I denne artikkelen diskuterer jeg hvordan dramatisering kan være et alternativ til å håndtere problematiske forhold til det a priori umulige på enn psykiatri. Jeg vil gjøre dette ved å bruke datamaterialet som sosiologen Lars Birger Davan presenterer i sin masteroppgave Sosiale relasjoner på kant med vitenskapen – om å gi liv til det døde, som han selv beskriver som en «case-studie av en hjemsøkt dagligvarehandel i en liten bygd i skogen, et sted i Norge» (Davan 2019b).
Det a priori umulige er det som fremstår som umulig i lys av det vi vet om hva verden inneholder og hvordan verden fungerer. Adverbet a priori i uttrykket betegner ikke en uavhengighet av erfaring og sanseinntrykk slik som hos filosofen Immanuel Kant (2005 [1781], s. 38), men heller det at vi, til enhver tid, møter verden med forventninger om hva som kan skje og ikke kan skje, om hva er mulig og umulig.
Å møte det a priori umulige er å møte noe som ikke burde kunne være her, eller ikke burde kunne skje. Det er en ontologisk kategori som omfavner hendelsene som lever videre i oss som traumer, like mye som de spøkelsene og andre ‘things that go bump in the night’, som noen tror på og andre ikke.
I dag kan det virke som at møter med det a priori umulige er noe man burde skjule i frykt for hva andre vil tenke, og utsikten til å bli gjenstand for psykiatrisk behandling. Men som Halloween antyder, er psykiatri ikke det eneste aktive forholdet vi er i stand til ha med det a priori umulige. Dramatisering, forstått som en iscenesettelse av konflikter, kan være et annet.
Først vil jeg opprette et skille mellom kunnskapen og troen som to motsatte definisjoner av det mulige. Deretter vil jeg prøve å vise at dramatisering kan være for troen det psykiatri er for kunnskapen.
Kun det a priori umulige er tro verdig
Davan (2019a, s. 2, 34) valgte å sette sin case på avstand, ved å beskrive dens lokasjon som en «isolert», «liten bygd i en stor skog på et avsides sted i Norge». Det som derimot gjør hans case interessant er nettopp det at den befinner seg blant oss, i Norge, i en veldig nær fortid.
Det umulige er ikke det samme som det ukjente. Når hjemsøkelser og gjenferd blir et problem er det sjeldent fordi vi ikke vet hva eller hvem de er. Gjenferd kan til og med virke lett å identifisere. Problemet med hjemsøkelser og gjenferd er heller at vi anser deres eksistens som a priori umulig. Som nevnt tidligere, er det jeg kaller det a priori umulige det som fremstår som umulig i lys av det vi vet om hva verden inneholder og hvordan verden fungerer. Denne kunnskapen er relativ, og derfor er det a priori umulige også relativt.
En svakhet ved hans masteroppgave er bruken av datamaterialet for å illustrere Bruno Latours aktør-nettverksteori, som ikke problematiserer det som er a priori umulig, men heller forteller noe om hvordan kunnskap blir til. På denne måten blander Davan det umulige og det ukjente, fremfor å diskutere deres forskjeller.
Å tro på det a priori umulige er å anse det som mulig. For enkelte kan denne troen kan fremstå som en «absurditet blottet for rasjonelt grunnlag og materielle bevis» (Morin, 1975, s. 152, min oversettelse). Likevel, er troen aldri mer fullkommen enn som tro på det a priori umulige.
I den grad man godtar at alt som a priori er umulig kan være mulig, kan man likestille kunnskap og troen, og sette dem opp mot hverandre, som to ulike definisjoner av det mulige. Kunnskapen definerer det mulige som endelig (finitt). Troen definerer det mulige som uendelig (infinitt).
I sin case presenterer Davan (2019a, s. 61) en overgang fra kunnskap til tro som en «bevegelse […] fra ensomhet til fellesskap» og «fra fiksjon til fakta». Denne overgangen består i et personalmøte der ansatte i den hjemsøkte dagligvarehandelen forteller hverandre om deres møte med det de antok var a priori umulig.
Selve møtet med det a priori umulige er et problem kun innenfor kunnskapen, forstått som en kognitiv innside.
Personalmøtet ble arrangert i et forsøk på å ta tak i en situasjon der møtet med det a priori umulige begynte å sette butikkens drift i fare. Personalets problem med denne umuligheten var ikke lenger selve møtet med den, men en konflikt.
Møtet med det a priori umulige er et problem kun innenfor kunnskapen, forstått som en kognitiv innside. Davan (2019a, s. 3, 51-54) beskriver dette problemet godt, når han forteller om hvordan man kan holde sitt møte med det a priori umulige for seg selv, i frykt for å bli sett på som gal. Han skriver også om hvordan man, etter et slikt møte, til og med kan kontemplere, i angst, muligheten for å ha mistet vettet. Tier man ikke med det man ikke burde kunne ha sett, hørt, luktet eller kjent, utsetter man seg for andres dom, og også for en eventuell individrettet terapeutisk tilnærming som kan være like skremmende som det man ikke holdt for seg selv, nemlig psykiatri.
I sin masteroppgave, skriver Davan ikke om psykiatri. I hans case løses konflikten i dagligvarehandelen ved hjelp av TV-programmet Åndenes makt, ved en form for dramatisering.
Dramatisering som troens grupperettede terapi
Motsetningen mellom psykiatri og dramatisering som to ulike terapeutiske tilnærminger til det umulige finner man i filmen The Exorcism of Emily Rose (2005) av Scott Derrickson. Der følger vi rettsaken mot en prest anklaget for det uaktsomme drapet av en ung kvinne som heter Emily Rose. Gjennom en serie vitnebyrd og flashbacks, hører og ser man at, i kunnskapens navn, ble Emily Rose forskrevet en pillekur mot en diagnostisert epilepsi, som senere antas å ha utviklet seg til en psykotisk lidelse, mens, i troens navn, gjennomgikk hun en eksorsisme ment å fri henne fra en tilsynelatende demonisk besettelse. I et forsøk på å kaste lys over hva Emily Roses tilstand var, og hvordan hun burde ha vært behandlet, blir rettsaken til en kamp mellom kunnskapen og troen.
I Davans case tar dramatiseringen form i en episode av Åndenes makt. Denne episoden består delvis av det Davan kaller en rekonstruksjon, en gjentagelse av møtene som foregikk i dagligvarehandelen. «Dramatiske virkemidler som lydeffekter, musikk, blå/grått fargefilter, lyssetting og klipping» brukes til å stilisere denne gjentagelsen –sannsynligvis etter idéen om et angrep av de døde på de levende – slik at den virker preget av «en skummel, mystisk stemning» som er «typisk for skrekkfilmer» (Davan, 2019a, s. 63).
Ut ifra Davans masteroppgave, virker det som at ingen var skeptiske til innspillingen og kringskastingen av denne episoden, til tross for risikoen for negative sosiale sanksjoner, i form av vanry eller tap av kunder som ligger til grunn for paradokset Davan selv formulerer når han skriver:
Det som startet som butikksjefens opplevelse av mystiske hendelser med butikkvarene og det elektriske anlegget som han ville holde for seg selv er nå et fenomen hvem som helst i landet kan få høre om. Så hva skjedde med frykten for å dele opplevelsene i frykt for hvordan andre ville oppfatte det?
Mens det kan virke som at Davan (2019a) anser Latours aktør-nettverksteori som en løsning på dette paradokset, skulle jeg heller løse det med idéen om et veddemål.
I boken Frykt og beven, bruker filosofen Søren Kierkegaard (2011) Bibelens fortelling om Abrahams stansede ofring av hans sønn Isak til å illustrere troen som en evne til å satse alt man har, mot alle odds, med vissheten om at man kommer til å få alt, hvis ikke mer, tilbake.
Davan skriver ikke om et slikt veddemål i sin masteroppgave. Men de positive virkningene som episoden av Åndenes makt, ifølge ham, har hatt på tilværelsen av hans informanter – når man kunne ha forventet det motsatte – tyder på at denne episoden kan ha vært et slikt veddemål.
Takket være denne episoden, fikk de ansatte «fred i jobben sin», skriver Davan (2019a, s. 66). Det a priori umulige ble «en like selvfølgelig del av bygningen som hva som helst annet» (s.68). Davan (2019a, s. 65) skriver om «en nærmest revolusjonerende ontologisk vending», om en «verden mer åpen for metafysikk enn tidligere.» Butikken opplever til og med «en anselig omsetningsvekst» (Davan, 2019a, s. 66). Med ord fra Kierkegaard (2011, s. 45, 51-55, 61), kunne man si at takket være episoden av Åndenes makt, fikk de som møtte det umulige i butikken en forbedret tilværelse «i kraft av det absurde» – det vil si i kraft av troen på det a priori umulige.
Hvis litteraturviteren Eivind Tjønneland har rett når han i sitt etterord til Kierkegaards bok Gjentagelsen, skriver at «hele poenget med gjentagelsesbegrepet hos Kierkegaard er at det angir retningen for en slags frelse i det virkelige liv» og at «en gjentagelse må skje i kraft av det absurde» (Kierkegaard, 2009, s. 152), har Davans case en lykkelig slutt som Kierkegaard kanskje ville ha kalt en gjentagelse.
Rekkefølgen som består i et før, et brudd og et etter, virker å være en velkjent tredelt dramatisk struktur (Deleuze, 1994, s. 91-92). I Davans case, kjennetegnes før-et av protagonistenes reaktive forhold til det a priori umulige. I bruddet har dette forholdet blitt aktivt. Til slutt, i ettertiden, virker protagonistene å oppleve en lykksalighet frambrakt av endringer verden gjennomgår i kraft av det absurde.
I motsetning til det Davan antyder, er det ikke bare en forklaring, selv «malt av populærkulturelle bilder» (Davan i Frivik, 2019), som forsonet hans informanter med det a priori umulige, men et brudd som ikke kunne ha blitt uten gjentakelse av de hendelsene disse anså som problematiske, og derfor uten iscenesettelse. Å redusere episoden av Åndenes makt til en forklaring, eller å tenke at det kun var forklaringen som ble angitt som var betydningsfull, er å hengi seg til logosentrisme.
Hjelper kanskje også mot traumer
Filmen Silver Linings playbook av David O. Russell (2012) er en romantisk komedie, og en annen film der møter med det a priori umulige er utgangpunktet til en kamp mellom kunnskapen og troen. I filmen, er det på Halloween og allehelgensdag at pakten som legger grunnen til overgangen fra kunnskapen og psykiatri til troen og dramatisering, formuleres og godtas. Men det a priori umulige består av traumer, ikke av spøkelser. Den terapeutiske dramatiseringen er verken en religiøs rite eller et tv-dokudrama, men en dansekonkurranse, som er gjenstand for et veddemål der faren til hovedkarakteren satser alt han har på sin sønn, mot alle odds.
Å bruke populærkulturelle referanser til å fremme idéen om at dramatisering kan være en grupperettet terapi, og at det a priori umulige er en ontologisk kategori som omfavner traumer, i tillegg til hjemsøkelser, gjenferd og demoner (som også lett kan bli metaforer for traumer), kan være et tegn på at jeg blander virkelighet og fantasi sammen.
Men det kan også tyde på at dramatisering i dag i stor grad er redusert til underholdning, slik at det hovedsakelig er i underholdning at kjennskap til dramatisering som en form for terapi bevares, og slik at et TV-program som Åndenes makt kan ha en kollektiv terapeutisk virkning.
Ifølge Davan (2019a, s. 4), følger hver episode av Åndenes makt «den samme dramaturgien»: Problemstilling; tilkalling av et medium for å løse problemet; historisk kontekstualisering; resultatevaluering. Denne dramaturgien kan anses som en kommersiell oppskrift, samtidig som det også kan fungere som en terapeutisk rite.
Det at psykiatri kommer godt overens med vår individualisme, betyr ikke at psykiatri er den eneste og beste måten å forsone seg med det a priori umulige på.
I Davans case, bidrar episoden av Åndenes makt til å individualisere troen og det a priori umulige, slik at det prosaiske foretaket, der materielle behov og fysiske drifter tilfredsstilles, som en dagligvarehandel er, også blir et sted der det er mulig å tro på det man vil, og å bryte med den sosiale rollen som død (Davan, 2019a, s. 67).
Men individualismen er også noe som kommer i veien for bruken av dramatisering som en form for terapi, nettopp fordi den formen for terapi er grupperettet. I den forstand kan individualismen bidra til å redusere dramatisering til underholdning, og derfor til forsømmelsen av en konstruktiv og samholdskapende løsning på problematiske forhold til det a priori umulige, det vil si til spøkelser, men også til traumer, og muligens andre lidelser, som kan oppleves som ubegripelige.
Psykiatri er ikke den eneste og beste måten å forsone seg med det a priori umulige på. Maskene og kostymene vi ser på aftenen til den 31. oktober hvert år peker på dramatisering som en alternativ løsning, som kan bringe livsglede til flere på en gang. Men dette alternativet blir ikke tatt på alvor uten det paradoksale arbeidet med å skape kunnskap som kan rehabilitere en helbredende bruk av troen. Selv om dette ikke er et mål for Davan (2019a) i sin masteroppgave, gjør datamaterialet han presenterer dette arbeidet tenkelig.
Referanser
Davan, L. B. (2019a) Sosiale relasjoner på kant med vitenskapen – om å gi liv til det døde [Masteroppgave]. Universitetet i Oslo.
Davan, L. B. (2019b, 8. november). Sosiale relasjoner på kant med vitenskapen – om å gi liv til det døde. Sosiologen. https://sosiologen.no/studenthjornet/min-masteroppgave/sosiale-relasjoner-pa-kant-med-vitenskapen-om-a-gi-liv-til-det-dode/
Deleuze, G. (1994). Difference and Repetition (P. Patton, Overs.). The Athlone Press.
Derrickson, S. (Regissør). (2005). The Exorcism of Emily Rose [Film]. Screen Gems.
Frivik, K. (Programleder). (2019, 18. oktober). «Det overnaturlige» og forskningen [Audiopodkast-episode]. I Verdibørsen. NRK. https://radio.nrk.no/podkast/verdiboersen/sesong/201910/l_8725f0dc-3da4-44cb-a5f0-dc3da454cb06
Kant, I. ([1781]2005). Kritikk av den rene fornuft (S. Mathisen, C. Serck-Hanssen & Ø. Skar, Overs.). Bokklubben.
Kierkegaard, S. (2011). Frykt og beven (K. Johansen, Overs.). Forlaget Oktober.
Kierkegaard, S. (2009). Gjentagelsen. Et forsøk i den eksperimenterende psykologi (K. Johansen, Overs.). Vidarforlaget.
Morin, E. (1975). L’esprit du temps 2. Nécrose (I samarbeid med Irène Nahoum). Grasset.
Russell, D. O. (Regissør) (2012). Silver Linings Playbook [Film]. The Weinstein Company.
