Generasjonskløfta som forsvant

Fra 1950-tallet og utover var offentlighetens bilde av ungdom at de nærmest var en trussel mot samfunnets stabilitet og orden: Ungdomsopprør og generasjonskløft var nøkkelorda. I Oslo var det opptøyer i gatene når unge folk hadde fått ferten av tidlig rock’n roll. På 1960 tallet så vi langhåra hasjrøykere og motkulturister i slottsparken, marxist-leninister i første mai togene. Vi fikk punkerne, hip hop’erne, gangsta rap’ere og graffitimakerne, svartmetallere og nedbrente kirker, og på 90 tallet house og technofellesskapenes hedonistiske raveparties og fargesprakende ny-psykedelika.

I alle disse fasene har unge folk, i utallige former og fasetter utvikla budskap, holdninger og estetikker som støttet forestillingen om ungdomstidas nærmest iboende opprørske karakter, og den tilhørende kløfta mellom, generasjonene. Og de spektakulære og ofte musikkbaserte ungdomssubkulturene var gjerne spissene i de ulike tidsperiodenes generasjonsmotsetninger.

Skikkeligfiseringas tid!

Men noe har skjedd: I følge utviklinga i tre av de store kvantitative Ung i Oslo undersøkelsene – den første i 1996, nummer to i 2006 og en tredje i 2012 – har vi fått ei ungdomsgruppe som etter hvert er blitt påfallende skikkelig: de drikker mindre alkohol, færre bruker illegale rusmidler, færre røyker, de begår mindre kriminalitet, er mer ærlige i den forstand at de ikke nasker i butikker eller unnlater å betale for seg, de bedriver mindre vold, de trives bedre, skulker mindre og oppfører seg mindre utagerende på skolen, de tilbringer mer tid hjemme, de har et bedre forhold til foreldra, og de er blitt mer tilbakeholdne i utforskinga av seksualitet og i eksponeringa av nakenhet. Og når det korrigeres for bosted (østkant, vestkant) så forsvinner mesteparten av forskjellene som er knytta til etnisitet.

Så hvorfor vi har fått en slik utvikling? Her er ingen entydige svar. Men flere forhold ser ut til å trekke i samme retning.

Endringer i voksenrollen

Et overordna spørsmål i dette bildet er: Hvem er de særskilt viktige – de signifikante andre – i ungdomsfasens danningsreise? I tråd med tradisjonene fra en rekke forskere og teoretikere, hevder Ivar Frønes i 1994 – d.v.s. – to år før den første Ung i Oslo undersøkelsen var foretatt, at det er de jevnaldrende som er de dominerende signifikante andre.

Fra Ung i Oslo-undersøkelsen har vi følgende spørsmålsformulering: Hvor viktig er det for deg å rette deg etter henholdsvis dine foreldres og dine venners ”meninger og holdninger når det gjelder synet på” religion, klær, mat, rusmidler, politikk, utdanning og yrke.

Her viser funnene at de unge gir foreldras meninger og oppfatninger langt større tyngde og signifikans sammenlikna med jevnaldergruppa. Det gjelder for samtlige forhold med unntak av synet på «hvordan jeg kler meg»(!). Fordelinga er bekrefta i en rekke øvrige ungdomsundersøkelser og bryter altså markert med det bildet Frønes og andre skisserte på 1990-tallet.

Vi forstår en av de grunnleggende forutsetningene for den nye og mer positivt ladde relasjonen mellom generasjonene utfra den post, høy- sein- eller flytende modernitetens krav til raske endringer. Heller ikke voksenrollen er ferdig utforma en gang for alle. Også den voksne møter kravet om raske omstillinger – ikke minst på arbeidsmarkedet – og individualiseringas krav om å skape seg sjøl. Dermed blir de voksnes kunnskap, sjøl om den ikke i ett og alt er lik ungdommens kunnskap, like fullt nyttig kunnskap, også for de unge. Nettopp denne forskjelligheten i kunnskap og gjensidig nytte peker mot en ny og unik dialogsituasjon der ungdom har en mer positiv relasjon til de voksne. Men også andre endringer går i liknende retning:

• Familien styrker seg: Antallet skilsmisser i Norge har hatt en nedgang på 12 prosent fra 2005 til 2013 (SSB). Antall separasjoner har gått ned i denne perioden, samtidig har antallet inngåtte ekteskap gått betydelig opp, med særlig høye snitt i perioden 2006-2010.
• Fedrene tilbringer nå mer tid med småbarna sammenlikna med tall for ti år siden.
• Thomas Nordahl har estimert at barn fram til at de blir ti år i dag tilbringer fem ganger så mye tid i ulike pedagogiske institusjoner, inkludert barnehage, sammenliknet med hva som var tilfelle for 40−50 år siden. Dette peker i retning av at det har skjedd en økende regulering og kontroll av oppveksten, der sosialiseringsinstitusjonenes økende betydning har medført at avstanden mellom voksne og barn er blitt mindre
• De siste 10-15 åra har videre det skjedd en digital revolusjon. Her har særlig ungdom vært pådrivere og tatt disse nye mediene i bruk: ikke bare holder barn og unge lettere, raskere og mer umiddelbar kontakt med hverandre, men også med de voksne. Samtidig går det betydelige mengder tid med til ulike internettbaserte aktiviteter og medier: unge folk er mer hjemme, og dette, sammen med kontroll og kontaktmulighetene som teknologien gir, fører dem nærmere de voksne. Baksida av dette er at de unge også kan føre mer umiddelbar og direkte kontroll med hverandre. I ei tid med sterkt kroppspress og krav om å være vellykka langt inn i privatsfæren, kan psykiske problemer og dårlig sjølbilde sees i sammenheng med dette. Men da kan de voksne og familiens støtte være desto mer «kjekk å ha».

Ungdomsubkultur som underholdning

Hva så med de transnasjonale og spektakulære ungdomskulturene som, som vi tidligere har nevnt, var selve spissene i motsetningene mellom generasjonene? La oss bare ta et kort blikk på et par eksempler:

Svartmetall oppstod på 80 tallet, og gjorde negasjonen av sjølve grunnpilaren i de ideelle kristne verdiene i form av ondskap og såkalt satanisme til denne musikkformens tematiske kjerne. Her har norske grupper vært ledende – også internasjonalt. «Real Norwegian Black Metal» har lenge vært et tegn på kredibilitet!

Men i 2010 deltok for eksempel bandet Keep of Kalessin i den norske finalen til Melodi Grand Prix, en konkurranse som i alle år har blitt betrakta som noe av det mest intetsigende og kommersielle man kjenner til! Samme år blei det som er omtalt som «verdens første black metal musikal» (kalt «Svartediket») oppført på Den Nationale Scene i Bergen. Videre spilte det velrespekterte norske svartmetallbandet Satyricon med operakoret i Oslos nye opera i 2013. I tillegg har en rekke norske svartmetallband vunnet eller vært nominert til diverse spellemannspriser, noe som ytterligere understreker at genren i økende grad blir sett som stuerein, og at den faktisk nærmer seg underholdningssfæren. Siste nytt er at til og med aspirantprogrammet til Utenriksdepartementet har tatt med svartmetall på pensumlista!

Så har vi hiphop som oppsto blant ungdommer i New Yorks flerkulturelle ghettostrøk i siste halvdel av 1970-tallet, og som av mange ble sett som et forsøk på å få til en ny giv i et miljø der bandekriger, vold, kriminalitet og narkotikaproblemer var dagligdags. Tekstene fokuserte på de sosiale problemene i disse bystrøka. I nyere tid er hip hop fortsatt en viktig genre, ikke minst i flerkulturelle områder, også i Norge. I tillegg har også graffiti vært en viktig del av hip hop’en, som i glansdagene utarta til betydelige konflikter mellom graffitimakere, politi og samfunnsstøtter.

I dagens Norge er det derimot lite graffiti å se i landets storbyer. Og også blant hip hop’erne er det tendenser til å lefle med underholdnings Norge. Her er sentrale artister (Tommy Tee, Madcon-gutta, Vinnie fra Paperboys) ikke sjelden å se i de familieretta programmene på lørdagskvelden. Bildet er ikke entydig, men også innafor denne sjangeren finner vi trekk som peker i retning av mindre opposisjon og avstand mellom ungdom og voksne.

Vi skal også nevne, at etter at house- og techno kulturene forvitra på 2000 tallet, forsvant også den siste av de store ungdomssubkulturene med appell til et større antall yngre folk.

Vi påstår ikke at ungdomssubkulturene er døde. Men likevel, kanskje kan nettopp fraværet av nye, større subkulturelle genre i seinere tid sees som et siste utslag av individualiseringsprosessenes mange manifestasjoner? Kanskje er det nettopp dette fraværet av nye, store subkulturelle kollektiver som er det nye?

Politisk engasjement

Fra 1960 og flere tiår framover var ungdommen kjennetegna av en haug med motkulturelle grupperinger, mai 1968, aggressive pønkere, gatedemonstrasjoner, opptøyer, protester og kamp mot krig og sosial urettferdighet. I dag ligger Europa ligger nede for telling gjennom finans-, valuta- og gjeldskrise.

Men hvor er de unge i dette bildet? Ifølge Guro Ødegaards forskning om unges valgdeltakelse deltar unge folk i den konvensjonelle valgkanalen i større grad enn for 10 og 20 år siden, og stemmer i langt større grad på de veletablerte «voksenpartiene».

Generasjonskløfta som forsvant?

Kanskje er funna som innleda denne teksten, et uttrykk for at familien i større grad nå blir oppfatta som et sted der ungdom blir akseptert som man er, og som en trygg øy hvor man kan få råd og støtte fra de voksne i en tilværelse prega av store krav, usikkerhet og individualisering?

En nærliggende tolking av alt dette er at ungdomskulturenes glansperiode – som jo også hører sammen med en stor avstand mellom generasjonene – tilhørte en spesiell historisk epoke innafor det moderne, det vil si overgangen fra industri og jordbrukssamfunnet til utdanningssamfunnet, og, at disse aldersbaserte fellesskapenes en gang så karakteristiske tidsepoke nå ser ut til å være på hell?

Som Bob Dylan sang allerede i 1964: «For the times they are a-changing»! Og det gjør de tydeligvis også i 2015…

Denne artikkelen er en redigert, kortere utgave av en forskningsartikkel Vestel skrev sammen med Tormod Øia i Tidsskrift for ungdomsforskning i 2014. Artikkelen «Generasjonskløfta som forsvant. Et ungdomsbilde i endring» kan leses i sin helhet som pdf her.