«Velg en sosiologisk analyse du synes er god- og forklar hvorfor» var bestillingen fra redaktørene Skarpenes og Hestholm da et knippe sosiologer fra Agder, Bergen og Oslo skulle skrive en bok om sosiologiske analyser. To søstre – som begge er sosiologer og heretter omtalt som «sosiologisøstre» – var på skitur og var i gang med å diskutere denne utfordringen. Hva skulle vi velge å skrive om. «Det er jo så mange gode analyser der ute», sa vi til hverandre, «men hvilke synes vi er skikkelig gode?». Mens vi snakket oss gjennom ulike muligheter, brøt den ene av oss ut i begeistring «Kan vi ikke skrive om Strangers in their Own Land da? Den er jo like spennende som en kriminalroman!»
Å klatre over empativeggen
Boken den ene sosiologisøsteren siktet til, Arlie Russel Hochschilds «Strangers in their Own Land-Anger and Mourning in the American Right» ble utgitt i 2016. Boken er basert på et langvarig feltarbeid blant innbyggere i Louisiana som tilhører høyresiden i amerikansk politikk, og mange av dem den konservative Tea Party Bevegelsen (TEA er en forkortelse for Taxed Enough Already). Denne gruppen mennesker er sterkt skeptiske til statlige intervensjoner. Et paradoks, mener Hochschild, for disse ville hatt spesielt stor nytte av statlig regulering av industri. De bor nemlig i nærheten av våtmarksområder som har blitt nær sagt ubeboelige på grunn av selskapers tøylesløse utvinning av olje og mineraler. Hochschild interesserer seg for beboerne i disse områdene og undrer seg dypt over hvorfor de ikke ser til staten for løsninger. Det er nær sagt ubegripelig for henne, og som den gode sosiologen hun er tar hun på seg oppgaven å forstå HVORFOR.
Samtidig innrømmer Hochschild at hun kanskje ser litt ned på disse menneskene på grunn av deres politiske orientering. Dermed ser hun desto større grunn til å klatre over det hun kaller «empativeggen» mellom seg selv og informantene. Slik vil hun utfordre egne holdninger og søke forståelse for hvorfor de handler og tenker som de gjør. «Ingen av mine venner likner på de menneskene jeg ønsker å undersøke», reflekterer hun, og forstår med dette at det er nødvendig å krysse noen sosiale grenser for å kunne oppnå økt innsikt.
I en periode på flere år reiser Hochschild til Louisiana. Hun kommer nær informantene, snakker med dem i timesvis over kjøkkenbord og på kjøreturer. Hun deltar på kirkekaffe, familiemiddager og politiske møter. Hun klatrer sakte, men sikkert over empativeggen og utvikler en dypere forståelse for deres historier, hvem de er og hvorfor de tenker som de gjør. Etter hvert kommer hun på sporet av hvorfor de er så skeptiske til staten. Hun går ned i følelsene deres, og finner både sorg og sinne over en stat som ikke er til for sånne som dem. Informantene er noe ulike, men felles for dem alle er at de legger stor vekt på å klare seg selv og ikke være til byrde for andre. De skjøtter sitt arbeid og tar vare på sin nære krets av naboer, kirkesamfunnet de tilhører og familien.
Å snike i køen
Hochschild foreslår en kø-metafor for å forstå informantenes opplevelse av egen posisjon. Man kan tenke seg at medlemmer i samfunnet alle befinner seg i en kø mot velstand. Du må tålmodig skjøtte din plass i køen gjennom arbeid og gjøre ditt beste, men under Obama-administrasjonen opplevde Hochschilds informanter at stadig flere ble tildelt plasser foran dem i køen. Dette kunne være fargede amerikanere, kvinner eller immigranter som gjennom ulike kvoterings- og støtteordninger rykket fremover i køen. Hvite, ofte mannlige informanter opplevde at staten ikke så dem og arbeidet de la ned. De rykket stadig lengre bak i køen, for å holde oss til Hochschilds metafor. Dette gav opphav til sinne, avmakt og dyp mistro til staten. En stat informantene ikke opplevde at så dem og ville hjelpe dem. Og Hochschild viser at samme mønster har vært tydelig opp igjennom historien.
Gruppen mennesker som hun studerte har gjentatte ganger opplevd å bli overlatt til seg selv, og ikke blitt hjulpet eller omfavnet av det statlige prosjektet. Hochschild forstår etter hvert at sinnet mot staten ikke er ubegrunnet, og som den følelsessosiologen hun er, går hun på dypet når hun skisserer hvordan denne følelsen av å være overlatt til seg selv uttrykkes gjennom «dype fortellinger» («deep stories»). Disse dype fortellingene bærer i seg et politisk engasjement MOT en stat som informantene opplever ikke vil dem vel. Her kobler Hochschilds analyse det lille og det store sammen, menneskenes dype fortelling med politiske bevegelser.
Sosiologisøstrene: Tale Steen-Johnsen (UiA) og Kari Steen-Johnsen (ISF)
Når Hochschild skriver er det lett å bli revet med. Hun følger nemlig ikke en konvensjonell sosiologisk sjanger men skriver på en mer litterær måte. Boken byr på direkte sitater slik vi finner dem i tradisjonelle akademiske tekster, men også ganske poetiske beskrivelser av det hun observerer og hører. Her gir vi et eksempel på hvordan det kan se ut når Hochschild beskriver miljøødeleggelsene som en av informantene har opplevd i sitt nærmiljø. Da vi leste boken skrev vi i margen at det er som om hun beskriver apokalypsen. Hochschild skriver:
Majestic, century old cypress trees crashed down in slow motion and were dragged sideways into the bubbling water, drawn into the gaping mouth of the sinkhole. Down went bush, grassland and even a boat. An oily sheen had appeared on the surface of the water and to prevent its spread, two cleanup workers were called in to cast booms around the oil not far from the sinkhole. To do this, the two men tied their boat to a tree, standing in it to do their work. But the tree began to tilt and drift. The workers were rescued in time, but their boat disappeared into the sinkhole ( s.100-101).
Her føler vi nesten av vi sitter ved bredden av våtmarkene og ser ødeleggelsene skje foran oss. Slike beskrivelser er det mange av i boka, og vi føler at vi kommer nær informantene og deres omgivelser når Hochschild skriver dem frem på denne måten.
Hochschild forstår etter hvert at sinnet mot staten ikke er ubegrunnet, og som den følelsessosiologen hun er, går hun på dypet når hun skisserer hvordan denne følelsen av å være overlatt til seg selv uttrykkes gjennom «dype fortellinger» («deep stories»).
Hochschild analyserer frem fire typiske eksempler på hvordan dype fortellinger knyttes til selvanskuelse og tilhørende politisk orientering gjennom det hun kaller «deep story selves»: «Lagspilleren» (The Team Player), «Den hengivne troende» (The Worshipper), «Cowboyen» ( The Cowboy) og «Rebellen» ( The Rebel). Hver av disse typene blir fremstilt inngående gjennom en utvalgt informant. Dette grepet får fram hvordan menneskers dype fortellinger spiller sammen med og kobles til ulike livsvalg og livssituasjoner.
En god sosiologisk analyse?
I boken «Sosiologisk analyse» begrunner vi hvorfor vi mener at denne boka representerer en god analyse. For det første synes vi den etnografiske metode for datainnsamling, preget av dybde og langsiktig relasjonsbygging, legger et godt grunnlag for analysen. Hochschild reiser bokstavelig talt langt hjemmefra-helt fra liberale Berkeley-fra et miljø der folk tilhører den liberale venstresiden i politikken til det dype sør. Hun gjør dette med stor respekt for tiden det tar å virkelig forstå den andre.
Det er jo også ambisjonen hennes, å klatre over empativeggen til den andre siden, og for å få til dette trenger hun tid. Hun makter å knytte kontakt med informantene ved å interessere seg for dem, og mot slutten av boken beskriver hun hvordan virkelige vennskap med informantene har utviklet seg på tvers av denne empativeggen.
En nærliggende kritikk her kunne kanskje vært at Hochschild har «gone native» som det het da vi studerte på Blindern på 90-tallet. Vi opplever ikke at dette er tilfellet, snarere at tiden tilbragt med informantene i deres hjemmemiljø har gitt en tilknytning som gir sosiologisk innsikt. Hochschild ber også informantene validere sine antagelser, om køen for eksempel, mens hun skriver. Dette gjør arbeidet hennes til etisk symmetrisk etnografi, og bidrar til vel forankrede og troverdige konklusjoner. Vi må her innrømme at vi drømmer om noe av det samme – å gjøre et grundig «road-trip» – feltarbeid over år som tillater oss å komme tett på informanter i en annen kontekst enn vår egen. Eia var vi der.
Vi må her innrømme at vi drømmer om noe av det samme - å gjøre et grundig «road-trip» - feltarbeid over år som tillater oss å komme tett på informanter i en annen kontekst enn vår egen.
Den andre grunnen til at vi mener dette er en god analyse er Hochschilds bruk av metaforer for å forstå og formidle det hun finner. Bilder som empativeggen er talende for hvordan vi -som forskere-også kan ha fordommer mot grupper som er annerledes enn oss selv. Kø-metaforen gir både oss som lesere, og informantene som skal validere antagelsene til Hochschild, mulighet til å nesten visuelt se for oss hva hun snakker om. Metaforen «dype fortellinger» alluderer til noe nesten usagt som ligger i menneskers indre, men det henviser også til langvarige historiske bevegelser som former informantene (og vårt eget) syn på verden og de politiske løsningene som tilbys. Kritikere vil kunne hevde av metaforer forenkler for mye, og at de låser oss i bilder som blir vanskelig å utfordre. Vi synes likevel de fungerer, vi husker dem, og de begrunnes godt i det empiriske materialet.
Å bringe sosiologi til folket
Den tredje grunnen til at vi synes dette er en god analyse handler om tilgjengelighet og formidling. Denne boken er skrevet nesten skjønnlitterært og Hochschild frir seg dermed fra vante, litt trangere vitenskapelige sjangre. Denne boken er utradisjonell i form, men kompromisser ikke analytisk, og formidlingen gjør den tilgjengelig for flere. Kanskje dette er en utfordring flere av oss skulle tørre å ta – å bringe sosiologi til folket gjennom å utforske nye sjangre og former?
Denne boken er utradisjonell i form, men kompromisser ikke analytisk, og formidlingen gjør den tilgjengelig for flere.
Den siste grunnen til at vi mener at dette er en god analyse er at den potensielt har samfunnsbetydning, i tråd med C. Wright Mills forståelse av hva sosiologien burde strebe mot. Hochschild kobler i Strangers in their own land ulike analytiske nivåer – og gjør gjennom dette det lille menneskets problemer til et spørsmål om større samfunnsstrukturer. Å forstå det lille menneskets følelse av svik fra staten framstår i lys av hennes studie som nødvendig for å kunne analysere det bredere politiske landskapet i USA før valget av Trump. Ved å skrive frem informantenes historier, og gjøre disse tilgjengelige gjennom en skrivestil som appellerer, bidrar hun også til samfunnsdebatten. Potensielt inspirerer hun flere til å klatre over empativeggen sammen med seg, og åpner opp nye innsikter i hvordan det gir fullstendig mening for enkelte samfunnsgrupper å mistro staten.
Sosiologisk fantasi
Det finnes dem som kritiserer Hochschilds analyse for å fokusere for mye på menneskets følelser og ikke på statens handlinger, noe som kunne være en vel så samfunnsnyttig inngang til problemstillingen Hochschild tar for seg. Det kan være at et slikt analytisk blikk ville vært nyttig for å forstå bortvendingen fra staten som prosjekt. Vi mener likevel at Hochschild i denne boken, har klart å engasjere den «sosiologiske fantasien» ved å koble det lille menneskets problemer til de større strukturene det befinner seg i. Forhåpentligvis vil mer erfarne sosiologer reflekterer over hva som gjør en analyse god ved å lese boken, og nyere medlemmer av lauget, som skal ut og gjøre sine egne første analyser, kan finne inspirasjon.
