Covid-19 synliggjør akademisk ufrihet i Bangladesh

Forskere i Bangladesh har siden 1971 forholdt seg til sterke begrensninger på hva de kan forske på. Etter at Covid-19 kom til landet, har dette blitt mer synlig.

Presset Bangladeshiske forskere lever under har blitt synlig under koronapandemien. Nyhetsbildet er i Bangladesh, som andre steder, sterkt preget av koronasituasjonen.

Samtidig har det lenge vært skrevet lite om tilfeller av viruset i Bangladesh.

Mubashar Hasan, er postdoktor ved Universitet i Oslo og forsker på politikk i Bangladesh. Han mener at selv-sensur er noe alle forskere i landet lever med.

Hvorfor gikk to private universiteter ut og offentlig diskrediterte noen av sine mest anerkjente forskere?

–Selv-sensur gjelder for forskere som for alle andre i Bangladesh. Det finnes såkalte ‘no-go’ soner, som man må holde seg unna. Generelt handler det om at man må være forsiktig med å stille spørsmål ved myndighetenes narrativ, sier Hasan.

Dette er saken:

I mars publiserte et forskerteam ledet av Malay Kanti Mridha ved BRAC University i Dhaka en artikkel hvor de hadde anvendt samme modell som Imperial College i London for å simulere korona-pandemien i Bangladesh. Resultatet viste at 89 millioner bangladeshere kan bli syke og mer enn 500 000 kan dø av korona i fravær av tiltak. Forskningen ble presentert for myndighetene, men ingen bangladeshiske medier omtalte funnene, før Netra News, en nyhetsside som er blokkert i Bangladesh, publiserte funnene. Da artikkelen ble offentlig kjent, gikk BRAC ut med et brev der de skrev at ingen forskere ved universitetet hadde gjennomført eller publisert forskning på på COVID-19. North South University, som huset en av de andre medforfatterne, gjorde det samme noen dager senere.

Videre er det viktig for Bangladesh å fremstå mest mulig vellykket nå som landet søker om å bli oppgradert til et middels-inntekt land i FN.

–Denne krisen kommer til å legge stort press på narrativet om vekst og utvikling i Bangladesh, det vil åpenbare seg sprekker bak fasaden. Derfor blir det viktig for myndighetene å kontrollere hvordan koronakrisen fremstår utad, sier Hasan.

Hasan poengterer videre at det som har skjedd ved universitetene, BRAC og North South, hvor universitetene har sendt ut offentlige uttalelser om at forskere må søke tillatelse før publisering, sier det noe om hvor liten frihet den individuelle forsker har. Og det er ikke bare den enkelte forsker som driver selv-sensur, men også utdanningsinstitusjonene.

–Da jeg underviste ved North South fikk vi beskjed av universitetsledelsen om at vi ikke skulle undervise om ting som kunne være politiske sensitive. Her har nok noen i ledelsen ved BRAC universitetet følte seg usikre på sin posisjon, og følte det derfor tryggest å gå ut og ta avstand fra forskningen som var gjort, forklarer Hasan.

mubashar_7142_300dpi_1200px

Foto: UiO

Ifølge Hasan florerer det nå historier på Facebook hvor familier har delt statusoppdateringer om hvordan de har mistet familiemedlemmer etter å ha dratt fra sykehus til sykehus for å få hjelp, men ble nektet adgang av frykt for korona.

–Folk har opplevd å bli oppringt av politiet med beskjed om fjerne Facebook-statusen fordi den er «anti-government», sier han.

Myndighetene går også etter forskere på Facebook, forklarer Hasan. De benytter seg av den nye loven Digital Security Act, som har vært kritisert for å kunne misbrukes til å bringe kritikere til taushet. Gjennom denne loven kan myndighetene tiltale forskere for det de deler på Facebook, heller enn å gå etter forskningen deres per se. Ifølge Human Rights Watch har myndighetene opprettet en egen enhet som skal slå ned på «rykter» om Covid-19 og en rekke arrestasjoner skal allerede ha funnet sted.

–Myndighetene er sikre på at de kan legge lokk på scenarioene, sier Hasan.

 

Sosiologen Masudur Rahman er emeritus ved Nord Universitet og professor II ved Laurentian University, Ontario. Han har lenge sett at akademia i Bangladesh er under press. Men påvirkning fra eksterne aktører preget sosiologi-faget i Bangladesh helt fra oppstarten, mener han.

–Antropologen Claude Levis-Strauss gjorde feltarbeid i Chittagong Hill Tracts i Bangladesh på 1950-tallet og mente Bangladesh var et paradis for antropologisk feltarbeid. Støttet av UNESCO opprettet han institutt for sosiologi ved University of Dhaka i 1957, med franskmannen Pierre Bessaignet som første leder. Først ved tredje ledelsesbytte ble en bengaler, Nazmul Karim, valgt som instituttleder. Han er fremdeles en av de mest kjente sosiologene i Bangladesh, sier Rahman.

–Dessverre har ikke bangladeshiske forskere hatt tilgang på forskningsmidler på samme måte som man har i Norge. Etter frigjøringen fra Pakistan i 1971 trengte man kunnskap om hvordan bistand kunne fremme samfunnsutvikling, og de som finansierte denne forskningen var stort sett donorer og bistandsorganisasjoner. Sosiologene fikk mer oppmerksomhet da NGOene kom til Bangladesh. Og du vet, når NGOer skal søke om penger vil de gjerne vise at de jobber med alt mulig. Dette gjør at forskningen blir lite spesialisert, fordi den skal dekke over alt på en gang, forklarer Rahman.

Så forskningen i Bangladesh har blitt styrt av hva NGOer er opptatt av til enhver tid?

­–Ja særlig de store NGOene som BRAC og Grameen. BRAC har sitt eget universitet og et av de beste forskningsmiljøene i Bangladesh. Grameen har også oppmuntret til mye forskning, særlig på kvinner og mikrokreditt. Derfor har mye forskning blitt gjort på mikrokreditt. Alle ville jobbe med mikrokreditt, ikke sant. Så skulle alle jobbe med kvinner. Og nå skal alle jobbe med miljø og klima. Det har jo mye å si hvor pengene kommer fra, forklarer Rahman.

­–Men negative konsekvenser av rask urbanisering og høy forurensning, særlig i hovedstaden Dhaka, det forskes det for lite på synes jeg. Du vet, Dhaka er et tapt paradis, sier han.

Rahman

Foto: Nord Universitet

Hvorfor snakkes og forskers det lite på disse tingene, mener du?

 –Det handler om prioriteringer, både til myndighetene og internasjonale aktører. Også er det korrupsjon, korrupsjonen gjør det verre. Det kan hende det kan være mangel på midler, men det forklarer ikke hvor midlene som finnes blir kanalisert. Myndighetene, internasjonale organisasjoner og internasjonale selskaper, de utgjør et triangel, sier Rahman.

Gradvis har internasjonale aktører fått mindre innflytelse i Bangladesh, mens myndighetene har tatt mer kontroll. Samtidig har landet gått gjennom flere faser, fra militær-regime, til demokratisk valg i 2008. Statsminister Sheikh Hasina, som vant valget den gang, vant sitt tredje valg i vinter. Valget, i motsetning til i 2008, har blitt kritisert for å være rigget.

At myndighetene blir stadig mer autoritære, påvirker også forskningen. I en nylig publisert rapport av Global Public Policy Institute som rangerer land etter akademisk frihet blir Bangladesh blir rangert i gruppe E, som er den gruppen med lavest score.

–Akademia i Bangladesh er i krise på grunn av korrupsjon og politisering av utdanningssystemet. Partiet som har makt rekrutter sine egne. Og det har blitt verre over tid. Man må hele tiden vise at man er lojal ved å tilfredsstille krav fra myndighetene, sier Rahman.