Ny redaktør for «Norsk sosiologisk tidsskrift»

Sosiologen har tatt en prat med påtroppende redaktør for Norsk sosiologisk tidsskrift, Hans Erik Næss, om hans tanker om tidsskriftet fremover.

May-Len Skilbrei og Kari Stefansen takker av som redaktører etter å ha manøvrert gjennom overgangsfasen fra Sosiologi i dag til Norsk sosiologisk tidsskrift. Sistnevnte runder to år i disse tider. Selv mener redaktørene at overgangsfasen har vært en suksess, og at tidsskriftet nå når bredere ut og har langt flere lesere enn før. De anser den viktigste oppgaven til Norsk sosiologisk tidsskrift å være synligheten av norsk sosiologi i norsk offentlighet.

Næss er førsteamanuensis ved Institutt for ledelse og organisasjon på Høgskolen i Kristiania, hvor han underviser i kvalitativ metode og forsker på idrettsorganisasjoner og styring. Næss har en doktorgrad i sosiologi fra Universitetet i Oslo, og tema for hans avhandling har tidligere gitt ham tilnavnet «Rally-sosiologen». Flåsete tilnavn til tross, påtroppende redaktør Næss er alvorlig opptatt av forbindelsene mellom idrettsorganisasjoner, politikk og etikk i sin forskning. Og selv om han hverken tror på nyttårsforsetter, spåkuler eller åpne landskap på arbeidsplassen, har Næss likevel noen tanker om fremtiden til norsk sosiologi og Norsk sosiologisk tidsskrift.

Det er et nytt år. Har du noen nyttårsforsetter?

– Vel, nei, siden jeg ikke er så fan av nyttårsforsetter. Jeg skrev en gang en litt sur kronikk om dem. I stedet for å ”gå ut av komfortsonen” som mange bruker som et forsett, kan man heller gjøre denne sonen så stor som mulig. Jeg tror det er så nærme et forsett jeg kommer.

De store avisene har gjerne «spåkuler» for det kommende året. La oss si at vi lager en sosiologisk spåkule. Hva tror du vil prege 2019?

– Spådommer er nok trendforskernes domene. Men på grunn av det studentene mine skriver om, og det at Høyskolen Kristiania (HK) har som mål å bli et arbeidslivsuniversitet, er det mye snakk om forventede revolusjoner i arbeidslivet. Hvis vi drar på litt, kanskje det kommer en forandring innen helsevesenet, det vil si mot E-helse, tilsvarende da Amazon endret bokbransjen?

Fortell litt mer om hva du jobber med for tiden?

– Primært forsker jeg på internasjonale idrettsorganisasjoners forhold til politikk og business. Hvorfor er det for eksempel slik at disse organisasjonene fremstiller seg som nøytrale, all den tid de tildeler svære arrangementer til land som har helt andre verdier enn det idretten reklamerer for? Dette semesteret underviser og veileder jeg imidlertid nokså mye, både de som skriver bachelor- og masteroppgave tilknyttet Institutt for ledelse og organisasjon, så forskningen er litt på vent. Brorparten av undervisningen handler om kvalitativ metode, mens jeg til høsten er involvert i et nystartet bachelorprogram i idretts- og helseledelse ved HK – det blir fenomenalt bra!

Hva er sosiologi for deg? 

– For meg er det et fag som på sitt beste er særdeles godt tilpasset nødvendigheten av å forstå en global verden. Med så mye som skjer overalt, hele tiden, forsvinner vi lett inn i detaljvirvler. Derfor må vi beholde evnen til å analysere samfunn på en helhetlig måte, så vi ikke mister det store bildet ut av syne.

Portrett av Hans Erik Næss

Hans Erik Næss (Foto: Høyskolen i Kristiania)

Hans Erik Næss er førsteamanuensis i kvalitativ metode ved Høyskolen Kristiania, med doktorgrad fra Universitetet i Oslo (2014). I tillegg til forskning og undervisning har Næss publisert flere sakprosabøker, nå sist Forbedringsindustrien. Et oppgjør med prestasjonskulturen (CappelenDamm, 2016). 

 Styreleder for Norsk sosiologisk tidsskrift Marit Haldar takker av Skilbrei og Stefansen og ønsker ny redaktør velkommen

Hva har vært ditt forhold til «Norsk sosiologisk tidsskrift»? 

– Todelt, egentlig, men på en positiv måte. Personlig fikk jeg, i forgjengeren Sosiologisk tidsskrift, som masterstudent muligheten til å publisere en fagkritikk av pensumet på innføringsemnene ved UiO, basert på MA-oppgaven. Jeg var selvsagt altfor cocky for mitt eget beste og mente det var et ”transnasjonalt underskudd” ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi. Likevel ble jeg ble tatt på alvor, sentrale fagfolk kom med velformulerte innspill, og debatten foregikk på en for meg veldig inspirerende måte. For meg som sosiolog er det de gode enkeltartiklene som har stått frem, samt at jeg fikk være gjesteredaktør for temanummeret om sport. De siste årene har jeg dessuten vært medlem av juryen som kårer Universitetsforlagets tidsskriftpris, og på den måten fått en forståelse av hva tidligere redaksjoner har sett på som høykvalitetsforskning.

Hva tenker du er en redaktørs viktigste oppgave?

– Naturlig nok er det å forsikre leserne om at innholdet holder et tilstrekkelig høyt nivå, og at det som er skrevet formidler det forfatterne har tenkt. Men like viktig er det å ha oversikt! Og her tror jeg sosiologen i meg kan brukes, ettersom man som redaktør har et unikt helhetsbilde av ikke bare enkeltnumre, men årganger. Samarbeidet med både redaksjonen og Arve Hjelseth vil bli essensielt her.

Hvilke visjoner har du for tidsskriftet fremover?  

– Jeg ser på det som mitt mandat å videreføre det norsk sosiologi er best på – solide, empiriske analyser av klassiske problemstillinger med særlig relevans for det norske samfunnet. Samtidig håper jeg å initiere temanumre som går litt utenfor mainstreamsosiologien. Det kan være visjonære ideer, teoribaserte temaer, eller at sosiologer kan utfordre rådende syn på et samfunnsområde der andre fag nå dominerer, for eksempel politisk økonomi. Det er mye forskning om ulikhet og klasse i Norge. Men det økonomiske byggverket som gjør dette mulig, slik min kollega Bent Sofus Tranøy sammen med Ingrid Hjertaker skriver om i Ustabilitetens politiske økonomi. Om fremveksten av finansialisert kapitalisme, er hva jeg kan se i mindre grad preget av sosiologiske innfallsvinkler.

Hva bør norske sosiologer bli bedre på? 

– Mitt inntrykk er at norske sosiologer allerede er svært dyktige. Det ser vi på tildelingen av ERC-midler, for eksempel, og i eksterne evalueringer av fagmiljøene. Det som kan gjøre dem enda dyktigere, mer vågale og kanskje mer ”normale” i ikke-sosiologistudenters øyne, er to ting. Det ene dreier seg om undervisningen av faget. Det finnes ingen faglig grunn til at det ikke burde være en sosiolog blant Morgenbladets Topp 10-kåring av landets beste undervisere, men kanskje svaret finnes i hvordan faget tradisjonelt formidles mer enn selve underviseren? Jeg vet ikke, jeg bare tenker høyt. Nå som jeg har bakgrunn fra private utdanningsinstitusjoner som Westerdals Oslo ACT og Høyskolen Kristiania, har jeg blitt introdusert til både flinke undervisere og ulike pedagogiske opplegg, som jeg tror kan være nyttig for mange å lære av.

Det andre handler om rammevilkår. Jeg mener flere burde få sjansen til å etablere seg i akademia gjennom faste stillinger, som gjør at de søke ekstern finansiering og planlegge forskningsprosjekter uten å stresse livet av seg. Jeg mistenker at mange talenter brenner opp i forsøket på å bli fast ansatt, eller rives i filler av ulike hensyn i den midlertidige stillingen de har, før de i det hele tatt får begynt på det de egentlig drømmer om.

Hva skulle du gjerne sett at det skrives mer om? 

– Ett av temaene har jeg allerede vært innom, politisk økonomi, et annet område er mitt eget – idrett, politikk og business i internasjonal sammenheng og Norges rolle her – mens et tredje tema er forsvarets rolle i Norge og utenlands, der eksempelvis Elin Gustavsen har gjort en stor jobb med å samle militærsosiologiske studier. Dessuten er jeg spent på hva som kommer fra Torkild Hovde Lyngstads ERC-finansierte prosjekt om skjæringsfeltet mellom genetikk og samfunnsvitenskap.

Hva er ditt beste skrivetips?

– Til studentene mine pleier jeg å si at de ikke trenger å gjøre det vanskeligere enn det er – oppgaver skal skrives etter en mal, så følg den! Da har man allerede en struktur man kan henge oppgavens ulike ledd på. Tenk struktur før innhold, med andre ord. For forskere er det verre å løfte frem ett tips, siden de, etter min erfaring, har svært varierte teknikker for å få ting gjort. Om jeg var allmektig, skulle jeg imidlertid ha gitt dem muligheten til å velge omstendigheter for skriving som passer hver enkelt best. Da skulle nok mange sluppet å bli overkjørt av såkalt kreative måter å organisere en akademisk arbeidsplass på, eller åpne landskap, som det også kalles…