Epokegjørende kunnskap

Så vidt jeg vet har ingen forsøkt seg på å lage noe som likner på «Human Behavior». Det måtte da eventuelt være Wikipedia, skriver Nils Petter Gleditsch i sosiologisk bokessay-serien.

En bok som har hatt spesiell betydning for meg? Et vanskelig oppdrag! I de formative unge år hvor man forsøker å skape seg en identitet, faglig og samfunnsmessig, er det mange bøker og artikler som påvirker en, snart i den ene retning og snart i den andre.

Jeg kunne ha nevnt Johan Galtungs Forsvar uten militærvesen (1959) som bidro til at jeg ble pasifist så vel som at jeg ble fredsforsker. Eller Erich Fromms The Sane Society (1955) som nesten gjorde meg til utopisk sosialist. Hannah Arendts Eichmann in Jerusalem (1963) som fortalte meg at grusomheter kunne bli utført av byråkrater.

Min første lærebok i sosiologi, Erik Allardt og Yrjö Littunens Sociologi (1962) som med et eksempel fra Paul Lazarsfeld introduserte fem ‘självklara sanningar’ på første side, for deretter å slå fast at alle påstandene var empirisk feilaktige. Eller selvsagt Aschehougs konversasjonsleksikon som jeg vokste opp med eller Store norske leksikon som mine barn vokste opp med. For den saks skyld kunne jeg ha kapitulert og si (som sant er) at jeg leser langsomt og ikke er særlig tålmodig, slik at jeg ble betydelig mer influert av artikler enn av bøker.

Jeg velger meg likevel Human Behavior: An Inventory of Scientific Findings av Bernard Berelson & Gary A Steiner (Harcourt, Brace & World, 1964). Denne boka forsøker å oppsummere alt som for femti år siden kunne ansees som noenlunde sikker kunnskap i det de regner som atferdsvitenskap, med et hovedfokus innenfor psykologi og sosiologi. Denne lærdommen lister de opp i form av 1045 funn, gruppert i 14 kapitler.

Dette er altså ikke en bok man leser fra perm til perm, men heller slår opp i og bruker som hjelpemiddel innenfor de områder man er spesielt interessert i. Likheten med et leksikon kan bidra til å forklare hvorfor jeg falt for denne boka.

En annen forklaring er at jeg fikk boka i gave av min mentor, Johan Galtung, da jeg begynte som forskningsassistent på Institutt for fredsforskning (PRIO) i 1964; samme år som boka ble utgitt. Omtrent samtidig skrev Galtung en lyrisk anmeldelse i Dagbladet, der han blant annet karakteriserte den som et eksempel på «en bok som avslutter en epoke og innleder en ny». [1]

Dette er altså ikke en bok man leser fra perm til perm, men heller slår opp i og bruker som hjelpemiddel innenfor de områder man er spesielt interessert i

Det er ikke spesielt overraskende at boka fikk mange og ofte positive anmeldelser og at den er sitert hundrevis av ganger siden utgivelsen.[2] Bernard Berelson var en kjent skikkelse i amerikansk samfunnsforskning, spesielt medieforskning, og ledet det innflytelsesrike Population Council. Gary Steiner var professor i sosiologi ved University of Chicago, men hadde også arbeidet innenfor markedsføring.

Å oppsummere en slik bok er nær sagt en umulighet. Boka inneholder interessante kapitler om sosial lagdeling, om familie og om institusjoner. Men slik jeg husker det nå, var det kapittel åtte om studiet av små grupper jeg studerte med størst interesse.

I fredsforskningens barndom beveget vi oss sømløst mellom ulike nivåer av sosial organisasjon, og funn om samhandlingsmønstre i små grupper ga inspirasjon til hypoteser om samhandling mellom nasjoner. Det var nok i dette kapitlet jeg første gang oppdaget Festingers studie av et boligområde for gifte studenter ved MIT.[3]

Hans påvisning av hvordan selv små fysiske avstandsforskjeller kan påvirke sosial samhandling, ble senere en viktig inspirasjonskilde til mine egne arbeider om geografisk avstand og positiv og negativ samhandling mellom land. Nabostater handler mer med hverandre, men de fleste kriger er også mellom nabostater. Likevel er det bred enighet om at handel (og andre former for positiv samhandling) virker konfliktdempende – vel å merke når en kontrollerer for naboskapet.

Å oppsummere en bok som "Human Behavior" er nær sagt en umulighet. Boka inneholder interessante kapitler om sosial lagdeling, om familie og om institusjoner. Men slik jeg husker det nå, var det kapittel åtte om studiet av små grupper jeg studerte med størst interesse

Internasjonal politikk hadde ikke noe eget kapittel i Human Behavior. Galtung pekte i sin anmeldelse på at boka avslørte det ujevne nivået mellom atferdsvitenskapene og hadde internasjonal politikk vært med, ‘ville nivået vært enda ujevnere’. Dette sier en del om hvordan fredsforskere på den tiden så på faget internasjonal politikk (og for den saks skyld det meste av statsvitenskapen), nemlig som lett tilbakestående fag som ennå ikke var nådd av atferdsrevolusjonen.

Det skulle snart endre seg, men ikke raskt nok til å unngå en langvarig og til dels bitter strid om professoratene i fredsforskning i Oslo og Uppsala, en strid som endte med en seier til hver leir. Professoratet i Uppsala gikk til Peter Wallensteen, som klart identifiserte seg som fredsforsker, mens professoratet i Oslo (etter at Galtung gikk av i 1978) ble erobret av en statsviter og senere nedlagt.[4]

Jeg husker også at jeg var fascinert av funn om søskenrekkefølge: Førstefødte er antakelig mer alvorlige og mindre opprørske enn senere fødte (s. 73) og de er mer konforme innenfor en gruppe (s. 255). Innenfor en familie stiger intelligensen utover i søskenrekkefølgen, noe som kan forklares enten av at de yngre lærer av de eldre eller ved at evnene påvirkes av at de første fødslene representerer en større fysisk belastning for barna.

Les også Richard Swedbergs bokessay om Robert Mertons «Social Theory and Social Structure»

I befolkningen som helhet har imidlertid senere fødte barn lavere intelligens siden større familier er mer vanlige i grupper med lavere IQ. I psykologi raser debatten fortsatt om hvor robuste disse forskjellene er. Jeg kan ikke huske at vi brukte disse funnene til noe innenfor fredsforskningen, og det var kanskje like greit. Langt senere brukte Frank Sulloway søskenrekkefølge i et ambisiøst forsøk på å forklare hvem som blir opprørere både i politikk og vitenskap,[5] et forsøk som i ettertid (mildt sagt) fram står som sterkt kontroversielt.[6]

Disse to tesene om søskenrekkefølge her gir imidlertid en god illustrasjon av hvordan Human Behavior kvalifiserer tilsynelatende enkle funn med at funnene er usikre (‘antakelig’), at de kan ha ulike forklaringer og at de kan framstå ulikt om en sammenlikner innenfor en familie eller i befolkningen som helhet. Slike nyanseringer løper gjennom hele boka, og de mange referansene ga leseren et godt utgangspunkt for å forfølge temaet videre.

Human Behavior er selvsagt et produkt av sin tid. Det senere bannlyste ordet ‘neger’ har 15 innførsler i indeksen. En person omtales gjerne som ‘han’ (se f.eks. B2, s. 537), uansett om kjønn er registrert. Forskningen som oppsummeres, er i overveldende grad hentet fra det amerikanske samfunn – naturligvis delvis fordi atferdsforskningen sto sterkere i USA, men også fordi det utelukkende er engelskspråklig litteratur som er brukt.

Så vidt jeg vet har ingen forsøkt seg på å lage noe som likner på "Human Behavior". Det måtte da eventuelt være Wikipedia

Boka gir likevel et godt bilde av kunnskapsstatus for femti år siden. Med den rivende utviklingen innenfor samfunnsvitenskapen siden 1964 har den mer beskjeden verdi i dag som et utgangspunkt for å gå i dybden på mer spesialiserte fagfelt. Likevel kan det vel være en og annen aspirerende sosiolog som kan ha nytte av å lese (C4, s. 617) at ‘Within a society, social change is unlikely to be based on the lowest social stratum.’, basert på funn fra Lipset & Linz.[7]

Noen vil selvsagt mene at hele prosjektet var og er meningsløst fordi vitenskapelig kunnskap ikke kan oppsummeres på denne måten.[8] Da jeg i sin tid forlot sosiologen, var det ikke minst fordi altfor mange mente slike ting om alt jeg oppfattet som den mest interessante forskningen.

Faget ble særlig hardt rammet av noen av de negative sidene ved studentopprøret. Det som startet som et rimelig opprør mot tradisjonelle autoriteter, endte for mange med underkastelse under nye. Troen på systematisk forskning ble ofte erstattet med ren aktivisme.[9]

I sin anmeldelse av Human Behavior i Dagbladet i 1964 konkluderte Johan Galtung optimistisk med at ‘neste utgave av boka utvilsomt vil bli enda bedre’. Slik skulle det ikke gå. Gary Steiner som var blitt full professor i sosiologi ved University of Chicago i meget ung alder, døde bare 35 år gammel, to år etter utgivelsen av Human Behavior.[10]

Behovet for oppsummeringer av eksisterende forskning er imidlertid ikke forsvunnet, og letingen etter robuste funn er heller ikke oppgitt. Metaanalyse er blitt en liten industri; innenfor helseforskning finnes det nå mer enn 7500 Cochrane Systematic Reviews.[11] Annual Review of Sociology, Annual Review of Psychology og Annual Review of Political Science er blant de mest siterte tidsskriftene på sine respektive fagområder.

Men så vidt jeg vet har ingen forsøkt seg på å lage noe som likner på Human Behavior. Det måtte da eventuelt være Wikipedia.

Sosiologisk bokessay-serien

Hvilke bøker har formet norske sosiologer? Sosiologisk bokessay er en serie tekster om sosiologiske bøker som har hatt stor betydning for tekstforfatterens sosiologiske tenkemåte. Serien vil løfte frem bøker som har formet profilerte, norske sosiologer – til glede og inspirasjon for andre, og som utgangspunkt for en drøfting av hva som egentlig er kriteriene for en god sosiologisk bok.

Nils Petter Gleditscher er mag.art. i sosiologi (Universitetet i Oslo, 1968) og var en av initiativtakerne til Aksjon mot doktorgraden (1970), tilknyttet PRIO siden 1964, professor II i statsvitenskap ved NTNU 1993–2013. Gleditsch ble tildelt Norsk sosiologforenings hederspris for 2018

Les de øvrige bidragene i serien.

Noter

[1] Johan Galtung: Mennesket i menneskets bilde. Dagbladet, 28. mai 1964. Galtung skulle bare få år senere komme til argumentere mot troen på ‘invarianser’ i menneskelig atferd.

[2] Nærmere bestemt 790 ganger på Cited Author-filen til Web of Science, 15. februar 2018, inkludert flere siteringer fra 2017.

[3] Leon Festinger, Stanley Schachter & Kurt Back (1950) Social Pressures in Informal Groups. New York: Harper & Row, utgitt på nytt av Stanford University Press, 1963.

[4] Nils Petter Gleditsch (2004) Peace research and international relations in Scandinavia: From enduring rivalry to stable peace? i Stefano Guzzini & Dietrich Jung (red) Copenhagen Peace Research: Conceptual Innovation and Contemporary Security Analysis. Essays in Honour of Håkan Wiberg. London: Routledge, 15–26 og Eva Fetscher (2013) The peace prophet and the iconoclast: The Chair in Conflict and Peace Research at the University of Oslo, 1963–1985. PhD-avhandling i historie, Universitetet i Oslo.

[5] Frank Sulloway (1996) Born to Rebel: Birth Order, Family Dynamics, and Creative Lives. New York. Vintage.

[6] Wikipedia-artikkelen‘birth order’ (lastet ned 15. februar 2018) gir en fyldig oversikt over debatten. For norsk forskning på dette feltet se Tor Egil Førland, Trine Rogg Korsvik & Knut-Andreas Christophersen(2012) Birth order irrelevant, parental worldview decisive. Political Psychology 33(6): 825–838.

[7] Seymour Martin Lipset & Juan J Linz (1956) The social basis of political diversity. Stanford, CA: Center for Advanced Study in the Social Sciences. Dette ofte siterte manuskriptet er, så vidt jeg kan se, aldri blitt publisert. Deler av det er brukt i Lipset (1960) Political Man. New York: Doubleday, hvor det annonseres en revidert utgave (s. 11).

[8] Et eksempel er en angivelig bokanmeldelse fra 2048 skrevet av Barbara Celarent, publisert i 2010 i American Journal of Sociology (115:4): 1345–1350. Artikkelen preges av en allmenn skepsis mot kvantitative metoder og tar ikke Berelson & Steiners prosjekt alvorlig på sine egne premisser. Celarent er antakelig et psevdonym for tidsskriftets redaktør, Andrew Abbott.

[9] Jf. Nils Petter Gleditsch (2018) Confessions of a defector from sociology. PRIO Blog, 9. februar.

[10] Bernard Berelson (1966) Gary Steiner, 1931–1966, Public Opinion Quarterly 30(1): 159–160.

[11] http://www.cochrane.org/about-us.