5 år etter: Unge og nyetablerte musikeres levekår

Idealismen til tross kommer man ikke utenom at også musikere er, på et fundamentalt nivå, arbeidstakere som i likhet med alle andre er avhengig av å tjene til livets opphold i ny og ne, skriver Boudouin Lie og Bye. 

 

I denne serien lader vi opp til Vårseminaret 2021 med tekster som tar for seg temaet "arbeid" fra forskjellige perspektiv og i ulike sammenhenger (illustrasjon: Lisbeth Moen)

Som ferdigutdannede frilansere har profesjonelle musikkutøvere hverken fast ansettelse eller forutsigbare arbeidstider, så hverdagen for mange vil aldri bli helt forutsigbar uavhengig av hvor mange spillejobber man får eller hvor mye man underviser. På landsbasis står musikkstudenter ved norske høgskoler og universiteter ovenfor langt mer usikre karrieremuligheter enn studenter innenfor de fleste andre fag og disipliner. Med unntak av fast ansettelse i et av landets orkestre – eller som distrikts- eller fylkesmusiker – består de vanligste karrieremulighetene for studenter innenfor klassisk musikk av enten å bli musikklærer på heltid, eller frilansmusiker med trange økonomiske levekår. For studenter innenfor jazz er mulighetene for fast ansettelse enda dårligere, og de fleste ser seg nødt til å kombinere en frilanstilværelse med enten deltidsundervisning eller andre inntektskilder for å kunne overleve.

Musikere er også en yrkesgruppe som kontinuerlig ser seg nødt til å kjempe for sin egen status i samfunnet, og i så måte «rettferdiggjøre» sin egen eksistens som profesjonell utøver. Dette kan gjelde ovenfor både «outsidere», som nedvurderer verdien av deres håndverk og kunnskap – i et tilfelle fikk en informant en kommentar fra egen svigermor om «å finne seg en ordentlig jobb» i tillegg til musikken – og andre «insidere», ved at man hele tiden vurderes på ens evne til å spille bra og prestere i møte med publikum – en informant kommenterte at «man er kun så god som den siste spillejobben man gjorde». Til tross for enkelte goder og oppsider med musikeryrket, er det mange utfordringer for de som dedikerer seg til musikken på fulltid.

For studenter innenfor jazz er mulighetene for fast ansettelse enda dårligere, og de fleste ser seg nødt til å kombinere en frilanstilværelse med enten deltidsundervisning eller andre inntektskilder for å kunne overleve.

Våre informanter, som alle var utgått fra musikkonservatoriet ved NTNU i Trondheim, hadde fullført enten bachelor- eller mastergrad i utøvende musikk med vekt på enten klassisk musikk eller jazzmusikk, og er å regne som høyt utdannede. De fleste hadde svært erfaringstung bakgrunn med musikkutøvelse fra tidlig alder, og tok valg tidlig om å satse på musikken som karrierevei. Samtlige gikk musikklinja på videregående, flere har gått på folkehøgskoler med beryktede musikklinjer og har selv drevet med prosjekter i flere år før de ble tatt opp ved konservatoriet ved NTNU. Flere er topputøvere innenfor sine felt og har i løpet av de fem årene etter de fullførte entreprenørskapsemnet gått videre til å jobbe med en rekke prosjekter som i ettertid har skaffet dem både priser og arbeidsstipend. Alle hadde en klar tanke om at å oppnå suksess ville være ensbetydende med å være i stand til å overleve som musikere i voksen alder, noe de har lykkes med å gjøre i det store bildet. Men til tross for tilsynelatende stor suksess peker de på flere utfordringer ved det å dedikere livet til en karriere innenfor musikk.

Tor Anders Bye_web (2)

Foto: NTNU

Foto: privat

Essayserie om arbeid:

I denne serien lader vi opp til Vinterseminaret 2021 med tekster som tar for seg temaet «arbeid» fra forskjellige perspektiv og i ulike sammenhenger.

Nummer to i serien er en tekst av Marianne Boudouin Lie og Tor Anders Bye som er basert på deres rapport “5 år etter: En musikksosiologisk undersøkelse av unge og nyetablerte musikeres levekår fem år etter fullført utdanning”. Rapporten undersøker livsverdenen, motivasjoner, utfordringer og karriereutviklingen for unge, nyetablerte musikere.

Marianne Baudouin Lie avsluttet i 2018 sitt PhD stipendiat i kunstnerisk utviklingsarbeid ved NTNU Institutt for musikk. Hun er cellist, kammermusiker og aktiv i Alpaca Ensemble, Trondheimsolistene og Trondheim Sinfonietta, i tillegg til å forske og undervise ved NTNU.

Tor Anders Bye doktorgradsstipendiat med fordypning i sosiologi  ved NTNU. Han skriver sin doktorgradsavhandling om de politiske ungdomspartiene i Norge og deres bruk av sosiale medier som verktøy i politisk kommunikasjon.

Forrige tekst i denne serien var om performativt arbeid og fortjent tilhørighet av Jan Grue og handlet om arbeidsliv og funksjonshemming.

Individualisert karriereutvikling i et kollaborativt felt

Musikkfeltet er et felt hvor samarbeid står sterkt, og hvor en musikers evne til å samarbeide med andre og utvikle gode prosjekter er helt avgjørende for at de skal kunne lykkes. Vår undersøkelse underbygger denne påstanden, men demonstrerer også at det på ingen måte er rom for gratispassasjerer i kollaborative prosesser: på tvers av informantenes tilhørighet og aktivitet ser vi hvordan de (og andre musikere som dem) blir konfrontert med en hverdag der alt hviler på dem selv for å få booket spillejobber, organisert konsertserier og turnéer, søkt om støttemidler og knyttet kontakter for videre samarbeid. Som ideologisk rammeverk for musikkutøvelse viderefører entreprenørskap denne formen for individualisering, og vektlegger musikerens markedsføring av eget navn og uttrykk som grunnsteinen i all virksomhet. Musikeryrket er derfor svært individualisert med hensyn til ansvaret for å sikre egen posisjon i musikerkollegiet og holde seg relevant for fremtidige prosjekter, både for seg selv og med andre musikere.

Men selv om den enkelte utøver blir utsatt for en slik individualisering hvor det å promotere seg selv blir den gjeldende strategien, så forhindrer det ikke kreativ utfoldelse gjennom samspill med andre musikere: snarere tvert imot, er det de som i større grad inngår i samspill som fordrer kreativitet som virker å stå sterkest innad i musikerkollegiet. Våre informanter inngår i mange forskjellige konstellasjoner, og prosjektarbeid er utbredt som arbeidsform. Tette bånd til hverandre bidrar på mange måter til å “lette” byrden ved en frilanstilværelse, som ellers ville vært tyngre for de musikerne med få eller ingen samarbeidspartnere overhodet. I så måte er ensemblevirksomhet normen for de som klarer seg bra som musikere. Mange musikere har såkalte kombinasjonsinntekter som kan bestå av lønnsinntekt både fra ansettelse og frilansoppdrag, i tillegg til egen næringsinntekt. Det er med utgangspunkt i dette at enkelte kretser har begynt å ta i bruk begrepet «porteføljemusiker» (oversatt fra engelsk), som viser til de musikerne som kombinerer det å være musiker, lærer, leder og kreativ samarbeidspartner (Bennett, 2016; Coulson, 2012).

Verdien av et profesjonelt nettverk som utøvende musiker

En viktig del av enhver frilansmusikers virksomhet ligger i ens evne til å etablere gode samarbeid med andre musikere: for å kunne innta nye musikalske impulser og få tilgang til ensembler med andre musikere krever det at man jobber med å utvide ens eget nettverk utover de faste man pleier å spille med. I tillegg til å tilfredsstille deres behov for sosial kontakt, danner nettverket også grunnlaget for frilansmusikerens levebrød gjennom at både tilbud om enkeltoppdrag, så vel som mer faste og forutsigbare engasjement sirkuleres der først. Et vesentlig poeng i forlengelsen av dette, noe alle våre informanter gjengir, er at de aller fleste spillejobber de har fått enten har kommet i form av tilbud eller anbefaling av andre musikere gjennom ens etablerte nettverk. Flere av våre informanter har delt historier hvor de har kommet i kontakt med nye prosjekter og ensembler enten gjennom noen de allerede spilte sammen med, eller bak scenen på plasser hvor de spilte. I et unikt tilfelle fikk en informant tilbud om en spillejobb imens hun tok blodprøve(!). Våre funn er i flere tilfeller i tråd med musikkviter Angela Beechings (2010) argument om at nettverksbygging blant musikere skjer, i all hovedsak, i uformelle settinger. En mulig vei til å sikre spillejobber kan være så enkelt som å dukke opp og vise ansikt i en sosial sammenheng, eksempelvis under og etter en konsert hvor ens kolleger har opptrådt.

I tillegg til å tilfredsstille deres behov for sosial kontakt, danner nettverket også grunnlaget for frilansmusikerens levebrød gjennom at både tilbud om enkeltoppdrag, så vel som mer faste og forutsigbare engasjement sirkuleres der først.

Særskilt nettverksbygging dras fram som viktig mens man fremdeles befinner seg i utdanningsløpet, noe som speiler seg i at flere informanter nå samarbeider med musikere de ble kjent med under studiene i Trondheim. Hvor man studerer og hvem man spiller med mens man studerer har vist seg som avgjørende for flere av informantene våre i ettertid: En informant forteller at han forsøkte å spille med bortimot alle som han gikk på jazzlinja sammen med, for å finne ut hvem som egnet seg bedre som medspillere, og sier at de som han senere festet seg ved gjerne delte hans musikkstil, slik at det falt seg naturlig å videreføre samarbeidet. Under studiene er muligens også terskelen for å invitere inn nye og ukjente samarbeidspartnere betydelig lavere enn den blir senere i karriere, slik at det å utnytte denne tiden for å utvide ens egen horisont innenfor musikken blir vesentlig. Fysiske møteplasser og felles sosiale rom spiller også en rolle i musikkstudents hverdag: at man omgås de samme menneskene både på dagtid i profesjonell sammenheng og på kveldstid under konserter eller jam-sessions bidrar til å gi kontinuitet i relasjonen mellom musikere og musikkstudenter, og senker terskelen for å bli bedre kjent med hverandre i andre sammenhenger enn i utdanningssituasjonen. Gjennom å dra på hverandres konserter som publikum og støttespillere vil samholdet, også på tvers av studieprogram, styrkes betraktelig.

Fanget i spennet mellom musikalsk og administrativ virksomhet

Våre informanter, som de fleste musikere, er hovedsakelig kreative sjeler som dras mot å sitte i timevis på et øvingsrom og jamme med andre musikere, snarere enn å gjøre masse papirarbeid og repetitive arbeidsoppgaver. Derimot krever en frilanstilværelse som våre informanter har, overraskende nok også et minimum av administrativt arbeid i forbindelse med en rekke oppgaver: fra budsjettering av egen økonomi til booking av spillejobber og turnéer og, det som for mange oppleves som det mest krevende, søknadsskriving for å sikre økonomisk tilskudd til egne prosjekter, inkludert budsjettering og regnskapsføring.

En informant omtaler det som «den minst lystbetonte delen av arbeidet», men det inngår like fullt som en del av hverdagen for de aller fleste med en frilanstung andel arbeid. Men særskilt med hensyn til søknadsskriving trekker våre informanter fram verdien av å ha en bakgrunn som i noen grad involverer entreprenørskap: det norske støtteapparatet for innvilgning av økonomisk støtte til kunstnere er svært stort og tidvis uoversiktlig, og en detaljert innføring i hvordan dette henger sammen og hvordan man formulerer søknader om støtte opplever våre informanter som verdifull kunnskap.

Drivkraften bak musikken: Hvorfor gjør de det?

Våre informanter understreker at penger ikke er en drivkraft bak det de har valgt å jobbe med: det er, som en påpeker, «for den gode opplevelsen» at man spiller musikk, og å komme i kontakt med og skape en relasjon til et publikum. Musikere starter ensembler og prosjekter for å realisere kunstneriske prosjekter som de oppriktig brenner for, av et genuint ønske om å skape meningsfylte kunstneriske uttrykk i møte med publikum. De legger likevel ikke skjul på at det tidvis er nødvendig å ta mer inntektsbringende spillejobber, som ikke i like stor grad virker inspirerende på en som utøver. En av våre informanter formulerer seg slik: «Sjela mi er ikke med på alle jobber. Av og til ligger den begravd i en fin boks i en skog». Idealismen til tross kommer man ikke utenom at også musikere er, på et fundamentalt nivå, arbeidstakere som i likhet med alle andre er avhengig av å tjene til livets opphold i ny og ne.

Idéen om at ens arbeid er viktigere enn økonomisk fortjeneste er like fullt viktig for at utøveren selv skal være fornøyd med det de holder på med, og oppleve musikertilværelsen som meningsfull. Det som alle informantene har til felles i sine beretninger, er deres sterke (indre) motivasjon for å holde på med musikk, noe de typisk oppgir å ha utviklet på et tidlig stadium i livet. De oppgir spillegleden som en av de sterkeste drivkreftene, og flere har også et ønske om å utvikle seg som mennesker gjennom sitt musikalske virke. De føler seg svært takknemlige over å ha fått muligheten til å jobbe på med noe som de synes er veldig gøy hver dag.

«Sjela mi er ikke med på alle jobber. Av og til ligger den begravd i en fin boks i en skog».

Det å være musiker, og spesielt frilansmusiker, er på ingen måte noe en enkel levevei, noe informantene virker å være smertefullt klar over. For i det hele tatt å gjennomføre en slik utdanning, også fortsette å arbeide som musiker profesjonelt, kreves det enormt stor dedikasjon og viljestyrke, og at man arbeider uten stor finansiell gevinst som ens endelige mål.

Multiracial young people with guitar, djembe and saxophone perfo

Foto: Colourbox

Mange kan identifisere seg med den karismatiske kunstnermyten, hvor musikeryrket blir sett på som et kall hvor utøveren erkjenner en sterk indre trang til å forfølge en kunstnerisk karriere enten i form av musikk eller andre kreative uttrykk (Røyseng & Mangset, 2009). Samtidig beskriver de hvordan drivkraften kommer fra egen musikkglede: gleden over å få arbeide skapende og kreativt, det enorme «kicket» som kommer når man står på en scene, og ikke minst viktigheten av kunstnerisk utvikling fremfor egen økonomisk gevinst.

I lys av Koronavirusepidemien har en allerede presset situasjon blitt verre for veldig mange, særskilt for kunst- og kulturarbeidere. Brorparten av norske artister og musikere gikk fra full til null aktivitet med bare to dagers forvarsel. Denne gruppen har heller ikke krav på dagpenger eller annen økonomisk kompensasjon, i likhet med ordinære arbeidstakere med opparbeidede rettigheter. Den enorme usikkerheten rundt bransjens framtid har også begynt å tære på musikerne: en undersøkelse utført denne høsten av Opinion på vegne av Tono, avdekker at hele 4 av 10 vurderer nå å slutte som musiker til fordel for en annen karriere. De selvstendig næringsdrivende i kulturnæringene innehar nøkkelkompetanse som er essensiell når kulturlivet skal tilbake til en normalsituasjon. Å miste denne vil være et enormt tap for det norske kulturlivet

Musikerens paradoks: prestisje og prekaritet i samspill

Musikeryrket er, på samme tid, både prestisjetungt i kraft av hvor hardt man må jobbe for å bli en del av og lykkes innenfor ulike miljø, og prekært i kraft av den økonomiske usikkerheten og emosjonelle belastningen en karriere som profesjonell musiker ofte fører med seg. Som frilansmusiker jobber man på en måte som gjør at man ikke har de samme rettighetene og tryggheten som i mange andre yrker, og dermed lettere for den enkelte både å utnytte og bli utnyttet av andre: å jobbe ut ifra et minste felles sett med regler og standarder som gjelder alle innenfor musikermiljøene blir derfor enda viktigere for å forsvare yrkesstoltheten, og ikke minst motkjempe nedprising og underprising av egen arbeidskraft. Selv om informantene er seg bevisste at de som profesjonelle utøvere tilbyr en verdifull tjeneste, så er de fleste innforstått med at de blir nødt til å jobbe hardt for å lykkes i det lange løp, også etter at man har greid å bygge et navn for seg selv innad i miljøet.

Litteraturliste

Beeching, A. M. (2010). Beyond Talent : Creating a Successful Career in Music (2nd ed. ed.). Oxford: Oxford University Press, USA.

Bennett, D. (2016). Developing employability in higher education music. Arts and
Humanities in Higher Education, 15(3-4), 386-395. doi:10.1177/1474022216647388

Coulson, S. (2012). Collaborating in a competitive world: musicians’ working lives and understandings of entrepreneurship. Work, Employment and Society, 26(2), 246-261. doi:10.1177/0950017011432919

Lie, M. B, Bye, T. A (2020). 5 år etter: En musikksosiologisk undersøkelse av unge og nyetablerte musikeres levekår fem år etter endt utdanning (forskningsrapport), Trondheim: NTNU Institutt for musikk.

Røyseng, S., & Mangset, P. (2009). Kulturelt entreprenørskap. Bergen: Fagbokforlaget.