Kroppens sosiologi – Norbert Elias og sivilisasjonsprosessen

For de som jobber med sosiologiske problemstillinger tilknyttet kropp og omsorg er Norbert Elias en gullgruve, skriver Lise Widding Isaksen.

Daglig og kontinuerlig arbeider vi mennesker med våre kropper. Det hverdagslige strevet med å sørge for egen og andres fysiske velvære er et arbeidsfelt der kroppen forårsaker arbeidets mengde, sosiale status og karakter.

Den rene og velstelte kroppen har også et dobbelt budskap, den skal skjule de organiske prosessenes lukt, fukt og nærvær samtidig som den skal uttrykke sosial respektabilitet. Slike motsetninger i forholdet til kroppen er innvevd i kompliserte sosiale mekanismer og har så vel materielle som sosiale konsekvenser. I arbeidet med min avhandling var det kroppens rolle i omsorgsarbeidet som var tema. For meg ble det derfor viktig å jobbe med Norbert Elias og hans sosiologiske teorier om kroppen.

Den tyske sosiologen Norbert Elias’ analyse av sivilisasjonsprosessene i europeiske samfunn er ett av de få klassiske arbeidene som forsøker å forklare hvorfor og hvordan kroppen som en biologisk og organisk enhet gradvis er blitt usynlig i offentligheten. I boken ‘The Civilizing Process’ (1978) diskuterer Elias den sosiale organiseringen av kroppen og dens prosesser i et sosiologisk perspektiv.

Elias viser hvordan fysiske funksjoner i økende grad ble skam- og tabubelagt som en følge av økt individualisme. Analysen gir innsikt og forståelse av måter som kroppslige tabuer er regulert på, og av sosiale mekanismer som har forandret kroppens symbolstrukturer over tid. I dagens samfunn vet de aller fleste at kroppslige utsondringer som kan framkalle lukt, fukt og skam hos en selv eller hos andre er noe som må skjules dersom man skal kunne framføre en sosialt respektabel fasade.

Sosiologisk bokessay: Lise Widding Isaksen velger Norbert Elias.

Kroppens disiplinering

Elias’ analyse av sivilisasjonsprosessen i Europa tar for seg hvordan manerer og høflighetsformer er en del av kroppens disiplinering. Han knytter dette til framveksten av individualismen og dens rolle i utformingen av moderne nasjonalstater med individuelle medborgerrettigheter.

Parallelt med utviklingen av statlig sentralmakt, monopolisering av voldsapparater og etablering av funksjonsdelte byråkrati, ble det menneskelige sjelslivet omformet til en kontinuerlig regulering av driftslivet.

Utviklingen av politisk stabile sentralorganer har hatt sitt motsvar i utbyggingen av psykiske selvdisiplineringsapparater.

Utviklingen av politisk stabile sentralorganer har hatt sitt motsvar i utbyggingen av psykiske selvdisiplineringsapparater. Drifter og aggresjoner ble disiplinert og holdt under kontroll og sosiale omgangsformer ble forfinet, ritualisert og formalisert. Menneskene rev seg løs fra hverandre og oppfattet seg mer og mer som adskilte og separate individer. Dette ble det normative og sosiale grunnlaget for ‘det lukkede mennesket’ som Elias mener er personlighetstypen som står sentralt i europeiske kulturer.

Bordmanerer og sosial klasse

Gjennom å analysere etikettebøker og billedinnhold i malerier fra ulike epoker fra middelalderen og fram til det forrige århundreskiftet, viser Elias hvordan standarder for sosial og kroppslig adferd samt psykologiske felleskoder (sosial habitus) har endret seg i Europa.

Utviklingen av manerer settes først og fremst i forbindelse med de sekulære overklassene. Fra hoffet spredte det seg manerer til det nye borgerskapet, som også ble målgruppen for tidens etikettebok-forfattere. Etikettebøkene instruerte folk i hvordan de skulle spise og oppføre seg ved bordet, hvordan en skulle ordne sine kroppsfunksjoner på en diskret og passende måte, og lagde regler for hvordan en skulle oppføre seg når en sov sammen med andre.

I middelalderen tok alle maten fra et felles fat, la den på brød og spiste med fingrene. Etiketteforfattere formante sine lesere til å ikke legge noe en hadde tygget på tilbake i gryten eller tilby andre ved bordet å smake på noe en selv hadde hatt i munnen. Man måtte heller ikke snyte seg i bordduken, for den var til å tørke fingrene på. Dessuten burde man ikke pille seg i nesen med samme hånd som man brukte til å ta opp mat fra den felles gryten med. Heller ikke skulle man snakke med folk mens de var opptatt med sine kroppsfunksjoner.

At det blant moderne siviliserte mennesker i dagens samfunn regnes for å være vulgært å i det hele tatt snakke om kroppens tømmefunksjoner, mener Elias viser at kroppsutsondringer er blitt svært skambelagt. Spørsmål om hvordan en håndterer urinering, avføring, kroppslukt og vindslepping er blitt til høyst intime og private saker som sanksjoneres med forbud og skam om de nevnes i offentlige sammenhenger.

Hygieniske regler er ikke bare redskaper som skal opprettholde grenser mellom natur og kultur, men også mellom de sosiale klassene

Hertuginnen av Orleans kunne i 1694 uten besvær og redsel for å være uhøflig kunne skrive hjem om hvor forferdelig menneskene luktet i Paris. I dag ville slike betraktninger blitt ansett for å være fordomsfullt og vulgært. Vi kunne heller ikke ha skrevet like begeistret om potter som Madame du Deffand kunne gjøre i sine brev til mormoren i 1768:

‘Kjære mormor, jeg må fortelle deg om hvor overrasket jeg ble når det ble satt framfor meg en stor veske i går. Jeg skynder meg å åpne den og stikker handen ned i den, og finner grønne erter….og så en vase….som jeg hastig løfter opp: det er en potte. Men så vakker og magnifik at den burde anvendes til sauseskål. Potten sto oppstilt på bordet hele dagen, og vakte alles beundring.’

I dag vil nok lesere av dette brevet grøsse ved tanken på å bruke en potte som sauseskål. Men det viser samtidig at potter som var utformet på kunstferdige måter, kunne framstilles som en kunstnerisk gjenstand på borgerskapets bord. Folkets potter ville neppe ville ha lokket fram begeistrede utbrudd hos Madame du Deffand og hennes venner.

Hygieniske regler er ikke bare redskaper som skal opprettholde grenser mellom natur og kultur, men også mellom de sosiale klassene. 1800-tallets borgerskap utviklet hygienisk legitimerte regler hvor alt som luktet eller var tegn på kroppens organiske liv ble assosiert med lukten av ‘folket’.

Renvaskede kropper som lekker

Kroppshygiene skjuler sporene av de organiske prosessene. Den sentrale effekten av sivilisasjonsprosessen var at mennesket ble mer bevisst om kroppen og dens funksjoner. Denne bevisstheten førte med seg økte krav om selvbevissthet og selvkontroll. Oppmerksomheten en vier til seg selv og ens framtreden ble viktige forutsetninger for å beherske den nye offentligheten som vokste fram med moderniteten. Det er den renvaskede kroppen vi anvender i framføringer av det offentlige selvet.

Noe forenklet kan en si at da det urbane, individuelle og kultiverte mennesket trådte inn i den borgerlige offentligheten, skjedde det ut i fra en gradvis skam- og tabubelegging av den organiske kroppsligheten.

Men fortsatt lever mennesker sine liv som organiske vesener som svetter, blør, lekker og kvitter seg med avfallsprodukter. Og i helse- og omsorgsyrkene er det faktisk andres kropper som helsearbeidernes arbeidsfelt.

I analysene mine av samspill mellom kroppens utsondringer og omsorgsarbeidets organisering, hentet jeg mye glede og inspirasjon fra Elias sine analyser.

Ikke bare i velferdsstaten arbeides det med kropper og kroppsfunksjoner. I stadig flere familier tar man også vare på sine eldre mødre og fedre når de blir daglig avhengig av hjelp.

Det vil si at mange opplever ofte eller daglig å måtte forholde seg til kropper som ikke lenger er i stand til å holde kontroll på tømmefunksjoner. For dem som måtte jobbe med sosiologiske problemstillinger knyttet til slike sosiale erfaringer, er Elias’ analyse av sivilisasjonsprosessen og kroppens skam -og tabubelegging en gullgruve.

I analysene mine av samspill mellom kroppens utsondringer og omsorgsarbeidets organisering, hentet jeg mye glede og inspirasjon fra Elias sine analyser. Avhandlingen het ‘Den tabubelagte kroppen. Kropp, kjønn og tabuer i dagens omsorgsarbeid’ og ble ferdigstilt på Universitetet i Bergen i 1996. Det sentrale spørsmålet jeg stilte var:

Hva har kroppsnærheten å si for den sosiale stratifiseringen av omsorgsarbeidere som daglig sanser inn, berører og fjerner kroppslige utsondringer fra hjelpavhengige pasienter og/eller eldre familiemedlemmer?

Avhandlingen var basert på en analyse av ulike former for omsorgsarbeid og relasjoner mellom pleietrengende på venteliste til sykehjem og kvinnene som pleide dem hjemme. Spesielt ett av intervjuene gjorde sterkt inntrykk på meg. En voksen datter fortalte at hun hadde kjørt av veien og styrt bilen rett mot et tre med vilje for hun var så utslitt av å måtte kombinere fulltidsjobb, barneomsorg og eneforsørgeransvar med døgnet-rundt pleie av en far med dobbel inkontinens. Hun tolket denne hendelsen som et uttrykk for at hun hadde vært på selvmordets rand, og i etterkant tok hun kontakt med kommunen for å få fortgang i prosessen med å få faren lagt inn på et sykehjem.

Når jeg ba henne beskrive omsorgsarbeidet med faren, var det ingenting i beskrivelsene hennes som dreide seg om kroppens former for lukt, fukt og skam, noe som man kan anta er en stor del av arbeidet som følge av dobbel inkontinens. Hun snakket om hans problemer med ‘maven’, ‘skifte sengetøy hele tiden’ og hvordan hun disiplinerte seg for å takle sinnet som den ydmykende situasjon skapte i faren.

Lesningen av Norbert Elias satte meg i stand til å løfte fram dette datamaterialet på en måte som synliggjorde kompleksitetene i det kroppsnære omsorgsarbeidet.

Jeg tok med meg datamaterialet da jeg dro til City University of New York for å være ‘visiting scholar’ i 1988-89. Mens jeg arbeidet med materialet ble jeg mer og mer oppmerksom på tausheten som kom til syne i informantenes beskrivelser av det kroppsnære omsorgsarbeidet.I en diskusjon med Professor Frances Fox Piven fortalte jeg om dette, og hun oppfordret meg til å relatere stillheten til framveksten av moderne individualiseringsformer.

Gjennom å forankre forståelsen av tausheten om kroppens skam i en politisk, sosial og historisk forståelse av europeisk individualisme, kunne kroppens usynlighet knyttes til konstruksjoner av modernitet, individualitet og til sosiale stratifikasjoner, og deretter veves inn tid og rom og til konkrete sosiale kontekster.

Arbeid og skam

Lesningen av Norbert Elias satte meg i stand til å løfte fram dette datamaterialet på en måte som synliggjorde kompleksitetene i det kroppsnære omsorgsarbeidet. Ved å bruke sivilisasjonsprosessen som bakteppe ble det mulig å forstå hvordan sosiale dynamikker mellom kjønn og klasse motvirker en synliggjøring og oppgradering av dette arbeidet.

De sosialt og kulturelt skapte vekselvirkningene mellom den private kroppen i intimsfæren og den performative kroppen i offentligheten har som konkrete effekter at individer selv skammer seg over kroppens funksjoner, og dermed heller ikke snakker om andres organiske funksjoner. Skammen som omgir arbeid som kan initiere berøringer og inn-sansninger av kroppens lyder, lukt og fukt er fortsatt en type skam som rammer kvinnedominert arbeid, både når det utføres i private hjem eller på offentlige institusjoner. Det er ikke tilfeldig at omsorgsarbeid på folkemunne kalles for ‘trøste- og bære’ yrker.

I de senere år har jeg jobbet med prosjekter om migrasjon, kjønn og omsorg. I dag rekrutteres mange innvandrere til det kroppsnære pleiearbeidet i eldreomsorgen. På sykehjemmene er det tendenser til økt etnisk segregering og arbeidet er fortsatt kvinnedominert. Arbeidet er ufaglært og eldresektoren er blitt mindre attraktiv for majoritetsbefolkningen. Innvandrere i omsorgstjenestene er å finne i de laveste delene av velferdsstatens hierarkier.

Om jeg skulle ha gjort nye analyser av samspillet mellom kjønn, kropp og klasse i dag, ville jeg fortsatt ha hatt stor glede og nytte av Norbert Elias og kroppens sosiologi. Med hans perspektiver kan man forske fram prosesser som viser at det ikke tilfeldig at det kroppsnære omsorgsarbeidet er blitt en sosial og etnisk markør i ulikhetsskapende prosesser mellom minoritets- og majoritetsbefolkningen.