Thomas Luckmann 1927-2016: Mennesket i verden

«The Social Construction of Reality»

Thomas Luckmann er et navn kjent verden over. I Norge, som ellers på kloden, er årsaken i utgangspunktet boka The Social Construction of Reality, skrevet sammen med Peter L. Berger. Boka kom ut i New York i 1966 og har siden versert internasjonalt på pensumlister og i litteraturlister i doktoravhandlinger i en forbløffende variasjon av fag og disipliner, selv om den akademiske merkelappen er sosiologi. Den er oversatt til mellom 20 og 30 språk og selges og leses fortsatt, åpenbart også utenfor akademia. American Sociological Association valgte den til en av de ti mest innflytelsesrike bøkene i sosiologi siste hundreår.

Selv om så mange har funnet The Social Construction of Reality inspirerende, er kjennskapen til Thomas Luckmann i stor grad blitt med denne boka. Trass i både den konsekvensrikdommen tenkningen inneholder og ikke minst den komplekse forutsetningskonteksten den har. Den viktigste konsekvensen er at det er den menneskelige samhandlingen – ikke «lovmessighet» i strukturer og funksjoner – som forblir det konstituerende elementet for sosialt liv, slik det var det hos Max Weber.  Viktigst blant forutsetningene, også for dette fokuset, er Edmund Husserls fenomenologi. Den kom inn via sosiologen Alfred Schütz. Han foreleste ved New School for Social Research i New York da Thomas Luckmann og Peter L. Berger var studenter der først på 1950-tallet. Nok en medstudent, sosialfilosofen Maurice Natanson, som opprinnelig også skulle vært med i bokprosjektet, framholder at tenkningsarkitekten i The Social Construction of Reality først og fremst er Thomas Luckmann, verbaliseringsmesteren er Peter L. Berger.

Tankekraft

Nettopp tankekraften er det som blir bekreftet for den som setter seg inn Thomas Luckmanns livslange vitenskapelige arbeid og aktivitet mer enn bare The Social Construction of Reality. Han hadde en imponerende bredde i fagkunnskap, som han startet med å tilegne seg allerede i ungdommen i studiene i språkvitenskap, filosofi, kirkeslavisk og psykologi i Wien og Innsbruck i Østerrike i slutten av 1940-årene. Men det var selve tenkningskapasiteten – enten den var systematisk, analytisk eller konstruktiv – som slo dem som traff ham som det karakteristiske, noen ganger nesten overveldende.

Mange i Norge møtte Luckmann slik i Trondheim i de nasjonale fagseminarene for doktorgradskandidater som han nesten årlig hadde fra 1995 til utpå 2000-tallet. Også disse deltakerne kom fra forskjellige institusjoner og fag. Den tverrfaglige nytten av tenkningen var hovedgrunnen til at sosiologen Thomas Luckmann ble utnevnt doctor honoris causa ved Norges teknisk-vitenskapelige universitet (NTNU) i 1998 – interessant nok, på initiativ via det humanistiske fakultetet.

Livsnær realist

Thomas Luckmann viser en skarpt profilert holdning i livet som i vitenskapen. Han er en gjennomført realist. Tenkningen er aldri frittsvevende begrepsturnering. Han skrev saklig, ikke polemisk. Det fins likevel ord som signaliserer noe han distanserer seg fra. Det er «metafysikk» (som mangel på verdsetting av empiri), men framfor alt «ahistorisk», i betydningen: «uten feste i realitetene». Luckmann var empirisk i opprinnelig forstand, erfaringsorientert. Han bevarte også nøye alle sine erfaringer fra et kosmopolitisk liv. Han skrev i de siste årene en chronicle til familie og utvalgte venner der han kombinerte årets nye opplevelser med gamle hendelser i form av anekdoter.

Nærheten til erfart liv gjelder også sosiologien. Det allment interessevekkende ved The Social Construction of Reality er vel nettopp denne teoriens livsnærhet. Vi møter i teksten ingen fantasiverden. Det er en samling ideer og begreper som kan brukes umiddelbart på den omliggende saklige og sosiale virkeligheten. Det torde være helt følgeriktig når Luckmann siden skriver i en artikkel: «Den fundamentale funksjonen teori har, er å forsøke å gi meningsfulle løsninger på grunnleggende problemer i dagliglivet, å hjelpe mennesker i deres orientering overfor universet».

Kompromissløs presisjon

Det utrettelige tankearbeidet Luckmann stod for, var paret med et kompromissløst krav til presisjon i språkbruken, alltid overfor seg selv, men ikke utidig i møte med usikre kandidater. Typisk i seminarene var at han strøk seg over ansiktet og presiserte setningen han hadde sagt. Ytterst få har vel også lagt merke til det nesten besynderlige med The Social Construction of Reality – særlig midt i dagens publiseringsmani – nemlig at ingenting i teksten er endret, trass i alle opplagene i 50 år. Det samme gjelder hans egen The Invisible Religion. Så er det også mulig å finne nøyaktig samme formuleringer i forskjellige artikler. Det er ikke latskap, det er presisjon. Etter eget utsagn reformulerte han hver setning når han skrev, minst ti ganger. Imidlertid er det klart at det hos Luckmann er tanken som er hovedsaken. Språkpresisjonen skal gjøre den klar. Den skarpe innsikten i tenkning gjorde også at kandidater ikke måtte forklare hva de mente når de snakket uklart. Luckmann formulerte i stedet for dem hva de egentlig tenkte. Han var en ypperlig prosjektveileder, midt i sin gjennomtrengende skarphet.

Den som møtte Thomas Luckmann stod overfor en usedvanlig sterk personlighet. I alt demonstrerte han en helt spesiell integritet. Den blir påfallende straks horisonten for tenkningen ikke begrenses til The Social Construction of Reality og biografien til mennesket bak forfatternavnet også trekkes inn. Bredden i fagkunnskap ble aldri fragmenterte brokker av quizkunnskap. All fagkunnskap samlet seg i hans egen tenkning. Det gjaldt også i konsentrasjonen om sosiologi som faglig «ekspertise». Han visste når han tenkte som sosiolog og hva som skulle til for å tenke sosiologisk. Men «ekspertisen» var ikke lukket i ideologi eller paradigme.

Luckmann mislikte «skoler» i vitenskap. Han gikk krast i rette med betegnelsen «fenomenologisk sosiologi». Men han arbeidet med selvfølgelighet med forutsetningene for vitenskapelig sosiologisk tenkning, slik som han også undersøkte hvilke konsekvenser disse forutsetningene måtte ha for empiriske prosjekter. Det nye arbeidet med videoopptak som sosiologisk materiale som han drev sammen med studentene i Konstanz fra først på 70-tallet, var ikke trendbestemt – men av mulighetene med det den gang nye mediet. Det var en konsekvens av forståelsen av hva sosiologi dreide seg om, og i samarbeid med kolleger utviklet han videografien stadig videre så lenge han var i virksomhet i Konstanz. Bare tittelen i en av hans artikler – «Filosofi, vitenskap og hverdagsliv» – forteller innenfor hvilken vid horisont han levde og tenkte.

Fluefiske og fuglekikking

Den sterke personlige integriteten hos Thomas Luckmann ble helt tydelig for den som hadde gleden av å dele samvær med ham ut over seminarer og forelesninger. Der var det en ubrutt kontinuitet mellom det mest hverdagslige og det videst universelt menneskelige, mellom dagligdags indignasjon over alminnelig tåpelighet og full distanse til tema som krevde analyse. Sosiologien var «ekspertise», men ingen lidenskap. Det var heller fluefiske og fuglekikking, i det hele tatt, naturen. Studentene opplevde mer enn en gang i forelesningen et intermesso av ornitologi når en fugl fløy forbi vinduet. Underlagt naturens vanlige gang tasset han til kvelds opp på loftet på hytta i Trollheimen for å sove etter timevis i elva og et solid måltid med prat om løst og fast, deriblant det å forske, mens han brummet dagens siste kommentar (om sosiologene): «De skulle lese Weber».

På rundtur i verden – fra Jesenice via Wien og New York tilbake til De juliske Alpene

Thomas Luckmann integrerte som person også erfaringer som gjerne oppfattes som motsetninger, nemlig det å være stedbundet og det å være kosmopolitt. Det forteller biografien. Han ble født i bergverksbyen Jesenice i det nåværende Slovenia, en by tett ved grensene til Italia og Østerrike. Det tyskklingende navnet Luckmann kommer med farsfamilien fra Syd-Tyrol. Morsfamilien er slovensk. Dermed vokste Thomas opp med språkene fra to relativt selvstendige kulturkretser. Som tenåring erfarte han direkte krigen. I begynnelsen ble faren drept og i slutten var han helt alene på flukt.  Til slutt, tilbake i Wien, dit moren hadde flyttet, fullførte han gymnaset og gikk over i de tematisk varierte studiene. Så, først i 20-årene, under en tur til Ossiachsjøen (for seilflyging) sør i Østerrike traff han Benita (Petkevic), opprinnelig fra Riga. Et skjellsettende møte. Benita var allerede involvert i samfunnsvitenskap og fikk et stipendium i USA.

Thomas flyttet dermed med Benita til New York i 1950, samme år som de giftet seg. Hverdagen meldte seg. Familieforsørgelsespliktene gjorde at han ble sjåfør ved New School for Social Research. Her opplevde han på jobb, da han hadde han fire sentrale personer i staben i bilen, å få beskjed om å kjøre forsiktig om han ikke skulle utrydde fenomenologien i USA. Det gikk bra. Han begynte som student og fikk «passasjerene» som forelesere. Siden ble han selv en av dem som har gjort fenomenologi kjent i verden som fundament for sosiologien – protososiologi, en novasjon av Luckmann (1990) – gjennom stillinger og posisjoner i forskjellige land, på ulike steder og kontinenter.

Tilbake til Europa

Da Alfred Schütz døde i 1959 var det selvsagt for staben at Luckmann overtok dette professoratet. Etter nok et professorat i USA, gikk turen tilbake til Europa. Fra 1965 underviste han på det markante sosiologiske instituttet ved Universitetet i Frankfurt – men typisk i kritisk distanse til Theodor Adorno og Max Horkheimer. I 1970 ble han spurt om å ta et professorat i sosiologi i oppbyggingen av det framtidsrettede universitetet i Konstanz i Tyskland. Der ble han til han ble emeritus, med bopel i Sveits, men fortsatte i forskningsprosjekter og evalueringskomiteer. Tvers igjennom den vidløftige yrkeskarrieren gikk ferden altså likevel tilbake, til slutt til opprinnelsesstedet for biografien. Familien Luckmann – nå med tre døtre, Mara, Maya og Metka – skaffet seg hus og hjem i fjellsiden på Ossiachberget, et tømmerhus med utsikt over dalen med sjøen der de to treftes. Men dette stedet ligger også på den vestre siden av De juliske Alpene der Jesenice ligger på den østre. Globalt sett ble den biografiske ringen sluttet, i stil med Luckmanns personlighet.

«Den usynlige religionen»?

Men vi er ikke ferdig med vitenskapsarbeidet. Thomas Luckmann ble like kjent – og om mulig enda mer omdiskutert – som religionssosiolog. Koblingen er egentlig paradoksal.  Luckmann ble helt tilfeldig involvert direkte i religionssosiologi. Etter eget utsagn hadde ikke tanken streifet ham at han skulle beskjeftige seg med det. Religionssosiologien lå langt nærmere studiekameraten Peter L. Berger. Det var også han som egentlig skulle gjøre det som det ble Luckmann som gjennomførte. Pådriveren ved New School – Carl Mayer, ifølge Luckmann «en luthersk weberianer» – måtte se seg om etter en annen kandidat da Berger ble innkalt til militærtjeneste.

Thomas Luckmann var en nærliggende kandidat, ikke minst praktisk, fordi den empiriske delen av prosjektet var i Tyskland. Luckmann aksepterte tilbudet, som også var solid økonomisk støttet, og havnet dermed så å si med begge beina i religionssosiologien. Prosjektet med «de fire protestantiske kirkemenighetene» gav Luckmann PhD-graden. Men erfaringen med dette prosjektet ledet også direkte til The Social Construction of Reality. I denne konteksten, som hos klassikerne, er religionssosiologi ingen «bindestreks-sosiologi». Den er like sentral for sosiologien som språksosiologi også er det.

Bred faglig orientering

Typisk kunne vi si, med bakgrunn i Thomas Luckmanns brede faglige orientering, skrev han sin Master om Albert Camus, i krysningspunktet mellom litteratur og filosofi. Med PhD-prosjektet stod han midt i datidens empiriske sosiologiske forskning. Han fullførte pliktløpet, men ut fra sin egen vitenskapelige orientering var han dypt frustrert over erfaringen med gjengs sosiologisk forskning. Den som har lest forordet i «Den usynlige religionen» har sett det. Frustrasjonen utløste først en artikkel hvor han gikk gjennom aktuell religionssosiologi. Deretter ble den til et utkast til et bokmanuskript. Veilederen til Benita i Freiburg i Tyskland mente det burde publiseres.

Slik ble den tyske ur-utgaven av The Invisible Religion til: Das Problem der Religion in der modernen Gesellschaft. Den kom i 1963, tre år før The Social Construction of Reality. Den som sjekker, vil finne at her er tankestrukturen i The Social Construction of Reality allerede lagt. Det er god grunn til å hevde at det var tenkningen ved New School kombinert med Thomas Luckmanns erfaringer med praktisk sosiologisk forskning som utløste det – etter hvert klassiske – tenkningsuniverset vi finner i The Social Construction of Reality.

The Invisible Religion kom året etter, i 1967. Det var nøyaktig samme tankeunivers som i den tyske boka fra 1963, men teksten ble lagt til rette for markedet i USA. Slik som tittelen. Det er en ren salgstittel. Uttrykket «usynlig religion» fins ikke i teksten i boka. Det er overhodet ikke tema. Det er oppsiktsvekkende hvor mange akademikere som har latt seg forlede av «usynlig religion» til å legge ut om hva som er innholdet i boka, enn si om hva Thomas Luckmann mener med religion. I det første kapitlet gir han en analyse, som ikke kan bli annet enn kritikk, av gjengs sosiologisk forskning, ikke bare religionssosiologi. I det andre kapitlet tar han opp noe som er typisk for daværende religionssosiologi, men like typisk for generell sosiologi, nemlig fokusert på institusjonene i rammen av stat som samfunn.

Etter denne kritikken som setter gjengs sosiologisk forskning til side, tar han i kapittel tre opp en universell religionsforståelse slik han selv også sosiologisk orienterer seg, nemlig ut fra det menneskelige. Hvor er utgangspunktet for religion, også religiøse institusjoner? Luckmann spør ikke psykologisk, hvor i individet? Han spør ut fra hva det er å være et menneske i verden. Svaret Luckmann gir er transcendering. Det dreier seg om arten mennesket og dens evne til og erfaringer med transcendering. Det dreier seg ikke om teologenes tale om «det transcendente», det hinsidige. Luckmanns er dennesidige transcendenser. Rett og slett det at den menneskelige bevisstheten opphever kroppens her og nå. Mennesket transcenderer sin uomgjengelig biologiske natur av tid- og stedbundethet. Dernest av forskjellig grad, men stadig immanent, ikke transcendent: Vi «ser» baksiden på en ball selv om vi persiperer bare forsiden. Den som kjenner fenomenologi vil straks si, vi appersiperer. Neste grad: Vi tror vi er inne i et annet menneskes tankeverden, selv om vi aldri får direkte tilgang til disse tankene.

Til slutt: Vi vet vi dør, går ut av den eksistensen vi har erfart. Luckmann skisserer dermed en «religionsdefinisjon» uavhengig av teologi, men samtidig helt konsekvent ut fra sitt eget sosiologiske ståsted. Dette er en novasjon som har irritert teologene, men også forvirrer sosiologene, som har brukt teologenes definisjoner av religion og dermed utelukket religionssosiologi som område for dem som ikke er spesielt interessert i nettopp religion. Konsekvensen av den måten Thomas Luckmann forstår religion på, er at gjengs oppfatning av sekularisering er «en myte». The Invisible Religion handler om det, men like etter skrev Luckmann en artikkel med nettopp det som tittel «sekularisering – en samtidsmyte» (1969).

Grunnleggende spørsmål

Imidlertid dreier denne diskusjonen seg ikke om «religion» som isolert fenomen. Spørsmålet om religion er betinget av antropologien, forståelsen av mennesket og i videste forstand, menneskets livsvilkår, conditio humana, det å være menneske. Det er kjernen i Luckmanns tenkning. Karakteristisk formulerte Luckmann i et seminar i Trondheim i forbifarten følgende: «Antropologi er alt for viktig til å overlate til psykologene alene». Her er også nøkkelen til The Social Construction of Reality. Men sågar til oppkomsten av sosiologien selv som vitenskap. I så måte er det helt konsekvent at The Social Construction of Reality regnes blant klassikerne. Hvordan er det å være menneske i verden? Hvordan er det å være mennesket i dagens konkrete verdener av kulturer? Spørsmålet er klassisk, langt eldre enn den historisk sett nyankomne sosiologien. Luckmann bruker dette problemet som innledning til The Invisible Religion. Men i denne innledningen viser han også til at det var dette problemet som opptok klassikerne i sosiologi, det være seg Weber eller Durkheim – eller Marx. Klassikerne så konsekvensene av dette problemet i «jernburet» (i dominansen av byråkratiet), av «selvmordet» (i mangel på tilhørighet), i «klassekampen» (i avmakten overfor eierne). Enkelt sagt er vi tilbake til det Thomas Luckmann konstaterte om den rollen teori har.

Styrt av mening

At conditio humana til slutt blir tema i omtalen av sosiologen Thomas Luckmann er helt konsekvent. Sosiologien han representerte var ingen annen enn den klassiske vitenskapen. Men den ble hos Luckmann skarpt presisert, og beriket, i forlengelsen av Schütz, med Husserls fenomenologi som vitenskapelig basis, nettopp ut fra fenomenologiens fokus på den menneskelige bevisstheten. At den kan kombineres med Webers poengtering av mening, burde tilfredsstille mer enn forbause. Når Peter L. Berger bruker som undertittel «A humanistic perspective» på sin Invitation to Sociology (1963), har vi det hele bekreftet. Vi har en sosiologi som usvikelig fokuserer på det menneskelige, på menneskenes skjebne – i samfunnet. Ikke individualistisk. Absolutt ikke. Men for å forstå det må en ikke bare lese, men sette seg inn i den sosiologiske tenkningen i The Social Construction of Reality. Den er en generell teori om menneskesamfunnet.

Verken en spesifikk teori om en eller annen kausalitet eller et paradigme av konstruksjonisme eller konstruktivisme, en påstand om at alt er konstruksjon. Berger avfeier usedvanlig skarpt til å være ham, at han skulle stå for konstruksjonisme, og Luckmann imøtegår kontant at han skulle være konstruktivist (2012). Luckmann kan heller sies å være opptatt med konstitusjon. Igjen slik som fenomenologene. Hva er byggesteinen i samfunnet? Svaret er: mennesker i samhandling. Ikke annerledes enn Max Weber konstaterte det i sin definisjon av sosiologi: samfunnet er mennesker i samhandling styrt av mening. Eller om vi vil, viten – vi er tilbake i vitenssosiologien, The Social Construction of Reality.

Livsvilkårene for mennesket

Thomas Luckmann var en skarp og nådeløs kritiker av ideer og formuleringer, men han visste alltid at vi alle i sosialt liv egentlig har med mennesker å gjøre. Han hadde talløse bekjente verden over, men bare en utvalgt krets av venner. Hans skarpe innsikt gjorde selvsagt gjennomtenkte valg. Et av de viktigste var valget av Renate Lachmann som livsledsager etter at Benita så alt for tidlig døde. Som spesialist i allmenn språkvitenskap, litteratur og slavistikk, var Renate også en matchende vitenskapelig partner. De leste stadig for hverandre faglitteratur og skjønnlitteratur de hadde glede av. Etter hvert som han fikk problemer med øynene, ble det mest Renate som leste. Thomas Luckmann levde siste tiden så å si på «overtid». Legene gav ham seks måneder fra august 2014. Han fikk imidlertid oppleve våren igjen og høsten i 2015. I denne tiden var han i tankene hos mange spredt omkring i verden, men Renate ble med til siste slutt da Thomas Luckmann døde i hjemmet i Ossiach 10. mai 2016, i sitt 89. år.

En uerstattelig venn og en ruvende vitenskapsperson gikk bort.

Om forfatteren:

Gustav Erik Gullikstad Karlsaune er emeritus fra Institutt for filosofi og religionsvitenskap der han siden 1970-tallet underviste i religionsvitenskap og religionssosiologi, de siste tiårene med spesielt ansvar for masterutdanningen, kombinert med initiativ til en rekke nasjonale forskerkurs for doktorgradskandidater. Etter utdanningen til cand. philol. ved NTNU hadde han DAAD-stipend i Köln og Konstanz, og statsstipend ved det sosiologiske instituttet ved universitetet i Amsterdam. I forbindelse med empirisk prosjekter har han drevet feltarbeid i USA og samarbeidet med forskere i Italia (Padova) og Tyskland (Konstanz, Berlin, Bayreuth). Dessuten arkivarbeid ved New School for Social Research i New York og i Schütz-arkivet i Konstanz.

Videre lesning

Forskningsmiljøet som skapte «The Social Construction of Reality»