En sosiolog finner hjem

Hvordan blir man det man blir? Et stort spørsmål med uklare svar. Livet er fullt av tilfeldigheter – også når det gjelder faglige spor. Vi er nødvendigvis barn av vår samtid – og ofte sterkere påvirket av tidsånden enn vi akademikere ønsker å erkjenne.

Formative år

I likhet med mange samfunnsvitere i min aldersgruppe, var jeg sterkt påvirket av radikaliseringsbølgen på 1970-tallet. Jeg var ung aktivist, bråmoden og klar for å ta tak i de helt store spørsmål, godt hjulpet av et uimotståelig sosialt miljø – der alle de smarte og kule holdt til, og der det etter hvert ble mulig å forene faglige og politiske interesser.

Det er siden 1990-tallet skrevet adskillige bøker og artikler om denne epoken. Ofte i latterliggjøringens eller selvkritikkens lys. Noe av det er skarpt og også underholdende. Det var formative år – ingen tvil om det.

Men det ble etter hvert også en skole i faglige begrensningene ved ideologisert forskning, og rolleforvirringen som lett oppstår når fag og politikk blir ett. Det er sikkert flere enn meg som har gått i 1. mai tog under parolen «Palmer ut av pensum!»  

Fagkritikken skulle være «systemoverskridende». Oppgaven var å «avsløre» skjult ideologi og tilby nye analyser. Vi gikk kort og godt inn i faglige spørsmål med et politisk program. Mitt program handlet om u-land og frigjøring fra kolonialisme. Sosiologien var i det store og hele underordnet, men ble et velegnet fag – en utviklingsteoretisk plattform.

Den dialektiske metode

Selv om jeg i dag befinner meg ganske langt fra denne typen aktivisme, vil jeg slå et slag for den oppdragelsen jeg fikk på 70-tallet. Alle studiesirklene var på mange måter gode skoler i analytisk tenkning. «Den dialektiske metode» var en åpenbaring og den allesteds nærværende kritiske impuls har vært en (noen ganger tvetydig) følgesvenn i årene etterpå.

Men det er talende – at når jeg blir bedt om å skrive om en helt spesielt viktig bok i min faglige utviklingshistorie – er det ikke en eneste av dem jeg leste i denne perioden jeg ønsker å trekke fram.

Jeg tror i grunnen at nesten alle viktige fagbøker for meg de siste 20-30 årene har det felles at de bryter med den faglige doxaen – at de har litt andre veier inn i temaene enn det som dominerer i feltet.

“Moralmesterskap”

Begynnelsen av 1990-tallet var en brytningstid på det som langsomt hadde blitt mitt fagområde; internasjonal migrasjon, integrasjon og etniske relasjoner. I Norge kom Ottar Brox med sin modige bok – Jeg er ikke rasist, men… , der han lanserte begrepet  ”moralmesterskap”. Jo mer generøs og tolerant holdning man kunne oppvise overfor innvandrere, jo høyere moralsk status.

Innvandring var blitt et tema for selvpresentasjon hos det han kalte ”en moralsk elite”, der også forskere var godt representert. Brox var tidlig ute med å sette fingeren på det som senere har blitt kalt «polarisering» – at ytterpunktene i offentlig debatt har en tendens til å forsterke hverandres posisjoner.

Brakte meg hjem

Men det er likevel ikke Brox jeg har valgt, når jeg skal presentere en bok som har hatt stor betydning for min sosiologiske løpebane.

Rogers Brubaker skal få være min mann i denne sammenhengen. Hans bok Citizenship and nationhood in France and Germany fra 1992 ble på flere måter banebrytende for meg; den bidro i sterk grad til at jeg – nettopp skiftet bane.

Jeg la bak meg utviklingsteoriene og studier av «land i sør», skiftet geografisk fokus til egne nærområder og fikk øynene opp for helt vesentlige spenninger knyttet til forholdet mellom statsdannelser, nasjonsforståelse og betingelser for flerkulturelt samfunnsliv.

For meg ble denne boken en bro mellom migrasjonsstudier og sosiologisk analyse av egne samfunn. Den gjenoppvekket interessen for det spesifikt sosiologiske, og den brakte meg hjem.

I tillegg – kanskje paradoksalt – viste Brubaker i praksis hvor fruktbart det er å jobbe tverrfaglig. Citizenship and nationhood er en bredt anlagt analyse av samspillet mellom stat, nasjon og samfunn – i et historisk perspektiv.

Standardreferanse i citizenship-litteraturen

Hovedtesen i boken var at citizenship-politikken i nasjonalstater har en tendens til å være ganske stabile størrelser, på grunn av det nære forholdet mellom historisk skapte nasjonsforståelser og institusjonelle forhold som styrer tildeling av medlemskap til nykommere.

Styrken i den antatte «stiavhengighet» ble forklart med en høy grad av institusjonalisering i form av statsborger-lover kombinert med den normative kraften som ligger i kulturelle tradisjoner og nasjonal selvforståelse.

Variasjoner i liberalitet overfor innvandrere når det gjaldt tildeling av statsborgerskap reflekterte stabile forståelser av nasjonen, som enten «etnisk» eller «sivilt» definert, om det var forhold knyttet til avstamning eller de politiske institusjonene som var utslagsgivende.

Brubakers idealtypiske representasjoner av Tyskland og Frankrike etter denne skillelinjen ble i årene som fulgte standard referanse i citizenship-litteraturen internasjonalt.

Utfordret

Siden begynnelsen av 90-tallet har Brubakers tese blitt utfordret fra hovedsakelig to kanter: For det første, fra den «post-nasjonale» posisjonen, der man hevdet at hele citizenship-institusjonen var på vei inn i solnedgangen.

Man hevdet at det internasjonale menneskerettighets-regimet kom til å gjøre statsborgerskap som sådan overflødig. Man mente et individuelt «personhood» kom til å erstatte det tradisjonelle «nationhood», ved at mennesker ble tilkjent rettigheter i kraft av å være en del av menneskeheten snarere enn medlemmer av stater.

For det andre kom utfordringer fra den «multikulturelle» posisjonen, der man stilte spørsmål ved hvor robust og legitimt forholdet mellom stat og nasjon egentlig var, når den flerkulturelle innvandringen tiltok i omfang. Mange «nationhoods» ville være representert og ha legitime krav på anerkjennelse, ble det hevdet.

Devalueringsprosess

Men også andre, mer pragmatiske tilnærminger utfordret Brubaker: Det ble hevdet at det uansett pågikk en devalueringsprosess når det gjaldt statsborgerskapet – at verdien av naturalisering ble relativt svekket –  ved at nykommere ble tildelt sivile og sosiale rettigheter lenge før de kvalifiserte til selve statsborgerskapet. Det fullbyrdete statsborgerskapet ble derfor ansett å bli strippet for innhold og betydning over tid.

Brubakers bok om idealtypene Tyskland og Frankrike stimulerte til viktige og engasjerte diskusjoner i fagfeltet. Redskapene hans – det etniske versus det sivile – ble brukt i et utall studier innenfor ulike disipliner.

Selv videreutviklet og korrigerte Brubaker den opprinnelige dikotomien. Han understreket av hverken den sivile eller den etniske tilnærmingen var å finne i ren form noe sted, og han tok også avstand fra å bruke idealtypene normativt, det vil si å kople dem på en annen dikotomi, inkludering/ekskludering.

For meg ble boken et ledd i å «avmoralisere» tilnærmingen i studier av innvandring og integrasjon. Brubaker åpnet for en ny måte å gå inn i feltet på – sosiologisk og analytisk – og kombinerte institusjonelle teorier med hypoteser om meningsskapende strukturer. Dette er et tankegods jeg stadig trekker på, selv om mye vann har rent i havet siden 1992.

Sosiologisk bokessay

Hvilke bøker har formet norske sosiologer? Sosiologisk bokessay er en ny serie tekster om sosiologiske bøker som har hatt stor betydning for tekstforfatterens sosiologiske tenkemåte. Serien vil løfte frem bøker som har formet profilerte, norske sosiologer – til glede og inspirasjon for andre, og som utgangspunkt for en drøfting av hva som egentlig er kriteriene for en god sosiologisk bok.

Dette er sjette bidrag til serien.

Første tekst ut var Willy Martinussens essay om Berger og Luckmanns bok «The Social Construction of Reality», som utkom for 50 år siden i fjor.

Andre tekst var Gustav Erik Gullikstad Karlsaunes essay om Alfred Schütz’ verker.

Tredje tekst var Helene Aarseths essay om Beverly Skeggs og Lisa Adkins’ bok «Feminism after Bourdieu».

Fjerde tekst var Roar Hagens essay om Niklas Luhmann. 

Femte tekst var Pål Repstads essay om Peter L. Berger.