Det egalitære velferdssamfunnets integreringsparadoks

Mens den norske innvandrerbefolkningen for bare ti år siden besto av i underkant av 400 000 personer, utgjør denne gruppen i dag nærmere 850 000 individer—16 prosent av Norges befolkning. Av disse er om lag 150 000 norskfødte etterkommere av innvandrere. Økende migrasjon gjør inkludering av innvandrere og deres etterkommere som fullverdige samfunnsmedlemmer til en helt sentral utfordring for Norge og andre rike, vestlige liberale demokratier i det 21. århundret. Hvordan møter vårt egalitære velferdssamfunn folkevandringenes tidsalder?

Mangelfull integrering kan føre til økt ulikhet og dempe økonomisk vekst i alle vertsland. Men konsekvensene av høy innvandring kan potensielt være mer dramatiske i sjenerøse velferdsstater, som de vi har i Skandinavia, enn i mer laissez-faire-pregede økonomier. Det skyldes blant annet at sjenerøse velferdssystemer raskt settes under press hvis mange innvandrere blir stående utenfor det regulerte arbeidslivet, og slik dobbelbelaster statsfinansene gjennom både tapte skatteinntekter og økte trygdeutbetalinger.

Innvandrerne møter den egalitære velferdsstaten

Slik sett gir forskning på arbeidsmarkedsdeltakelse blant (førstegenerasjons) innvandrere i Norge grunn til berettiget bekymring. Selv om det generelle sysselsettingsnivået er høyt her til lands, er det slik at sysselsettingsgapet mellom innvandrere og majoritetsbefolkningen er blant de største i OECD. Terskelen inn i norsk arbeidsliv kan være høy om man er innvandrer med lite formell utdanning, fordi små lønnsforskjeller gjør ufaglært arbeidskraft relativt sett dyr. Dette svekker etterspørselen etter ukvalifisert arbeidskraft, og arbeidsgivere leter gjerne etter nye måter å effektivisere bort enkle rutinepregede arbeidsoppgaver. Teknologisk endring kan slik bidra til å gjøre det vanskeligere for lavkvalifiserte innvandrere å komme i jobb i årene framover.

Jobbene som forsvant

Frisch-senteret har imidlertid vist at arbeidsinnvandrerne fra Pakistan og Tyrkia hadde høy sysselsetting fram til begynnelsen av 1980-tallet, men fra da av forsvant stadig flere ut av yrkeslivet og over på ulike trygdeordninger. Ved år 2000 hadde sysselsettingsnivået deres falt til om lag 50 prosent, mot nær 90 prosent i en sammenlignbar gruppe i majoritetsbefolkningen. Forskerne peker på to viktige forklaringer på denne utviklingen. For det første, at arbeidsinnvandrerne var konsentrert i industrijobber som i økende grad ble flyttet ut av Norge i takt med økende økonomisk globalisering og overgangen til et postindustrielt samfunn. For det andre, at sjenerøse trygdeordninger—særlig for familier med store barnekull—gjorde det mindre attraktivt å stå i belastende lavlønnsjobber eller å komme tilbake i jobb om man først sto uten arbeid. 

I et generasjonsperspektiv har også svak arbeidstilknytning og mange barn lenge gitt solid overhyppighet av barnefattigdom i innvandrerfamilier, og tendensen har økt de senere år. Innvandring har uten tvil gitt en ny dimensjon av etnisk lagdeling i vårt ellers egalitære samfunn, og norskfødte barn av innvandrere har et betydelig dårligere utgangspunkt i livet enn befolkningen for øvrig.

En ny Frisch-studie viser at flyktninger fra lavinntektsland opplever økende integrasjon i arbeidsmarkedet i den første tiden etter ankomst, men at denne utviklingen ofte snur kun 5-10 år etter ankomst. Da begynner som oftest sysselsettingsgapet relativt til majoriteten å øke, og stadig flere blir avhengige av ulike sosiale stønader for sitt livsopphold. Årsaken til dette vet vi ikke med sikkerhet, men det kan skyldes at innvandrerne da har jobbet så lenge at de har opparbeidet seg ulike trygderettigheter og at det da er økonomisk like rasjonelt å gå ut av arbeidslivet som å bli i en lavtlønnet jobb.

Farer ved svak økonomisk integrering

Selv om velferdsstatens økonomiske bærekraft kan utfordres på lang sikt, er nok faren for at økt etnisk lagdeling svekker befolkningens oppslutning om en sjenerøs velferdsstat og omfordelende økonomisk politikk større på kort sikt. Hvis innvandrerbefolkningen i økende grad er å finne på mottakersiden i trygdesystemet, kan dette raskt bidra til økte spenninger mellom minoritet og majoritet. Med innvandringsskepsis som en sentral drivkraft bak valget av Trump i USA, Brexit og høyrepopulismens generelle fremmarsj i Europa, er det grunn til å ta på alvor at svak økonomisk integrering kan svekke oppslutningen til velferdsstaten også i Norge.

Barn av innvandrere – integreringens lakmustest?

Hvordan innvandrernes barn klarer seg som voksne, regnes av mange som integreringens lakmustest. Opplever etterkommergenerasjonen oppadstigende mobilitet eller ender de også i relativ fattigdom – som sine foreldre?

Så langt gir norsk forskning på dette området grunn til forsiktig optimisme. I løpet av de to siste tiårene har de samlede etniske forskjellene i fullføring av videregående skole mellom norskfødte innvandrerbarn og jevnaldrende i befolkningen forøvrig blitt halvert. Jenter gjør det riktignok en del bedre enn gutter, og det er stor variasjon på tvers av opprinnelsesland.

Mer oppsiktsvekkende er det kanskje at flere etterkommere tar høyere utdanning sammenliknet med nordmenn. I dag er tre av ti etterkommere mellom 19-34 år registrert som studenter i høyere utdanning, mot to av ti i resten av befolkningen. Denne overrepresentasjonen gjelder faktisk langt på vei for begge kjønn innenfor de fleste landgruppene. Etterkommerne har likevel et noe lavere sysselsettingsnivå enn jevnaldrende i majoritetsbefolkningen, men klarer seg bra når de først er i jobb. Det er grunn til å tro at flaskehalsen inn i arbeidslivet kan tilskrives både etnisk ansettelsesdiskriminering og, for noen, tradisjonelle kjønnsrollemønstre knyttet til kvinner og mødres deltakelse i arbeidslivet.

I klar kontrast til innvandrergenerasjonen, ser det likevel ut til norskfødte etterkommere gjør det bedre i det norske arbeidsmarkedet enn hva som er tilfelle i flere andre mottakerland i Europa – hvor mange grupper ofte opplever betydelige problemer også etter at de er i arbeid.

Etterkommernes sosiale oppdrift i det norske velferdssamfunnet

Hva er årsaken til at etterkommere lykkes bedre enn sine innvandrede foreldre i Norge? Svaret handler sannsynligvis mer om egenskaper ved det norske samfunnet, enn ved etterkommerne selv. Selv om flere etterkommergrupper fortsatt ligger under landssnittet i lønnsinntekt, gjør de det som regel like bra eller noe bedre enn jevnaldrende i majoriteten med lik familiebakgrunn. Slike sammenligninger kritiseres ofte for å kontrollere bort – og slik skjule – de faktiske etniske forskjellene. Det blir imidlertid feil å hevde at sosial mobilitet derfor i liten grad finner sted, fordi også etnisk norske barn med et dårlig økonomisk utgangspunkt kun i begrenset grad arver foreldrenes sosiale posisjon i Norge.

Trenger ikke overprestere

Det er nemlig slik at konsekvensene av «fødselslotteriet» – altså hvilke foreldre et barn fødes til – er av mindre betydning for framtidige livssjanser her enn i mange andre land. Komparativ forskning viser at det særlig er barn med oppvekst i lavinntektsfamilier som løftes opp i Norge – noe som gjerne tilskrives at barn fra alle samfunnslag sikres tilgang til et bredt sikkerhetsnett av ulike velferdsstatlige institusjoner og et godt, offentlig finansiert, utdanningssystem.

Land med lav økonomisk ulikhet – som de skandinaviske velferdsstatene – har altså høy inntektsmobilitet på tvers av generasjoner. I den norske befolkningen sett under ett består faktisk kun om lag 20 prosent av inntektsforskjellene i foreldregenerasjonen når barna deres blir voksne. Resten utjevnes ved at barn av fattige foreldre i snitt klarer seg betydelig bedre mens barn av rike foreldre ofte ikke når opp til samme inntektsnivå.

Gitt at etterkommere klarer seg i snitt like bra som barn med likt utgangspunkt i majoriteten, betyr det – noe forenklet – at inntektsforskjellene mellom dem og majoriteten vil reduseres i samme størrelsesorden i forhold til gapet i innvandrergenerasjonen. De må derfor ikke overprestere for at etniske forskjeller skal reduseres markant – men vil oppleve tydelig økonomisk utjevning på tvers av én generasjon, slik barn i fattige familier i befolkningen for øvrig også erfarer.

Mot en ny, norsk middelklasse

I en ny studie viser jeg at inntektsforskjellene relativt til majoriteten er redusert med nær 80 prosent fra innvandrerforeldrene til deres voksne barn. Vi ser sterk oppadstigende inntektsmobilitet i alle store ikke-europeiske etterkommergrupper. Der innvandrerforeldrene var kraftig overrepresentert i bunnen av det sosiale hierarkiet, er barna deres i økende grad er representert over hele det sosiale spekteret i samfunnet. Snarene enn en sementering av en etnisk underklasse blant etterkommerne ser vi nå fremveksten av en ny, etnisk sammensatt norsk middelklasse.

Etterkommerne kommer

Det er verdt å merke seg at studien ser på fødselskohortene fram til og med 1982, som altså fullførte sin videregående utdanning fram til tidlig på 2000-tallet. Det var imidlertid først på midten av 2000-tallet at utdanningsdeltakelsen i den norske etterkommerbefolkningen virkelig skjøt fart. Dersom ungdomskullene som nå i økende grad fullfører både videregående og høyere utdanning klarer å omsette sine kvalifikasjoner til suksess i arbeidslivet er det rimelig at den solide mobiliteten vil fortsette eller endog forsterkes i årene som kommer.  Derfor vil etterkommerne med stor sannsynlighet fortsette å innta nye og viktige roller i offentligheten i årene foran oss, og slik endres dynamikken i det flerkulturelle Norge ved at koplingen mellom synlig innvandrerbakgrunn og (lav) klasseposisjon svekkes.

Norskfødte barn av innvandrere er likevel fortsatt en ung befolkningsgruppe – det store flertall er fortsatt under 20 år. Store grupper av etterkommere etter flyktninger fra land som Somalia og Irak—hvor barnefattigdommen er særlig høy—er fortsatt unge, og hvordan de vil klare seg som voksne er et sentralt og fortsatt ikke-avklart spørsmål. Det er imidlertid viktig å huske at mange av gruppene som så langt har opplevd markant oppadgående mobilitet også hadde et svakt økonomisk utgangspunkt.

Et egalitært og velferdsstatlig integreringsparadoks?

Paradoksalt nok kan det se ut til at de samme trekkene ved den norske modellen – som lav økonomisk ulikhet og et omfattende velferdsstatlig sikkerhetsnett – samtidig både bidrar til å bremse økonomisk integrering i innvandrergenerasjonen og gir sterk sosial oppdrift blant barna deres. Behovet for å justere velferdsstaten slik at den blir mer robust i møte med økende migrasjon vil med stor sannsynlighet bli nødvendig i tiden foran oss. Derfor er det viktig å forstå hva som skaper velferdsstatens tveeggede rolle i økonomisk integrering av innvandrere og deres etterkommere.

Betyr etterkommernes suksess at integreringsproblemene er av rent forbigående karakter? Nei. Selv om norskfødte etterkommere så langt klarer seg klart bedre enn sine innvandrerforeldre, er det viktig å merke seg at ingen av Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger anslår at etterkommerne vil utgjøre mer enn opp mot en tredjedel av den samlede innvandrerbefolkningen i årene fram mot 2050. Økende migrasjonspress som følge av befolkningsvekst og en urolig situasjon i Europas nærområder betyr at bærekraften i den norske velferdsstaten og limet i det flerkulturelle samfunnet i årene foran oss vil bero på hvor godt og hvor raskt nye innvandrergrupper innlemmes som fullverdige og produktive deltakere i det norske samfunnet.

Les mer

Dette innlegget inngår i en serie om migrasjon og integrasjon i anledning Vinterseminaret 2017. Les de andre bidragene i serien:

Georg Simmel: Ekskurs om den fremmede

Hedda Haakestad intervjuer Roger Bjørnstad om arbeidsmigrasjon