Eliter og folk gjennom 15 år

Hva mener de som sitter på toppen i samfunnets viktigste institusjoner? Sosiologen.no har intervjuet Fredrik Engelstad som er medforfatter i den nye boka «Eliter i endring».

Hvem utgjør elitene i det norske samfunnet, hvor kommer de fra, og hva vil de? (Foto: Khongtham, fra Shutterstock)

Begrepet elite finnes stadig oftere i kommentarfelt, media, og på fløypartienes lepper. Slik har det ikke alltid vært, heller ikke sosiologifaget de siste tiårene. I 2008 beskrev sosiologen Mike Savage behovet for å «huske elitene» istedenfor å insistere på «proletarproblemet» i forskning på klasse og sosial ulikhet (Savage & Williams, 2008).

En som lenge har husket på elitene er sosiolog Fredrik Engelstad, som sammen med Trygve Gulbrandsen, Arnfinn H. Midtbøen og Mari Teigen har skrevet boka «Eliter i endring» (Engelstad et al., 2022), som ble markert med offisiell boklansering på Institutt for Samfunnsforskning (ISF) den 20. oktober.

– Vi har operasjonalisert «elite» som de som sitter på toppen i de store organisasjonene i samfunnet. Disse har vi delt opp i 10 sektorer: medier, politikk, næringsliv, kultur og så videre. Ideen er at når du sitter på toppen i sånne steder, så har man makt over folk. Det er det som er poenget her, at det er eliter som har makt, direkte, som utøves i sin praksis, forklarer Engelstad.

Vi har operasjonalisert "elite" som de som sitter på toppen i de store organisasjonene i samfunnet

Hva mener elitene?

«Eliter i endring» baserer seg på en spørreundersøkelse gjennomført i 2015 hvor et representativt utvalg av «eliter» i ulike samfunnssektorer besvarte spørsmål om holdninger og meninger om samfunnsrelevante temaer. Boka inkluderer fjorten kapitler hvor elitens forhold til ulike temaer analyseres, fra kjønnskvotering til syn på ulikhet, konstitusjonelle spilleregler og innvandring.

Dette er både en reproduksjon og en fornyelse av en undersøkelse fra år 2000 som ble gjennomført i anledning den andre maktutredningen. Engelstad og medforfatteres siktemål er endringene som har skjedd i elitene og øvrig befolkning mellom 2000 og 2015.

– Vi kan skille mellom fire hovedvinkler i syn på hva som kjennetegner «eliten». Makt og styring er den ene, det er denne vi kobler oss på. Videre er det den som har med penger og ressurser mer generelt, deretter den som har med kompetanse og ekspertise, og til slutt er det det som har med kulturell kompetanse å gjøre. Analytisk er de forskjellige, men i praksis flyter de delvis over i hverandre, forklarer han.

EliterIEndring bilde

Vi kan skille mellom fire hovedvinkler i syn på hva som kjennetegner «eliten». Analytisk er de forskjellige, men i praksis flyter de delvis over i hverandre

Posisjon eller ressurser

Mye av det siste tiårets eliteforskning og oppmerksomhet har vært rettet mot økonomiske, ikke minst gjennom Thomas Pikettys arbeider og populariseringen av begrepet om «den ene prosenten». Norske klasseforskere har bidratt med et mer flerdimensjonalt begrep om eliter og overklasser i boka «Klasse og elite i et egalitært samfunn» (Korsnes et al., 2014), tuftet på Bourdieus skille mellom økonomisk og kulturell kapital.

I «Eliter i endring» er det institusjonelle og organisatoriske lederposisjoner som gjør en til «elite». Disse posisjonene kan være både avvikende og overlappende med elite-operasjonaliseringen i andre studier. Du kan for eksempel ha svært mye økonomisk kapital eller ha mye kulturell definisjonsmakt uten å besitte en formell lederposisjon i det gjeldende feltet. Disse diskusjonene kan kobles til ulike måter å håndtere elitebegrepet på i klassisk eliteteori, ifølge Engelstad.

– Du kan si det er to motpoler som er tydelige. Den ene er Pareto. Pareto er en kompetanseteoretiker. Han mener at eliter er de som er gode til ting, de som er de beste, enten det er lommetyver eller biskoper: de som kan det, det er de som er elitene. Den andre posisjonen er C. Wright Mills, og hans idé om “the power elite”, som har mange fellestrekk med vår angrepsvinkel, fordi det har å gjøre med institusjoner og organisasjoner. Mills hovedpoeng, og dette henger sammen med den amerikanske samfunnsstrukturen både da og nå, er at det er tre sektoreliter som flyter over i hverandre: administrasjonen som sitter rundt presidenten, militæret, Wall Street, altså økonomien. De tre, det er de som teller.

 

En flerstemt elite

I Norge mener Engelstad vi har å gjøre med en langt mer “pluralistisk” elite, hvor betingelsene for maktutøvelse åpner for et bredere spekter av innflytelsesrike sektoreliter. Siktemålet i «Eliter i endring» er å forstå hvor forskjellige eller samstemte ulike sektoreliter er, og hvordan og til hvilken grad de er enige eller uenige med befolkningen i diverse samfunnsspørsmål. Utgjør den norske «eliten» en maktelite med felles interesser? Ja og nei, hevder Engelstad. Blant elitene i Norge er det en veldig høy grad av «konstitutiv enighet», samstemthet om samfunnets grunnleggende styresett og spilleregler. Men i politiske spørsmål er uenighetene større.

–Et eksempel er debatten om kjønnskvotering til styrene i aksjeselskaper. Der mente noen at det var et angrep på eiendomsretten, og andre mente det ikke var det. Da får du på en måte en kamp om hva eiendomsretten egentlig innebærer.  Og sånn foregår det hele tida, sektorforskjellene er store hele veien. Den er minst i synet på lønnsoppgjør og trepartssamarbeidet, der er elitene veldig enige, det er 20% mellom den høyeste og laveste gruppen. Men ellers så er variasjonsbredden 40-50% mellom ytterkantene, som er næringslivs- og kirkeeliten.

Der den generelle befolkningen er stabilt positive til sosial utjevning, så har elitene generelt blitt mer negative

Et av funnene som overrasket Engelstad mest var endringene i syn på sosial utjevning mellom år 2000 og 2015. Der den generelle befolkningen er stabilt positive til sosial utjevning, så har elitene generelt blitt mer negative. Næringslivseliten er mest negative til sosial utjevning. Samtidig er samme gruppe den eneste som har hatt en positiv økning i løpet av 15-års-perioden, med en økning på 8 prosentpoeng i favør sosial utjevning. I 2015 ble det for første gang stilt spørsmål om syn på formuesskatten spesielt. Her er befolkningen og næringslivseliten mest negative, mens flertallet i de øvrige elitegruppene ønsker å beholde skatten.

– Men økningen i elitenes skepsis mot sosial utjevning motsvares av en større vekt på velferdsstaten. Det er nok noe med at eliter er koblet på institusjoner, og trepartssamarbeidet er en veldig sterk institusjon.

 

Nyere utviklinger

Syn på fordeling av økonomisk ressurser er bare ett av mange felt som dekkes i boka, men som illustrerer interessante distinksjoner og endringer blant «eliter» og «folk». Samtidig påpeker Engelstad at studiens gjennomføring i 2015 nok har gått glipp av viktige utviklinger de siste årene, hvor skillene og bevisstheten om dem har forsterket seg.

Jeg tror at det blir mer uro i samfunnet enn det har vært. Men jeg tror også at slitestyrken er veldig stor.

– Jeg tror jeg vil sette et skille ved COVID-pandemien. Fra 2015 til 2020 så tror jeg ikke det har skjedd så veldig mye. Men det vi ikke vet er om det er et skille nå, akkurat i 20-årene og utover. Vi kan gjette. Jeg tror at det blir mer uro i samfunnet enn det har vært. Men jeg tror også at slitestyrken er veldig stor.

Om Engelstad får gjennomført en ny undersøkelse av de vanskelige 20-årene gjenstår å se. For fremtidens eliteforskere har han uansett råd.

– I den grad vi snakker substansfelter, så vil jeg si at miljøproblematikk blir det viktigste. Men det kan vise seg at internasjonale relasjoner blir mye viktigere enn det vi har trodd. Om Norge løsriver seg fra USA og går inn i EU, det kan tenkes, men det vil være en lang prosess. Men jeg aner at det oppstår en rift her som kan slå ut.

Videre peker han på viktigheten av å skille ut nedadgående og oppadgående elitegrupper. I 2015-undersøkelsen ønsket forskerne å beholde samme inndeling av sektoreliter som i 2000. Fremtidens elitestudier må kanskje revurdere sektorelitenes sammensetning og vilkår for maktutøvelse.

– Her tror jeg at kirkeeliten mister selvstendig kraft. Skjønt, dette er ikke sikkert, for det som skjer i kirkeeliten er en reorientering fra lovnader om det evige liv til ivaretakelse av skaperverket. Og det betyr at de går inn i en mer generell politisk posisjon. Og jeg tror at helsefeltet og finansfeltet vil bli viktigere, de har jo vokst voldsomt siden 2000.

fredrikengelstad_1200x1600

Fredrik Engelstad er professor emeritus i sosiologi ved UiO og jobber i tillegg som forsker hos Institutt for samfunnsforskning (ISF). (Foto: ISF)

Fremtidens elitestudier må kanskje revurdere sektorelitenes sammensetning og vilkår for maktutøvelse

Merknad: Den samme 2015-undersøkelsen ble også analysert i boka Elites in an Egalitarian Society (2019) av Trygve Gulbrandsen. Eliter i endring er en videreføring av analysen på norsk.

 


Referanser

Engelstad, F., Engelstad, F., Gulbrandsen, T., Midtbøen, A., & Teigen, M. (2022). Eliter i endring : makt, demokrati, representasjon. Universitetsforlaget.

Gulbrandsen, T. (2019). Elites in an egalitarian society : support for the Nordic model. Palgrave Macmillan.

Korsnes, O., Hansen, M. N., & Hjellbrekke, J. (Eds.). (2014). Elite og klasse i et egalitært samfunn. Universitetsforlaget.

Savage, M., & Williams, K. (2008). Remembering elites. Blackwell.