Om hedersprisen
Norsk sosiologforenings Hederspris skal gå til personer som på en fortjenestefull måte har preget norsk sosiologi eller til norske sosiologer som har markert seg internasjonalt. Hederspriskomiteen er oppnevnt av arbeidsutvalget i Norsk sosiologforening, og består av Johan Fredrik Rye (professor og instituttleder ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU) og Mette Andersson (professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitet i Oslo).
Årets Hederspris-vinner har vært en tydelig stemme i norsk sosiologi gjennom flere tiår. Ikke minst har hans forskning på sex, drugs & rocka ungdomskultur inspirert sosiologiske kolleger – og til tider også kraftig irritert den offentlige allmenheten. Han har også på mange andre måter bidratt til sosiologidisiplinens utvikling gjennom femti år, som aktiv student, som engasjerende foreleser og veileder, og som fremragende forsker på høyt internasjonalt nivå. Sosiologforeningens Hederspris for 2024 går til Willy Pedersen.
Willy Pedersen er i dag emeritus-professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Bak seg har han en lang historie som en tydelig sosiologisk stemme, innad i faget og akademia, og også i den offentlige debatten. Pedersen har som få andre lyktes med å bringe faget ut i samfunnet.
Et langt sosiologisk virke
Pedersen (født i 1952) startet sine universitetsstudier som tyveåring med tre år ved Universitetet i Tromsø fra 1972. Her var han del av det aller første sosiologikullet ved det nye universitetet, og han var i også innom filosofifaget. Pedersen forteller om et særdeles engasjerende og trolig for ham et formativt fagmiljø. Her møtte han blant annet tre av den norske sosiologidisiplinens klassikere, som senere fikk hver sin hederspris, Yngvar Løchen, Ottar Brox og Hans Skjervheim.
Pedersen forteller selv hvordan ‘lærerne drakk øl på byen sammen med studentene, i store mengder’. Kanskje også et frempek til hans kommende sosiologiske karriere: Hva godt kan vel kanskje ikke komme ut av berusende møter på tvers av generasjoner?
I 1975 reiste han tilbake til Østlandet, var innom en rekke forskjellige institutter ved Universitetet i Oslo, men endte til slutt opp med å levere magisteravhandlingen Å lytte. En studie av psykoanalysens nøkkelbegreper, deres opprinnelse og indikasjonsområde ved Institutt for pedagogikk i 1981.
Utover 1980-tallet hadde han ulike stillinger i skjæringspunktet mellom samfunn og akademia. Han hadde blant annet et engasjement fra det daværende Sosialdepartementet om å skrive den andre norske stortingsmeldingen om narkotikapolitikken, St.meld 13, 1985-86. Om narkotikaproblemene og narkotikapolitikken. Senere gjøv løs på et femårig stipendløp med midler fra Forskningsrådet, fortsatt innenfor rusfeltet. Det resulterte i 1991 i Dr. philos-avhandlingen Drugs in adolescent worlds: a longitudinal study of adolescent drug use socialization ved Universitetet i Oslo.
Fra 1991 og frem til 2001 var Pedersen ansatt på NOVAs Program for ungdomsforskning, og han har også siden vært knyttet til dette fagmiljøet gjennom ulike posisjoner. I 2001 gikk han så over i fast stilling som professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, en stilling som han hadde frem til han pensjonerte seg og gikk over i emeritus-stilling i 2022.
Avviksforskning
En rød tråd gjennom Pedersens sosiologiske virke gjennom et halvt århundre – helt fra de første studentdagene i Tromsø i 1972 og frem til i dag – er hans fascinasjon for folks, og spesielt ungdoms, avvikende atferd, ikke minst i rus- og ofte tilhørende seksualitetsperspektiv.
Sentrale boktitler i Pedersens forfatterskap er Ungdom er bare et ord (1994), Rusmidler og veivalg (1996), Bittersøtt (1998), Nye seksualiteter (2005), og Gatekapital (2006). I tillegg kommer et mangfold av fagartikler i norske og internasjonale tidsskrifter.
Pedersen har, sammen med medforfattere, publisert en rekke artikler i høyt rangerte tidsskrift som Addiction, Social Science and Medicine, Gender and Society, International Journal of Drug Policy, Journal of Youth and Adolescence, og British Journal of Criminology. Han har også publisert i sosiologi-tidsskrift som Acta Sociologica og Sociology of Health and Illness.
Noen kjennetegn ved Pedersens virke er at han har vært svært produktiv, har samarbeidet med mange, og at hans forskning har vært tverrfaglig orientert. Som universitetslærer har hans kurs i avvikssosiologi ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi vært svært populært, og han er ansett som en engasjerende foreleser. Pedersen har også gjennom årene veiledet en rekke PhD-studenter som i dag har professorstillinger ved flere akademiske institusjoner.
Merkesteiner
Pedersen har mer enn de fleste bidratt til å definere sosiologifaget. Spesielt vil vi fremheve innsatsen som leder av Sosiologforeningens komite som kåret tjuefem norske sosiologi-tekster som til sammen utgjør den sosiologiske kanon mellom 2009-2011. Resultatet førte til interessante faglige og faghistoriske debatter, og også boka Merkesteiner i norsk sosiologi, som inneholder et konsentrat av kanonen (2012, red. med Hans Erik Næss).
Et trekk ved Pedersens faglige biografi er imidlertid også hans nysgjerrighet på andre disipliner. Sosiologi og filosofi i Tromsø, flere ulike fag i Oslo siste halvdel av 1970-tallet, så en magistergrad i pedagogikk. Tett samarbeid med psykiatrikere ved Institutt for psykiatri, Universitetet i Oslo, under stipendiatperioden. Senere har han vært sentral i utviklingen av den tverrfaglige ungdomsforskningen ved NOVA.
Han bruker også seg selv om tverrfaglig instrument. Selv legger han spesielt vekt på sine fire år med psyko-analytisk egenerfaring fra 1979, der han forteller at han «lå benken og assosierte fritt omkring sjelens skrubbsår i fem dager i uka».
Uredd forsker
Pedersen har vært en ettertraktet foredragsholder, både i akademiske og mer folkelige fora. I senere tid har pensjonisten blant annet tatt på seg å forklare russetidens spetakkel for voksensamfunnet, og tilbyr blant annet foredrag om «russetid med kokain», «de bittersøte rusmidlene» og andre avvikende aspekter ved dagens oppvoksende slekt.
Han har også mottatt flere priser og utmerkelser, seneste Ruspolitisk pris 2023 som gis ut av Rusfeltets hovedorganisasjon, forøvrig den første gangen det er en forsker som mottar denne prisen. Deres begrunnelse er verdt å gjengi også her:
«Han er en uredd forsker, en etterspurt foredragsholder og ekspertkommentator i mediene. Han deltar ofte i debatter og skiller seg ut blant forskerkolleger. Alle er selvsagt ikke enige i Pedersens forslag til løsninger, men vi ser ikke at noen er uenig i kunnskapsgrunnlaget han presenterer.»
Pedersen er dessuten en handlingsorientert sosiolog. Ikke bare diagnostiserer han ungdommenes utfordringer, enten det dreier seg om rus, sex eller annet, men prøver også å bidra med løsninger. På hans egen hjemme side tilbys derfor «gode tips til hvordan foreldre og fagfolk kan hjelpe de unge til å takle utfordringene og få noen verktøy som hjelper deg å snakke med ungdommene.»
Han har også bidratt med gode tips til den politiske arenaen, først og fremst for å bidra til en mer liberal narkotika-politikk. Han forteller at han fortsatt «grøsser» hver gang han minnes Willochs innspill om en nullvisjon for narkotika, strenge straffer og andre harde virkemidler til stortingsmeldingen på 1980-tallet. Senere har han argumentert for avkriminalisering av narkotikabruk og mot bruk av fengsel som straff. Han har sammenlignet narkotikapolitikken med alkoholpolitikken, og påpekt inkonsistensen i at de samme kreftene som vil liberalisere alkoholpolitikken, samtidig ønsker å opprettholde «krigen mot narkotika».
Pedersen har gjennom sine mange forskningsprosjekter og offentlige innlegg vist stor omtanke for de minst ressurssterke i samfunnet, de som faller utenfor, og han har bidratt med mer nyanserte analyser som dermed også åpner for bedre forståelse – og omsorg – for de som ikke alltid følger mainstream-samfunnets spilleregler.
Som bokanmelder og fast spaltist i Morgenbladet har han ellers levert engasjerende essays som spenner vidt, om alt fra egne spesialområder som ruspolitikk og ungdom, til innlegg og anmeldelser av bøker om klasse, gjengvold, psykiatri, demens og polsk migrasjon.
En offentlig sosiolog
Willy Pedersen har levert sentrale bidrag til den internasjonale forskningsfronten i rus- og ungdomsforskningen, og han er en av våre fremste stemmer innenfor den sjangeren som Michael Burawoy kaller «offentlig sosiologi», som handler om å formidle forskningsresultater til et allment publikum og til beslutningstakere. Sosiologiforeningens nåværende leder, Kenneth Dahlgren, uttalte i sin tiltredelseserklæring, publisert i Sosiologen i mars 2022, at han ønsket seg en mer «ekstrovert sosiologi». Willy Pedersen er et av de fremste eksemplene på dette, og en inspirasjon for sosiologer til å fortsette å bidra til samfunnsdebatten.
Vi gratulerer ham med Sosiologforeningens Hederspris for 2024!
