Gode diagnoser er basert på skitten empiri

Sørg for at norske sosiologer har vært i gjørma! Det er bedømmelsen Sosiologens samtidsdiagnoseserie fikk da Gisle Andersen fikk oppsummere bidragene.

Serien "Sosiologer om samtiden"

En stafett i ti deler, der norske sosiologer i 2015 har gitt sine diagnoser av samtiden.

Lenker til hvert enkelt bidrag finner du nederst i denne teksten.

Gisle_Andersen_Protrett

Om artikkelforfatteren:

Gisle Andersen har vært stipendiat ved Sosiologisk institutt, Universitetet i Bergen.

Han levert i november avhandlingen til vurdering: «Parlamentets natur. Produksjonen av en legitim miljø- og petroleumspolitikk (1945-2013)»

TEKST: Gisle Andersen
ILLUSTRASJON: Lisbeth Moen

I 2015 har Sosiologen.no servert en stafett med samtidsdiagnoser. Prosjektet er inspirert av Samtiden og Morgenbladets tematisering av temaet, men æren for å gjøre dette til et diskusjonstema må også tilegnes Gunnar Aakvaag. Han har rettet en skarp kritikk mot norske sosiologer: «Norske sosiologer vet svært mye om det norske samfunnet, men ikke hva slags samfunn vi lever i.»

Aakvaag ønsker seg at sosiologene i mye større grad systematiserer og integrerer foreliggende empiri i overordnete teorier og samfunnsmodeller. Ja, han har endog foreslått å innføre femårig empiriforbud fordi faget drukner i empiri og skriker etter helhetlig teori.

Jeg er enig med Aakvaag i at sosiologer må bidra til forståelsen av samtiden. Men særlig utsagnet om empiriforbud er etter min mening absurd og årets stafett i Sosiologen har dessuten vist at Aakvaag tar feil. Bidragene i årets stafett illustrerer at sosiologer vet svært mye om det norske samfunnet, og nettopp derfor kan de bidra til å forklare og forstå hva slags samfunn vi lever i. For bidragsyterne har ikke hatt empiriforbud og de fleste har griset seg til med empiri og levert essay som har vært forankret i det empiriske feltet eller fenomenet de har studert: om forenkling, frihet, kollektiv rasjonalitet, krimmigrasjon, rettsliggjøring, målemani, ekspertifisering, kunnskap for salg,  klassesamfunn og klima.

Bidragsyterne har ikke hatt empiriforbud og de fleste har griset seg til med empiri .

Jeg mener disse korte essayene er gode anslag til analyser av den samtiden vi lever i. De er gode nettopp fordi de i stor grad bygger på empirisk kunnskap om samtiden som blir forstått gjennom relevante teoretiske begreper. Bidragene kan derfor også leses som støtte til det jeg (og forhåpentligvis Aakvaag) mener må være hovedpoenget: Sosiologer bør også knytte analysene an til overordnede trekk ved samtiden og utvikle relevante teoretiske begreper om den. Jeg er altså enig med Aakvaag i at norske sosiologer bør heve blikket oftere og i større grad forsøke å gi bidrag til et bedre teoretisk fundament for gripe samtiden som helhet. Men bedre samtidsdiagnoser kan ikke være foruten bindestreks-sosiologiens dypdykk i den mangfoldige, tvetydige, inkonsistente, komplekse og vanskelig tolkbare empiriske gjørma. Et femårig empiriforbud ville ikke gitt oss en bedre forståelse av samtiden! At vi griser til forsøkene på helhetlig teoretisering om samtiden med empiri, er nettopp det som gir oss en bedre forståelse av samtiden.

Dette er ikke minst fordi enhver helhetlig samtidsdiagnose er basert på forenkling og teoretisering. Stadig nye empiriske gjørmebad minner oss på dette. Formatet med kort essay gir oss selvsagt ikke helhetlige samfunnsdiagnoser, men det illustrerer likevel hvordan forsøkene på å lage en enkelt perfekt diagnose alltid vil være mislykket i møte med en kompleks verden. Aakvaag argumenterer for eksempel i sitt bidrag til stafetten for at samtidsdiagnosen først og fremst må være at Norge anno 2015 er karakterisert av frihet. Frihetsdiagnosen griper helt klart til en viktig dimensjon ved Norge i dag, men lest i lys av de andre diagnosene evner heller ikke den å fange «alt» som trengs for å forstå samtidens Norge. Norge er også et klassesamfunn, hvor noen har mer frihet enn andre. Strømmen av mennesker som nå flykter mot Europa gjør det ubehagelig tydelig hvor privilegerte nordmenn er. Det illustrerer også at den norske friheten er avhengig av at det norske samfunnet aktivt søker å begrense hvor mange som skal nektes innpass i frihetens paradis. Så gode samfunnsdiagnoser bør kanskje ikke være strukturert av nasjonalstatens grenser og det er det er unyansert å definerte samtiden vi lever i som karakterisert av kun frihetens demokratisering slik Aakvaag gjør? Andre bidrag fra stafetten gir mulighet for andre nyanseringer.

Fortsett med å ha en fast serie med samtidsdiagnoser. Få sosiologene opp av den empiriske gjørma.

Tilsvarende fremstår også alle de andre bidragene til en samtidsdiagnose som ufullstendige heller enn helhetlige og komplette. Og som korte essays er de ikke alltid så tydelige på hvilke implikasjoner de har for en helhetlig samfunnsteori. I mine øyne betyr ikke det at de er dårlige. Alle empirisk forankrede forsøk på å forstå samtiden vil være ufullstendige, delvis feil og ikke fullt ut dekkende. Men de gir oss likevel et inntrykk av hva slags samfunn og samtid vi lever i. Dette mangfoldet er dessuten nyttig ved at det hindrer at arbeidet med helhetlig teoretisering bare blir en virkelighetsflukt til estetisk nytelse for teori-teoretikeren. Slikt arbeid kan jo være vakkert å se på, men det bidrar ikke nødvendigvis til en bedre forståelse av samtiden.

Derfor er det fristende å sende stafettpinnen videre, denne gang til en eller annen norsk sosiologi-redaksjon: Fortsett med å ha en fast serie med samtidsdiagnoser. Få sosiologene opp av den empiriske gjørma. Få dem til å heve blikket litt oftere og gi oss oppdaterte, ukomplette samtidsdiagnoser – som likevel kan gjøre oss litt bedre i stand til å forstå samtiden vi lever i. Men sørg for all del for at bidragsyterne har vært i gjørma.

Red.anm: Gisle Andersen har også vært med i samtidsdiagnosestafetten. Han skrev seriens avsluttende diagnose.

Har du ikke fått med de tidligere bidragene i Sosiologens samtidsdiagnoseserie? Sjekk de ut her!