«Røff guide» til Shamus Khan

Shamus Khan er ung, men allerede en toneangivende ulikhetsforsker.

Portrait of Shamus Khan

For norsk samfunnsforskning virker Khan til å vise vei for hvilke forskningsemner som er aktuelle å ta opp, skriver Pål Halvorsen. (Foto: privat)

Da Paul Lazarsfeld besøkte Norge på 1950-tallet i anledning etableringa av norsk sosiologi ble det dekket med forsideoppslag i VG, og medienes interesse var stor. Når norsk sosiologi nok en gang ser til USA for inspirasjon er det mye som har endret seg. Den forholdsvis unge Shamus Rahman Khan er kanskje ikke ‘forsidemateriale’, men har gjort seg bemerket i norsk offentlighet bl. a. med kronikken «Kavanaugh lyver», og er en profilert twitrer. Den daglige strømmen fra USAs president har sine motsatser i blant annet Khans «tweets».

Men grunnlaget for denne offentlige involveringen er som oftest å finne i forskningen hans, som er spesialisert rundt etnografiske metoder og eliteutdanning.

Inspirasjon for norsk sosiologi

Nedslagsfeltet til Shamus Khan i Norge virker til å være blant klasseforskerne spesielt: han var opponent på Jørn Ljunggrens disputas, og er også å finne på pensum for mastergradsstudenter ved UiO. Eliteutdanning er fortsatt et noe fremmed tema for både norsk samfunnsforskning og den generelle offentligheten, siden det ofte forbindes med noe vi ikke har: britiske kostskoler eller privatskoler. Men Willy Pedersens prosjekt om «Adolescent Elites», [1] som blant annet tar for seg Oslo handelsgymnas og Oslo katedralskole, er sterkt inspirert av Khans etnografi som vi kjenner fra Privilege. The Making of an Adolescent Elite at St. Paul’s School.

Der vi vendte blikket mot sentrale hovedstadsskoler vendte Khan tilbake til sin egen kostskole, en utklekkingsanstalt for eliten med betraktelig lengre tradisjon internasjonalt enn i Skandinavia.

Grunnlaget for Khans offentlige involvering er som oftest å finne i forskningen hans, som er spesialisert rundt etnografiske metoder og eliteutdanning

På bakgrunn av Shamus Khans besøk til Norge for å holde hovedforelesningen på Vinterseminaret 2019, som har klasse og ulikhet som hovedtema, ønsker jeg her å gi en liten «røff guide» til hans arbeider. Den vil fokusere på hans arbeider om eliteutdanning og etnografiske metoder, som til en viss grad overlapper noe. Foredraget på Vinterseminaret vil ta for seg en ny retning: seksuell vold, som jeg avslutningsvis skriver litt om.

Eliteutdanning

I takt med økende ulikhet i Vesten har sosiologien også vendt seg fra å studere fattige og utsatte grupper, mot å fokusere på eliter og elitearenaer. Disse har tradisjonelt vært ansett som vanskeligere tilgjengelig: eliter har hatt større makt til å rette oppmerksomheten et annet sted. Men også mer praktisk har det vært vanskelig å få til (gode) intervjuer, og gjøre feltarbeid. Khan løste denne utfordringen ved å like så godt gjøre feltarbeid på skolen han selv gikk på, St. Paul’s. Som Khan (2015: 184) skriver selv: «Whereas boardrooms are largely behind closed doors, academics inhabit and indeed run a central institution of elite formation and reproduction: schools.»

Valget av eliteskoler blir gjort nettopp fordi de er eksepsjonelle og ikke-representative. Dette er en styrke, hvor Khan lener seg på Ermakoffs (2014) tre argumenter for å se på «ikke-representative case»: (1) de avdekker grensene for våre konvensjonelle case, (2) de kartlegger nye forskningsemner, og (3) de tydeliggjør relasjonelle mønstre som er mindre synlige i mer hverdagslige settinger.

Khans valg av en eliteinstitusjon slik som utdanning fokuserer heller på makt lokalisert i institusjoner, og hvilke muligheter de tilbyr personene som er en del av dem

Samfunnet sett ovenfra

Elitesosiologien har sine røtter i Mosca, Michels og Pareto, og deres vektlegging av at personer i fremtredende roller utgjør en elite som skiller seg fra øvrige personer. Dette minner en del om teorier om ledelse, og teorier om hvordan enkelte gjør noe på vegne av andre. Hevet over enhver tvil er det i det minste at eliten er nettopp hevet over. Studerer man eliten ser man samfunnet «ovenfra».

Ofte er eliten såpass hevet over at de motsier seg kategorisering. Et talende eksempel er sågar svensken Mikael Holmqvists (2017) studie av Djursholm som bruker elite og ledere om hverandre, og bærer tittelen «Leader Communities». Tradisjonelt deles det inn tre måter å forske på eliter: posisjonsmetoden, reputasjonsmetoden og beslutningsmetoden. Samtidig har det gjerne vært fokusert på å lokalisere personer og posisjoner med makt.

Khans valg av en eliteinstitusjon slik som utdanning fokuserer heller på makt lokalisert i institusjoner, og hvilke muligheter de tilbyr personene som er en del av dem. Ungdommer som eliter høres kanskje ut som et paradoks, men relasjonelt kan eliter finnes innenfor enhver kategori, så lenge det er noen som kan sies å befinne seg under, om det være seg målt etter status, midler eller andre parametere.

Khan står selv i en Bourdieusk tradisjon som har et kritisk blikk på elitene

Ulikhetenes drivkrefter

Khan står selv i en Bourdieusk tradisjon som har et kritisk blikk på elitene. Khan (2012) mener det er elitene som utgjør «ulikhetenes drivkrefter». Denne metaforen som drivkraft bruker Khan også om skolene. De er mekanismer som omgjør privilegier man er født med til ervervede egenskaper, og slik utydeliggjøres reproduksjonen av eliten, skal vi tro Khan. St. Paul’s ble grunnlagt i 1856 i Concord, New Hampshire, og har tradisjonelt bestått av få, utvalgte elitestudenter. Khan var en av få synlige minoriteter når han gikk der på 1980-tallet, men nå er studentmassen langt mindre hvit. Dette trigget Khans sosiologiske interesse: er det slik at skolen har blitt mer inkluderende?

Skoler har lenge vært et kjærkomment topos for sosiologiske studier, i det de er arenaer for maktutøvelse så vel som meningskonstruksjon, inkludering så vel som ekskludering og skapning av nettverk og idéer, så vel som hindre for det samme. Det er nettopp disse skjæringspunktene Khan også interesserer seg for. På eliteskolene lærer elitene å tilegne seg kulturelle forståelsesformer, argumenterer Khan, og i vår tid er de sterkt basert på meritokrati og åpenhet.

Gjennom et langvarig feltarbeid, hvor han delvis var lærer på skolen, og ellers møtte elevene i alle mulige omstendigheter, mener han å observere hvordan kroppsliggjøringen av eliten foregår

Kroppsliggjøring av elitestatus

Gjennom et langvarig feltarbeid, hvor han delvis var lærer på skolen, og ellers møtte elevene i alle mulige omstendigheter, mener han å observere hvordan kroppsliggjøringen av eliten foregår. For eksempel er en del av materialet om oppførsel ved måltider. Dette gjelder også bruk av kultur, som ofte har blitt fremsatt som en av elitens eksluderingsmetoder (DiMaggio, 1982). Tidligere var pensumet sterkt preget av enkelte tekster og emner som utgjorde en smal elitekultur, såkalt kanon, hvorav de i dag i større grad reflekterer elitens altetenhet- dvs. klassisk litteratur og film om hverandre, eller Beowulf og Haisommer, som er Khans eksempler.

Betyr dette så at institusjonene har blitt mindre elitistiske eller mindre eksklusive? Neppe, skal vi tro Khan. Dette er heller det nye ekskluderingsspråket som elitene tilegner seg, og som ikke-elitene slår seg til ro med.  Åpenhet og meritokrati gjør altså ikke avstanden mellom folk mindre. Khan (2012: 368) oppsummerer det slik: «Such omnivorousness could be because elites are more open or inclusive, or omnivorousness may be the new symbolic boundary that marks elites, like snobbishness of old».

Samtidig viser Khan at rettferdiggjøringen av eliteposisjonene som elevene har, ved bruk av meritokrati og åpenhet, er vanskeligere å sette ut i livet for dem som er nye medlemmer av eliten, enn dem som har lang familiehistorie som en del av eliten. Relasjonelt er egentlig eliten den samme, den bare ser og høres annerledes ut, virker til å være Khans hovedpoeng.

Er intervjuer bare preik?

Forholdet mellom hva vi sier og hva vi gjør har vært et tilbakevendende problem i sosiologien som legger handling til grunn som den sentrale bestanddelen av sosialt liv. Dette kalles «holdning-handling problemet». I hverdagslivet er det man sier ikke nødvendigvis behandlet som den sannhetskilden som det ofte blir brukt som i akademia. Jerolmack og Khan (2014a, 2014b, heretter J&K) bruker dette som en inngang til å drøfte og kritisere intervjuenes stilling i dagens samfunnsvitenskap. J&K mener etnografi og intervjubaserte studier ofte blir urimelig slått sammen til å representere «kvalitativ metode», til tross for at de skiller seg sterkt fra hverandre.

Der etnografien tar for seg «holdning-handling problemet» eksplisitt, kan intervjubaserte studier kun adressere holdningsspørsmålet, mener J&K, selv om intervjubaserte studier ofte vagt antyder en videre generalisering uten å egentlig kunne garantere for det. J&K mener at det fortsatt virker til å være igjen noen gamle (utdaterte) læresetninger fra Weber og Parsons om at verdier styrer handlinger.

Denne kritikken rettes mot kultursosiologer som bl. a. Ann Swidler, Stephen Vaisey og Michele Lamont. Til tross for at de fremhever intervjuer som situasjoner for talehandlinger, og ellers påpeker begrensninger, mener altså J&K at de «overselger» intervjuer og surveyer som metodisk innfallsvinkel til sine emner. En annen kritikk J&K fremfører er at intervjuer har en fare for å føre til individualistiske perspektiver og forklaringer, hvor etnografien er bedre egnet til å fange kollektive, eller sosiale, perspektiver og forklaringer.

Vi mennesker sier mye rart, og enhver som har gjort intervjuer vet at selvmotsigelser er en vanlig forekommelse

Likt eliteudanningseksempelet virker det til at diskursen rundt sosiale handlinger dekker over eller tilslører noe, noe etnografiske studier kan hjelpe til med å avdekke. Denne avdekkingen av misforholdet mellom hva man sier og hva man gjør har Khan selv poengtert gjennom etnografi, og oppsummert slående i tittelen: «saying meritocracy, doing privilege». Etnografiens forse er at den gjøres in situ, og altså kan fungere som en slags validitetssjekk av muntlige overleveringer.

Intervjubaserte studier har langt større sannsynlighet for å ta informanters beretninger for god fisk, enn hva etnografier har, ifølge Khan. Etnografien egner seg således for å se skjulte disposisjoner som avdekker seg i hverdagens ansikt-til-ansikt-situasjoner.

Forstår vi en handling fordi vi ser den?

Vi mennesker sier mye rart, og enhver som har gjort intervjuer vet at selvmotsigelser er en vanlig forekommelse. Preik er kanskje billig, men mening er ganske kostbart, har en av de polemiske svarene til Khan vært. Kritikerne, blant annet Stephen Vaisey, og Karen A. Cerulo, har pekt på at Khan tenderer til å blande handling («action») og oppførsel («behaviour»), og dermed undervurdere meningsaspektet ved handling.

Etnografien gir oss tilgang til hvordan folk handler i konkrete situasjoner og kontekster, men kan den egentlig få oss til å forstå hvorfor noen gjør som de gjør? Her står diskusjonen. Etnografiske beretninger gir kanskje like mye en inngang til å forstå handling som intervjuer gjør, ettersom begge får materialet i gitte, spesifikke situasjoner.

Kritikerne av Khan mener således at det skarpe skillet mellom «preik» og «oppførsel» må oppheves for å forstå handling, og at dersom man skal forstå kulturen som personer er en del av så må denne aktiveres eller komme til syne gjennom aktøren selv. Naturlig stimuli er ikke tilstrekkelig for å observere dette, det må også tre frem ved at aktøren «settes på sporet».

Gjør man hva man sier, eller sier man hva man gjør? Jerolmack og Khans artikkel trigger også slike «høna eller egget»-problemstillinger. Av det meste sosiologisk forskning kan vi lære at ord og handling sjelden samsvarer særlig godt, men selv mener jeg også det er verdt å peke på at en klar systematikk i forhold mellom ord og handling også er mye å forvente av mennesker som forsøker å orientere seg i en omskiftelig verden.

Kan man ikke også se for seg at handlinger utføres for å dekke over ytringer? Eller at hvorvidt handling eller ord tilslører hverandre eller ei, er konktekstavhengig og ikke en ontologisk eller epistemologisk debatt? Som inngang til slike diskusjoner er Jerolmack og Khans artikkel, samt svarene høyst relevante, og kan leses samlet i Sociological Methods and Research.

I det siste har Khan fokusert på seksuell vold, og har vært delaktig i debatten etter #metoo

Nyere forskning: seksuell vold

I det siste har Khan fokusert på seksuell vold, og har vært delaktig i debatten etter #metoo. Foreløpig er kun èn artikkel om dette publisert, og den handler om hvorfor seksuelle overgrep på campus under-rapporteres. Materialet består av 150 intervjuer, observasjon og surveyundersøkelser fra tilfeldige utvalg. Også her skiller Khan (og medforfatterne) mellom ord og handling. Uønsket, ikke-konsensus basert seksuelle hendelser er i fokus uavhengig av hvordan studentene selv kategoriserer dem, nettopp fordi kategorisering av dette innebærer risiko for individene involvert.

Å ikke kategorisere hendelser som seksuelle overgrep gjør det mulig å psykologisk underspille hva som har skjedd, hevder Khan (og kollegene). De ser spesielt på hvilke risikoer man står overfor om man skal kategorisere, fortelle om eller rapportere seksuelle overgrep. Et funn er at dette er mer risikofylt for menn, i det de sjeldnere oppgir dette i noen form, og dermed har større «arbeid med seg selv» å gjøre dersom de gjør det. Et annet er at å rapportere privilegerte studenter medfører en del mer saksomstendigheter, personlige byrder, og antakeligvis ikke få et utfall til fordel for anklageren.

Å beskrive «hva som skjedde» er med andre ord en sosial prosess og ikke en avsløring av sannheten, og det gjør at kategorisering, å fortelle og rapportering som konsekvens setter individuelle identiteter, sosiale relasjoner og fremtidige scenarioer i spill.

Avrunding

For norsk samfunnsforskning virker Khan til å vise vei for hvilke forskningsemner som er aktuelle å ta opp. Et sosiologisk prosjekt om seksuell vold ved høyere utdanningsinstitusjoner i Norge er høyst aktuelt.[2] Samtidig er vektleggingen av etnografiens styrker godt skyts for kvalitativ forskning i Norge, som for sosiologiens vedkommende i stor grad holder seg til intervjuer.

Tilbake til kronikken om Kavanaugh, som synliggjør hvordan Khan hele tiden gjør egen forskning aktuell, så viser den en sentral bekymring han er interessert i å undersøke: er det slik at det for eliten er andre standarder som gjelder enn for andre? For å få en bedre forståelse for ulikhet må dette altså undersøkes nærmere, og #metoo er kanskje en relevant inngang for nettopp dette.

Noter

[1] Som jeg riktignok også er involvert i, og har gjort datainnsamling for – og som det finnes en Morgenbladet-artikkel om.

[2] I den forbindelse er det verdt å merke seg Sosiologi i dags temanummer om seksuell vold fra 2013 (Skilbrei, Smette og Stefansen, 2013).

Referanser

DiMaggio P. (1982) Cultural entrepreneurship in nineteenth-century Boston. Media Culture Society 4:33–50, 303–21

Ermakoff, I. (2014) “Exceptional Cases: Epistemic Contributions and Normative Expec- tations.” European Journal of Sociology 55, no. 2: 223–243.

Holmqvist, M. (2017) Leader Communities. The Consecration of Elites in Djursholm. New York: Columbia University Press

Khan, S. R. (2011) Privelege. The Making of an Adolescent Elite at St. Paul’s School. New Jersey: Princeton University Press

Khan, S. R. (2012) The Sociology of Elites. I Annual Review of Sociology, Vol. 38, s.361-377.

Khan, S. R. (2018) “Talking Pigs? Lessons from Elite Schooling,” Education in a New Society, Ed. Jal Mehta and Scott Davies, University of Chicago Press.

Khan, S. R. & Jerolmack, C. (2013) “Saying Meritocracy and Doing Privilege,” The Sociological Quarterly, 54:8-18

Khan, S. R., Hirsch, J. S., Wamboldt, A. & Mellins, C. A. (2018) “I Didn’t Want To Be ‘That Girl’”: The Social Risks of Labeling, Telling, and Reporting Sexual Assault. Sociological Science, July 12, 2018, DOI: 10.15195/v5.a19

Jerolmack, C. & Khan, S. R. (2014a) “Talk is Cheap: Ethnography and the Attitudinal Fallacy,” Sociological Methods and Research

Jerolmack, C. & Khan, S. R. (2014b) “Toward an Understanding of the Relationship Between Accounts and Action” Sociological Methods and Research

Skilbrei, M.-L., Smette, I. & Stefansen, K. (2013) “Seksuell vold – en introduksjon” i Sosiologi i dag nr. 4/2013