Det norske juleritualet

Mot slutten av november går vi inn i en slags drømmetilstand. Det lange ritualet som heter «norsk jul» er en mytisk tid – tiden blir sirkulær, den blir repeterende og full av symbolske budskap. Det forgjengelige og foranderlige gjøres tidløst og uforanderlig. Selv om mye rent faktisk har forandret seg, så forestiller vi oss at julens kjede av små ritualer «alltid» har vært slik de er nå. Mytifisering er i følge Roland Barthes å gjøre historie om til natur, og her gjelder det både en 2000 år gammel fødsel og ens egen families juleferinger.

Jula er det viktigste ritualet vi har i Norge dersom vi skal måle det på tidsbruk, forbruk, oppslutning og utstrekning i tid. Det er uten sammenligning. Selv om vi også har utstyrt oss med en svært omfattende nasjonaldagsfeiring 17. mai, kommer denne på en god annenplass. Dersom en antropolog fra planeten Mars skulle besøke Norge og og lete etter årets mest sentrale kultur-begivenhet, ville jula trone høyest som et samlende nasjonalt ritual.

Eksotiske norsk jul: Alle sitter hjemme

Et feltarbeid på norsk julefeiring ville likevel blitt krevende, for den største festen er også den mest private.

Norsk-pakistaneren Khalid Salimi har fortalt om sin aller første norske jul som utenlandsstudent på Kringsjå studentby i 1975. Han hadde hørt mye snakk om jula på forhånd og hadde høye forventninger da han satte seg på t-banen for å oppleve norsk julefeiring i Oslo sentrum selveste julaften. I Pakistan var slike begivenheter forbundet med store gatefester og masse spetakkel. Men på Egertorget og Karl Johan var det tomt for folk!?! Hvor skjedde det – hvor var festen?

Han prøvde seg på noen restauranter i nærheten, men alle var stengt! Sulten gnog og den norske vinterkulden ble plagsom, så det var ikke annet å gjøre enn å dra hjem igjen til hybelen. Men nå kom det neste sjokket: Alle t-baner og busser var innstilt på julekvelden!

Julefeiring i Norge er en familiefeiring – ja, det er meget høy grad en feiring av nettopp familien! Det er ikke tilfeldig at Maria Mena fikk en kjempehit med sangen «Home for Christmas». En tidsbruksundersøkelse fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) i 2012 viste at 96 % hadde privat sosialt samvær med andre på juledagene, og dette var først og fremst sammen med slekta. Statistisk Sentralbyrå (SSB) bekrefter inntrykket Salimi så smertelig fikk erfare, nordmenn tilbringer denne høytiden i hjemmet, eventuelt hjemme hos andre.

Det er riktignok høyere antall kirkebesøk i juledagene enn på søndager ellers, men der går også grensen for offentlig feiring.

Familiebåndene anses hellige

Ingen skal sitte alene på julaften. Selv om denne slektningen, la oss kalle henne «tante Anne» egentlig foretrekker ro og fred fremfor en julefeiring med en masete småbarnsfamilie, så tar det seg ikke ut. Det er en skam for familien dersom folk tror at de har gitt blaffen i «stakkars» tante Anne. Derfor kan Anne oppleve et nokså tøft press om å innfinne seg til juleselskapet. Å takke nei til fellesskapet akkurat denne kvelden er en symbolsk handling som undergraver forestillingen om de «hellige» familiebåndene – det kan oppfattes som blasfemi. At det rent faktisk var mange nordmenn som av ulike årsaker var alene på julaften synes å ha vært litt tabubelagt.

Kanskje var det nettopp derfor at det var en innvandrer, muslimen Aslam Ahsan, som i 1990 så behovet for en offentlig julaftenfeiring for enslige nordmenn. «Alternativ jul» på Lørenskog har en kristen ramme, tradisjonell norsk julemat og julenisse. Det «alternative» dreier seg om at man ikke feirer sammen med familien.

En kristen feiring?

Det er Jesus fødsel vi feirer når vi feirer jul og kirken pleier å komme med formaninger i førjulstida om å huske «julas egentlige innhold» midt oppi forbruksfesten, fråtsingen og kosen.

Men hvor kristen er egentlig jula? Spørsmålet har vært reist mange ganger tidligere, men har nå fått en ny variant. Det dreier seg ikke så mye om å gjøre et poeng ut av at ordet «jul» stammer fra en førkristen nordisk midtvintersrite. Heller ikke at den nordiske «fjøsnissen» egentlig var en gretten stamfar – «rudkallen» – den som først ryddet og bodde på gården. Den nye juledebatten er blitt betydelig mer heftig og den handler om skoleavslutninger og julegudstjenester. Er det religiøs praksis eller norsk kulturarv – og lar dette seg skille?

To flerkulturelle skoler ble for noen år siden fulgt gjennom et helt skoleårs seremonielle kalender. Skolene er i seg selv egne «samfunn» og har sine egne riter og seremonier ut fra skolesamfunnets behov for markeringer og feiringer. To begivenheter peker seg ut med stor tydelighet: Jula og 17. mai. Jula markerer slutten på skolens høstsemester, mens 17. mai ikke har noen funksjon i skolens egen årsrytme. Skolene har imidlertid i flere generasjoner hatt en vesentlig rolle i barnetogene og skolekorpsene.

Flertallet av elevene på disse skolene hadde selv eller foreldre med minoritetsbakgrunn. Skolenes markeringer av og deltakelse i disse to høytidene var likevel preget av stor oppslutning, men det var en god del ambivalens og usikkerhet knyttet til den ene. Det var julefeiringen.

De muslimske foreldrene som ble intervjuet om skolenes høytidsfeiringer uttrykte for det meste skepsis til gudstjenesten og til det å gå rundt juletre og synge kristne julesanger. Det var også mer ureglementert fravær i denne tiden, på dager det skulle foregå juleaktiviteter. Lærerne og skoleledelsen ga imidlertid hele tiden uttrykk for at juletradisjonene var mer kultur enn religion, og noe alle kunne delta på. Selv på den ene skolens alternative arrangement til julegudstjenesten, var det juletregang og kristne julesanger.

Man kan med rette spørre hvem det er som skal ha definisjonsretten her. Er det skolen som insisterer på at julefeiringen kan forstås som en ikke-religiøs kulturell tradisjon, eller de muslimske foreldrene som ser den som religiøs handling og forkynnelse? Den norske kirke har aldri gått med på at julefeiringen ikke er religiøs, men synes også å mene at «ingen tar skade av» å delta på en gudstjeneste.

Lucia-feiringen ble en interessant test på dette spenningsforholdet mellom kulturtradisjon og religiøs praksis. På de flerkulturelle skolene var Lucia en entydig populær tradisjon som det ikke var noen ambivalens ved. Heller ikke de muslimske foreldrene stilte seg negative til at barn «gikk Lucia». Og her er de faktisk på linje med majoritetskirkens syn, for den katolske martyren Lucia regnes ikke med i den protestantiske læren. I norsk kontekst blir dette «kultur» og vesensforskjellig fra julegudstjenesten.

For svært mange voksne nordmenn som fikk kirkemedlemsskapet i barselsgave er skolenes julegudstjenester både vakre og stemningsfulle. Den retoriske striden er derimot mindre vakker, den har en tendens til å gjøre foreldregenerasjonen opphisset. Har disse skolegudstjenestene blitt en «hellig ku»? Kanskje vi har å gjøre med det den amerikanske sosiologen Arlie Hochschild kaller en «dyp fortelling» – et underliggende konfliktmotiv som ikke uttrykkes eksplisitt, men som fyrer opp det emosjonelle klimaet.

I den dype fortellingen handler det om en kulturkamp: Skolegudstjenestens forsvarere ser dette som et forsvar for en norsk kulturtradisjon som blir truet av muslimer og en politisk korrekt elite. Motstandere, som oftest vil være livssynsminoriteter, oppfatter denne tradisjonen som et assimileringsforsøk eller i det minste en form for kristen markedsføring under falskt flagg. Tabloide medier fryder seg og sier: «kjør debatt!».

Få tror vel at julefeiringen blir avviklet fordi Norge blir mer flerkulturelt, men i skolen og på andre fellesarenaer kan det blir endringer. Den norske jula har et rikt repertoar å ta av. Det er allerede mye ved jula som minner om den amerikanske Thanksgiving-feiringen som inkluderer alle livssyn. Biskopene har nylig advart mot å tilby skolene «light»-versjoner av gudstjenesten. Men skolen kan selv velge å feire de universelle verdiene jula symboliserer, som omtanke, generøsitet og fellesskap – verdier som dagens skolesamfunn kan bygge på. De partikulære religiøse budskapene kan være foreldrenes og trossamfunnenes ansvar å feire – det er mange fridager i desember.

Referanser

Barthes, Roland (2012): Mythologies. New York: Hill and Wang.

Brottveit, Ånund, Brit Marie Hovland og Olaf Aagedal (2004). Slik blir nordmenn norske: bruk av nasjonale symbol i eit fleirkulturelt samfunn. Oslo: Unipax.

Brottveit, Ånund (2000). «Innvandreres forhold til majoritetens symboler og ritualer.» I Folkligt Samarbete Och Mångkulturalitet, redigert av Krister Ståhlberg. Norden og Europa, s. 71-88. København: Nordisk Ministerråd.

Bø, Olav (1984): Vår Norske Jul. Ny utg. Oslo: Samlaget.

Børringbo, Klaus (2011): «- Inviter en singel på julefeiring». aftenposten.no. Publisert 22.12.2008, nedlastet 6.12.2016 http://www.aftenposten.no/norge/–Inviter-en-singel-pa-julefeiring-269825b.html?spid_rel=2

Hochschild, Arlie Russell (2016): Strangers in Their Own Land : Anger and Mourning on the American Right. New York: The New Press.

Jakobsen, Siw Ellen (2000): «Julefeiring – kos eller religion?» forskning.no, Norges Forskningsråd. Publisert 1.12.2000, nedlastet 8.12.2016 http://forskning.no/etnisitet-skole-og-utdanning/2008/04/julefeiring-kos-eller-religion

Johansen, Even Norheim og Fayruz Sado (2016): «Skolene på Voss dropper julegudstjenesten». nrk.no/hordaland Publisert 8.11.2016, nedlastet 6.12.2016 https://www.nrk.no/hordaland/skolene-pa-voss-vil-ikke-delta-pa-julegudstjeneste-i-kirken-1.13216237

Vaage, Odd (2012): «Tidsbruk i desember. Juletid med arbeid og fest.» ssb.no. Statistisk Sentralbyrå Oslo. Publisert 11.12.2012, nedlastet 8.12.2016 https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/artikler-og-publikasjoner/juletid-med-arbeid-og-fest