Outsiders i en annerledes tid

Den nå 92 år gamle sosiologen Howard Saul Becker regnes av mange som en av de mest innflytelsesrike sosiologene som har skrevet om sosialt avvik og stemplingsteori. Et av hans mest kjente og siterte bidrag er Outsiders: Studies in the Sociology of Deviance som ble utgitt første gang i 1963. Boken var kontroversiell da den ble utgitt, og Becker fikk kritikk for å være partisk i sin «romantisering» av avvikende grupper. Beckers arbeid står seg likevel godt – nå mer enn femti år senere. Bokens tilnærming har av flere blitt beskrevet som en form for ‘underdog’ sosiologi, som retter søkelyset mot utfordringer knyttet til marginaliserte miljøer og «de svake» i samfunnet (Gouldner, 1968).

Becker gir i Outsiders en empirisk demonstrasjon av hvordan marihuanarøykere og jazzmusikere sosialiseres inn i avvikende miljøer kjent som ‘outsiders’. Et av Beckers analytiske poeng er jo høyere «opp» på karrierestigen man klatrer i et avvikende miljø, jo større sannsynlighet er det for å bli stemplet som en avviker i andres øyne. Ifølge Becker bidrar stemplingsprosessen også til å forsterke avvikerens syn på sin egen oppførsel som avvikende. Det å løsrive seg fra rusmiljøene er heller ingen enkel oppgave skal vi tro Becker. Dette fordi den avvikende oppførselen medfører at det er lite igjen av de stabile nettverkene. Disse har avvikeren, som en følge av hvordan rusmisbruket har eskalert, over tid skjøvet fra seg. Stigma i form av skyldfølelse og negative tanker knyttet til rusmisbruk gjør det også utfordrende å oppsøke behandling (Brodahl & Pettersen, 2018). Becker skriver:

Social groups create deviance by making rules whose infraction constitutes deviance, and by applying those rules to particular people and labelling them as outsiders. From this point of view, deviance is not a quality of the act the person commits, but rather a consequence of the application by others of rules and sanctions to an ‘offender’. The deviant is one to whom that label has successfully been applied; deviant behaviour is behaviour that people so label. (Becker, 1963:9).

Avvikende atferd blir et produkt av de sosialiseringsprosessene og den sosiale kontrollen vi står overfor. Ethvert samfunn har sine normer for normalitet og avvik, som uttrykkes i kategorier som rett og galt, lovlig og ulovlig eller friskt og sykt. Kategoriseringen kan være formelt uttrykt i lovverk eller uformelt nedfelt i kultur og dagligliv og har som funksjon å bidra til orden og stabilitet. Normalitet og avvik gjenspeiler generelle trekk ved ethvert samfunn. Becker fremhever at avvik alltid vil være avvik fra noe – fra det som oppfattes som normalt. Becker omtaler avvik som noe relativt: «Deviance is not a quality that lies in behavior itself, but in the interaction between the person who commits an act and those who respond to it» (1963:14). Dette sitatet illustrerer kjernen i Becker sin måte å forstå avvikende atferd. I stedet for å spørre «hva» det er som produserer avvikere eller hvorfor mennesker oppfører seg på en avvikende måte, er Becker opptatt av å undersøke prosessene som ligger til grunn for hvorfor denne oppførselen blir stemplet som avvikende. For Becker er det ikke i selve handlingen (the act) at avviket ligger, eller i de sosiale faktorene som fremprovoserer handlingene. Det er i stedet i hvordan majoritetssamfunnet reagerer og responderer på handlingene (og dermed stempler det som et avvik) som har betydning for å forstå hvordan «outsidere» skapes.

I artikkelen I rusmisbrukerens skygge (2009) fremhever Thommesen hvordan rusavhengigheten kan skape en ‘master status’ i form av at den skygger for andre aspekter ved deres person (Thommesen, 2009). Dette er en forståelse som belyser noen av de utfordringene som koronakrisen fører til for personer med rusavhengighetsproblemer. Dersom hverdagen står og faller på å skaffe seg rusmidler så kan det å skulle overholde sosial distansering, eller ta hensyn til smittevern, bli en underordnet problemstilling.

Et google-søk på «rusavhengighet og korona» gir over 24 000 treff. Debatten om hvilke utfordringer koronaen skaper for rusavhengige, kan grovt deles langs to akser: Nedstenging av vitale markeder og redusering i tjenestetilbud. Det kan kanskje synes positivt for noen. Når grensene for trafikk stenges medfører dette at det kommer færre rusmidler inn i landet. For dem som er avhengige av rusmidler på et illegalt marked, og som grunnet nedstenging ikke får tak i stoff, vil stå i fare for å utvikle alvorlige abstinenser. Dersom man blir desperat nok, på grunn av en ufrivillig periode uten rusmidler, kan dette føre til at det tas noen dårlige valg. Ukritisk inntak av rusmidler kan eksempelvis øke faren for overdoser betraktelig. Oppmerksomhet rundt helserisikoene forbundet med viruset gjorde at Helsedirektoratet utarbeidet en egen «korona og rus»-plakat.

En annen konsekvens av nedstengingen er at rusmidlene som allerede er på markedet blir dyrere. I skrivende stund har det kommet rapporter om at heroin nå er billigere en hasj på gata i hovedstaden. Organisasjonen RIO[1] har uttrykt sin bekymret for at dette gir følger, i form av at unge prøver sterkere stoffer og eskalering av vold i rusmiljøene. Dette fordi rusavhengige nå er nødt til å skaffe mer penger for å finansiere forbruket. Kriminaliteten blir også mer risikabel, både for dem med rusproblemer og for omgivelsene rundt. Et paradoks det kan være vanskelig å ta innover seg er at mangelen på rusmidler skal være et problem som samfunnet må løse.

Viruset skaper også utfordringer for dem som forvalter straffegjennomføring. Et videoklipp gjengitt av CNN viste eksempelvis hvordan innsatte i et fengsel i California med vilje forsøkte å bli smittet i håp om å slippe ut. Resultatet var at 21 personer fikk påvist koronaviruset, noe som på dette tidspunktet utgjorde 40 prosent av fangepopulasjonen. Her hjemme uttrykkes det også bekymring for hvordan kriminalomsorgen skal forsinke smittespredning og håndtere eventuelle koronautbrudd. Tjenestetilbudet for rusmisbrukere reduseres også når dem som utgjør ‘førstelinjen’ på gaten må stenge ned. Frivillige organisasjoner, som Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen, har flere ganger uttrykt sin bekymring for konsekvensene av å ikke kunne tilby sine lavterskeltjenester til sårbare grupper.

Om det er en ting pandemien har vist så er det hvor forskjellig mennesker reagerer på den inngripen som nå skjer i våre liv. De fleste følger råd fra helsemyndighetene uten problemer, andre igjen velger å trosse dem. For den gjennomsnittlige borger medfører koronaen store omveltninger, men vi tilpasser oss som best vi kan. Personer med rusproblemer har kanskje ikke denne muligheten. En som var rusavhengig sa en gang til meg i et intervju: «Rusavhengige lever ikke livet sitt, de overlever det.» Dette utsagnet blir en påminnelse om hvor forskjellig vi mennesker lever våre liv og hvor ulik tilgangen på ressurser kan være.

I Becker sin forstand kan vi også ekspandere hvordan koronakrisen endrer forståelsen av sosialt avvik og stemplingsprosesser. Etter at nedstengingen tok til, har mange alminnelige aktiviteter fått ‘avvikende’ trekk over seg. Det å invitere til store folkesamlinger oppfattes både som unødvendig og unormalt, fordi det medfører betydelig risiko for smittespredning. Disse aktivitetene stemples som uansvarlige, til og med respektløse, overfor de gruppene i samfunnet som er særlig utsatte for viruset. Tilfeller av ‘sivil ulydighet’ i form av brudd på karantenebestemmelser har også resultert i sanksjoner fra myndighetene. Bøter i ti-tusenkroners klassen har blitt brukt som virkemiddel for å understreke alvoret. I en tid hvor vi lever med et virus som er svært smittsomt utfordres vårt grunnleggende behov for sosial kontakt, men det utfordrer også våre grunnleggende forståelser av hva som konstituerer sosialt avvik. Becker ville kanskje ha sagt at dette henger sammen med hvordan våre oppfattelser endres som følge av endringene ellers i samfunnet. Koronaviruset utfordrer og flytter grensene for hva som utgjør avvik, for hva som er lov og ikke lov, for hva som er fornuft og ufornuft i et forrykende tempo.

Når det gjelder rusavhengighet kommer det også positive meldinger, i form av hvordan mangel på rusmidler også kan motivere rusavhengige til å oppsøke behandling. Dersom behandlingsplasser ikke er tilgjengelig eller helsepersonell ikke omdisponeres til å møte dem som er motivert for å bryte med rusen, kan det tenkes at enkelte i stedet finner tilbake til de avvikende miljøene. Dette fordi disse miljøene i hvert fall gir en form for tilhørighet til et fellesskap, uansett hvor skadelig eller destruktivt det måtte være. Det er derfor viktig å reflektere over at dem som er outsiders, uansett om de selv definerer seg som dette, eller om det er et resultat av omgivelsenes forståelse av deres situasjon, har behov for hjelp. I en krevende tid har de også rett på like mye omsorg, støtte og oppfølging som alle andre.

Litteratur

Becker, H. (1963). Outsiders New York. Free Press.

Brodahl, M. & Pettersen, H. (2018). Hvorfor slutter personer med langvarig ruslidelse å bruke rusmidler?

Gouldner, A. W. (1968). The sociologist as partisan: Sociology and the welfare state. The American Sociologist, 103-116.

Thommesen, H. (2009). I rusmisbrukerens skygge.

Internett:
Chan, S. (2020) CNN. Inmates at one California jail tries to infect themselves with coronavirus. Oppdatert: 12-05-2020. Hentet 22-05-2020. Lenke: https://edition.cnn.com/2020/05/11/us/california-inmates-coronavirus-self-infection/index.html

[1] Rusmisbrukernes interesseorganisasjon