Stein Rokkan
Stein Rokkan (1921-1979) var statsviter, politisk og historisk sosiolog, politisk historiker og samfunnsstatistiker. Fra 1958 til 1966 var Rokkan forskningsleder ved Christian Michelsens Institutt. Sistnevnte år ble han utnevnt som professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, en stilling han hadde til han døde i 1979.
Rokkan sto sentralt i utbyggingen av samfunnsfagene ved Universitetet i Bergen fra midten av 1960-tallet og introduserte som nyutnevnt professor sammenlignende politikk som eget universitetsfag. Han var dessuten initiativtager til etableringen av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste og direktør samme sted fra 1975.
(Foto: Sverrre Mo, Bergens Tidende)
TEKST: Olav Korsnes
Stein Rokkan er ”Paradoksalt nok… mer kjent i utlandet enn hjemme,” påstår Bernt Hagtvet i innledningen til boka Stat, nasjon, klasse i Universitetsforlagets Blå Bibliotek fra 1987. Bokas hovedformål var da også å gjøre Rokkan mer kjent her hjemme gjennom oversettelser av flere av de engelskspråklige tekstene som hadde bidratt til hans internasjonale renommé, og den nominerte teksten er nettopp en av disse.
Fortsatt er Rokkan utvilsomt en av de norske samfunnsviterne som er best kjent internasjonalt, og det er fremdeles mange gode grunner til å gjøre dagens norske allmennhet og studenter oppmerksom på de ekstraordinære kvalitetene i Rokkans arbeider.
I en artikkel fra 1972 om ”Politisk sosiologi: Håndverk eller lærdomsgren”, trykket i samme bok, drøfter Rokkan styrker og svakheter ved to tradisjoner i politisk sosiologi på en måte som må oppfattes som programmatisk for hans egen ambisjon om å forene og foredle de beste sidene ved begge. På den ene siden ”den lærde tradisjon”, en globalt orientert makrotradisjon, som jobber med de lange linjer og med entusiasme for ”altomfavnende begrepsskjemaer og modellkonstruksjoner”, og som har uklare grenser til andre fag og disipliner.
På den annen side ”den tekniske tradisjonen”, en vestorientert mikrotradisjon, som er opptatt av å etablere politisk sosiologi som et selvstendig akademisk håndverk gjennom konkrete analyser av vel avgrensede problemstillinger ved hjelp av egenproduserte datasett. Rokkan var selv en entreprenør og pådriver i denne siste retningen, men han advarer mot faren for ”innsnevring i det intellektuelle perspektiv” som han forbinder med en ensidig konsentrasjon om ”det teknisk-statistisk mulige”: ”Kravet til teknisk presisjon er kommet i konflikt med kravet om intellektuell åpenhet og innfallsrikdom.”
Fortsatt er Rokkan utvilsomt en av de norske samfunnsviterne som er best kjent internasjonalt.
Artikkelen om numerisk demokrati og korporativ pluralisme demonstrerer på sin side hvordan Rokkan forener disse tilsynelatende motstridende kravene – ved å kombinere konkrete analyser av dagsaktuelle saker, politiske holdningsdata og historiske data om valg og den politiske sammensetning i Storting og regjering, med utfoldelse av teoretisk fantasi i utviklingen av sin berømte ”diamant”-modell over valgfronter i Norge. Både denne modellen, og – ikke minst – den pregnante formuleringen av ett av artikkelens hovedbudskap: ”Stemmene teller, men ressursene avgjør” (”Votes count, but resources decide”) er klassiske bidrag til den norske sosiologiske kanon.
Artikkelens utgangspunkt er Kings Bay-krisen i 1963, men det er det norske politiske systemet som er hovedemne, for både krisens karakter og det som fulgte etterpå må forstås på bakgrunn av de historiske spenninger som er dette særegne systemets opphav. Selv om Rokkan karakteriserer Jens Arup Seips innflytelsesrike periodisering av norsk historie – fra embetsmannsstaten, via flerpartiregimet, til ettpartistaten – som ”en selvbenektende spådom” som plasserer Seip blant ”les terribles simplificateurs”, krediterer han Seip for å ha pekt på tre avgjørende faktorer i utviklingen av det norske politiske systemet og legger selv disse til grunn for sin egen, mer systematiske analyse av den samme utvikling langs tre kryssende konfliktlinjer: én som viser til en dypt rotfestet opposisjon mot det sentrale byråkratiske styresettet som ble oppfattet som en arv fra det danske eneveldet; én som viser til en nedarvet territoriell og kulturell motstand mot de regjerende embetsmenn og deres allierte eliter i byene; og én som er knyttet til de forsterkede klassemotsetningene som følger av penge- og markedsøkonomiens gjennombrudd.
Man mer enn aner konturene av den kommende maktutredningen.
Bølgene av politisk mobilisering utvikles langs disse konfliktlinjene og skaper i sin tur nye skillelinjer og konstellasjoner i det politiske systemet, og selv om det er dynamikken i denne utviklingen Rokkan forsøker å gripe, konstaterer han at det ”… ville by på store vansker og neppe være særlig opplysende” å sammenfatte alle disse konfliktdimensjonene i en enkel modell. Også fordi en analyse av dynamikken i systemet ikke bare må omfatte den numerisk-demokratiske beslutningskanalen der alle stemmer i prinsippet skal telle like mye, men også den korporative kanalen hvor det ikke er stemmene, men ressursene som avgjør hvilke interesser som vinner fram. Og ikke nok med det: ”Alt som skjer i den numerisk-demokratiske og i den korporative beslutningskanal, vil bli påvirket av balansen mellom de forskjellige kreftene i den tredje kanal – massemediene.” Man mer enn aner konturene av den kommende maktutredningen.
Det er altså ingen enkle konklusjoner og lite modelltyranni å spore i denne teksten, og selv om utfallet av valget i 1965 sannsynligvis også overrasket Rokkan, hadde han sine ord i behold når han like før skriver at den rådende ” … majoritet-minoritet-situasjonen i velgerskaren er i en hårfin balanse, og ingen sosiologisk utviklingsanalyse kan bidra med holdbare spådommer om utfallet.” At Rokkan sitt bidrag til forståelsen av grunnleggende trekk i det norske politiske systemet vil bli stående, er på sin side neppe en dristig spådom.
