Mot naturen

Sosiologisk tidsskrifts redaktør mener sosiologien er for «sosiosentrisk». Derfor vender Willy Guneriussen seg mot naturen, for å ta den med.

Willy_Guneriussen-7-foto Matthis Kleeb Solheim - Sosiologforeningen - sosiologen.no

Willy Guneriussen (f. 1949). Professor Dr.Philos. Institutt for Sosiologi, Universitetet i Tromsø; Leder av universitetets flerfaglige forskerskole CEPIN. Professor II ved Høgskolen i Harstad. Redaktør for Sosiologisk tidsskrift.

FOTO: Matthis Kleeb Solheim

– Veien til sosiologi har vært lang, og med mange vendinger, sier Willy Guneriussen, sosiologiprofessor ved Universitetet i Tromsø.

I dag er Tromsø-professoren redaktør i Sosiologisk tidsskrift, og har rukket å leve et langt liv innenfor de sosiologiske institusjoner. Det var langt fra gitt at han, en tennis-spillende, fysikkinteressert gutt fra Harstad skulle ende opp her. Guneriussens dager ved universitetet startet heller ikke med metafysiske spørsmål og sosiologiske klassikere, men med reagensrør, kuletrilling og eksperimenter.


Et eksistensielt valg

Så hvordan endte han opp her? Vi spoler tilbake til begynnelsen, til 1968 – på den tiden Willy Guneriussen gikk ut av gymnaset;

-Min generasjon var den første der foreldrene forventet at man skulle studere. Faren min hadde maskinistutdannelse, og foreldrene mine mente det var riktig å utdanne seg. Vi var den første generasjonen som flokka oss til universiteter og høyskoler i masseformat, forteller Guneriussen.

Harstad-guttens realfagsinteresse førte ham til fysikkstudier men i løpet av studietiden tiltok politiseringen, og spesielt på universitetene. Sekstiåtternes samfunnsengasjement smittet, interessen for formler avtok.

– Det var en ny politisk kultur med diskusjon av samfunns- og kulturspørsmål av alle slag. Jeg var etter hvert blitt lei av det formalistiske ved fysikken: alt ble omgjort til matematiske formler mens jeg var mest interessert i det materielle og handfaste ved fysikk – det man kunne se og ta på, eksperimentere med, sette sammen og plukke fra hverandre. Formlene likte jeg kun til et visst punkt. Jeg ble opptatt av de store, metafysiske spørsmål, og hoppet over til filosofi. Det ble nærmest et eksistensielt valg, forteller han.

Jeg skreiv magistergrad om Kant, Hegel og Marx. Du kan ikke komme lenger fra Harstad enn det.

Han skreiv magistergrad om Kant, Hegel og Marx, og som han sier selv: «Du kan ikke komme lenger fra Harstad enn det». Han har hele tiden vært opptatt av klassisk sosiologi, og modernitetsforståelser, men det er først i etterkant han skjønte at modernitetsbildene ofte var knyttet til betydningsfulle erfaringer fra oppveksten: «Harstad befant seg i spenning mellom modernitet og tradisjon. Jeg jobbet på skipsverft, men også alle somrene hos onkelen min som var blant de siste som dreiv jordbruk på gamle måten, med hest og sleprive». Mye av klangbunnen for bidragene hans til modernitetsforståelse henger klart sammen med disse konkrete erfaringer fra oppveksten.

Vi har stilt den teoriavhengige professoren spørsmål om livet som sosiolog. Guneriussen forteller at han får anerkjennende nikk og større anerkjennelse når realfagsbakgrunnen blir nevnt blant sosiologer, enn når filosofien nevnes. Forestillingen om filosofi som noe livsfjernt og irrelevant for mennesker står sterkt, og mange vil skeptisk beskrive sosiologi inspirert av dette som skrivebordssosiologi. Det kan bedre beskrives som generell sosiologi, og som en beskjeftigelse med det som holder sosiologien samlet (modernitet, handling, kultur osv.), snarere enn en slags bindestreksssosiologi, mener Guneriussen selv.

Det var også det samlende på 60-tallet som vendte han mot filosofien, nemlig de politiske vekkelsene. Mange vil nok trekke frem spesielle professorer eller studier som inspirasjonskilder, men for Guneriussen var vennekretsen avgjørende. Samlinger med diskusjoner av store, vidløftige spørsmål; etiske og kunnskapsteoretiske, for å bedre forstå grunnlaget for politikk og samfunnsliv.

Jeg hadde fått midler til diskusjon og analyse av rational choice, og så skreiv jeg heller en doktorgradsavhandling om Durkheim.

I dag forbinder vi 60-tallet i akademia sterkt med positivismestriden, og Guneriussens første bidrag til sosiologien, en artikkel om Habermas og Marx i Sosiologi i dag fra 1973, var passende nok et verk skrevet i positivismedebattens ånd. Artikkelen skrev han to år før han leverte magistergraden i filosofi (i 1975), og var en omskrevet eksamensbesvarelse fra det som da var hans støttefag – sosiologi. Eksamenskomiteen bestod blant annet av Ragnvald Kalleberg, som oppfordret Guneriussen til å videreutvikle besvarelsen til en artikkelversjon. Senere skrev Guneriussen et par artikler med kritikk av Rational Choice-teori som filosof, men ble lei av abstraksjonene i filosofien, som han hadde blitt det i fysikken tidligere. Han ønsket heller å jobbe med sosiologi, og å komme nærmere «realitetene». Vippepunktet var et stipend i sosiologi fra Forskningsrådet, som han fikk til tross for at han manglet formell hovedfagsutdannelse i faget.

– Jeg brukte de tre årene på å gjøre noe helt annet enn det jeg søkte midler til. Jeg rapporterte en gang i året, et lite notat om at arbeidet gikk vel. Jeg hadde fått midler til diskusjon og analyse av rational choice, og så skreiv jeg heller en doktorgradsavhandling om Durkheim. Ingen visste at jeg holdt på med det, bortsett fra noen få i Tromsø, men de sladret ikke til Forskningsrådet, forteller han.

Vitenskapen som kall

Hvordan han ble ansatt som sosiolog er en uvanlig fortelling: han holdt forelesning for studentene om Max Weber og kallsetikken, og snakket om å være kallet og hva det betydde. Dagen etterpå fremstod vitenskapen som kall på en annen måte, i det at sosiologene og studentene for en tid tilbake sammen hadde gått til universitetsstyret og fått dem til å opprette en stilling som han nå ble, nettopp, kallet til. Guneriussen selv visste ingenting om dette på forhånd, men takket ja umiddelbart og skreiv «et jublende oppsigelsesbrev» fra stillingen i filosofi. Da kunne han fortsette med sine interesseområder: moderniseringsteori, grunnlagsdebatt og teoretiske tradisjoner i samfunnsfagene.

– Jeg har alltid jobbet med sosialfilosofi og den mer vitenskapsteoretiske delen av sosiologi. Det har vært både svakheten og styrken min som sosiolog. Jeg har vært skolert i det som gjerne kalles «social theory». Etter hvert også mer spesifikt på moderniseringsteori, og tanker om modernitet, sier han. Men han har ikke «bare» drevet med teori. Han har også skrevet noen få empiriske arbeider – bl.a. om moderniseringsprosesser i Nord-Norge og om framveksten av det han kaller «opplevelsessamfunnet».

Fra å ha deltatt i samtidige diskusjoner, som hvordan Marx viderebringes av Habermas, og kritikker av Rational Choice – til å velge å skrive en doktorgradsavhandling om Durkheim, kan det virke som at mye har hendt, og tverrfaglige seminarer mellom sosiologer og filosofer i Tromsø får skylden for vendingen. Filosofen Ånund Haga fremsatte noen påstander om at Durkheim hadde vist at samfunnet med nødvendighet måtte være normativt integrert. Hva det betydde og hvordan det artet seg kunne verken Ånund Haga eller Willy Guneriussen svare på. Dermed tok han for seg hele Durkheims bibliografi, og begynte å lese. Dette jobbet han helt alene med, bl.a. under et forskningsopphold i Tyskland hos en av de fremste Parsons-tilhengere i tiden – Richard Münch. Da han disputerte besto komiteen av venstredurkheimianeren Dag Østerberg og høyredurkheimianeren Sigurd Skirbekk.

– Selv er jeg en venstredurkheimianer. Det er ikke mulig å være noe annet, med mindre du tilhører en veldig konservativ tradisjon, mener han.

Romantikken og rasjonalitet

Ofte kan man antyde en motsetning mellom dem som vektlegger Weber som den viktigste bidragsyteren i den klassiske sosiologien, med hans metodologiske individualisme, og dem som vektlegger Durkheim, med hans fokus på meningsdannelse, ritualer og det holistiske perspektivet. Willy Guneriussen velger ikke side, men forsvarer Durkheims stadige relevans:

– Det er latterlig å latterliggjøre holismen, slik enkelte gjør. Durkheim er den første som viser at man med nødvendighet må bruke en slags funksjonsforklaringer. Han har noen ekstreme påstander, som at hver gang vi klarer å forklare en aktørs handling ut ifra aktørens intensjoner, så kan vi være sikre på at vi tar feil. Poenget hans er at intensjoner, som gjerne kan være foranledninga til handling, igjen er et uttrykk for en tilhørighet eller et samfunn. Denne debatten tar aldri slutt. Jeg er ingen ekstrem holist, men det er nødvendig å tolke sosial handling og symbolsk mening i et mer holistisk perspektiv.

Den konvensjonelle oppfatningen om at det ikke blir vitenskap før du glemmer dine klassikere, slik det er i fysikken, gjelder ikke på samme måte i samfunns- og kulturfagene. Begrunnelsen for klassikernes stadige relevans er en del av alle sosiologi-utdanninger, enten man er enig eller uenig. De leverer grunnleggende begreper og perspektiv som stadig refereres til og modifiseres.

Willy Guneriussen peker på fire klassikere som skoledannende: Marx med holismen, og materialismen, med fokus på klasser, økonomi og teknologi. Durkheim med holismen med fokus på det symbolske og det normative. Deretter individualismen med Weber og Simmel, som representerer to forskjellige typer. Weber som nærmere en rational choice-aktør, men Simmel opererer med et mer romantisk individbegrep (det ekspressive individet).

Sosiologer har lenge hatt et dårlig forhold til den romantiske tradisjonen, fra Edmund Burke på 1700-tallet.

– Sosiologer har lenge hatt et dårlig forhold til den romantiske tradisjonen, fra Edmund Burke på 1700-tallet. Comte, Durkheim, Tönnies, og Simmel var på forskjellige måter påvirket av romantiske strømninger i tiden. I veldig stor grad har man definert det moderne utifra Marx/Weber-tradisjonen og det rasjonelle. Dermed blir det de fire klassikerne som peker til fire ulike retninger, både metodologisk og en slags tolkningsskjema for moderniteten. De er ikke kanoniske i religiøs forstand, ingenting sakralt over det, men tekster som er relevante som uttrykk for sin tid og som refleksjoner over brytningstider. De laget viktige begreper og utformet perspektiver som all modernitetsteori forholder seg til, og da er det viktig å fastholde det, enda noen år, forteller han. Når det gjelder sosiologien synes jeg det er viktig å fastholde en kanon – inntil videre.


Kulturelt anarkistisk

Flere fra 68-generasjonen er kjent for å kombinere stillingene kulturelt konservativ og politisk radikal, men å plassere seg tydelig er en øvelse.

– Jeg tror det var Robert Nisbet som sa at han var økonomisk radikal, politisk liberal og kulturelt konservativ. For han er kulturen bolverket mot oppløsning og individualisme og egoisme. Jeg er nok mer av en kulturell anarkist, blant annet fordi jeg ofte stiller meg tvilende til skillet mellom «høykultur» og «lavkultur». Selv har jeg for eksempel holdt innledning om filmen Fight Club. Denne «lavkulturelle» actionfilmen betrakter jeg som en interessant og dyster modernitetsanalyse, og den støtter opp under Webers ideer om konsekvenser av rasjonalisering, tap av mening og fellesskap.

Hovedpersonen stimulerer seg i starten gjennom shopping av design-interiør, men så begynner han å shoppe rundt på alle slags foreninger for forskjellige sykdommer for å finne tilhørighet og mening. Det lykkes en stund. Men til slutt synes det som om det bare er smerte gjennom fysisk kamp (i Fight Club) som kan bringe noe av substans, fellesskap og mening i det trøstesløse, individualiserte og hyperkommersialiserte moderne livet. Smerten er ikke middel til frelse, slik som i religionen; men smerten er selve befrielsen, selve meningen. Slik er det for meg veldig viktig å kunne koble de klassiske og «store» sosiologiske perspektivene til hverdagshendelser eller den alminnelige kulturen, sier Willy.

Vi kan ikke overlate samtidskulturen til medievitere og litteraturteoretikere

Dermed setter han seg i en sosiologisk tradisjon som er opptatt av samtidskulturen og hva den igjen sier om oss. «Vi kan ikke overlate det til medievitere og litteraturteoretikere», som han sier.

Naturens gjenkomst – i sosiologien?

Det er kanskje fysikkbakgrunnen som har fått Willy så interessert i diskusjonen rundt samfunnets forankring i naturbetingelser. Willy tegner en formel for hva han finner mest fascinerende ved dette: I = P x A x T

Hvor de ulike bokstavene står for impact, population, affluence (velstandsvekst) og technology. Dette er en formel for menneskelig påvirkning på miljø og den viser på en intuitiv måte hvordan menneskenes økologiske trykk på sine omgivelser øker eksponentielt. Mennesket er den eneste art hvor hvert individ gjennom generasjonene ikke har en stabil og begrenset påvirkning på omgivelsene. Innflytelsen øker som følge av utviklingen av stadig mer kraftfull teknologi, økende velstandsnivå og selvsagt: samfunnets sosiale, kulturelle og økonomiske orden.

Når vi også tar med befolkningsveksten ser vi at vi har å gjøre med en svært kraftfull – og på sikt temmelig destruktiv – «cocktail». De gamle fysikkgledene ser ut til å fortsatt være gjeldende. Med andre ord er det ikke debatten om genenes påvirkning på sosial handling som har fascinert Guneriussen, men snarere menneskers handlingers påvirkning på miljøet.

– Vi analyserer ofte samfunn som institusjoner, kultur, handling, system, uten på noen punkt å referere til naturbetingelser. De er gitte. Den største svakheten ved samtidas sosiologi, er at den har overlatt naturkonsepsjonen til andre fag. Den har blitt behandlet som en selvfølge. Selvfølgelig må det finnes oksygen og nitrogen, en jord vi kan gå på – det har vært så selvsagt at vi ikke har nevnt det. Sosiologien har vært for sosiosentrisk. Sosiologien har i lang tid (egentlig siden Durkheim) vært preget av det vi kan kalle en symbolsk eller kulturell vending, senere også kalt en semiotisk vending, en lingvistisk vending og en kommunikativ vending.

Den har framhevet tingenes, handlingenes og samfunnsstrukturenes mening framfor materialitet og den har oftest neglisjert naturgitte betingelser og begrensninger. Mange har riktignok skrevet om natur/naturbegrep men da gjerne om en sosial/symbolsk «konstruksjon» av natur i diskurser eller laboratorier. Jeg har selv bidratt med flere publikasjoner som har støttet opp under slike «vendinger» men jeg har prøvd å ikke fortrenge materialitetens og naturens faktisitet og kausale betydning. Nå trenger sosiologien en tydeligere materiell «vending» – en vending som må inkludere natur på en ny måte uten at vi forkaster innsiktene som kommer fra de mange bidrag som har bygger på forskjellige typer lingvistisk/kulturell vending, sier Guneriussen.

På et punkt konfronteres vår forståelse av bærekraftighet, og det beskrives som et spørsmål hinsides klima: hvor mange lier, heier og åser kan brukes for å bygge vindmøller? Hvor mye av jordklodens mange elementer og komplekse prosesser kan/bør defineres som og omformes til «ressurser» for økonomisk og teknologisk utnyttelse. Dette er en velkjent problemstilling for vår tid, men kanskje ikke like velkjent innenfor sosiologien, hvor Guneriussen mener det burde være mer fremtredende. Kanskje trenger vi en ny «samfunnskontrakt» – en kontrakt som ikke bare involverer forhold mellom mennesker, men også forholdet til en tredje og hittil taus part: naturen/jordkloden. Hva kan sosiologien bidra med til et slikt «prosjekt»?

– Hvis vi skal ha en slik energibruk vi har i dag så må en rett og slett ta en beslutning om å bygge enormt mange atomkraftverk. Norge kan bli steinrikt igjen, fordi Norge visstnok har den tredje største forekomsten  i verden av det radioaktive stoffet thorium. Thorium regnes som en mulig fremtidig energikilde, blant annet fordi det er mindre strålingsfarlig enn uran. Jeg krysser fingrene for at dette ikke skjer, for da blir Norge igjen vanvittig rikt. Først på olje, så på thorium. Det vi trenger å drøfte er reduksjon i energibruk – altså betingelsene for en samfunnsform som ikke er så energigrådig som dagens samfunn, sier Guneriussen.

Han tenker, og legger til: – Vi har et naturbegrep nå som skifter fra å være robust selvregulerende natur, til å bli et begrep om sårbar natur. Et begrep om sårbar natur gir mening når man bruker denne formelen og begrepet antropocen. Hvis dette etterhvert gjør inntrykk i sosiologien, kommer vi til å få et konseptuelt, teoretisk skifte mot å fange opp dette og beskrive et samfunnsliv under begrensninger som vi aldri før har tenkt. Det synes jeg er en stor utfordring for sosiologien.

Samfunnet står altså overfor store utfordringer i forhold til natur/miljø og sosiologien bør kunne bidra med samtidsdiagnoser som kan hjelpe oss til å få øye på problemene og ideer om hvordan de kan/bør håndteres, mener Tromsø-professoren.

En diagnose viser til noe som er sykt eller «ute av lage», i følge Guneriussen. Han henviser dermed til at å kalle Gunnar Aakvaags Frihet for samtidsdiagnose blir feilaktig – «det er jo en friskmelding». Til felles har de to likevel begge fascinasjonen for den generelle sosiologien. Guneriussen er også opptatt av at han ikke bedriver miljøsosiologi, men vil trekke naturen inn i den generelle sosiologien.

«Nature kicks back! Be prepared, nature is coming to a corner near you!» er slagordene Guneriussen lokker med. Han synes å se lys som tennes hos studentene når dette tas opp på forelesning også.