På tide å bli færre og mer sammensveiset?

Klimakrise er bakteppe når feministiske forskere nå tenker nytt om befolkning, slektskap og rettferdighet, melder Ingvill Stuvøy

Foto: Joshua Rawson-Harris/Unsplash

Making Kin not Population er en slagferdig og kortfattet antologi, skrevet med det formål å sette klimakrisa høyere på dagsorden, særlig blant feministiske forskere innen reproduksjonsfeltet og vitenskaps- og teknologistudier. Boka har vakt oppsikt i sin leserskare, nok av flere grunner, som at den er redigert av Adele Clarke og Donna Haraway, to feministiske nestorer – og selvfølgelig at klimakrisa er høyst aktuell. I tillegg innledes boka med en viss punch, ved å retorisk stille spørsmålet om feministiske forskere er stilltiende pronatalister som ikke tar klimakrisa på alvor. Selv leste jeg boka på samme tid som Erna Solberg holdt nyttårstalen der hun slo fast at norske kvinner må føde flere barn for at velferdsstaten skal gå rundt. Det var et interessant bakteppe for spørsmålene boka tar opp – og aktualiserer på sitt vis også boka for en norsk offentlig og sosiologisk samtale.

Dette er rett og slett en bok som setter befolkningsøkning opp mot miljøproblematikk?

–Ja, bakteppet for boka er den stadige økningen i antall mennesker på jorda og bekymringen for at denne økningen i siste ende gjør jorda ubeboelig for både mennesker og ikke-menneskelig liv. Boka innleder med å vise til befolkningsøkningen fra 1900 til i dag, samt et estimat på at vi innen år 2100 vil være så mange som 11 milliarder mennesker, forutsatt vel å merke at fødselsratene fortsetter å falle.

Tematiseringen av en slik befolkningsøkning er selvsagt ikke noe særegent ved denne boka. Ideen om en «befolkningsbombe» som truer verden må sies å være gammelt nytt. Det nye her er forsøket på å utmeisle en feministisk tilnærming til økningen i antall mennesker på jorda. Ifølge bokas redaktører har feminister vært øredøvende stille i møte med spørsmålet om hva vi skal gjøre med det faktum at det stadig økende antall mennesker på jorda legger enormt press på jordas tåleevne. Det til tross for at feminister langt fra er stille i andre spørsmål som handler om reproduksjon og reproduksjonspolitikk. Feminister har, ifølge redaktørene, en opplagt rolle i samtalen om hvordan vi sikrer både miljømessig og reproduktiv rettferdighet, som er det felles målet for bokas bidragsytere. Her tror jeg boka har truffet en nerve eller en trend blant feministiske forskere som er opptatt av reproduksjon: jeg ser i hvert fall at jeg stadig oftere får «call for papers» hvor man inviteres nettopp til å tenke reproduksjon og klimakrise sammen.

Photo Ingvill Stuvøy 2016

Ingvill Stuvøy er postdoktor i sosiologi ved NTNU, hvor hun er tilknyttet forskningsgruppa «Den nordiske modellens bærekraft i arbeidsliv og velferdsstat». Ingvills phd-avhandling Parenthood at a price. Accounting for the viability of transnational surrogacy handlet om betydningen av penger i transnasjonal surrogati og tok utgangspunkt i nordmenns reiser til utlandet for å få barn ved hjelp av en surrogatmor. I postdoken dreier Ingvill fokuset mer mot migrasjon enn tidligere, inkludert da den type «repro-migrasjon» som hun studerte i doktorgraden. Formålet er å bidra med kunnskap om migrasjons- og velferdsstatspolitikk knyttet til barn og mer overordnet bidra til drøfting av spørsmål knyttet til ulikhet og velferdsstatens økonomiske og sosiale bærekraft. (Foto: NTNU)

Boka vakte som du sa oppsikt, og den ble også oppfattet som ganske kontroversiell. Hvorfor det?

–Bokas poeng om at det er på tide at feminister tar befolkningsveksten på alvor, kan framstå som en provokasjon i et forskningsfelt der mange har jobbet iherdig for å avdekke hvordan ideen om overbefolkning har legitimert brutale befolkningspolitikker, som særlig har rammet kvinner og rasialiserte befolkninger. Selve begrepet «befolkning» – eller «population» på engelsk – oppfattes som dypt problematisk av mange av dem som utgjør bokas tiltenkte leserskare. Selv om det i tittelen på boka riktignok står «not population», så er det unektelig befolkning – og befolkningsøkning – redaktørene Clarke og Haraway er opptatt av og legger som premiss.

Det hører med til historien om boka at dette premisset skapte kontrovers allerede før boka blei ei bok, i kjølvannet av konferansepresentasjoner tilbake i 2013 og 2015, noe Clarke også beskriver i innledningen av boka. Jeg har sett at noen av anmelderne av boka nettopp peker tilbake på disse konferansebegivenhetene som en grunn til at de følte seg utrygge på hva slags ærend Clarke og Haraway var ute i. Denne utryggheten, slik jeg forstår den, handlet om hvorvidt Clarke og Haraway, i sin iver etter å rette oppmerksomheten mot befolkningsøkning, kom til å ignorere den tette koblingen mellom ideen om overbefolkning og rasisme. Her kan det legges til at både Clarke og Haraway har noe som ligner ikonisk status i mange feministiske miljøer. Det gjelder særlig det feministiske vitenskaps- og teknologifeltet, som nettopp har forsket på befolkningspolitikk og den vitenskapsforståelsen som ligger til grunn for denne politikken. Det er altså ikke hvem som helst som skapte uro i feltet.

Samtidig skal det sies at anmelderne virker å være ganske fornøyde med boka, også der hvor de er uenige i Clarke og Haraways grunnpremiss. Det skyldes blant annet at boka langt fra er entydig i sitt budskap: bokas forskjellige bidragsytere samles om en antirasistisk, feministisk forpliktelse til reproduktiv og miljømessig rettferdighet for både mennesker og andre levende skapninger, men er utover det langt fra enige i alt. Nettopp begrepet befolkning er da også et av stridstemaene i boka: mens Haraway bruker sitt kapittel til å komme med et forsvar for feministisk bruk av befolkningsbegrepet, så er Michelle Murphys kapittel et forsøk på å finne nye begreper å tenke med som ikke på samme måte risikerer å bli brukt som et instrument for rasistiske politikker. Boka har derfor fått honnør for at den skaper et rom hvor ubehagelige diskusjoner kan tas og hvor det er plass til å være uenig.

Du nevnte at alle bidragsyterne samles om en forpliktelse til reproduktiv og miljømessig rettferdighet. Hva er det de samles om?

–Her kan jeg jo starte med å si noe om begrepet «reproduktiv rettferdighet». Det er et begrep som de siste årene har fått fotfeste blant mange feministiske reproduksjonsforskere, som del av et oppgjør med valgretorikken som har preget mye reproduksjonspolitikk de siste tiårene (tenk for eksempel på «pro-choice» i USA). Begrepet «reproduktiv rettferdighet» har sitt utspring blant svarte amerikanske feministiske aktivister som på starten av 1990-tallet tok til orde for at kampen burde handle om sosial rettferdighet, og ikke (alene) om reproduktive valg. Til grunn her ligger en anerkjennelse av den strukturelle ulikheten som former våre reproduktive liv, hvor noen instrueres til å føde flere barn (for velferdsstaten!), mens andre blir tvunget til abort og sterilisering – og i langt mindre grad får mulighet til å oppdra sine barn i trygge omgivelser.

Nytt fra feltet

Forskningsfronten er så mangfoldig at det for den gjengse sosiolog er vanskelig å holde tritt. Sosiologisk teori og forskning utvikles, skrives og publiseres å løpende bånd, i både brede og smale kanaler. Hva skjer egentlig i sosiologiens grener? I denne serien ber vi forskere trekke frem et nyere viktig, interessant eller nyskapende bidrag på et av deres fagfelt.

Andre bidrag i serien finner du her.

For bidragsyterne i boka er perspektivskiftet fra reproduktive valg til reproduktiv rettferdighet et grunnleggende premiss. De kobler dette til en forpliktelse til å gjøre noe med klimakrisa. De utvider i den sammenheng reproduktiv rettferdighet til også å omfatte ikke-menneskelig liv på jorda. I tillegg skriver de om «environmental justice», altså en miljømessig rettferdighet. Denne miljømessige rettferdigheten handler blant annet om tilgang på og fordeling av land og vann, men også om å bekjempe forurensning og utryddelse, for å nevne noe.

Disse to ambisjonene – reproduktiv og miljømessig rettferdighet – er det felles utgangspunktet for de sju bidragsyterne i boka. Og som en konkretisering av disse ambisjonene så formulerer de ideen om at vi er nødt til å tenke nytt om slektskap. Clarke skriver dessuten i innledningen at det overordnede målet med boka er å tenke nytt om framtida. Det er et ønske om å inspirere til alternative forestillinger om framtida, hvor for eksempel stadig økonomisk vekst ikke lenger inngår som en opplagt del av hva framtida ideelt skal inneholde. Eller for å ta det tilbake til vår egen statsminister: nye måter å forestille seg velferdsstatens framtid på som ikke forutsetter at norske kvinner føder flere barn/framtidige arbeidstakere.

Making Kin not Population: Reconceiving Generations
Redigert av Adele Clarke og Donna Haraway

Bokas tittel stiller opp «making kin», altså å danne en eller annen familiær relasjon, som et alternativ til «making population». Og som du sa ønsker de å tenke nytt om slektskap. Hva ligger i dette?

– «Making kin» oppsummerer bidragsyternes forsøk på å stake ut en ny kurs i møte med klimakrisa. Det forklares i Clarkes innledning som en ambisjon om å skape rom for relasjoner som ikke hviler på biologisk slektskap og biologisk reproduksjon, men i stedet handler om å føle seg tilknyttet hverandre. Her er et viktig poeng at denne tilknytningen ikke er tenkt kun mellom mennesker, men også mellom mennesker og det de kaller ikke-mennesker (non-humans) – og kanskje til og med som en mulighet til å viske ut skillet mellom menneske/ikke-menneske. Et annet poeng Clarke trekker fram i innledningen er at i ideen om «making kin» ligger ikke bare det å lage noe på nytt, men også det å opprettholde og støtte opp under folks slektskapsrelasjoner. Haraway er i den sammenheng kanskje den som er tydeligst på at vi må få fokus vekk fra det å lage nye barn og over på det hun kaller «multispecies kinship»; en ambisjon hun oppsummerer med slagordet «Make kin, not babies!». Ideen, slik jeg forstår det, er at vi må i større grad være orientert mot å etablere en tilhørighet til alle de, både mennesker og ikke-mennesker, som allerede er på jorda, som et alternativ til det veldige fokuset på å lage biologiske avkom og få såkalt «egne» barn.

En av tingene ved boka som jeg selv er interessert i er nettopp dette med å tenke slektskap annerledes. En mulig kritikk av bokas bidrag på nettopp dette punktet er at boka blir for lite konkret: hvordan skal vi gjøre slektskap og tilhørighet annerledes; hva skal den feministiske politikken være? I tillegg er det, som en kollega av meg påpekte, noe utilfredsstillende ved at ideen om «making kin» i stor grad hviler på en dikotomi mellom biologisk og ikke-biologisk slektskap. Redaktørenes gjentatte understrekning av denne dikotomien kan få en til å tenke at poenget deres bare er at vi også må støtte ikke-biologiske slektskapsformer. Det virker noe banalt og ikke særlig revolusjonerende i 2020 – og det er heller ikke så lett å se at det er veien mot reproduktiv rettferdighet. I mitt forskningsfelt, surrogati, så er det ikke nødvendigvis gitt at det er fokuset på biologisk avkom som er det store problemet. Like så utfordrende, i et rettferdighetsperspektiv, er det at foreldreskap i økende grad defineres med utgangspunkt i intensjoner, valg og tilgjengelige ressurser (inkludert betalingsevne) – avkoblet arbeidet (slik som graviditeten og fødselen) som man kan få andre til å gjøre for seg. Utfordringene knyttet til reproduktiv rettferdighet handler her om mer og annet enn biologisk/ikke-biologisk slektskap.

Et interessant bidrag i boka som kan sies å bevege seg forbi dikotomien mellom biologi/ikke-biologi er Ruha Benjamins kapittel «Black AfterLives Matter». Hun skriver om slektskap blant svarte amerikanere, som under stadig trussel om – og erfaringer av – å miste sine nærmeste finner nye måter å knytte bånd på tvers av biologisk slektskap, men også til de døde. Også Kim TallBears bidrag fyller ideen om alternative slektskapsformer med konkret innhold, der hun kontrasterer kolonistatens monogame, heteroseksuelle, ekteskapssentrerte kjernefamilieideal med urfolks slektskapspraksiser. Det er inspirerende bidrag hvis vi, som bokas bidragsytere jo oppfordrer til, skal prøve å forestille oss slektskap og framtidas samfunn på nye måter.