Ekspertene kommer

Representanter fra organisasjonsliv og berørte grupper er på vei ut. Ekspertene har inntatt politikk og samfunnsstyring, skriver Cathrine Holst.

Cathrine Holst er seniorforsker ved ARENA – Senter for Europaforskning, og tilknyttet CORE – kjernemiljø for likestillingsforskning. Hun har vært redaktør i Nytt Norsk Tidsskrift siden 2009, og har tidligere vært førsteamanuensis i samfunnsvitenskapenes vitenskapsteori ved UiB, og postdoktorstipendiat i sosiologi ved UiO.

Hennes forskningsinteresser ligger blant annet i politisk teori, demokratiteori, bruk av ekspertise i EU, likestillingspolitikk og kjønnsforskning.

Cathrine Holst foto Universitetsforlaget

(Foto: Universitetsforlaget)

STAFETT: Sosiologer om samtiden del VII

Hva kjennetegner vår samtid? Inspirert av Samtiden og Morgenbladets tematisering av samtidsdiagnoser, vil sosiologen.no i 2015 utfordre norske sosiologer til å svare på dette spørsmålet .

Utfordringen vil ta form av en stafettrunde, med månedlige bidrag.

Syvende stafettdeltaker er Cathrine Holst, som mottok stafettpinnen etter Helene Aarseth.

TEKST: Cathrine Holst
ILLUSTRASJON: Lisbeth Moen

Da kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen nylig nedsatte et offentlig utvalg for å utrede lærerrollen, var alle i utvalget professorer og andre forskere. Sosiologiprofessor Anne Lise Ellingsæter har også fått i oppdrag å lede et utvalg denne sommeren. Utvalget hennes skal se på støtten til barnefamiliene, og er også et nesten rent forskerutvalg.

Dette reflekterer etter alt å dømme et generelt mønster. Foreløpige undersøkelser gjort av Silje Tellmann i forbindelse med hennes doktoravhandling og i en pågående studie av Johan Christensen og meg selv, viser en markant «ekspertifisering» (Stephen Turner) av norske offentlige utredninger, de såkalt NOU-ene. Slike utredninger var tidligere typisk partssammensatte utvalg, der staten satt seg ned med representanter fra organisasjonsliv og berørte grupper og kom frem til løsninger alle kunne leve med. NOU-ene ble til innenfor rammene av «den korporative kanal» (Stein Rokkan), og var et sentralt uttrykk for «den segmenterte stat», som det het i den første Maktutredningen. Fra 1980-tallet og fremover har fageksperter tatt stadig mer over, en stadig høyere prosentandel av utvalgsmedlemmer- og ledere kommer fra akademisk sektor. Samtidig holder forvaltningen en hånd på rattet ved at byråkrater i nøkkelstillinger deltar direkte i utvalgene, eller via utvalgssekretariatene.

Da kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen nylig nedsatte et offentlig utvalg for å utrede lærerrollen, var alle i utvalget professorer og andre forskere.

Årsakene til ekspertifisering av politikk og samfunnsstyring er trolig sammensatte. Moderne samfunn er ekstremt komplekse, og vil neppe fungere uten omfattende bruk av akademisk og annen ekspertise. Mål om å forankre politikken i kunnskap kan også knyttes til opplysningsideer med bred oppslutning. I tillegg kommer mer interessebaserte forklaringer – grupper i politikk og forvaltning, og selvsagt også ekspertene selv, kan ha egeninteresse av den økte makten ekspertifiseringen gir dem, og dessuten institusjonelle forklaringer – normer og ordninger som gir mer makt til ekspertene setter seg og spres som «slik vi gjør det», og befester seg ytterligere gjennom internasjonalisering og rettsliggjøring.

Andre spørsmål reiser seg også, for eksempel knyttet til hvem som anses for å ha relevant ekspertise, og hvordan skifter i ulike faggruppers innflytelse bidrar til å forme politikken. Sosiologer opererer typisk med litt andre virkelighetsbeskrivelser, problemforståelser og tilnærming til politiske tiltak enn økonomer, ingeniører eller jurister. Det norske styringsapparatet hjemsøkes dessuten av ulike trender – ekspertene kommer, men det gjør også lobbyistene og konsulentene. Har man ambisjoner om å diagnostisere i stort, må kryssende utviklingstrekk avveies i forhold til hverandre.

Det er symptomatisk at diskusjonene i kjølvannet av høstens første partilederdebatt mellom Erna Solberg og Jonas Gahre Støre har dreid seg om Solbergs påstander om at Støre «fusker med fakta»

Ekspertifiseringen gir seg mange uttrykk. På et generelt plan, ser vi det i et skifte – «en epistemisk vending» (Hélène Landemore) – i selve den politiske legitimeringsgrammatikken: Det er blitt stadig viktigere at politikk er «kunnskapsbasert» eller til og med «evidensbasert». Det er symptomatisk at diskusjonene i kjølvannet av høstens første partilederdebatt mellom Erna Solberg og Jonas Gahre Støre har dreid seg om Solbergs påstander om at Støre «fusker med fakta». Et annet mer håndfast uttrykk for ekspertifisering, er delegeringen av stadig mer politisk beslutningsmakt til tilsyn, direktorater, domstoler, og sentralbanker. Rentenivået i Norge bestemmes ikke av Stortinget, men av Norges Bank. Det kan være mer eller mindre gode grunner for slik delegering, men det er ikke «naturlig» at det er slik – vi skal ikke langt tilbake før renten var politisk bestemt.

Det heter gjerne også at det ikke er så «farlig» med delegering av det ene eller andre til ekspertene, så lenge politikerne bestemmer målene (for eksempel lav inflasjon og høy sysselsetting), kan vel adekvat faglig og profesjonell ekspertise finne de mest effektive midlene (for eksempel en egnet rentefastsettelse).

Igjen, det er mulig dette er helt greit, men prinsipielt sett er det i så fall mye man kunne tenkt seg filtrert ut av de ordinære politiske prosessene. Skattepolitikken er vel heller ikke et mål i seg selv, men et middel for å oppnå mål om vekst og velferd? Hva med distriktspolitikken? Likestillingspolitikken? Miljøpolitikken? Kan ikke politikerne nøye seg med å knesette noen nærmere målfortolkninger- og prioriteringer knyttet til «spredt bosetting», «kjønnslikestilling» og «bærekraft» og deretter overlate bordet til ekspertene? Og hvis ikke, hvorfor ikke – hva er egentlig galt med ekspertstyre, i det minste hvis det er parlamentarisk delegert? Hvis Stortinget på et eller annet tidspunkt har tilsluttet seg maktoverføring til det eller det ekspertorganet eller ekspertkomiteen, hva er problemet?

Kritikere vil typisk tilnærme seg dette fra to hold. Mange vil mene at demokratiske prosedyrer og normer om kollektiv selvbestemmelse og lik deltagelse har verdi i seg selv, og si at dette taler for «mer» demokrati, og mindre makt til ekspertene, enn det man tenker seg i et slikt minimalt folkestyrt «epistokrati» (David Estlund). Et styresetts legitimitet er dessuten knyttet til dets evne til å produsere gode beslutninger og god politikk, og et bredt spekter av forskning, fra kognitiv psykologi til historiefaglig forskning og kunnskaps- og profesjonssosiologi, viser at eksperter stadig tenker skjevt (er «biased») og tar feil, og til dels grandiost feil. I så fall avhenger mye av hvordan vi organiserer ekspertorganer og ekspertråd, og vår evne til å finne effektive mekanismer for å holde ekspertene til ansvar.

Les tidligere bidrag i samtidsdiagnosestafetten her: «Forenklingens logikk som samtidsdiagnose», «Vi lever i historiens endepunkt» , «Kollektivt refleksjonsunderskudd, «Grensesosiologi«, «Diagnose: Uvitenhet» og «I målmaniens tid«.