Reality-TV byr i hovedsak på to kategorier å velge mellom. Den ene versjonen, konkurranse-reality, har øde øyer og gårder der folk sulter og konkurrerer, bakekonkurranser med 50-tallsestetikk og ideologi, og jakt på kjærlighet og/ eller odelsrett. En underkategori er de samme konkurransene, bare med kjendiser.
Den andre kategorien, hverdagsreality, handler om hverdagslivet til mer eller mindre glamorøse mennesker, som det er noe spesielt med. De har fått barn før fylte tredve, de har en utvekst i ansiktet eller en siamesisk tvilling, de er veldig rike eller veldig fattige.
Konkurranse-reality er nok den mest populære, som gjerne sendes på lørdagskvelden og diskuteres i riksmedia. Hverdags-reality sendes gjerne på dagtid, på kanaler med kvinnelige fortegn og ekstra lange reklamepauser. Men for sosiologer har hverdags-reality desto mer å by på. Her får man se mennesker utfolde seg i sitt naturlige miljø, som de fleste sosiologer ikke har tilgang til. TV-teamet kan overse de fleste etiske retningslinjer for datainnsamling, noe som gir et rikt materiale.
Her byr vi på fem tips til god hverdags-reality som både er underholdende og utfordrer middelklasseestetikken vi omgir oss med – og ikke minst: er sosiologisk interessante:
«One born every minute»
For en entusiastisk kritiker av relasjoner og hårsveiser er nesten hver eneste scene i det times lange programmet en fest.
Du hører ordet britiske fødeavdelinger, og tenker «æsj, blod, gørr og skriking». Men når livets mirakel skjer for to attenåringer fra Leeds med fengselsdommer og fosterforeldre, blir fødslene ikke bare rørende – de kan nesten sees som sosiologisk datamateriale. For en entusiastisk kritiker av relasjoner og hårsveiser er nesten hver eneste scene i det times lange programmet en fest, der nord-engelske arbeiderklassemenn i joggebukse grer den gelètunge panneluggen fremover og nedover.
Relasjonen til den 16 år gamle fosterbarnsjenta som ligger og føder er «det eneste som har holdt dem ute av fengsel de siste månedene» og nå skal de få sitt første barn. Som skal få alt de aldri har fått. Du møter flere foreldre i hver episode, og det er alt fra de arbeidsledige arbeiderklasseforeldrene med åtte barn, som nå skal få sitt første felles avkom, til bekymrede middelklasseforeldre i begynnelsen av 40-årene, der tørrvittigheten er det eneste som veier opp for hvor streite de er. Å få lov å følge mennesker gjennom en situasjon som for de fleste er blant de største i livet, er utrolig morsomt.
Å få være flue på veggen med sosiologisk klasseteori i bakhånd gjør det bare enda bedre. Sosiologisk teori om klasse og foreldreskap blir illustrert på nydelig vis, i det to mennesker blir foreldre for første gang, men på ulikt vis og med ulike ambisjoner. Fell en tåre, le litt, og bli imponert av humøret til britiske jordmødre.
«På fylla i Kavos»
For mange er tanken på å være fanget på en gresk øy full av «foam parties» og britiske, solbrente 17-åringer et mareritt. Men på tv-skjermen kan det være riktig så gøy.
For mange er tanken på å være fanget på en gresk øy full av «foam parties» og britiske, solbrente 17-åringer et mareritt. Men på tv-skjermen kan det være riktig så gøy. I denne tv-serien følger vi vennegjenger, gutta og jentene, på tur.
Gjengene er nye hver episode, men gutterollene er de samme. Her finner vi casanovaen, jomfruen, han med briller, han som alltid blir full – og han som prøver og prøver men får aldri napp. Jentene er alltid skikkelige, og nyter nyvunnen frihet fra foreldre på en sunn og forsiktig utprøvende måte. En særdeles ujevn kjønnsbalanse på øya, med en like ujevn fordeling av kjønnsdrift, fører til mye likekjønnet jokking utpå kvelden.Dette gir enhver sosiolog gode eksempler på at seksualitet er et «uendelig kontinuum» av tilbud og etterspørsel, og at selv en casanova kan tullekline litt med kompisen sin utpå kvelden hvis han er full nok. Eventuelt kan man se det hele i et livsløpsperspektiv, der det å tilbringe sommeren på en gresk øy er en ritualisert livsløpsovergang, hvor hver sommersesong presser heteronormativiteten blant britiske tenåringsgutter litt videre.
«Unge mødre»
På boligfelt rundt omkring i det ganske land følger vi hverdagen til unge kvinner som planlegger bryllup, lager middag, får restylane i overleppa og går på restaurant med kjæresten.
I dag er det å få barn før du har fylt femogtyve så avvikende at det får sitt eget tv-program. Det i seg selv burde gjøre dette sosiologisk interessant. Dette programmet handler likevel ikke om avvik, men om hverdagsliv. Det gir et godt innblikk i hva unge kvinner ønsker seg fra moderskapet, kjærligheten, boligmarkedet og solsenga. På boligfelt rundt omkring i det ganske land følger vi hverdagen til unge kvinner som planlegger bryllup, lager middag, får restylane i overleppa og går på restaurant med kjæresten. Hverdagsliv som ellers får lite oppmerksomhet og anerkjennelse i dag.
Å ha et helt program som fokuserer på hverdagslivet til en gruppe unge kvinner med lav status er en form for anerkjennelse som kvinner ofte ikke får, og som gir god sosiologisk underholdning på kjøpet.
«Unge Mødre: Danmark»:
Her er det mødre som mister barna sine til barnevernet, mødre som mister barna sine til barnevernet mens de fremdeles er barn som blir ivaretatt av barnevernet, og lesbiske alenemødre som går på legestudiet.
Dansker er alltid så mye tøffere enn nordmenn. I Norge er Unge Mødre skikkelige arbeiderklassejenter som har fått barn litt tidlig, men de er fremdeles ansvarlige mødre som bor i hvitmalte byggefelt i distriktene og er skikkelig glad i barna sine.
I Danmark er det større variasjon. Danmark er hardcore. Her er det mødre som mister barna sine til barnevernet, mødre som mister barna sine til barnevernet mens de fremdeles er barn som blir ivaretatt av barnevernet, og lesbiske alenemødre som går på legestudiet. En av skjebnene utgjør attpåtil en eneste lang advarsel mot å bruke anabole steroider.
Mens Unge Mødre i Norge handler om vanlige ungjenter med vanlige ungdomsliv kombinert med barn, er deltakerne i Unge Mødre Danmark mer avvikende, på godt og vondt. De gir innsikt i noen skjebner man ikke alltid blir kjent med fra elfenbenstårnene på universitetet.
«My Big, Fat, American Gypsy Wedding»:
Her handler det på overflaten om å arrangere et bryllup og vinne konkurransen om den største kjolen. Men mellom shoppingrundene får man et nyansert innblikk i sigøynerkulturen, med dens utfordringer og særpreg.
Åh, sigøynerne. Så komplisert, så gøy, og alltid «over the top».
I USA og Storbritannia lever mange sigøynere i egne grupper på siden av samfunnet. I dette programmet følger vi unge bruder og deres familier når de forbereder bryllupet sitt. Sigøynerkvinner gifter seg tidlige, for å rekke det før jomfrudommen ryker. Jomfrueligheten blir ofte mistrodd av uvitende utenforstående, på grunn av utfordrende, minimale antrekk. Selv om de har lite klær på, lever jentene en «beskyttet» tilværelse, der deres seksualitet er knyttet til familiens ære.
Minoritetsgrupper med annerledes antrekk og æresproblematikk innebærer ofte mindre glitter og stas enn det gjør her. Her handler det på overflaten om å arrangere et bryllup og vinne konkurransen om den største kjolen. Men mellom shoppingrundene får man et nyansert innblikk i sigøynerkulturen, med dens utfordringer og særpreg. Overdådige bryllup står i kontrast til hva resten av disse kvinnelivene vil by på. Visste du for eksempel at en skikkelig sigøynerkvinne skurer hver eneste overflate i husvogna hver dag med klor? Det er greit å ha bakhodet når den oversminka 16-åringen i en rosa barbiedrøm-kjole gifter seg med en 25 år gammel asfaltarbeider.
