«Arbeiderkollektivet» står seg

Arbeiderkollektivene i norske bedrifter utsettes for nye utfordringer fra «det teknisk/økonomiske system». Men studien som Sverre Lysgaard og hans medarbeidere foretok, står sin prøve.

Portrett av Knut Lundby og omslaget til Sverre Lysgaards Arbeiderkollektivet

Knut Lundby velger Sverre Lysgaards «Arbeiderkollektivet» (Foto: Shane David Colvin/Universitetsforlaget).

Da Eilert Sundts hus, kjent som «SV-bygget», ble tatt i bruk på Blindern i 1968, var Sverre Lysgaard (1923–1994) bestyrer på det som den gang het Instituttet for sosiologi (i entall og bestemt form!). Jeg var fersk student i dette nye templet for samfunnsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Bygget var planlagt før 1968-opprøret tok tak i de hierarkiske akademiske strukturene. Professorene skulle ha rom over to akser, med to store vinduer. Dosentene fikk halvannen akse og amanuensene én akse. Systemet måtte bryte sammen, med opprykk og nytilsettinger. Om ikke før, så da alle dosentene ble professorer.

I nybygget hadde bestyrer Lysgaard stort kontor med forværelse, der kontordamen (!) var ment å besvare henvendelser gjennom en slik rund, liten luke som man tidligere hadde på jernbanestasjoner. Professor Lysgaards fulgte opp 1968-omveltningene ved å sette en trefiberplate foran «tal her»-luka. Om han da hadde innsikt fra sin studie av «arbeiderkollektivet» i tankene skulle vært interessant å vite. I den radikale studentorganiseringen møtte bestyrer Lysgaard et «motforholdssystem» som liknet det han hadde avdekket i sin studie av arbeidernes måte å organisere seg mot bedriftsledelsen.

I den radikale studentorganiseringen møtte bestyrer Lysgaard et «motforholdssystem» som liknet det han hadde avdekket i sin studie av arbeidernes måte å organisere seg mot bedriftsledelsen

Nær sosiologiens kilder i Norge

Lysgaards undersøkelse av arbeiderkollektivet i cellulosebedriften M. Peterson & Søn i Moss ble foretatt på 1950-tallet. Vi er nær kilder til utviklingen av norsk sosiologi etter krigen. Studien i Moss ble gjort mens Lysgaard var tilknyttet det den gang nye Institutt for samfunnsforskning. Ved siden av ISFs direktør Erik Rinde, er «dosent» Vilhelm Aubert og «magister» Johan Galtung blant dem forskningsstipendiaten takker for kommentarer og kritikk. Sosiologene «stipendiat» Harriet Holter, «magister» Dagfinn Sivertsen og «magister» Dagfinn Ås krediteres som medarbeidere i prosjektet.

Boka Arbeiderkollektivet kom ut i 1961. Jeg leste den uforandrede utgaven fra 1967, publisert året før studentopprøret brøt løs i Paris, i Berkeley ­– og etter hvert i Oslo. Det sentrale funn i boka, slik jeg ser det, er den kollektivdannelsen arbeiderne foretok som forskansning overfor bedriften som system. Jeg ser likhetstrekk med de kollektivdannelser radikale studenter foretok mot universitetet som system i årene etter 1968. Lysgaard ble i ytterligere grad systembærer da han virket som dekan ved SV-fakultetet i perioden 1969–1971, mens studentopprøret var på sitt mest intense i Oslo.

Det sentrale funn i boka, slik jeg ser det, er den kollektivdannelsen arbeiderne foretok som forskansning overfor bedriften som system

Motforholdssystemet i bedriften

Boka tar utgangspunkt i undersøkelsen som ble gjort i bedriften i Moss. Men Lysgaard framholder i forordet at teorien om arbeiderkollektivet «er helt generell» og vil være gyldig for andre, tilsvarende bedrifter. Gyldigheten antas å strekke lenger: Det er de underordnedes kollektiv som avdekkes. Det «kan etterspores i vekslende grad også blant underordnet kontorpersonale, sykehuspersonale, sjøfolk, menige militære, studenter og skoleelever» (s.4). De ulike institusjonene det her er snakk om, forstås hver for seg som et «system». De underordnedes kollektiv er et «motforholdssystem».

Forskerne kom til bedriften i Moss med ganske åpent sinn. De ble slått av arbeidernes følelse av samhørighet. «Vi» mot «de andre». Observasjoner og intervjuer satte dem på sporet av kollektivet. Den formelle fagforeningen og det uformelle arbeiderkollektivet er ikke sammenfallende. Det er likeså en forskjell mellom å være ansatt og underordnet. Som ansatte er de medlemmer av systemet. Gjennom de underordnedes kollektiv er de samtidig beskyttet mot det teknisk/økonomiske systemet som bedriften inngår i.

Forskerne kom til bedriften i Moss med ganske åpent sinn. De ble slått av arbeidernes følelse av samhørighet. «Vi» mot «de andre»

Arbeiderkollektivet er uformelt, spontanorganisert, og mobiliseres blant arbeiderne i bedriften. «Kollektivets styrke ligger i dets normer, i den rotfestede og fellende betydning av karakteristikken en dårlig arbeidskamerat» (s.67). I sin håndheving av dette, satt på spissen i en streik, er arbeiderkollektivet ubønnhørlig. Det ligger styrke i å tilhøre motforholdssystemet. I kritiske perioder for bedriften kan arbeiderkollektivet mobilisere oppslutning om det systemet som bedriften inngår i. Men når arbeiderne opplever presset fra det teknisk/økonomiske systemet som illegitimt, kan de aktivere de kollektive forskansningsprosessene.

Kollektiver på andre områder

Selv om Lysgaard varsler at tilsvarende kollektiver nok finnes på andre samfunnsområder, begrenser han etter nærmere ettertanke gyldighetsområdet for egne funn til kollektivsystemet blant underordnede ansatte. De arbeidsorganisasjoner det er snakk om, forstås imidlertid vidt. «En læreanstalt er like meget en arbeidsorganisasjon som industribedriften er det», skriver han (s.124). Slik kan Lysgaard se for seg et «elevkollektiv», og trolig også et studentkollektiv – slik han selv fikk møte det som universitetsleder.

Troskollektivet

Jeg lot meg inspirere av Arbeiderkollektivet da jeg skrev min doktoravhandling i religionssosiologi. Det er en studie av Tøyen småkirkemenighet i Oslo fra 1907 til 1984. Tøyenkirken lå over gata for «gråbeingårdene» som Oskar Braaten skrev om. Jeg studerte spenningene mellom arbeiderbefolkningen på stedet og de bedrestilte som trakk til Tøyenkirken fra andre kanter av byen. Disse, som kom til å dominere menighetslivet, karakteriserte jeg som «troskollektivet». Jeg strakk det gyldighetsområdet som Lysgaard hadde trukket opp. Jeg så troskollektivet som et motforholdssystem til den brede folkekirkeligheten som den lokale arbeiderbefolkningen da representerte. Det var de «omvendte» i troskollektivet mot de «uomvendte», døpte beboerne.

Jeg gjorde da nytte av den sosiale dynamikken som Lysgaard beskrev. I arbeiderkollektivet skiller han mellom tre prosesser: problemtolkning, og de sosiale bånd som veves gjennom interaksjon og identifisering. Samhandlingen og samfølelsen i kollektivet gjør det mulig å tolke utfordringene eller problemene i omgivelsene. Lysgaard oppfatter problemtolknings-, interaksjons- og identifiseringsprosessene som grunnprosesser i kollektivsystemets utvikling.

Troskollektivet har helt andre problembetingelser og står i en helt annen problemsituasjon enn arbeiderkollektivet. Men de generelle kollektivkjennetegn er de samme, hevder jeg i min avhandling: Også troskollektivet er et motforholdssystem, både et forsvarsverk og en handlingsplattform, mot de omgivelsene det samtidig er en del av.

Lysgaards avdekking av de tre grunnprosessene i kollektivets utvikling gir dyp og generell sosiologisk innsikt

Innsikt om sosial dynamikk

Lysgaards avdekking av de tre grunnprosessene i kollektivets utvikling gir dyp og generell sosiologisk innsikt. Arbeiderkollektivet gir mange nyanser om dynamikken i det sosiale motforholdssystemet. Det kan oppsummeres slik: Problemtolkingen, interaksjonen og identifikasjonsprosessen står i sirkelvirkningsforhold og understøtter hverandre. Samfølelsen og problemfellesskapet gir interaksjonen mening.

Problemtolkingen skjer i samhandlingen. Gjennom disse prosessene dannes og vedlikeholdes kollektivet. Det avleires en kollektivideologi som kollektivmedlemmene må rette seg etter. I neste omgang virker denne ideologien tilbake på de tre prosessene og kontrollerer dem. For arbeiderkollektivet foregår dette innenfor rammen av «det teknisk/økonomiske system», – for troskollektivet i den kontekst som statskirken ga.

En klassiker

Framstillingen i Arbeiderkollektivet er preget av datidens system- og rollebegreper. Boka har en annen tidskoloritt enn dagens sosiologiske arbeider og kan virke gammelmodig og uryddig strukturert. Men den er med blant de 25 viktigste verkene i norsk sosiologis kanon. Den er en klassiker som fortsatt leses. Som Olav Korsnes skrev i sosiologen.no i 2015: Arbeiderkollektivet er «eit glimrande døme på korleis teoretisk og empirisk sosiologisk handverk kan utøvast og sameinast, at den er god å ty til når ein vil få studentar til å forstå kva ‘sociological imagination’ dreier seg om, ikkje berre i teorien, men i praksis.» Han legger til: «Hadde boka blitt skrive på engelsk hadde ho kanskje kunne blitt ein internasjonal standardreferanse.»

Petersons cellulosefabrikk gikk konkurs i 2012 og «mosselukta» opphørte. Arbeiderkollektivene i norske bedrifter utsettes for nye utfordringer fra «det teknisk/økonomiske system». Men studien som Sverre Lysgaard og hans medarbeidere foretok, står sin prøve.

Knut Lundby (født 1948) er professor emeritus i medievitenskap ved Universitet i Oslo. Fra 1980 var han NAVF-stipendiat ved Instituttet for sosiologi ved UiO. I 1986 ble han dr.philos. på en avhandling i religionssosiologi om «Troskollektivet. En studie i folkekirkens oppløsning i Norge». Fra 1987 var han førsteamanuensis ved Institutt for presseforskning, som samme år ble faset inn i det nyopprettede Institutt for medier og kommunikasjon (IMK) ved UiO. Han ble professor i medievitenskap i 1998. Samme år gikk han inn som leder av det tverrfaglige forskningssenteret InterMedia ved UiO, som studerte digitalisering av læring og kommunikasjon. Fra 2006 var han tilbake ved IMK, der han arbeidet med ulike mediesosiologiske prosjekter. Han gikk av høsten 2018.