Pene piker haiker ikke

Overordnet handler Dahls analyse om hvordan samfunnet til ulike tider har definert grensen mellom den lovlige og den forbudte seksualiteten. skriver Kari Stefansen. Hun velger seg Tove Stang Dahls Pene piker haiker ikke.

Kari Stefansen velger Tove Stang Dals "Pene piker haiker ikke" (Foto: Nasjonalbiblioteket/OsloMet).

Boka Pene piker haiker ikke kom ut for 25 år siden. Den er skrevet av professor i kvinnerett, Tove Stang Dahl, som døde før boka ble gitt ut. Dahl beskriver utviklingen i det strafferettslige begrepet om voldtekt fra eldre rett og fram til vår tid, og viser fram jussen som bærer av ulike tiders ideer om kjønn, seksualitet, og rettferdighet.

Tove Stang Dahl regnes som en pioner innen kvinneretten, som hun var med på å etablere som et eget juridisk fagområde på 1970-tallet. Arbeidene hennes om voldtekt, som jeg skal forholde meg til her, inngår i Dahls – og kvinnerettens – prosjekt om å bringe kjønn inn i rettsvitenskapen. Målet var en dypere forståelse av hvordan lover påvirker kvinners liv og vilkår og kan være til hinder for likestilling mellom kjønnene. Dahls bidrag er interessante også for sosiologer fordi de går ut over det rent juridiske. Selv om forskningsobjektet er den rettslige forståelsen av voldtekt, adresserer de også viktige samfunnsvitenskapelige tema som makt og avmakt, og sosial differensiering og endring. Derfor ble Dahl også ansett som en viktig bidragsyter til utviklingen av samfunnsforståelsen i sin samtid.

Et konkret uttrykk for dette er at to av bøkene hennes, inkludert Pene piker haiker ikke, er utgitt i Universitetsforlagets fine serie Det Blå Bibliotek, som Rune Slagstad var redaktør for. På forfatterlisten ellers finner vi mange av de mest sentrale samfunnsforskerne på 1980- og 1990-tallet, som Stein Rokkan, Fredrik Barth, Dag Østerberg og Marianne Gullestad.

Pene piker haiker ikke samler mange av Dahls kortere artikler fra tidsskrifter og bøker om ulike tema innen kvinnerett, barnevernsrett og strafferett. Boka inneholder dessuten tre etterlatte, ufullførte manuskripter, bearbeidet for utgivelse av Hans Fredrik Dahl som hun var gift med: «Mot kjønnsfrihet som rettsgode», «Voldtekt – en sammensatt forbrytelse» og «Om sedelighetsforbrytelsene».

Overordnet handler Dahls analyse om hvordan samfunnet til ulike tider har definert grensen mellom den lovlige og den forbudte seksualiteten

Inkludert i boka er også den tidligere publiserte teksten «Pene piker haiker ikke. Om bil som tvang til voldtekt». Tekstene om voldtekt ble utarbeidet som ledd i et større forskningsprosjekt om det som da het straffelovens sedelighetskapittel, i dag seksuallovbruddskapitlet – som Dahl dessverre ikke fikk fullført.

Overordnet handler Dahls analyse om hvordan samfunnet til ulike tider har definert grensen mellom den lovlige og den forbudte seksualiteten – samt hvilke konsekvenser dette har hatt for ulike grupper av kvinner. Første gang jeg leste tekstene var da jeg var med på en omfangsstudie om vold i parforhold i 2004, som også kartla forekomsten av voldtekt. Siden har jeg vendt tilbake til dem flere ganger. Det er særlig Dahls drøfting av fenomenet voldtekt og hva slags krenkelse voldtekt representerer, jeg har latt meg inspirere av. Jeg kommer tilbake til dette.

Fordommer i retten

Dahl gjør flere spennende ting i tekstene om voldtekt. Hun diskuterer hvordan vi må forstå voldtekt som en særlig integritetskrenkende handling, og hun foretar en historisk analyse av hva som rettslig sett har vært forstått som voldtekt – fra eldre rett og fram til vår tid. I tillegg gjør hun en innholdsanalyse av høyesterettsdommer fra perioden 1945-1990 i saker der bilen var en del av opptakten til voldtekten.

Tittelen på boka, Pene piker haiker ikke, stammer fra denne domsanalysen. Her er hun ute etter Høyesteretts forståelse av hvordan konteksten for voldtekten, at den skjedde i en bil eller i forbindelse med haiking, påvirket rettens forståelse av hva som hadde skjedd. Tittelen Pene piker haiker ikke, er Dahls spissformulerte oppsummering av de fordommene som kom til uttrykk i de avsagte dommene. I dagens forskningslitteratur kalles dette for voldtektsmyter. Et eksempel som Dahl gjengir, er oppfatningen at når en kvinne setter seg inn i en bil med en fremmed mann, er det ikke urimelig at han tolker det som et tegn på at hun er seksuelt interessert.

Hvorvidt man vil finne tilsvarende utsagn i dagens voldtektsdommer, er et empirisk spørsmål. Som Anne Bitsch har vist i en nylig avlagt doktorgrad om den rettslige behandlingen av voldtekt, trekker forsvarsadvokater fremdeles på beslektede fortellinger – om gutter som ikke vet bedre eller som misforstår signaler fra kvinner.[1] I forlengelsen av dette løfter hun nettopp fram domstolens respons på slike fortellinger som et viktig forskningsområde. Det er jeg enig i at det er.

Dahl diskuterer hvordan vi må forstå voldtekt som en særlig integritetskrenkende handling, og hun foretar en historisk analyse av hva som rettslig sett har vært forstått som voldtekt – fra eldre rett og fram til vår tid

En analyse av tvang

Dahl bruker også høyesterettsdommene til å diskutere hva bilen innebærer som tvangskontekst. Hun vektlegger hvordan den materielle tvangen som bilen representerer, innsnevrer den utsatte kvinnens handlingsrom, noe hun skriver svært elegant om:

«Den maktsituasjonen gjerningsmannen er i, og de muligheter kjøreturen gir ham til å styre situasjonen, bør ikke undervurderes. Han er herre i sitt rullende hus, bestemmer fart og vei, samtale og situasjon. (…) Når det strafferettslige alvoret begynner, er offerets motstand allerede brutt ned tross protester, bønner og gråt, eventuelt kombinert med at hun har funnet seg i visse tilnærmelser – særlig når gjerningsmennene er to – i håp om å bøye dem til ikke å gå videre» (s. 228).

Spørsmålet om hvordan tvangskontekster kan vektlegges i rettslig sammenheng pågår fortsatt, og har fått fornyet aktualitet i internasjonal forskning. Her foregår det en spennende diskusjon om hvordan straffebud om voldtekt kan utformes for å ta høyde for at personer kan befinne seg i situasjoner som er så tvingende og preget av maktulikhet, at hvorvidt de samtykker eller ikke, ikke kan tillegges betydning.[2] Diskusjonen kom først opp i forbindelse med behandlingen av voldtekt som krigsforbrytelse i internasjonale tribunaler. Men flere forskere har i senere tid argumentert for at tankegangen også bør legges til grunn i nasjonalt lovverk om «vanlige» voldtekter. [3]

Voldtekt som krenkelse av kjønnsfriheten

I min egen forskning har jeg hatt stor nytte av Dahls drøfting av hva slags fenomen voldtekt er. For henne, som jurist, var det relevant å diskutere dette som et spørsmål om hva slags rettsgode voldtekt krenker. Dahl beskriver voldtekt som en krenkelse av kjønnsfriheten. Det betyr at for å forstå hva voldtekt er, må vi først definere kjønnsfrihet. Kjønnsfrihet handler enkelt sagt om retten til å bestemme over sin egen kropp i seksuelle spørsmål; den seksuelle autonomi. Med Dahls egne ord viser kjønnsfrihet til

 Retten til å avvise seksuelle tilnærmelser, til å unnlate å inngå i seksuelle forbindelser og til selv å bestemme hvor langt erotisk lek og tildragning skal gå. Kort sagt retten til å være i fred, og beskyttes mot inntrengen. (s. 203-4).

Kjønnsfrihet handler altså om retten til kroppslig integritet, og kroppsbeskyttelse. Jeg har argumentert for at denne forståelsen av kjønnsfrihet også kan brukes mer generelt om det som krenkes ved seksuell vold. For eksempel vil også uønsket seksuell beføling kunne representere en krenkelse av kjønnsfriheten.[4] I mange sammenhenger vil det å bli tatt på, på en seksuell måte uten at man ønsker det selv, være et brudd med retten til kroppsbeskyttelse. Dette er tilfelle når uønsket beføling skjer i skolegården eller i andre ikke-seksualiserte sammenhenger. Da innebærer befølingen at en annen definerer din kropp som tilgjengelig uten at du har noen mulighet til å påvirke det. I seksualiserte rom, som i ute på byen eller på en hjemmefest, kan grensene være andre.

Her kan «utprøvende beføling» være både forventet og på sett og vis godtatt, selv om selve handlingen mot deg kan være uønsket.[5] Da kan vi kanskje ikke lenger snakke om seksuell vold. For å forstå dette kan vi knytte an til det Dahl skriver om de immaterielle sidene ved seksuelle krenkelser: «Voldtektsforbrytelsen er en kjønnsforbrytelse som på intim måte angriper en persons sjelelige integritet, identitet, selvrespekt og omdømme. Det er altså ikke bare den alminnelige handlefrihet som angripes, men den særlige kjønnsfrihet» (s. 203). For å vurdere om en handling krysser grensen for seksuell vold må vi altså også ta hensyn til denne dimensjonen ved kjønnsfriheten.

Dahl beskriver voldtekt som en krenkelse av kjønnsfriheten

I sin definisjon av hva som krenkes ved voldtekt (og seksuell vold), var Dahl på linje med helt sentrale forskere internasjonalt. Sosiologen Liz Kelly, for eksempel, som utviklet begrepet om et kontinuum av seksuell vold, har definert seksuell vold som å være handlinger som underminerer en persons mulighet til å kontrollere intim kontakt.[6] Både Dahl og Kelly tar utgangspunkt i et normativt perspektiv på seksuell vold, hvor det settes opp en standard eller rettferdighetsnorm, som brytes ved bestemte handlinger. I nyere tid er filosofen Ann J. Cahill en representant for denne tilnærmingen til seksuell vold.[7] Hun tilfører en viktig dimensjon som åpner for flere nyanser i forståelsen av den seksuelle volden som integritetskrenkelse.

Heller enn å skille skarpt mellom voldtekt på den ene siden og frivillig sex på den andre, bør vi ifølge Cahill skille mellom «just sex» og «unjust sex» – på norsk mellom etisk og uetisk sex. Poenget er at uetisk sex kan representere voldtekt, men ikke behøver å gjøre det. Det kommer an på i hvilken grad den utsattes vilje har fått spillerom.

Ved voldtekt er viljen totalt underminert, «nullified» kaller Cahill det. I andre tilfeller av uetisk sex, har den utsattes vilje fått utspille seg i noen grad, for eksempel ved at utøveren har justert seg eller prøvd å få en ønsket positiv respons. Da vil det ikke alltid være voldtekt, ifølge Cahill, men det er fortsatt en illegitim handling.

Et viktig poeng er at slike hendelser kan være like så skremmende og skadelige som voldtekt. Cahills teoretisering åpner dermed for en idé om gråsoner som ikke innebærer bagatellisering (noe som er en vanlig kritikk av det begrepet).

Et historisk tilbakeblikk

Dahls rettshistoriske analyse er interessant lesing, og man kan bli ganske så forundret over hvilke ideer om kjønn, seksualitet og rettferdighet som har vært i omløp. I dag tar vi for gitt at voldtekt rettslig sett er en forbrytelse med et personoffer. Det er den som er utsatt for voldtekt som er blitt krenket. I tidligere tider var det ikke slik, forteller Dahl. I middelalderen for eksempel var «utukt» mot en kvinne, enten hun var gift eller ugift, oppfattet som en fornærmelse mot kvinnens «frende», dvs. hennes mann, kommende mann, eller nære mannlige slektning.

Etterhvert ble lovene preget av kristendommen, og med den kom forståelsen av ulovlige samleier som et angrep på religionen og moralen. I Christian V Norske Lov av 1687 ble ekteskapet innført som den sentrale institusjonen for grensen mellom lovlige og ulovlige samleier. Utgangspunktet var at lovlige samleier bare kunne skje innen ekteskapet. Frivillige utenomekteskapelige forbindelser mellom både ugifte og gifte ble straffet, og hvis forbrytelsen ble gjentatt var straffen svært hard: «Straff på livet ved halshugging, drukning i sekk, bål og brann» (s. 160). Også ufrivillige forbindelser, som voldtekt, ble sett i sammenheng med ekteskapet når det gjaldt straffverdighet.

Det fører for langt å gå inn i detaljene rundt dette, poenget er at loven opererte med ulike kategorier av kvinner, og straffen var dimensjonert etter deres verdi. Høyest straff fikk den som voldtok en annen manns forlovede eller kone, lavest den som voldtok «offentlige fruentimmer»; kvinner som levde av sitt kjønn, som Dahl omtaler det. Dahl beskriver videre hvordan opplysningstiden medførte store endringer. Frivillige seksuelle forbindelser mellom voksne ble gradvis ned- og avkriminalisert.

Utviklingen fortsatte utover på 1900-tallet: «Vårt århundre har (…) gjennomgått en utvikling henimot tilnærmet formell kjønnsfrihet mellom voksne personer, bl.a. gjennom en opphevelse av bestemmelser om hor, konkubinat og homofili, og rettslig likestilling av voldtekt i og utenfor ekteskapet» (s. 161). Senere har det også skjedd andre endringer. For eksempel beskytter loven i dag både menn og kvinner, og forståelsen av hva voldtekt er, er utvidet.

Viktige sivilsamfunnsaktører har tatt til orde for at tiden er inne for å endre voldtektsstraffebudet fra å ramme seksuell omgang begått ved tvang og trusler til å ramme seksuell omgang uten samtykke – slik man blant annet har gjort i Sverige

Dahls analyse viser oss hvor tett lovverket er koplet til samfunnsmessige normer, men også hvor langsomt loven ofte endrer seg, slik at det på ulike tidspunkt oppstår et gap mellom de rettslige og sosiale normene rundt voldtekt. Kanskje er vi ved et slikt punkt i dag? Viktige sivilsamfunnsaktører har tatt til orde for at tiden er inne for å endre voldtektsstraffebudet fra å ramme seksuell omgang begått ved tvang og trusler til å ramme seksuell omgang uten samtykke – slik man blant annet har gjort i Sverige.

Foreløpig har kravet liten støtte blant fagjurister som argumenterer for at en slik endring ikke er nødvendig fordi loven allerede rammer slike tilfeller.[8] For sosiologer er dette en interessant diskusjon å følge med på – den belyser ikke bare ulike ideer om voldtekt, men også kulturelle oppfatninger om hva som er viktig for ofre for voldtekt og hvilken rolle strafferettsystemet kan og bør spille i arbeidet mot voldtekt. Pene piker haiker ikke bidrar med de lange historiske linjene i dette bildet, og er fortsatt vel verd å lese for sosiologer med en interesse for voldtekt som sosialt og rettslig problem.

Noter

[1] Bitsch, A. (2019): Voldtektens geografi. En studie av den rettslige forvaltningen av seksuelt medborgerskap i Norge. Avhandling PhD, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo.

[2] For eksempel Munro, V. E. (2010). From consent to coercion: Evaluating international and domestic frameworks for the criminalization of rape. I C. McGlynn & V. E. Munro (Eds.), Rethinking rape law. Oxfordshire, UK: Routledge.

[3] For eksempel Jokila, H. & Niemi, J. (under utgivelse): Rape Law and Coercive Circumstances. I Heinskou, M., Skilbrei, ML. & Stefansen, K. (red.), Rape in the Nordic countries. Continuity and Change. London: Routledge.

[4] Stefansen, K., Smette, I. & Bossy D. (2014): Angrep på kjønnsfriheten: Unge jenters erfaringer med uønsket beføling. Tidsskrift for kjønnsforskning. 38(1):3-19; Skilbrei, M.L. & Stefansen, K. (2018): Seksuell vold. En samfunnsvitenskapelig introduksjon. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

[5] Stefansen, K. (under utgivelse): Understanding unwanted sexual touching. A situational approach. I Heinskou, M., Skilbrei, ML. & Stefansen, K. (red.), Rape in the Nordic countries. Continuity and Change. London: Routledge.

[6] Kelly, L. (1988). Surviving sexual violence. Cambridge, UK: Polity Press.

[7] Cahill, A. J. (2014). Recognition, desire, and unjust sex. Hypatia, 29(2), 303-319. Cahill, A. J. (2016). Unjust sex vs. rape. Hypatia, 31(4), 746-761.

[8] Se f.eks. Jacobsen, J. (2019): Valdtektsstraffebodet. Gjeldande rett og spørsmålet om reform. Bergen: Fagbokforlaget.