2019- Karin Widerberg

Hedersprisen går til en institusjonsbygger; teoriutvikler; døråpner, med en betydelig innsats i å dyrke fram sosiologisk talent.

På vegne av juryen, som har bestått av professor i sosiologi ved NTNU Johan Fredrik Rye, og meg selv (som er forsker 1 ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo og leder for CORE – Senter for likestillingsforskning), dele noen ord om årets vinner av sosiologforeningens hederspris.

Hedersprisvinneren har stått sentralt i utviklingen av norsk kjønnssosiologi. Hun har bakgrunn fra rettssosiologi, blant annet som professor ved det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, men så i mer enn 25 år som professor i sosiologi ved det samme universitetet.

Vi vil særlig trekke fram hennes rolle som institusjonsbygger; som teoriutvikler; og som døråpner, med en betydelig innsats i å dyrke fram sosiologisk talent.

Institusjonsbyggeren

Som institusjonsbygger vil vi særlig fremheve to faser. For det første hennes rolle som forskningsleder ved det nyopprettede Senter for kvinneforskning ved Universitetet i Oslo på slutten av 1980-tallet – nå senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Her spilte hun en betydelig rolle ved å etablere norsk kjønnssosiologi, bl.a. gjennom et stort forskningsprosjekt om seksuell trakassering i arbeidslivet, som knyttet til seg flere av hovedfagsstudentene i sosiologi. Det var altså noen som var opptatt av seksuell trakassering i arbeidslivet, før #metoo-bevegelsen skyllet inn over oss for et års tid siden.

Nå skal det ikke påstås at dagens prisvinner etablerte norsk kjønnsforskning og spesialgrenen kjønnssosiologi for egen maskin. En kan godt si at hun stod på skuldrene til giganter, med navn som Holter, Hernes, Ås, Grønseth, og så videre.

Etableringen av et eget kjønnsforskningsmiljø var viktig for faglig utvikling og sikre en institusjonalisering av kjønnssosiologi. Dagens ofte polariserende debatt, blant annet preget av anti-feminisme og likestillingsmotstand, forteller noe om betydningen av institusjoner, stillinger og stillingsvern – av stor betydning for stabilitet og sikring av kjønnsforskning som kunnskapsfelt.

For den som befant seg i randsonen av det miljøet prisvinneren var med å bygge opp, var personfaktoren av stor betydning, fordi væremåter i seg selv inkluderer og ekskluderer. Parentes bemerket, i en tid da kjønnsforskningen ikke alltid var på det rauseste. Og det er nettopp i slike tider institusjoner bygges best av dem som har plass til ulike folk og ulike perspektiver.

Fase 2 som institusjonsbygger knytter seg til innsatsen som instituttleder ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Der ble hun beskrevet som ryddig og effektiv, positiv og lydhør – og inspirerende. Bedre blir det vel ikke når en skal lede folk som er lite interessert i å bli ledet.

Portrett Karin Widerberg

(Foto: UiO)

Norsk sosiologforenings hederspris skal gå til personer som på en fortjenestefull måte har preget norsk sosiologi eller til norske sosiologer som har markert seg internasjonalt.

Hederspriskomiteen er oppnevnt av arbeidsutvalget i Norsk sosiologforening, og består av Mari Teigen og Johan Fredrik Rye.

Prisen ble innstiftet i 1996 og har tidligere blitt tildelt Arvid Brodersen og Sverre Holm (1996), Arne Næss og Hans Skjervheim (1997), Ørjar Øyen og Yngvar Løchen (1998), Natalie Rogoff Ramsøy og Harriet Holter (1999), Ottar Brox (2000), Johan Galtung (2001), Dag Østerberg (2002), Tore Lindbekk (2003), Fredrik Engelstad (2004), Nils Christie (2005), Stein Bråten (2006), Ole- Jørgen Skog (2007), Kari Wærness (2008), Arnlaug Leira (2009), Gudmund Hernes (2010), Jon Elster (2011), Willy Martinussen (2012), Knud Knudsen (2013), Thomas Mathiesen og Edvard Vogt (2014), Gunhild Hagestad (2015), Trond Petersen (2016), Else Øyen (2017) og Nils Petter Gleditsch (2018).

Teoriutvikleren

Årets prisvinner må kunne karakteriseres som en faglig entreprenør og med et viktig bidrag til teoriutvikling gjennom sine arbeider sterkt påvirket av Dorothy Smith’s Institutionelle Etnografi (IE). Ikke minst stod prisvinneren i spissen for etableringen av det Nordiske Nettverk for institusjonell etnografi – og har hatt stor betydning i formidlingen av utforskningsmetoden til et Nordisk publikum.

Engasjementet for metodologi har stått sentralt og særlig betydningen av å utvikle forskerhåndverket i kvalitative metoder. Bare tittelen på en av hennes bøker sier sitt: Oppgaveskriving – veien til lystbetont skriving og gode rutiner. Det er nok noe her, kombinasjonen av lyst og disiplin.

Hun har markert seg tydelig metodologisk og vitenskapsteoretisk – og sosiologisk gjennom minnearbeide (memory work), som ikke minst var den sentrale metoden som lå til grunn for den viktige, men også svært omdiskuterte, boka Kunnskapens Kjønn. Minner, refleksjoner og teori fra 1995. Her utforsker prisvinneren sammenhengen mellom seksualitet og intellektualitet og vitenskap/kunnskap. Ved å trekke på sine personlige erfaringer, noe som går igjen i hennes akademiske virke, har prisvinneren brutt radikalt med skillet mellom forskeren og det utforskede, kropp og sinn.

Her er det en tydelig linje til kvinnebevegelsens grunnsetning om at det personlige er politisk, eller altså i vår sammenheng: hvordan det personlige er sosiologisk.

La det også være nevnt. Siden klasse og ulikhet er tema for årets Vinterseminar, prisvinnerens rettssosiologiske doktoravhandling befinner seg nettopp i dette feltet og har tittelen: Kvinner, klasse og lagar 1750 til 1980.

Årets prisvinner må kunne karakteriseres som en faglig entreprenør og med et viktig bidrag til teoriutvikling gjennom sine arbeider sterkt påvirket av Dorothy Smith’s Institutionelle Etnografi (IE)

«Døråpneren»

Så over til det arbeidet som ofte blir lite synlig i tellekantenes univers. Årets prisvinner karakteriseres som intet mindre enn en elsket veileder. Hun beskrives som en stor menneskekjenner, som er bevisst på veilederrollen og tydelig på roller og struktur, streng når det trengs og framfor alt – utrolig flink til å se og få fram studenter og stipendiaters potensiale. Hun omtales som inspirerende, åpen og entusiastisk for nye strømninger, metoder og ideer. Samtidig er hun godt forankret og en tydelig målbærer av sosiologisk håndverk og de sosiologiske klassiskerene. Lidenskapelig kunnskapssøken uten å bli svermerisk.

Hun tenker stort og gir studenter troen på seg selv når det røyner på – uten å skjule at skriving er beinhardt arbeid. Instruksen er å ikke vente på inspirasjonen, men å sette seg ned foran pc’en. Typisk for prisvinneren er både å være åpen og søkende, og samtidig kritisk, en som etterlyser forskning på heteroseksualitet når alle vil skrive om skjeivhet. En fantastisk god rollemodell som sosiolog. Sjenerøs veileder, god sparringspartner, og kritisk opponent på doktoravhandlinger.

Helt til sist i tillegg til institusjonsbyggeren, teoriutvikleren og døråpneren – det er altså rett og slett en menneskelig professor som mottar sosiologforeningens hederspris i år – en kvinne med sjarm, ydmykhet og humør. Et menneske som gjør de akademiske korridorer og torg til romsligere og hyggeligere steder å ferdes.

Årets hederspris går til en person som på en fortjenestefull måte har preget norsk sosiologi, altså helt i henhold til statuttene. Kjære Karin Widerberg – gratulerer med Norsk sosiologforenings hederspris!