Naturen er ikke hva den engang var

De siste hundre årene har synet på natur og miljø endret seg radikalt. Før ble naturen ble sett på som robust og uforanderlig, nå forutsetter vi at den kan styres slik vi vil.

Gisle Andersen har vært stipendiat ved Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen.

Han levert i november avhandlingen til vurdering: «Parlamentets natur. Produksjonen av en legitim miljø- og petroleumspolitikk (1945-2013)»

Gisle_Andersen_Protrett

STAFETT: Sosiologer om samtiden del X

Hva kjennetegner vår samtid?

Sosiologen.no har i 2015 utfordret norske sosiologer til å svare på dette spørsmålet, i form av en stafettrunde . 10 sosiologer som fordyper seg i ulike fagfelt og virker på ulike kanter av landet, har stilt sine diagnoser på samtiden.

Gisle Andersens bidrag er det tiende og siste bidraget i stafetten. Andersen overtok stafettpinnen fra Magne Flemmen.

TEKST: Gisle Andersen
ILLUSTRASJON: Lisbeth Moen

Når dette skrives i starten av desember 2015 er FNs tjueførste klimatoppmøte i Paris i ferd med å avsluttes. Målet er å få på plass en avtale for å hindre en mulig irreversibel endring av klimaet.

En helhetlig sosiologisk samtidsdiagnose i 2015 må også inneholde en karakteristikk av relasjonen samfunnet har til natur. Den mest opplagte grunnen er at klimaendringene potensielt radikalt kan endre betingelsene for de fleste samfunn på kloden. En annen viktig dimensjon som sosiologiske perspektiver kan bidra til å belyse er særtrekk ved samtidens naturforståelse.

La meg illustrere med funnene fra min egen, nylig avleverte doktorgrad.

De siste årene har jeg tilbragt ganske mye tid med en utall hyllemeter stortingsforhandlinger. I referatene er står alt som er sagt fra Stortingets talerstol fra 1814 og frem til i dag. Stortinget er jo ikke samfunnet, men et viktig sted hvor det tas beslutninger med potensielt store samfunnsmessige konsekvenser. Hvorfor en beslutning er den riktige blir dessuten diskutert, kritisert og forsøkt begrunnet. Referatene gir derfor et unikt innblikk i hvordan de folkevalgte på et tidspunkt har vurdert relevansen og verdien til størrelser som ”natur” og ”forurensing”. Den historiske utviklingen i stortingsdebattene er nyttig for å forstå karakteristiske trekk ved samtidens forsøk på å løse problemene.

TIL MENNESKENES FORLYSTELSE: Vi mennesker former, bruker, forsyner oss av og ødelegger naturen etter egen fornøyelse. Men slik har ikke forståelsen og bruken av naturen alltid vært, skriver Gisle Andersen.

En helhetlig sosiologisk samtidsdiagnose i 2015 må også inneholde en karakteristikk av relasjonen samfunnet har til natur.

Frem til rundt 1900 blir naturen omtalt som en robust og uforanderlig størrelse som satte absolutte rammer for kollektiv handling. Når det diskuteres hvor man skal anlegge en ny havn eller bygge en jernbanestrekning begrunnes det gjerne med at naturen har lagt til rette for det. Utover 1900-tallet endrer dette seg, naturen blir i stadig mindre grad betraktet som en absolutt grense for hva som er rasjonelt å gjøre. Teknologi og vitenskapelig innsikt kan brukes for å ”hjelpe naturen på vei» – slik kan man få større avlinger, et mer effektivt fiske, osv.

Parallelt med økt evne til å modifisere natur skjer det store endringer i hvorfor den blir vurdert som verdifull. Begrepet «naturverdier» ble frem til andre verdenskrig brukt om den materielle og økonomiske verdien til natur, eksempelvis fra skogbruk eller fiske. I årene rett etter andre verdenskrig skjer det to viktige endringer.

For det første blir det problematisert at samfunnet har ressurser til å radikalt modifisere naturen på uheldige måter. Naturen blir ikke lengre forstått som robust, men en potensielt sårbar og skjør størrelse.

For det andre blir forståelsen av naturens verdi mangfoldiggjort. Naturverdier viser ikke lengre bare til naturens økonomiske verdi. Begrepet brukes nå om alle de verdiene som nettopp ikke er økonomiske. Naturen er verdifull fordi den er vakker, viktig for helse, trivsel og friluftsliv, gir oss mat og så videre.

Frem til rundt 1900 blir naturen omtalt som en robust og uforanderlig størrelse som satte absolutte rammer for kollektiv handling.

Men hvor mye forurensning skulle man akseptere? Et ønske om å hindre all forurensning eller å sikre at naturen er ”ren” har i liten grad vunnet frem i Stortinget. På den andre siden har det vært ønskelig å hindre ”for mye” forurensning – og det vanskelig spørsmålet har likevel gjenstått: Hva er det optimale forurensingsnivået?

Fra 1970-tallet og frem til i dag har det skjedd viktige endringer i synet på hvorfor det er viktig å redusere utslipp. Et hovedtrekk er en dreining bort fra naturvern til miljøvern som starter tidlig på 1970-tallet. Det markerer en økt oppmerksomhet mot at endring og modifikasjon av natur også påvirker menneskenes miljø. Heller å handle om å verne naturen, har debattene siden den gang i økende grad handlet om å verne menneskers eget livsmiljø og oss selv.

Det viktige er således ikke ren eller ubesudlet natur, men en natur som er «ren nok» til å sikre oss god helse og nok mat. Dette har ført til at det blir stadig tydeligere at naturen ikke skal beskyttes fordi den har en egenverdi, det er funksjonen den har for mennesker som er verdifull og som må bevares. Denne utviklingen har også vært viktig fordi det har åpnet for å spesifisere hva slags skade på natur som absolutt er uakseptabelt. Et sentralt premiss i samtidens miljødebatter er at skade på mange naturverdier og enkeltarter kan tillates, men bare så lenge økosystemets funksjoner for mennesket ikke blir skadet. Dersom det er fare for skade økosystemene på denne måten, må også økonomiske hensyn vike. Dette kan forstås som en minimumversjon av prinsippet om ”bærekraft”. Det er orientert mot økologiske systemers funksjon, men er samtidig sterkt menneskesentrert.

Det blir stadig tydeligere at naturen ikke skal beskyttes fordi den har en egenverdi, det er funksjonen den har for mennesker som er verdifull og som må bevares.

Et annet viktig trekk er at det blir forutsatt at vi kan måle og kontrollere menneskelig påvirkning på økosystemer. Eksempelvis har vi siden 1992 hatt en bestemmelse i Grunnloven om ”rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen.” Kravet materialiserer seg typisk i konsekvensanalyser som estimere økosystem-effektene av en planlagt utbygging, enten det nå handler om økt oljeutvinning, gruvedrift eller mer lakseoppdrett. Det forutsettes at vi kan styre og utnytte naturen slik vi vil og at belastningen på økosystemer kan ”optimaliseres”.

Dagens politiske debatter om å hindre uakseptabel forurensning bygger således på en relasjon til natur som er kontrær til den som preget debattene for rundt 100 år siden. Heller enn å anta at naturen er robust og setter rammer for samfunnsutviklingen, er premisset for debattene at vi er i ferd med å omforme naturen. Det blir dermed et politisk spørsmål hva som er en ønskelig natur. Eksempelvis om vi skal ha 1,5 eller 3 grader varmere klima om 100 år?

”Natur” har lenge vært ansett for å være det som i sin natur (!) ikke er skapt av mennesker. Denne forståelsen er i ferd med å miste sin mening siden det etter hvert er påtrengende tydelig at vi er i ferd med å omforme vårt eget naturmiljø.

Naturen er ikke hva den engang var.

Har du ikke fått med de tidligere bidragene i Sosiologens samtidsdiagnoseserie? Sjekk de ut her!