Urbane landsbybeboere og «peer group societies»

Det er bemerkelsesverdig å se hvordan boken stadig har aktualitet, ettersom europeiske land de siste tiårene rommer ulike etniske grupper.

Portrett av Wetlesen chou og omslaget av Gans Urban villagers: Group and Class in the village of italian americans

Tone Schou Wetlesen velger seg Herbert Gans. (Foto: UiO).

De første sosiologene jeg ble kjent med på slutten av 1960-tallet var Yngvar Løchen, Thomas Mathiesen og Sverre Lysgaard. For en som studerte beslutningsprosesser i offentlig administrasjon, var dette lesning som inspirerte til å gå tett på aktørene med et blikk for helhet og sammenheng. Boken om et psykiatrisk sykehus, et fengsel eller en bedrift stilte kritiske spørsmål til virksomhetenes mål og midler og viste hvordan klienter, innsatte og ansatte ble berørt. De sosiale systemene fikk liv og mening og deres innebygde rasjonalitet eller mangel på rasjonalitet ble avdekket. Fruktbare begreper ble utkrystallisert som den svakes forsvar av Thomas Mathiesen og arbeiderkollektivet i Sverre Lysgaards studie.

Mitt emne i doktorgradsstudiet var rasjonalisering og forvaltningspolitikk. Da ble byråkratilitteratur sentralt. Max Weber inspirerte med sin idealtypetenkning, sitt rasjonalitetsbegrep og sin byråkratiteori. Croiziers studie av det byråkratiske fenomen ble en viktig øyeåpner. Han hevdet at det franske samfunn var så sentralisert og fastlåst på 1960-tallet, at det bare kunne endres gjennom opprør. Det er et synpunkt som fortsatt synes relevant. Det var spennende å bli kjent med hvordan C. Wright Mills forstår og oppfordrer til sosiologisk fantasi, som når personlige erfaring relateres til sosioøkonomisk, kulturell og historisk kontekst. En som i høy grad har lykkes med dette er Glenn Elder i klassikeren Children of the Great Depression. En lignende impuls, som fra CW Mills, kom fra den nyfeministiske bevegelsen på 1970-tallet med oppfordringen om å gjøre personlige og private vanskeligheter offentlig. Kjønnsdimensjonen har stått sentralt i mye av mitt virke som sosiolog. Boken til Gans illustrerer hvordan tradisjonelle kjønnsroller ble videreført blant andre generasjons italienske innvandrere til USA.

The Urban Villagers

Når jeg skal skrive om én bok som har vært særlig inspirerende for meg, faller valget på Herbert Gans’ The Urban Villagers. Group and Class in the Life of Italian Americans. (1962/1982). Boken om de urbane landsbybeboerne inneholder flere av kvalitetene som de norske feltstudiene jeg nevnte innledningsvis. Det er en helhetlig studie av et nabolag i Boston, basert på deltakende observasjon og intervjusamtaler, som leder frem til teoretisk nyvinning med begrepet peer group society. Studien, utgitt i 1962, viser hvordan et etniske homogent boligområde kan få landsbyens særpreg midt i en moderne storby.

Vi får innblikk i livet som utspiller seg blant beboere med italiensk bakgrunn på slutten av 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet. I 1982 kom boken i ny og utvidet utgave, med i alt 443 sider. Like etter at Gans hadde avsluttet sin studie, ble området gjenstand for omfattende renovering for ikke å si rasering. Fattige bydeler i Boston hadde i en årrekke vært blinket ut for renovering i planene til føderale og regionale myndigheter. Byens ledende sjikt så et behov for å bedre skattegrunnlaget og tiltrekke seg investorer. Utgaven fra 1982 skisserer hvordan området endret karakter, og vi får vite noe om hvordan de tidligere beboerne ble berørt.

Det er en helhetlig studie av et nabolag i Boston, basert på deltakende observasjon og intervjusamtaler, som leder frem til teoretisk nyvinning med begrepet "peer group society"

Gans personlige motivasjon for å velge dette tema skal ha vært et ønske om å bli bedre kjent med det amerikanske samfunn, som hans tyske familie flyktet til under andre verdenskrig. Han ønsket å komme på nært hold av det sosiale livs realiteter, blant annet ved å se nærmere på hvordan beboere forholdt seg til renoveringsplanene. I samråd med sjefpsykiateren Eric Lindemann ved det lokale Massachusetts General Hospital, valgte han ut et område som i offisielle rapporter var beskrevet som et slumområde. Psykiateren syntes han visste for lite om sine pasienters leveforhold. Gans var på sin side opptatt av at ansatte i hjelpeapparatet som tilhørte den øvre middelklasse, ville legge middelklassens verdier og holdninger til grunn i stedet for å forstå klientene og deres posisjon som arbeidere på egne premisser. Sosiologens oppgave skulle være å bygge bro mellom de ulike posisjonene, slik at de sosiale tiltakene i større grad kom klientene til gode. Under arbeidet hadde Gans et engasjement ved Center for Community Studies, som følgelig ble hans oppdragsgiver.

Et samfunn kalt West End

Etter dypdykk i den byråkratiske verden var det forfriskende å se hvordan ikke bare en institusjon, men et lite lokalsamfunn kalt West End, fikk liv i feltstudien til Herbert Gans. Sosiologen bosatte seg der en periode med sin familie, observerte og deltok når anledningen bød seg, men uten å gi seg til kjenne som forsker. Materialet ble samlet inn ved hjelp av raske notater på stedet, supplert med dagboksnotater. I kontakt med ledere i offentlig og privat virksomhet benyttet han samtaleintervju.

I West End  kjente de fleste hverandre som i en landsby. Dessuten var den sosiale kontrollen påtakelig. Noen av beboerne var spesielt påpasselige med å følge opp personer som strevde med tilbaketrekning og depresjon. Enkelte gater og strøk beskrives som triste og forfalne, men her var det få hvis noen som bodde og ferdes. Andre gater og kvartal hadde kvaliteter som ga beboerne en tilfredsstillende bolig til en overkommelig pris, og med butikker og arbeidssted i gangavstand.

Sosiologen bosatte seg der en periode med sin familie, observerte og deltok når anledningen bød seg, men uten å gi seg til kjenne som forsker

Peer group society – et samfunn med jevnbyrdige

Det er ikke helt enkelt å finne et godt norsk ord for peer group socety. På norsk fungerer «jevnaldersamfunnet» rimelig bra for primærgrupper som er aldersbasert. Men i en peergruppe er ikke alder det eneste kjennetegnet til felles. De som hører med er like også på andre måter, som status relatert til livsstil, interesser, slektskap og blant westenderne etnisitet og kjønn. Peergruppe-samfunnet i West End beskrives og analyseres frem i familiesammenheng og gjennom omgivelser som skole, arbeidsplass og helseinstitusjoner.

Det blir viktigere å høre til enn å utforske og befeste egen identitet eller forfølge egne mål i livet

Et kjennetegn blant beboerne er at de i hovedsak omgås jevnaldrende fra de er ganske små. Fedrene jobber og tar lite del i barns sosialisering. Mødrene er for det meste hjemmeværende og sender barna ut for å leke, der de lærer gatens språk og koder. Dette mønsteret har mye felles med det Marianne Gullestad beskrev som kitchen table society blant arbeiderklassekvinner utenfor Bergen på 1980-tallet. De voksne, hevder Gans, tar i liten grad barnets perspektiv. Dette bidrar til at barna utvikler en kollektiv identitet i barnegruppen. Det blir viktigere å høre til enn å utforske og befeste egen identitet eller forfølge egne mål i livet. I voksenlivet forlenges den kollektive identiteten gjennom omgang med søsken, søskenbarn og deres ektefeller. Besteforeldre besøkes, men inkluderes ikke på samme måte som de jevngamle slektningene. Båndet mellom mor, datter og barnebarn holdes i hevd uten at vi får vite så mye mer om dette. Mormor assisterer sine døtre, men hun leder ikke an. Jenter hjelper til fra 8-årsalderen, men de får likevel være barn i jevnaldergruppen. Mødrene prøver å beskytte sønnene mot fedrenes harde disiplinering.

Gans innrømmer imidlertid at han som mann ikke fikk like godt innblikk i kvinnenes livsform som i mennenes. Både på 1950-tallet og i dag er det nok vanligvis enklere for en forsker av samme kjønn å få adgang til kvinners livsverden.

Kjønn som betydningsfullt

Lojaliteten til jevnaldergruppen synes å være særlig sterk blant menn. Ved besøk blant jevnaldrende var det vanlig at menn og kvinner oppholdt seg i separate rom. Dette tolkes blant annet som et uttrykk for at mennene var redde for å bli ydmyket av jevngamle kvinner. Mannens forsørgerrolle var viktig. Arbeidet ble ikke sett på som et mål i seg selv. Bare kroppsarbeid ble regnet som arbeid. Kjønnsrollene var utpreget tradisjonelle. Kvinner ble forventet å være hjemme, ta seg av barna, lage mat og stelle hus, noe de lot til å være tilfreds med. Mennene så med skepsis på kvinner som var yrkesaktive som for eksempel lærere i den offentlige skolen. Katolske skoler ble foretrukket der barna ble undervist av nonner. Fedre hadde god tro på at nonner kunne holde disiplin. Bilen, som var en viktig markør for maskulinitet, ble pleiet med omhu. Besøk på puber og kafeer var mest vanlig blant unge menn. Overdreven alkoholbruk syntes å være lite utbredt. Hjemme sto TV-en på uavlatelig, men det er uvisst hvor mye som følges med oppmerksomhet. Popstjerner med italiensk bakgrunn, som for eksempel Fred Astaire, sto særlig høyt i kurs.

Den demokratiske stilen med å slippe frem etter tur og begrense tendenser til dominans, kan være noe å ta med seg også i akademiske miljøer

Demokrati og personorientering

I jevnaldergruppen kan den enkelte hevde seg med spøk og anekdoter. Man viser seg frem etter tur som like gode eller helst litt bedre enn de andre, men om man blir for selvsentrert blir man stoppet. Den demokratiske stilen med å slippe frem etter tur og begrense tendenser til dominans, kan være noe å ta med seg også i akademiske miljøer. Westenderne kunne også briljere gjennom nyanskaffelser av klær og valg av egen stil. Det syntes å være liten interesse for å legge seg opp penger og spare. På 1950-tallet ble ikke verdien av å spare for eksempel for utdanningsformål for neste generasjon tillagt stor vekt blant beboerne.

Handlingsmønstrene beskrives som personorienterte og lite målrettet. Westenderne hadde vanskeligheter med å samle seg om felles mål, som det å aksjonere mot renoveringsplanene. Det var viktig for dem å beskytte egne grenser og vegre seg mot å bli utnyttet av for eksempel en leder. De kunne også ha vanskeligheter med å forholde seg til ansatte i bydelen som tilbød aktiviteter for barn og ungdom, voksenopplæring eller annet sosialt arbeid. Westendere var lite fortrolige med holdninger og verdier som hjelperne søkte å formidle og kunne reagere med tilbaketrekning eller aggresjon. I en ungdomsklubb hadde ansatte blitt skremt av klienter som utagerte med å ødelegge inventar og annen aggressiv adferd. En som hadde lykkes i sitt arbeid, hadde forholdt seg til ungdommene som en bror. Han hadde på det viset skapt en relasjon som de unge kjente og var komfortable med.

Beskrivelsene av hvordan bydeler endrer karakter gjennom renovering og gentrifisering er gjenkjennelige i dagens samfunn

En bok med stadig aktualitet

Det er bemerkelsesverdig å se hvordan boken stadig har aktualitet, ettersom europeiske land de siste tiårene rommer ulike etniske grupper. Beskrivelsene av hvordan bydeler endrer karakter gjennom renovering og gentrifisering er gjenkjennelige i dagens samfunn. Riktignok korrigerer Gans seg selv på noen punkter i 1982-utgaven. Dette gjelder blant annet optimismen han hadde på fagets vegne om at sosiologer kunne bidra til å bedre underpriviligerte gruppers leveforhold. Han har nå større tro på strukturelle endringer som fører til deltakelse og empowerment, i tillegg til reformer som bedre lønnsforhold, inntektsgaranti og lovregulering av rettigheter som skaper mindre rom for skjønn. Dessuten erkjenner han at ikke alle sosiologer interesserer seg for underpriviligerte grupper.

Også språket endrer seg fra neger til svart til afroamerikaner. Troen på deltakende observasjon som den beste om enn en tidkrevende metode for å forstå sosiale systemer, står derimot fast. Gans hever at han på dette punktet kunne vært mer offensiv enn han var i den første utgaven. Boken om de urbane landsbybeboerne er etter mitt syn forbilledlig med sin levende fremstillingsform, et sosialpolitisk engasjement med klargjøring av egne verdier og holdninger – alt i et språk som er ledig, klart og interessevekkende.