I målmaniens tid

Vi lever i en tid med evig jakt etter noe der fremme. Etter dagdrømmer som aldri vil gå i oppfyllelse.

Helene Aarseth er forskningsleder ved Seksjon for ungdomsforskning på NOVA. Hun har tidligere vært tilknyttet Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, vært post doc ved UiO og rådgiver i Barne – og likestillingsdepartementet.

Aarseths forskningsinteresser ligger i familie, kjønn og klasse. Hun har blant annet forsket på likestilte familier og endringer  i fedrerollen.

Helene-Aarseth - foto HioA

(foto: HiOA)

STAFETT: Sosiologer om samtiden del VI

Hva kjennetegner vår samtid?Inspirert av Samtiden og Morgenbladets tematisering av samtidsdiagnoser, vil sosiologen.no i 2015 utfordre norske sosiologer til å svare på dette spørsmålet .

Utfordringen vil ta form av en stafettrunde, med månedlige bidrag.

Sjette stafettdeltaker er Helene Aarseth, som mottok stafettpinnen etter May-Len Skilbrei.

TEKST: Helene Aarseth
ILLUSTRASJON: Lisbeth Moen

Instrumentell fornuft er en viktig ingrediens i vestlig modernitet. Det er noe enhver sosiolog vet. Men det siste tiåret har den instrumentelle fornuften antatt en nærmest manisk karakter. I forskningsindustrien, utdanningsmarkedet og helseforetakene brer den seg med en selvforklarende og selvforsterkende kraft i form av målstyring, rangering og evidensbasering.

Det er ikke bare på jobben vi måler og rangerer. En tur i skogen handler i dag om kalorier, puls og hjerteslag. Som Odd Børretzen sier i sangen om femmila: ‘ingen blir forlovet under slike forhold’.

Det er ikke bare på jobben vi måler og rangerer. En tur i skogen handler i dag om kalorier, puls og hjerteslag.

Om målemanien næres av angsten for ikke å henge med i den akselererende globale konkurransen eller rett og slett representerer behov for kontroll i en omskiftelig og uoverskuelig verden er ikke lett å si. Mest sannsynlig er det en kombinasjon. Min hypotese er i alle fall at det dreier seg om en form for angsthåndtering. Som Mark Carrigan sier på bloggen sin om livet i dagens akademia: «Anxieties thrive, demands intensify, and metrics hold the tangled web together».

Veien fra tellekantenes hegemoni til affektenes magi er kort. Jo mer entydig man kan sortere og rangere tapere og vinnere, jo sterkere blir angsten for å havne blant de første. Da trigges kanskje fantasiene om å være fremragende, evident og eksellent, nøkkelbegreper i dagens magiske vokabular. I møte med denne magien nytter det lite å sette seg til motverge. Å fremholde at det finnes kvaliteter som ikke kan måles blir et dårlig skjult forsøk på tilsløring av de faktiske, målbare, forhold. “If you can’t count it, it doesn’t count. If you can count it, it isn’t it” – het det før. Nå er det kun første ledd som gjelder.

Det er slett ikke målstyringens jernbur vi lever i, men en tid der personlig meningssøken intensiveres, komprimeres og outsources.

Men dette er ikke hele bildet. Vi lever jo også i en tid der selvet og dets drømmer står i sentrum, der barn sosialiseres til å finne seg selv mer enn å finne sin plass. Disse barna frykter depersonliggjøring mer enn noe annet, og de vil ha jobber med mening og selvutfoldelse. Men heldigvis, sier noen, blir de nødt til å innordne seg i konkurransen og målstyringen. Og det blir de. Der muligheten for mening er høy, blir nemlig konkurransen sterk og måleregimet særlig gjennomtrengende.

Hva skjer da med lengselen etter personlig mening og sammenheng? Svaret jeg fant i en studie av finanseliten er at den intensiveres. Derfor er det slett ikke målstyringens jernbur vi lever i, men en tid der personlig meningssøken intensiveres, komprimeres og outsources. Et særlig tydelig bilde på dette er mindfulness-bølgen. Å være til stede i det vi gjør er ikke noe vi søker i det vi gjør, men er stykket ut og avgrenset til en tolv minutters yogaøvelse, eller annen målrettet tilstedeværelse. Alt for å styrke vår evne til coping og resilience, merkverdig nok også del av dagens magiske vokabular. Effekten er dessuten evidensbasert.

 

DENNE DRØMMEAKTIGE VERDEN: Det som driver oss, er ikke følelsen av at det vi gjør har et mål og en mening i seg selv. I stedet projiseres vår lengsel etter mening over i denne andre drømmeaktige verden i god avstand til hverdagsliv og arbeidsliv", skriver Helene Aarseth.

Det jeg foreslår, er altså ikke at det har skjedd en enveis forskyvning i modernitetens spenning mellom instrumentell og romantisk fornuft, men at vi lever i en tid med et særlig dypt og i visse henseende særlig potent motsigelsesforhold mellom disse. Jo mer vi presser oss til å imøtekomme utvendige målbare krav på kortest mulig tid, jo mer vi konkurrerer og effektiviserer, jo mer ser vi frem til å pusse opp kjøkkenet, til sommeren på hytta eller den store Asia-reisen. Det som driver oss, er ikke følelsen av at det vi gjør har et mål og en mening i seg selv. I stedet projiseres vår lengsel etter mening over i denne andre drømmeaktige verden i god avstand til hverdagsliv og arbeidsliv.

Men drømmene vil aldri gå i oppfyllelse, de må hele tiden rettes mot nye mål om noe vidunderlig der fremme. Det er dette Colin Campbell har beskrevet som kapitalismens romantiske ånd: Den evige jakten på, og dagdrømmer om, nye og i prinsippet realiserbare drømmer.

Dette er muligens målemaniens columbiegg: muligheten for mening i hverdagslivet forringes, jakten på uttelling intensiveres. En dag får vi kanskje råd til å reise på en måneds yoga retreat i India.

Les tidligere bidrag i samtidsdiagnosestafetten her: «Forenklingens logikk som samtidsdiagnose», «Vi lever i historiens endepunkt» , «Kollektivt refleksjonsunderskudd, «Grensesosiologi«. og «Diagnose: Uvitenhet».