Åtte år med Erna Solberg – en sosiologisk analyse

Hvordan har åtte år med Solberg-regjering påvirket ulike sentrale sosiologiske fagfelt i Norge?

Stortingsvalget nærmer seg, og med det markerer Erna Solberg åtte år som statsminister i Norge. Men hvordan har Solberg-regjeringen påvirket ulike fagfelt innenfor sosiologien?  Norsk sosiologforening avdeling Østlandet inviterte fire ledende sosiologer til å beskrive hvilke endringer feltet de forsker på har gjennomgått de siste åtte årene og hvordan dette er relatert til politikken som har blitt ført. I denne teksten presenteres den sosiologiske analysen av de ulike fagfeltene.

Bildet viser den aller første Solberg-regjeringen fra da den ble stiftet 16. oktober 2013 (Foto: Statsministerens kontor)

Innvandring og integrering

Arnfinn Haagensen Midtbøen, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og Forsker 1 ved Institutt for samfunnsforskning, mener at Frps inntog i regjeringen kommer til å bli stående som det viktigste som har skjedd de siste åtte årene fra et innvandringsperspektiv.  

Norge har vært tøffere i denne perioden, ifølge Midtbøen. Det har vært en knallhard politikk på innvandring og Frp har gjort mye for å begrense innvandringen til Norge: de har innført raskere retur av asylsøkere, de har skjerpet inntektskravet for familiegjenforening og de har gjennomført en sterk opptrapping for å gå id-papirene til naturaliserte norske statsborgere og personer med oppholdstillatelse etter i sømmene. I tillegg har retorikken på feltet vært hard, og grensene for hva man kan si som medlem av en regjering har flyttet seg.

Midtbøen påpeker at parallelt med innskjerpinger, og i respons på realiteter og forskning, har regjeringen kommet med viktige bidrag på feltet: en strategi om hatefulle ytringer, en handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer, en ny felles likestillings- og diskrimineringslov og en ny integreringslov. I tillegg er det i dag tillatt med dobbelt statsborgerskap i Norge.

Oppsummert mener Midtbøen at Frp har lykkes svært godt med å utøve innflytelse: de har flyttet hele innvandringsfeltet mot høyre. Samtidig spør Midtbøen om de også dermed, på kort sikt, har undergravd behovet for seg selv i prosessen, noe partiets svake meningsmålinger over en lang periode kan indikere.

Likestilling

Mari Teigen, Forsker 1 ved Institutt for samfunnsforskning, mener at likestilling har blitt viktigere i løpet av Ernas åtte år som statsminister. Det kan skyldes Venstre og Krfs innflytelse, men også ytre hendelser, påpeker hun. Teigen nevner to saker som hun mener kan betegnes som kritiske punkter som slo inn i likestillingspolitikken: abort-saken og #metoo. 

Solberg-regjeringen har to ganger forsøkt å endre på abort-lovgivningen (legers reservasjonsrett og ‘tvilling-aborter’), men nådde ikke frem. Mot-mobiliseringen kan ifølge Teigen ha bidratt til at abortloven ble satt i spill, og i dag går flere av partiene inn for å fjerne nemnd-systemet og dermed liberalisere abortlovgivningen. Også #metoo fikk konsekvenser for likestillingspolitikken. Det har blant annet blitt produsert flere handlingsplaner for likestilling og mot seksuell trakassering. Teigen trekker også frem at Aktivitets- og redegjørelsespliktene i Likestillings- og diskrimineringsloven, som egentlig har stått i fare for å bli avskaffet, i stedet har blitt styrket.

Så hvor står vi på likestillingsfronten etter åtte år med Erna? Teigens konklusjon er at de som var svært bekymret for hva en borgerlig regjering ville gjøre med likestillingspolitikken, kan føle seg temmelig beroliget. Kvoteringsregler ble ikke avskaffet og fedrekvoten har økt i foreldrepermisjonene. Det har også vært betydelige framskritt innen det rettslige rammeverket for likestilling. Likevel påpeker Teigen at på tross av at arbeidslivet er noe mindre kjønnsdelt i dag enn for åtte år siden, er det få tegn som tyder på at det er takket være en aktiv politikk på feltet. Hun understreker også at det blant annet fortsatt er utfordringer med heltid og likelønn. Det er likestillingsutfordringer i fleng å ta av.

Sosial ulikhet

Marianne Nordli Hansen, professor ved Universitetet i Oslo, legger vekt på økonomisk ulikhet og ulikhet i utdanning i hennes analyse av Solberg-regjeringen. Hansen trekker først opp noen trender: Norge har en lav inntektsulikhet (relativt til andre land), men ulikhet i formue er langt større enn inntektsforskjellene, i Norge som i andre land. Formuesulikheten i Norge har økt over tid, og klassebakgrunn betyr stadig mer for hvor du havner på formuestigen. 

Men har Erna Solberg noe med dette å gjøre? Hansen mener at disse trendene ikke kun skyldes den sittende regjeringen, det er også langsiktige trender hvor marked og markedstankegangen har bredd om seg. Hansen poengterer likevel at tiltak fra den nåværende regjeringen vil ha betydning for videre ulikhet, og trekker frem regjeringens skattelette på formue, som kommer de rikeste til gode, samt avviklingen av arveavgiften, som bidrar til at skjevhet i formuesulikhet forplanter seg mellom generasjoner.

Videre diskuterer Hansen Høyres skolepolitikk. Høyre hevder at deres markedsskole bidrar til mer konkurranse og hever kvaliteten for alle. Hansen understreker derimot at dette ikke har støtte i utdanningssosiologisk forskning: i Oslo, som fører høyres skolepolitikk, er det ingen tegn til avtagende ulikheter, men snarere tegn til økende segregering og større karakterpress, samtidig som det har utviklet seg a- og b-skoler. 

Hansen mener at de store og varige forskjellene i hvem som oppnår høyere utdanning er feil å se som arven etter Erna, men hun understreker at markedsskolen er en tydelig arv etter selvsamme. Videre er en del av arven vennligheten staten viser mot kapitalister, og den manglende sjenerøsiteten mot de på bunnen. Arbeidslinja har aldri stått så sterkt som den gjør i Norge nå og velferdsmottakere behandles hardt, ifølge Hansen.

Hadde mønstrene i ulikhet i formue og inntekt vært annerledes med en annen regjering? Hansen påpeker at det er uklart om Arbeiderpartiet ønsker å gjeninnføre arveavgiften, og de har ikke et alternativt prosjekt innen skolepolitikken. Når alternativene mangler, kan arven etter Erna bli atskillig større enn den vi ser i dag, avslutter hun med.

Arbeidsliv

Isak Lekve, ansatt i De Facto: Kunnskapssenter for fagorganiserte, beskriver at samarbeid kjennetegner det norske arbeidslivet, og at maktbalansen mellom partene preger norsk arbeidsliv. Norge har en sterkere arbeiderbevegelse enn mange andre land, men ifølge Lekve er maktbalansen i ferd med å forrykkes. Lekve mener at det organisatoriske og det institusjonelle maktgrunnlaget til arbeiderbevegelsen i hovedsak er stabile, men at det strukturelle er i endring. 

Deler av arbeidslivet er altså i forvitring, slik Lekve ser det. Forvitringen av dette strukturelle maktgrunnlaget er knyttet til tre overordnede tendenser: internasjonalisering av arbeidslivet, en reorganisering av ledelses- og selskapsstrukturer og en prekarisering av tilknytningsformene. Disse tre tendensene svekker det strukturelle maktgrunnlaget til arbeidstakere, og Lekve mener at de kanskje bidrar til at samarbeidet som preger det norske arbeidslivet og den norske modellen svekkes.

Men, i hvilken grad har disse endringene med Erna å gjøre? Disse trendene er generelle trender som har pågått lenge, og alle startet lenge før Erna Solberg ble statsminister. Derfor påstår Lekve at Solberg-regjeringen har overraskende lite ansvar for den forvitringen av arbeidslivet han skisserer. Samtidig påpeker han at regjeringen har lagt til rette for plattformøkonomien, for eksempel gjennom endringene i taxilovgivningen. Til sist understreker derfor Lekve at Erna ikke fremmer trendene, men at hennes regjering heller ikke gjør noe for å motvirke dem.

 

Se hele arrangementet

De fire sosiologene fikk, på tross av sine skarve 15 tildelte minutter hver, kommet godt rundt de viktigste endringene på ulike sentrale sosiologiske fagfelt, og slik presentert en opplysende og interessant analyse av hvordan de siste åtte årene med Solberg-regjering har påvirket det norske samfunnet. Innleggene og den etterfølgende panelsamtalen kan sees i sin helhet her: