Eilert Sundt: Tidlig ute som urbaniseringsforsker?

8. august i fjor var det 200 år siden Eilert Sundt ble født i Farsund. Han var ikke den første som beskrev og analyserte det norske samfunnet, for det gjorde Snorre Sturlason og Henrik Wergeland også. Men han var vår første profesjonelle samfunnsforsker, Karl Marx’ samtidige, og i dag anerkjennes han internasjonalt som en av samfunnsfagenes grunnleggere.

Det er skrevet mye om hans arbeid, både beundrende og kritisk, og han var også i sin samtid en kontroversiell person. Han var utlært prest, men sto knapt på en preikestol før han ganske sent i livet ble nødt, for å ha noe å leve av.

Den frastøtende naturalismen

Det som motiverte ham til forskning var det norske folkets levekår (det vil si fattigdom) i bygd og by, som han observerte, analyserte og beskrev i naturalistisk detalj. Et eksempel på hans stil:

«[O]m nogen, der er bedre vant (…) kommer til at sidde ved en Husmands (…) ringe Bord og finder Maden så lidet indbydende at han maa lukke Øinene til naar han fører Skeen til Munden (… ) saa kan det være at det overkommer ham en vis Modbydelighed for selve det Folk, som bød ham den modbydelige Mad (…) » (Christophersen, Christie og Petersen 1976, s. 157)

Men ut fra det han ellers skrev må hans hensikt med denne frastøtende naturalismen være å vekke medlidenhet, og ikke forakt og avsky. Empati må være det ordet som best beskriver den måten han i mange bind framstiller folks liv på.

Sundt var også positivt interessert i det som folk hadde utviklet og vedlikeholdt av kunnskap og ferdigheter i kampen for tilværelsen gjennom århundrene. Han var en folkelivsforsker av den skolen som knyttes til den tyske filosofen Herder, og i kontrast til opplysningstidsforskerne fant han mye å beundre i det som «folk flest» i sine lokale samfunn hadde klart å utvikle av redskaper og arbeidsmåter.

Samtidig er det klart at Sundt, med sin langvarige utdannelse som hans noe loslitte borgerlige foreldre hadde klart å skaffe ham – hundre år før Statens Lånekasse ble etablert – var et medlem av den lille norske «eliten». Det var intellektuelle som Aschehoug, Schweigaard og Sars, våre mest anerkjente akademikere i den tida, som gikk inn for å finansiere hans prosjekter. Men det var småfolks talsmenn, som Jaabæk og Olufsen, som til slutt fikk flertall i Stortinget for å ta fra ham arbeidsmidlene.

En middelklasseborger i sinn og skinn

Eilert Sundt fikk nok heller ikke noen helteglorie i arbeiderbevegelsens historie, trass i det arbeidet han gjorde for å få fram de problem som arbeidsfolk i bygd og by sleit med. For selv om han kunne være kritisk mot arbeidsgivere og annet borgerskap, kan det ikke være noen tvil om at han var en middelklasseborger i sinn og skinn. Han mente for eksempel at fattigdommen i husmannsklassen skyldtes nattefrieri og andre former for usedelighet, som at de fattige fikk barn for tidlig. Han så nok kampen mot fattigdommen først og fremst som et spørsmål om opplysning, kulturarbeid og bedre utdannelse.

Hans samtidige, som den tidlige sosialisten Marcus Thrane, som organiserte de første arbeiderforeningene, la derimot skylda på storbønder, kapitalister og myndighetene, som aldri foretok seg noe effektivt mot allmuens elendighet. Sundt intrigerte også mot Thranes radikale foreninger. Han deltok i arbeidet for å få etablert borgerlige «mot-foreninger», først og fremst for folkeopplysning, som Eilert nok trudde mer på enn klassekamp. Anne-Lise Seip har også beskrevet hans store forståelse for verksledelsen på Røros kopperverk, som innførte reformer for å bedre produksjonens lønnsomhet, men som medførte dårligere vilkår for mange arbeidere.

Sundt og Thranes sammenfall

Men når det gjelder forholdet mellom datidens bygd og by finner vi et interessant sammenfall mellom Marcus Thranes og Eilert Sundts tenkemåte når det gjelder sammenhengen mellom rural og urban fattigdom og elendighet. Dette sammenfallet kan det være interessant å se litt nærmere på.

Marcus Thrane er veldig klar i sin analyse, slik den er gjengitt i Mona Ringvejs Thrane-biografi fra 2014: Myndighetene burde sørge for at eiendomsløse bygdefolk fikk jord, fordi jord ville gi dem makt til å fremme sine interesser overfor sine utbyttere.

Men det var ikke noen jordreform han foreslo, altså slik at jord ble tatt fra de rike og gitt til de fattige. Han forsto meget vel forsto at det ville gi stattholder Løvenskiold, andre i regjeringa og den svenske kongen muligheter til å kaste ham i fengsel for samfunnsnedbrytende virksomhet. (Noe de jo også til slutt gjorde, men uten holdbar lovhjemmel.)

Den småborgerlige forskeren Sundt forsto ikke fattigdom som et maktspørsmål, men heller som et spørsmål om oppdragelse, sedelighet og «kultur». Likevel er det altså et slående sammenfall mellom Sundts og Thranes forslag til reduksjon av fattigdommen.

Sundt satset mye tid og energi på dette ondet, også slik det kommer til uttrykk i statistikk, og gjorde interessante analyser av en landsomfattende registrering av utgiftene til fattigforsorg i 1868 i alle landets kommuner. Han slo fast at fattigdommen er verst i byene, der 12,1 prosent hadde fattigunderstøttelse – i Oslo hele 14,9 prosent, mens «land-distriktene» samlet hadde 10,1.

«Urbanisering» så han tydeligvis ikke som noen særlig attraktiv løsning på fattigdomsproblemet, i en historisk fase da den industrielle revolusjon var i full sving på den andre sida av Nordsjøen, og Storbritannia ble urbanisert så raskt at bybefolkningen økte fra om lag 10 til 58 prosent fra 1801 til 1901.

Han forklarer den omfattende og tydeligvis fastlåste byfattigdommen i Oslo med bygdefattigdommen på Østlandet, særlig på Romerike, der mange innflyttere til Oslo kom fra. Fordi så mange i den store byens omland var fattige, tok de på en eller annen måte med seg bygdefattigdommen når de flytta til byen.

For å sitere ham nøyaktig: «Hovedstaden sikkrest vilde arbeide hen til at overvinde Pauperismen i sit eget Skjød, om den kunde finde Middel til at virke saaledes belivende på den folkerige (…) lidende landsdel (…) at en lykkeligere tilstand der kunde afløse det nuværende Tryk (…) (Christophersen et al 1978, s. 449).

Kampen for tilværelsen

Jeg leser dette «trykket» som en referanse til arbeidsmarkedet i hovedstaden. Det var ganske enkelt langt flere på jakt etter arbeid enn det var jobber som familiefolk kunne leve av. Mange var arbeidsledige. Christian Kroghs bilder «Kampen for tilværelsen» og «Albertine i politilægens venteværelse» var uttrykk for realiteter som sult og prostitusjon.

Og mange av de jobbene som fantes var ikke helårige, som vi kjenner til fra dette Sundt-sitatet: «Når murerne fra sine høie stilladser af se, at nu er det sne allerede på Grefsenåsen, så vide de at de må skynde seg at få huset under tak, og så berede sig på at hæve sin sidste ugeløn.»

Det var mange av Christianias fattige som ikke visste om de hadde noe å kjøpe mat for i neste uke. Det er folk i denne situasjonen som den engelske økonomen Guy Standing kaller «prekariatet», fra adjektivet prekariøs, altså folk i en vanskelig, farlig eller utsatt posisjon. I følge Standing har prekariatet nå avløst proletariatet som «den farlige klassen» i stadig flere byer.

Nå vet jo de fleste av oss at forholdet mellom land og by ikke bare er et viktig faglig problem for samfunnsforskere, men også et praktisk-politisk konfliktområde i mange land, ikke minst Norge. Vi kjenner alle det politiske slagordet «By og land – hand i hand!» og parafrasen «By og land – mann mot mann!»

Da Eilert Sundt begynte sitt forskningsarbeid, var Norge etter manges mening et fattig land – et av de fattigste i Europas periferi. Sosialantropologen Fredrik Barth har gjort mye feltarbeid i fattige land, særlig i Midt-Østen, og har oppsummert sine observasjoner slik: Både by- og bygdefolk rammes av fattigdom i fattige land, men den urbane og rurale fattigdommen er ulik på viktige måter. Bygdefolk har vanligvis nok mat, og på visse årstider kan de ha overflod, som de ofte ikke kan ta vare på eller få solgt, slik at de i andre sesonger kan måtte su på labben. Men de kan være utsatt for flom eller tørke, sykdom eller dyr som ødelegger avlinger og husdyr, eller at markedet for deres ”cash crop” kan forsvinne. Slik sett lever mange av dem i usikkerhet.

Urban og rural fattigdom

I de store og sterkt voksende byene i fattige land har de mange eiendomsløse det ikke noe bedre. Men den urbane fattigdommen er av en helt annen art: Den er konstant, nærmest institusjonalisert, og vedlikeholdt gjennom et permanent overskudd av arbeidssøkende i forhold til jobbtilbudet. Mange er permanent sultne, sover på gata og er, i likhet med bygdefolk, sterkt utsatt for sykdom og ulykker.

Denne forskjellen innebærer at fattigdommen må bekjempes med andre våpen i fattige lands byer enn i landsbyer og spredtbygde områder. Alt som kan beskytte mot den type usikkerhet som bygdefolk er utsatt for, som midler mot flom og tørke, sykdommer på folk, fe og avling, skadedyr og for sterk avhengighet av monokulturer må være gode eksempler på hva som kan gjøres. Andre velkjente eksempler kan være lagerhus, markedsføring, agronomisk rådgivning og veterinæropplysning.

Siden den urbane fattigdommen er skapt og vedlikeholdt gjennom helt andre prosesser enn bygdevarianten, må det være andre virkemidler som er effektive. Byfattigdommen er markedsgenerert. Enkelt uttrykt: Uansett vær, sykdommer, prisfluktuasjoner på råvarer eller andre konjunkturendringer er det i fattige lands storbyer alltid mange som konkurrerer om ledige jobber, slik at de fattiges levestandard lett vil ligge omkring eksistensminimum – som i Oslo, på Eilert Sundts tid.

Det er altså gjennom arbeidsmarkedet at fattigdommen skapes og vedlikeholdes. Av det er det lett å trekke den slutning at det er gjennom arbeidsmarkedet at fattigdommen må bekjempes – eller at det en foretar seg mot fattigdom i fattige lands større byer får liten varig effekt hvis det ikke skjer endringer i arbeidsmarkedets maktforhold.

Skal vi prøve å generalisere, kan vi kanskje si det slik: Jo flere bygdefolk som på Sundts tid klarte å skaffe seg jord til sjølberging, og det minimum av kontanter til det som måtte kjøpes, jo bedre fungerte det urbane arbeidsmarkedet for dem som var avhengige av dette markedet for å ha noe å leve av.

Vi har altså hørt at Sundt nærmest oppfordret hovedstaden til å bidra til kampen mot bygdefattigdommen – for eksempel på Romerike – fordi det ville redusere fattigdommen i Oslo. Nå kan vi jo uten videre slå fast at det ikke kan være akkurat det som har skjedd, altså at Oslo bystyre skulle ha satsa på kampen mot fattigdommen på Romerike, eller andre områder der hovedstadsproletariatet måtte komme fra.

Vekst i periferien

Det vi må gjøre for å videreutvikle Sundts hypoteser, er å undersøke hvordan levestandarden i Bygde-Norge ble hevet såpass mye at mange nok valgte å bli, heller enn å la seg rekruttere til de dårligste jobbene og de usleste boligene i hovedstaden, og dermed vedlikeholde og forsterke fattigdommen.

Vi kan ta utgangspunkt i jordbruksstatistikken. Både fordi jordbruk var det viktigste yrket i bygdene, men også fordi det er dette bygdeyrket som statistikerne kan skaffe oss best tall for. Departementet «for det indre» og SSB forteller oss at tallet på norske jordbruk steg fra omkring 94 000 i 1819, til 247 000 i 1907. Brukstallet kulminerte med 345 000 så sent som i 1959.

Denne veksten finner vi særlig i periferien, sterkest i Nord-Norge, og særlig i fiskerike kystområder. Mange ubebodde øyer og andre isolerte boplasser ble tatt i bruk, lenge etter at den britiske «industrielle revolusjon» hadde samlet eiendomsløse bygdefolk i millionbyer. I kontrast til andre sammenliknbare industriland vokste tallet på norske småbruk omtrent like sterkt som industrisysselsettinga.

Småbrukere og husmenn

Av mange romaner og historieframstillinger kan en få inntrykk av at det gamle norske bygdesamfunnet var satt sammen av to kategorier hushold: Odelsbønder og husmenn. Men både statistikken og utallige bygdebøker viser at den dominerende husholdstypen må ha vært småbrukerfamilien, som kombinerte avkastningen av ei eller to kyr, noen småfe og en potetåker med tilfeldige og varierende kontantinntekter. Selv om mange tidligere hadde vært bygslere, altså leilendinger, ble de aller fleste eiere i løpet av 1800-tallet.

I dag er det nok mange som ikke er klar over forskjellen mellom et småbrukerhushold og en husmannsfamilie. Den siste typen kan defineres som eiendomsløse og dårlig betalte jordbruksarbeidere, som vanligvis bor i ei stue eid av arbeidsgiveren, og har bruksrett til litt ved, slåttemark og beite. De levde usikre liv, og kunne risikere utkastelse om de ble arbeidsudyktige.

Etter hvert fikk de bedre lovbeskyttelse, men de fleste var borte i begynnelsen av 1900-tallet. Mange reiste til Amerika, men en god del av de mange nye småbruk som ble etablert fram til etter 2. verdenskrig, var nok eid av tidligere husmenn eller deres barn.

De som på Vestlandet og nordover langs kysten i byråkratiprosa og statistikk ble kalt «husmenn», var nesten overalt i sosial realitet småbrukere – selv om de kanskje betalte noen kroner i året til den naboen som hadde skjøte på den jorda som «husmannen» brukte. Husmann og jordeier kunne være «like gode» sosialt, og dette kunne for eksempel gi seg utslag i at det var vanskelig å se forskjell på husene deres.

En hører også om husmenn som var skippere på fembøringer der «jordherren» var mannskap. Det kan kanskje høres ut som om vi nå har fjernet oss ganske langt fra Eilert Sundt og hans studier av fattigdommen, men han har også utført forskning i fiskeridistrikter.

Men det er nettopp den sterke veksten i tallet på småbruk som er det interessante for den som vil forklare reduksjonen av fattigdommen som Sundt beskrev så godt, og som han formulerte hypoteser for å forstå. Disse hypotesene kan kanskje kan hjelpe oss fram til forståelse av de sosiale og økonomiske prosessene som eliminerte de verste ulikhetene.

Nisjer

Kanskje vi kan bruke det økologiske begrepet nisje for å kunne få fram den viktige forskjellen på Norge og sammenliknbare land? Som fri og u-filologisk oversettelse av dette ordet kunne kanskje «et sted å være» gjøre jobben?

I utgangspunktet kjenner vi ordet nisje som for eksempel plass for en skulptur i en massiv murvegg. De som studerer samspill i naturen bruker ordet for eksempel om en vokseplass der en spesiell plante finner seg godt til rette, og gjerne fortrenger konkurrenter som ikke tilpasser seg like lett, eller et plantemiljø som kan være «som skapt» for et spesielt beitedyr. Sosialantropologer, som min lærer Fredrik Barth, har brukt nisje-begrepet for tilsvarende problemer på human tilpassing til naturmiljø – eller til artsfeller med andre kulturformer.

Hvilke nisjer kunne det være aktuelt å finne – og tilpasse seg – for fattige nordmenn på jakt etter et levebrød på Eilert Sundts tid?

Om vi ser bort fra «fattigkassa», som denne kommunale institusjonen vanligvis ble kalt, var det i Christiania og andre byer for det første jobber, faste eller tilfeldige, som de fattige kunne være så heldige å få. Men det er ingen tvil om at det var langt mer tilbud, i alle fall på ufaglært arbeidskraft, enn det var etterspørsel etter denne produksjonsfaktoren.

Sundt organiserte i 1855 en undersøkelse fra hus til hus i en bydel i Christiania der det bodde 294 familier, og i rapporten om Piperviken og Ruseløkkbakken framgår det at av 187 i «svende og arbeidsmandklassene» var det bare to fabrikkarbeidere, mens de fleste så ut til å leve av bygningsarbeid, håndverk, alle slags tjenesteyting og andre jobber som vi kunne kalle «vedlikehold av byen». Det var altså midt på 1800-tallet ingen tegn på ekspansiv industrialisering. Det er heller ingen tvil om at det var mange fattige, som vi så av fattigvesenets utbetalinger.

Hva slags andre nisjer kunne være tilgjengelige for de mange fattige i norske byer og bygder? Vi kan ta utgangspunkt i at Sundt bruker Romerike som eksempel på bygder nær hovedstaden, der det er så mange fattige at fattigdommen «smitter over bygrensa», eller er med på flyttelasset til byen, og der Sundt antydet at «myndighetene» burde ha investert for å redusere den byfattigdommen som er så kostbar for det offentlige fattigvesenet.

Dette er det jo lett å assosiere med Marcus Thranes forslag om å sørge for at bygdefolk fikk jord, for å redusere deres avhengighet av rike bønder og andre arbeidsgivere.

I utkanten av klodens dyrkbare område

Nå kommer vi til et viktig poeng, som det kan være verdt å notere seg, fordi det forklarer så mye av norsk økonomisk historie: Norge ligger i utkanten av denne klodens dyrkbare område. Både klima, jordkvalitet og terreng innebærer at det aller meste av landet er det som med et faguttrykk kalles impediment, som vi kan oversette med betegnelsen «ubrukelig jord».

Det meste av vårt land er nakent berg, tørre og steinete morener, skrapskog, myrer og kalde fjellvidder der bare mose, lav, starr og vidjekratt kan vokse. Vi har nok mye godt utmarksbeite, men der er det bare reinen som kan overleve mer enn fire til fem måneder i året. Skikkelig åkerjord med nok sommervarme finnes stort sett bare i områdene rundt Oslofjorden, som på Romerike, opp til Mjøsa, og i noen trønderbygder.

Det betyr at det meste av landet var kommersielt verdiløst: En godseier ville ikke få pengene sine igjen om han dyrket opp de myrene som måtte grøftes, skrapskog der hundrevis av seige trerøtter måtte fjernes, eller tørre og steinete morener, for å produsere mat og tekstilråstoff for markedet. Det kan høres ut som et paradoks, men den viktigste årsaken til at så mange norske familier drev jordbruk, må ha vært den dårlige jordkvaliteten i det aller meste av Norge.

Derfor var jord lett tilgjengelig eller billig for eiendomsløse nordmenn, enten de bygslet, kjøpte eller arvet teiger etter foreldre. «Småbruker» var en relativt lett oppnåelig status i vårt land, noe den ikke var i mer fruktbare områder, som for eksempel i Storbritannia. Skotske leilendinger ble kjeppjaget fra jord som deres forfedre gjerne hadde brukt i generasjoner da ullprisen steg så sterkt at eiendomsverdiene ble tidoblet i løpet av få år.

Fattigfolk som var så uheldige å bo i områder med god jord som i England, kanskje på Sjælland eller på Østlandet her i Norge, hadde små muligheter til å bli bønder, og heller ikke småbrukere.

Småbruk som alternativ til lønnsarbeid

God jord kunne det tjenes penger på av dem som hadde noe å investere, enten ved å leie den bort til bønder, eller ved å dyrke mat og tekstilfibre ved hjelp av arbeidere i en sterkt underlegen posisjon på arbeidsmarkedet. Men til det å dyrke nok næringsstoffer og fibermateriale til nødvendige klær for en småbrukerfamilie var det ikke nødvendig å disponere mer enn kanskje 15-30 dekar. Og om jorda var grunn og steinete, innebar det bare noe mer arbeidskraft, som småbrukerfamilien hadde nok av – og kanskje dårlig med alternative anvendelser for.

Det er denne «åpne nisjen» som forklarer den sterke veksten i tallet på jordbruksenheter i Norge. Muligheten til å skaffe seg et småbruk var ikke særlig attraktiv i Norge. Men den var, i motsetning til i flere andre land under industrialisering, nesten ubegrenset tilgjengelig, noe den ikke var under gunstigere jordbruksforhold. Som nisje var etablering av småbruk et akseptabelt alternativ til usikkert og dårlig betalt lønnsarbeid. Særlig om det første var i heimbygda, og det andre krevde omlokalisering over store avstander.

Fattigdommen på Romerike

Sundt var opptatt av fattigdommen på Romerike, som «innflyttere brakte med seg» til Oslo. Men slik vi kan forstå det, var det kanskje ikke mange nok ledige eller åpne nisjer i Romerikskomunene, nettopp fordi de var en del av det relativt attraktive, men begrensete delen av landet der vilkårene for landbruk var relativt gode. Kanskje var det slik at jordprisen på den beste jordbruksjorda, som det kunne lønne seg for rike naboer eller andre velbeslåtte å kjøpe, ble så høy at slik jord var utafor rekkevidde for eiendomsløse?

Det er kanskje slik vi kan forstå forskjellen på det østnorske og vest- og nordnorske husmannsvesenet: Det var bare som underbetalt gårdsarbeider (husmann) at jord var tilgjengelig i den lille delen av Norge der kommersielt jordbruk kunne være lønnsomt.

Levedyktige familiebruk

Fremdeles preges det norske kulturlandskapet av småbruksfasen i vår økonomiske historie. Kanskje særlig av de oftest rødmalte to-kyrsfjøsene med plass også for fire til seks vinterfødde søyer, noen ganger ombygd til mer moderne bruk. Men den som har litt kjennskap til landbruksøkonomi og «stordriftens fordeler» kan undre seg over hvorfor de fleste av disse tusenvis av nyrydderne ga seg så snart de hadde fôr nok til ei eller to kyr, og lam nok til saltestampen? Hvorfor hørte de ikke på landbruksetaten, som mente de burde satse på å utvikle «levedyktige familiebruk»?

Her må forklaringa være lett å finne ved hjelp av enkle økonomibegreper: Når det lokalt ikke er noen som har bruk for din arbeidskraft, og du har adgang til jord, er det umiddelbart «lønnsomt», for ikke å si nødvendig, å prøve å skaffe mest mulig av det familien må ha ved hjelp av egen arbeidskraft.

Men ingen klarte seg helt uten kontantinntekter. Og det å skaffe seg noen daler eller kroner ved hjelp av mat- eller fiberproduksjon på dårlig eller tungdyrket jord konkurrerte dårlig med sesongfiske og tømmerhogst, eller bygg og anlegg mellom onnene, kvalfangst og forskjellige slags håndverk. Dette selv om noen av disse aktivitetene kunne gjøre det nødvendig for husbonden å losjere i tømmerkoier, rorbuer, trange lugarer eller anleggsbrakker i perioder.

Det er slike livsbetingelser som har skapt vårt desentraliserte kulturlandskap, sterkt preget av de små røde tokyrsfjøsene, og sjøhusene i fjæra på kysten. Men gode og detaljerte lokalhistorier forteller oss at slike samfunn kan være skapt på minst to forskjellige måter: Vi har både småbruksgenererte industribygder og industrigenererte småbruksbygder.

Nye småbruk

Nye småbruk ble for eksempel etablert av nygifte par. Så snart de hadde bygd hus og ryddet nok jord til husbehov, og etterhvert som gjelda økte og barna begynte å komme i puberteten, kunne de voksne bli sterkt interessert i arbeid utenfor bruket. Det betydde at bygda representerte et arbeidskraftpotensial for gründere med planer om for eksempel en møbel- eller tekstilfabrikk.

Der det er småbruk, impliserer husholdets utviklingssyklus at det alltid vil være noen som er interessert i arbeid utafor bruket. Slike bygder finner en for eksempel mange av på Nord-Vestlandet, noe som er med på å forklare at industrisysselsettinga og småbrukstallet i Norge vokste i omtrent samme takt fram til 1959. Og for en industriarbeiderfamilie i mer spredtbygde områder kunne et par kyr og en potetåker redusere kontantbehovet. Det var bra å ha om en mista jobben, og det hendte jo.

Industri- og anleggsarbeidere og bygdelærere skaffet seg gjerne noen husdyr, der jord var tilgjengelig for dem. Og da det på 1930-tallet ble slutt på gruvedrift i Vaddas, ble det etablert hundrevis av bureisingsbruk i Skjervøy kommune i Nord-Troms. Industri genererte med andre ord nye småbruk enten den ekspanderte eller krympet.

Det norske samfunn

Hva slags betydning har dette litt særegne forholdet mellom primærnæring og lønnsarbeid som industri hatt for det norske samfunnets utvikling?

Vi må for det første kunne si at småbruket, eller rettere sagt yrkeskombinasjonene, var et reelt likeverdig alternativ til industri og annet lønnsarbeid for «folk flest». Det er en slutning som det må være tillatt å trekke av veksten i småbrukstallet.

Riktignok emigrerte mye ungdom, men den raske veksten i småbrukerbefolkninga, og det at knapt nok noen etablerte bruk ble lagt øde, må vel tyde på at småbruk gjennom hele industrialiseringsprosessen fram mot 1960-tallet var et alternativ som kunne være like attraktivt som de jobbene som norske arbeidsgivere kunne tilby folk med syv års folkeskole.

Småbrukeralternativet

Det er også økonomisk viktig at Norge som samfunn ikke bare tok vare på, men også utvidet og forbedret vårt før-industrielle forsyningssystem under moderniseringsprosessen. I Storbritannia ble dette nærmest rasert, slik for eksempel Karl Polanyi fremstiller det i The Great Transformation. Det betyr at alt vi klarte å få til av industri innebar netto tillegg til det norske nasjonalproduktet, mens britene måtte trekke fra forbruksverdien av den før-industrielle selvforsyningsproduksjonen til eiendomsløse bygdefolk.

Det er kanskje grunnlag for en hypotese om at virkelig dårlig betalte og kanskje helsefarlige arbeidsplasser var en relativt liten del av den norske industriveksten – nettopp fordi småbrukeralternativet var såpass lett tilgjengelig for alle? Eller at norske arbeidsgivere frem til etter krigen måtte skjerpe seg for å kunne konkurrere med en nisje som kunne bestå av to kyr, noen sauer, sesongfiske og en potetåker?

Ei hand på rattet

Men i tillegg til at slike nisjer var såpass lett tilgjengelig, bør vi ta med i regnestykket at norske småbrukere ikke var det som i komparativ bondeforskning kalles «peasants». I Eric Wolfs mye brukte bok med denne tittelen (1966) er peasants definert som maktesløse i forhold til samfunnets føydale, økonomiske eller seremonielle maktsentra.

Etter at bøndene for alvor kom inn på Stortinget i 1830-åra hadde de, enten de var store eller små, «ei hand på rattet», og det er ikke vanskelig å se at også småbrukerne fikk en god del politiske fordeler, som agronomisk undervisning og veiledning, og gunstig finansiering av bygninger, nydyrking og jordforbedring.

For ikke å tale om den offentlige støtten til bøndenes samvirketiltak, som både små og store hadde store fordeler av. Det ble stadig bedre å være småbruker helt til etter siste krig, selv om småbrukere aldri slapp unna «knapphetens lov».

Synd at Eilert Sundt ikke fikk oppleve at hans nesten 100 år gamle hypoteser ble så godt belagt! For relativt gode muligheter i Bygde-Norge endret arbeidsmarkedet i By-Norge såpass sterkt at også by-fattigdommen nesten ble borte, med de sosiale problemene som var så plagsomme i førkrigs-Oslo. Det framgår klart av regnskapene for både arbeidsløysetrygd og sosialhjelp, og ikke minst av at yrkeskategorien «hushjelp» forsvant når unge jenter kunne få utdanning og jobber.

Men det var sjølsagt ikke alle som var fornøyd med den knappe tilgangen på arbeidskraft i byene. Statsråd Erik Brofoss klaget over det han oppfattet som den særnorske ”immobilitetspreferansen”, som gjorde det så vanskelig å få fart på moderniseringa av det norske næringslivet.

Etablerte hushold i Nord-Norge, hvor jeg gjorde feltarbeid, foretrakk ennå på 1960-tallet småbruk i heimbygda. I hvert fall om de kunne tjene såpass som 6000 kroner på sesongfiske, framfor flytting til et industristed de de kunne tjene det tre- eller firedobbelte, selv om de hadde det kjedelig på jobben og måtte skaffe seg ny bolig.

For å sitere Fredrik Barth, fra en debatt mellom samfunnsforskere fra forskjellige disipliner ved Universitetet i Oslo: «Begrepet [levestandard] har ingen mening om det ikke blir subjektivt definert!» Sentralplanleggernes undervurdering av småbrukerøkonomien skyldtes sjølsagt at det meste av sjølforsynings- og bytteproduksjonen ikke ble registrert.

Når småbrukene begynte å forsvinne med rekordfart ut av statistikken, skyldtes det ikke at statlige planleggere etterhvert lyktes i å mobilisere eierne til lønnsarbeidere, men heller at de små enhetene ikke kunne holde på arbeidskrafta i konkurranse med tilgjengelig lønnsarbeid. Eller som i Nord-Norge: Sesongfiske etter at Råfiskloven fikk effekt. Arbeidskrevende melkeproduksjon bare for eget hushold ble meningsløst når kontanter ble lettere tilgjengelig, også for kvinner, og det kom melk i lokale butikker.

Produktiv sosiologi

Hvordan skal vi konkludere? Skal vi gi Norges første profesjonelle samfunnsforsker æren for at Norge er blitt et land uten vesentlig fattigdom, lenge før olja gjorde oss alle til millionærer i gjennomsnitt? Og sammen med resten av Norden et nasjonalsamfunn med mindre ulikhet enn det vi finner i andre rike land (selv om vi begynner å likne stadig mer på USA)?

Det er ikke konklusjonen på den historia som jeg har prøvd å fortelle. Det var vel ingen norske politikere som ba Eilert Sundt lage ei oppskrift på fattigdomsbekjempelse, og som så fulgte den opp i praktisk handling. Hans idé om å løse Christianias fattigdom ved å investere på Romerike kan ennå i dag stimulere oss til produktiv hypotese-formulering.

Men denne teoretiske ideen har nok spilt mindre rolle enn den materielle realitet at den dårlige jorda og det kalde klimaet ikke skapte grunnlag for et konservativt jordeieraristokrati av britisk eller sør-europeisk type, og at Napoleons og danskekongens nederlag ved Waterloo ga nordmenn mulighet til å utvikle en demokratisk stat.

Hans pionerinnsats som samfunnsforsker kan heller ikke forhindre at vi i dag styres av politikere, fra alle partier, som ikke forstår at rekruttering av billigst mulig arbeidere til utbygging, vedlikehold og renovasjon av våre byer kan innebære et forhold mellom samfunnsklasser og etniske kategorier som vi finner i storbyer i andre land som USA og Storbritannia.

Vi som prøver å videreføre hans arbeid ser dessverre heller ikke ut til å være gode (eller modige) nok til å formulere en produktiv sosiologi. En slik samfunnskritikk kunne spart dem som kommer etter oss fra å måtte leve i postindustrielle byer med en voksende prekariat-klasse – og med politiske ledere av Trump-typen.

Referanser

H. O. Christophersen, N. Christie og K. Petersen (red. 1976) Eilert Sundt: Verker i utvalg 11:Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge. Gyldendal forlag, Oslo

H. O. Christophersen, N. Christie og K. Petersen (red. 1978) Eilert Sundt: Verker i utvalg 11: Om fattigforholdene i Christiania. Gyldendal forlag, Oslo

M. R. Ringvej (2014) Markus Thrane. Pax forlag, Oslo

Les mer

Ottar Brox om sosiologiens klassikere

Ada Engebrigtsens essay om fantefolket