusjon. Jeg har forsøkt å samle dem i 10 punkter:

 

1) Roe ned tempoet i den pågående prosessen med å skifte ut mennesker med roboter. Robotskatt kan være bra for dette.

2) Satse på flere jobber innenfor fornybar energi, plante trær og satse på kunst og kultur.

3) En ny arbeidsstyrke som får betalt for å hjelpe andre til å føle seg mindre ensomme.

4) De rike må betale mer skatt. Multinasjonale selskaper må betale det de skylder til landene der de selger produktene sine.

5) Sette nye mål for vekst og produktivitet.

6) Bedrifter må ikke bare tjene sine aksjonærer, men også leverandører, lokalsamfunn og ansatte.

7) Det er behov for ny lovgivning som er formålstjenlig for det 21. århundret, som inkluderer arbeidstakeres rettigheter i oppdragsøkonomien og en lov som beskytter samfunnet mot de skadelige konsekvensene av sosiale medier.

8) Folk må bli sett og hørt. Fagforeninger viktige, og det er også viktig at borgerne blir invitert til å delta mellom valg.

9) Det er i lokalsamfunnene mulighetene for å praktisere fellesskap er aller best. Det er her folk, også de som er politisk uenige, må møtes. Myndighetene kan gjøre mye for at det kan skje.

10) «Vi må endre vår rolleforståelse fra forbrukere til borgere, fra mottagere til givere, fra tilfeldige observatører til aktive deltagere» (s. 285).

 

Oppsummert: Boka er mer et politisk manifest enn teoriutvikling, men den er på mange måter en øyeåpner for de mange utfordringer vårt samfunn står overfor. Det er lett å bli sittende igjen med en følelse av at Hertz i stor grad har startet med konklusjonene, og så plukket teorier og eksempler som bygger opp rundt disse, mens eventuelle motargumenter eller antiteser har fått mindre oppmerksomhet. Samtidig er boka et godt bidrag til den stadig økende litteraturen av samfunnsdiagnoser, som typisk beskriver hvorfor fellesskap er viktig for enkeltmennesker og for samfunn, og hva som truer dette. Boka åpner opp for mange interessante diskusjoner om samfunnsutviklingen og hvilke konsekvenser den kan ha for demokratiets framtid, tillit og fellesskap. Formen gjør at boka kan leses som et eller flere debattinnlegg (de ulike kapitlene retter seg mot ulike debatter), og det syns jeg den fungerer godt som. Boka har godt språk, takket være Lene Stokseth sin gode oversettelse, og gode eksempler, noe som gjør boka leseverdig for et bredt publikum.

 

 

Referanser:

Bauman, Z. (2000). Savnet fellesskap. Olso: Cappelen Akademiske Forlag.

Putnam, R. D. (2000). Bowling Alone. New York: Simon & Schuster Paperbacks.

Sunstein, C. R. (2009). Republic.com 2.0. New Jersey: Princeton University Press

Turkle, S. (2011). Alone together: why we expect more from technology and less from each other. New York: Basic Books.

Zuboff, S. (2020). Overvåkingskapitalismens tidsalder: kampen for en menneskelig framtid ved maktens nye frontlinje. Oslo: Spartacus.