Å sette pris på kunnskap

Lenge har evnen til å tilegne seg teori vært avgjørende for hvorvidt du overlever hjerteinfarktet, eller om du får kone og barn. Nå seiler evnen til å selge et budskap opp som mer verdifullt.

Marte Mangset har en doktorgrad fra Sciences Po Paris og Universitetet i Bergen. Hun har skrevet avhandlingen «The discipline of historians: a comparative study of historians’ constructions of the discipline of history in English, French and Norwegian universities». Mangset er spesialiert innen internasjonale sammenlignende kvalitative sosiologiske studier av kunnskap, utdanning og makt. Hun jobber for tiden med en sammenlignende studie av hvilke kunnskaper og ferdigheter som legitimerer byråkratiske lederes makt i Norge, Frankrike og Storbritannia.

Marte Mangset

STAFETT: Sosiologer om samtiden del VIII

Hva kjennetegner vår samtid?

Inspirert av Samtiden og Morgenbladets tematisering av samtidsdiagnoser, vil sosiologen.no i 2015 utfordre norske sosiologer til å svare på dette spørsmålet .

Utfordringen vil ta form av en stafettrunde, med månedlige bidrag.

Åttende stafettdeltaker er Marte Mangseth, som mottok stafettpinnen etter Cathrine Holst .

TEKST: Marte Mangset
ILLUSTRASJON: Lisbeth Moen

Massifisering av høyere utdanning – altså at høyere utdanning ikke lenger er et privilegium for de få, men et krav til de mange – fenger nok ikke mange unge sosiologspirer i dag. Men studiet av utdanningens og kunnskapens plass i samfunnet gir nøkler til å forstå vår samtid i dag.

Det gjelder ikke bare det faktum at andelen av ungdomskullene som tar høyere utdanning, har gått fra rundt 15 prosent på 60-tallet til omtrent halvparten i dag. Men at hvilken type kunnskap vi som samfunn definerer som verdifull – som bestemmer hvem som får penger, makt, realisert seg selv, god helse, ektefelle og barn – har endret seg som følge av utdanningsrevolusjonen.

Massifiseringen av høyere utdanning handler selvsagt om at langt flere tar utdanning enn for et halvt århundre siden, men også om at mye opplæring som før ble definert som noe annet, nå defineres innenfor kategorien «høyere utdanning». Massifiseringen av leddet før høyere utdanning, nemlig videregående skole, er også sentral.

På begge nivåer handler endringene både om at flere må ta utdanning for å få seg jobb, og om at det de lærer i løpet av utdanningen, er mer teoretisk enn den yrkesopplæringen man hadde tidligere.

Teoretisk kunnskap har blitt så avgjørende for ens livssjanser, og praktisk kunnskap så lite verdifullt

Dette har endret måten vi ser på «vellykkethet» på. Gjennom Gudmund Hernes’ reform som ga alle «rett» til videregående utdanning, ble også alle de som ikke fullførte høyere utdanning, definert som tapere. Nærmest daglig skriver avisene om frafallet i videregående skole. Generelt har det, gjennom hele etterkrigstida, vært en ønsket politikk at man skal satse på teoretisk kunnskap. Regjeringer, på både høyre- og venstresida, har ønsket å gjøre borgerne til bærere av mer teoretisk kunnskap, og man har ønsket å bygge en velferdsstat basert på kunnskap ved hjelp av sterke profesjoner. Utdanningsreformene har hatt gode hensikter, som å gi flere muligheter til jobb og tilgang til demokratisk kunnskap og forståelse.

Resultatet har like fullt blitt at de som ikke er flinke i teoretiske fag, de som ikke er gode til å tilpasse seg skolens kultur og verdier, ender opp som tapere på mange områder av livet. Ikke bare økonomiske. Og motsatt: mange av de som klarer seg best (tjener mest, har best helse, lever lengst, får flest barn) er utdannet innen typiske kunnskapssterke profesjoner som leger, jurister, ingeniører.

Teoretisk kunnskap har blitt så avgjørende for ens livssjanser, og praktisk kunnskap så lite verdifullt.

Ta helse som eksempel. Her ser vi at mens bare fire prosent av de som har universitets- og høgskoleutdanning rapporterer dårlig eller meget dårlig helse, rapporterer fire ganger så stor andel, 16 prosent, av de med bare grunnskole, det samme (Statistisk sentralbyrås statistikkbank). Har du først fått lungekreft, så er sannsynligheten for at du dør av det høyere om du bare har grunnutdanning, enn om du har tatt høyere utdanning (Jon Ivar Elstad m. fl. 2011). Og mens norske menn med grunnskoleutdanning har en gjennomsnittlig forventet levealder på 77,4 år, forventes menn med høyere utdanning å leve til de er 83,6 år (Folkehelseinstituttet 2012).

Plutselig regnes de som er ansatt i Ernst&Young for kremen av vår generasjon

Men endringene i verdsettelsen av kunnskap gjelder ikke bare det teoretiske herredømmet. Samtidig har jeg observert en ferskere og mer subtil endring, som framstår som mindre styrt. Det kan beskrives som en overgang fra verdsetting av disiplinkunnskap, eller spesialistkunnskap, til mer diffuse og generelle ferdigheter.

Konsulentbransjen og firmaer som PWC, Ernst&Young og MacKinsey, er kanskje de fremste representantene for denne brede og litt uklare typen kompetanse. Der hvor sosialøkonomene, juristene og statsviterne dominerte i offentlig forvaltning tidligere, har nå de store internasjonale konsulentfirmaene funnet en trygg plass som leverandører av evalueringer, problemformuleringer og tjenester for å løse de problemene de først har formulert.

De tilbyr konsulenter. Som skal kunne gi råd – om hva som helst! Det kan ofte være økonomisk eller juridisk kunnskap i bunn, men de antas også å være i besittelse av en mer diffus kompetanse utover det, en slags generalistkunnskap. Det kan være snakk om å være god til å snakke for seg, ha karisma og overtalelsesevne, å være god til å gjøre ting fort og å levere på tid, for å nevne noe. Disse egenskapene eller ferdighetene har blitt kraftig oppvurdert i forhold til andre kunnskapstyper. Trenden hvor teori og disiplinkunnskap hadde høy status, er avløst av en ny trend hvor generelle ferdigheter er det nye gullet.

Vil vi virkelig la disse konsulentfirmaene få så stor innflytelse på definisjonen av hva slags kunnskap samfunnet trenger?

Hvilken kunnskap som gir høy status, og åpner muligheter for et lykkelig liv med penger, god helse, kone og barn, er ikke den samme til enhver tid. Har vinnerne i dette nye kunnskapssamfunnet fortjent det? Den nye generalistkunnskapen er vanskeligere å evaluere enn klassisk disiplinkunnskap. Hvordan kan vi da vite om det egentlig er de beste folka, som sitter med det største ansvaret? Er et samfunn som stadig nedvurderer praktisk kunnskap, håndverk og nå kanskje også spesialistkunnskap, bærekraftig?

Da jeg vokste opp, regna jeg de som jobba i Ernst&Young, som litt kjedelige, trygghetssøkende mennesker, som var gode på tall. Nå i 2015 regnes plutselig de som er ansatt i Ernst&Young for kremen av vår generasjon.

Hvordan kan det ha seg? Vil vi virkelig la disse konsulentfirmaene få så stor innflytelse på definisjonen av hva slags kunnskap samfunnet trenger, og på hvem som skal lykkes i livet?