«Røff guide» til Laurent Thévenot

Laurent Thévenot er opptatt av måter mennesker engasjerer seg på, og hvordan det nære og intime påvirker og påvirkes av det politiske og moralske.

Laurent Thévenot (f. 1949) er opprinnelig utdannet ingeniør med fordypning i statistikk og økonomi fra École Polytechnique, men endte opp som professor i sosiologi ved Ecole des Hautes Etudes en Sciences Sociales (EHESS) i Paris. Etter studiene arbeidet han i det franske nasjonale statistikk-instituttet INSEE. Her ble han opptatt av et av sosiologiens kjerneproblemer, nemlig hvordan kategorier og klassifiseringer påvirker måten vi kan forstå samfunnet på. Interessen førte ham etter hvert til Pierre Bourdieus forskningssenter (Centre de Sociologie Européenne), hvor han mot slutten av 70-tallet innledet et samarbeid med sosiologen Luc Boltanski.

Etter hvert skulle de to sammen skrive De La Justification (DLJ), som først ble publisert som en pamflett i 1987, så omarbeidet i bokform i 1991. Boka er et forsøk på å utvikle en sosiologi som har som utgangspunkt at mennesker er moralske, og med verdiladede relasjoner til andre folk og andre ting. Perspektivet var ment å utfordre både Bourdieus habitus og kapitalformer, så vel som institusjonalisme, nettverksanalyse og rational choice.

Likevel må vi nok forstå Boltanski & Thévenots prosjekt som først og fremst utviklet for å løse problemer med Bourdieus sosiologi. Mens Bourdieus habitus enten må arves eller tillæres, tar Boltanski & Thévenot utgangspunkt i en interaksjonssosiologi hvor daglige sosiale situasjoner og tilfeldige møter er sentralt. Handling er i slike situasjoner ofte spontan og uforutsigbar, og for å bli enige med de andre som ferdes ute kan man ikke støtte seg til sin egen posisjon, tittel eller status.

Foto av Laurent Thevenot

Laurent Thévenot (foto: Alexei Kouprianov/Wikimedia Commons). 

«Røff guide» til Thévenot

Denne teksten er skrevet i anledning Laurent Thévenots Norges-besøk september 2019, som en kort presentasjon og oppsummering av noen av de viktigste teoriene og perspektivene han enten har utviklet eller vært med på å utvikle.

Jan Frode Haugseth er førsteamanuensis i pedagogikk ved NTNU og brukte Boltanski og Thévenots teorier i sin doktoravhandling «Forenklingens logikk», en studie av programutviklere i IKT-organisasjoner. 

Aktøren blir i stedet utstyrt med en kritisk kapasitet til å vurdere situasjoner og handle uavhengig – og når det er påkrevd – legitimere eller rettferdiggjøre seg. Boltanski & Thévenots grep var å koble denne legitimeringen og rettferdiggjøringen i ulike sosiale situasjoner, med generelle former for verd eller moral med mer allmenn gyldighet. Grepet har blitt kalt «the pragmatic turn», og har noen likhetstrekk med Rawls rettferdighetsteori og Habermas’ teori om kommunikativ handling.

For å få gjennomslag i sosiale situasjoner, må aktører kvalifisere sine argumenter på en måte som andre kan forstå og være enige i, de må altså relatere sine meninger, kritikker og ytringer til noe som er allment. Dette gjelder på makronivå, for ledere og politikere som skal overbevise oss om at deres politikk er best. Men det gjelder også på mikronivå, når et familiemedlem vil overbevise resten av familien om å dra på interrail i stedet for flyferie. Generelle forestillinger om det allment gode disiplinerer dermed den enkelte i diskusjoner, men det er ikke enighet om hva som er godt i enhver situasjon. Aktører kan dermed teste og overprøve hva som er allment godt, om det skulle være nødvendig. Er det klimaet og planeten som er viktigst, eller er det noe annet som kan være viktigere når man velger feriemål?

Perspektivet åpner for at det å kritisere, og det å engasjere seg i diskusjoner eller i offentligheten, kan lede mot reelle politiske endringer, uavhengig av de vante figurene sosiologer er mest kjent for å skrive om (klasser, marginaliserte, eliter osv.). Denne våren er for eksempel den norske offentligheten preget av flere diskusjoner som kan forstås i lys av moral og urettferdighet: uttransportering av mindreårige uten oppholdstillatelse, fenomenet flyskam og dyreplageri av svin kan tjene som eksempler.

Boltanski & Thévenots grep var å koble legitimeringen og rettferdiggjøringen i ulike sosiale situasjoner, med generelle former for verd eller moral med mer allmenn gyldighet

På kort sikt kan disputtene tilsynelatende forsvinne når diskusjonene dør ut, men de kan også være tegn i tiden, de kan ligge latente og få betydning ved neste valg eller ved neste økonomiske resesjon. Dette er diskusjoner som på ingen måte er ferdig diskutert, og endring på dette nivået skjer langsomt. Likefullt henger den offentlige debatten og politiske prosesser henger sammen.  Vi skal også huske at røyking, et svært omstridt fenomen som berører områder som individuell frihet, helse og arbeidsmiljø, ble diskutert i norsk offentlighet i hvert fall 20-25 år før effektene av lov- og normendringer fikk tydelige utslag. Men fra 1973 har andelen røykere gått ned fra over 40 % av nordmenn mellom 16-74 år, til ca. 10 % i 2017 (Folkehelseinstituttet, 2018).

DLJ fikk først en relativt kjølig mottakelse, og ble så godt som ignorert av Bourdieu. I følge Thévenot selv var dette Bourdieu og senterets politikk (Thévenot, 2016, s. 271–272). Men etter hvert som forfatterne utviklet flere analyser og svar på kritikernes innvendinger, økte den i anerkjennelse. I 2006 ble den publisert på engelsk, under tittelen On Justification (Boltanski & Thévenot, 2006). I ettertid har den hatt relativt stor innflytelse i både Frankrike så vel som i resten av Europa.

Engasjementsregimer

En av de sentrale kritikkene som ble rettet mot Boltanski & Thévenot, var at legitimering og rettferdiggjøring ikke kan forklare all handling. Hva med alt mennesket ikke er seg bevisst? For å svare på kritikkene og forsvare DLJ, utviklet Boltanski & Thévenot handlingsteorien i litt ulike retninger. Boltanski forlot det fransk-pragmatiske perspektivet til fordel for et bredere perspektiv som også omfattet følelser og vold (Boltanski, 2012). Thévenot holdt seg innenfor det vi kan forstå som pragmatisme, og utviklet i stedet konseptet om ulike engasjementsregimer.

Thévenot eksemplifiserer selv engasjementsregimene med de ulike måtene veier kan kvalifisere som goder på, ut fra empiriske undersøkelser av ulike prosjekter. Regimene er imidlertid generelle, de gir perspektiv på handling i andre situasjoner og i samspill med andre objekter, og med ulike krav til kritisk sans og refleksjon. I tillegg til regimet for rettferdiggjøring, finnes egne regimer for planmessig handling, familiær handling og eksplorativ handling. I den korte fremstillingen av disse støtter jeg meg i stor grad til Hansen (2016, s. 28–31), men se gjerne også Thévenot (2002, 2011, 2016).

En av de sentrale kritikkene som ble rettet mot Boltanski & Thévenot, var at legitimering og rettferdiggjøring ikke kan forklare all handling

Rettferdiggjøringsregimet

I lys av legitimitet og rettferdiggjøring, kan en vei være omstridt så vel som legitim og akseptert. Den kan kvalifiseres i form av ulike eksplisitte goder, som man for eksempel finner i vedtak om å bygge eller vedlikeholde veien. Veien kan for eksempel fremstilles som en effektiv snarvei, et konkurransefortrinn for norsk økonomi og et kollektivt gode.  Den kan selvfølgelig også kritiseres, med referanse til tilsvarende generelle termer, den kan være lite effektiv, for dyr eller en utrygg skolevei.

Planregimet

I tillegg til at en vei kan rettferdiggjøres, vil den ofte også kunne bli kvalifisert ut fra de praktiske og funksjonelle behovene den dekker. Når veien er ferdig gjør den det tross alt mulig å reise, og verdien er dermed implisitt. Videre gjør den dette mulig uten at personer som måtte møtes er nødt til å diskutere eller legitimere hvorfor de befinner seg på veien. Reisen kan også ofte være del av en plan eller en rutine, aktøren er på vei med en viss intensjon om å komme fram til et mål. Veien blir dermed et middel for å komme dit.

Planen om å bruke en vei kan videre være noe aktører selv velger, men den kan også være institusjonalisert og kollektiv, styrt av bussruter, strategier og målsetninger som politikere eller ledere har vedtatt. Et gode i planregimet er at man rett og slett kan handle på autopilot, veien er der og det koster lite moralsk investering og refleksjon å bruke den. Men her ligger det også en potensiell felle, fordi hvis man aldri stopper opp og tviler, er det ikke sikkert man oppdager at veien ikke lenger er den raskeste, eller at den har blitt farlig.

Det familiære regimet

En vei kan også kvalifiseres som et sted for å møte andre, snakke om været, gå tur med familien – uten at turen inngår i en større plan. Det kan være snakk om en vei gjennom en skog, langs et vann – et sted som kjennes ut litt som vårt eget, fordi vi har vært der før. Veien utgjør dermed en relasjon til det nære og kjente, den er trygg og familiær. Dette regimet er som planregimet igjen langt fra rettferdiggjøringens kvalifisering, og det er heller ikke snakk om en funksjonell verdi som i planregimet.

Det godet som er på spill er nærheten til det kjente – veien har verdi fordi den er kjent og komfortabel. Men denne verdien kan ikke enkelt uttrykkes, formaliseres, eller kvalifiseres ved hjelp av for eksempel en stoppeklokke. Igjen koster det lite refleksiv energi å rusle langs en kjent vei. Men der noen kanskje vil si at man kan få energi av det familiære og trygge, vil andre kunne si at veien nå har blitt en klisjé. Man er lei og ønsker seg bort.

Slik Thévenot tenker om disse regimene kan ikke mennesker handle i flere regimer til samme tid

Det eksplorative regimet

Til sist kan veien lede mot det ukjente, og den kan være verdifull nettopp fordi den leder mot noe nytt og spennende. Her er relasjonen motsatt av relasjonen i det familiære regimet: Det å engasjere seg i en reise på en fremmed vei, leder i så fall bort fra det familiære og komfortable. Det å kunne handle i det eksplorative regimet er en forutsetning for å kunne begeistres når man smaker noe nytt, eller støter på en ny sosiologisk teori. Godet som står på spill er det å kunne oppdage noe nytt. Men verdien av å handle i dette regimet kan også betviles, når kreativitet, innovasjon og det å være omstillingsvillig blir noe som kreves for å tilpasse seg moderne kapitalisme.

Slik Thévenot tenker om disse regimene kan ikke mennesker handle i flere regimer til samme tid. Aktøren kan kognitivt sett skifte raskt mellom regimene, men ikke handle i for eksempel det eksplorative regimet (å utforske) og rettferdiggjøringsregimet (med krav om kobling til det allment gode) samtidig. Det å investere tid og handlinger i et regime undertrykker handling i de andre regimene. I et samfunn som består av flere ulike individer vil veien gjerne være omstridt, del av en plan, trygg og kjent og kunne lede mot det ukjente på samme tid. Det er spenningene i den dobbelte vekslingen mellom «tro og tvil» i disse regimene, som fører til stabilitet og fornyelse i institusjoner og samfunn (se også Thévenot 2011).

Engasjementssosiologien kontra kritisk teori

La oss nå stille det påkrevde spørsmålet i en tekst om verdi og moral –hva er verdien av dette perspektivet? Der rettferdigjøringsregimene åpner for en pluralisme av moralske forestillinger , vil engasjementssregimene åpne for en pluralisme av mulige måter å handle i den faktiske verden på. Med andre ord gis aktørene rom for å være både handlende og kritiske, til å tro, tvile, følge blindt og stille spørsmålstegn ved det etablerte i den sosiale verden. Her finnes en dynamisk og rik framstilling av aktørenes handlingsrom, uavhengig av påvirkningen fra sosiale klasser og kjønn. Viktigst av alt, perspektivet tar aktøren seriøst, hen evner selv å kunne skjelne både hva som er godt og hva som er urettferdig.

Men stopp litt – hva skal vi i så fall med forskeren? Hva kan sosiologien bidra med da? Flere har kritisert den franskpragmatiske sosiologien for å være deskriptiv, men ikke kritisk (se f.eks. Honneth 2010). Man kan vel ikke kritisere uten å ta et tydelig normativt utgangspunkt selv, og selv bidra med et kritisk perspektiv, en bedre fortelling eller et avslørende konsept? Den franskpragmatiske sosiologien kan imidlertid bidra til å peke på pluralistisk kritikk som et mål i seg selv, i tillegg til å nyansere og bidra med forklaringer på hvorfor kritikk noen ganger treffer, og andre ganger bommer.

Der rettferdigjøringsregimene åpner for en pluralisme av moralske forestillinger, vil engasjementssregimene åpne for en pluralisme av mulige måter å handle i den faktiske verden på

Nyliberalisme i akademia

La oss ta et eksempel fra samtidens Norge. Når kritikken mot nyliberalismen er såpass utbredt og sterk i norsk akademia, hvorfor foregår det likevel så mange raske endringer og skifter i nettopp den retning som blir kritisert? Kritikken mot nyliberalisme og nyliberalt styre av universitetene går tilbake til 90-tallet. Etter den tid har vi fått tellekanter, som favoriserer medisin- og ingeniørfag i større grad en humaniora og samfunnsfag (se Karlstrøm, 2017).

Vi har fått en langt større grad av ansatt ledelse i stedet for en valgt ledelse, og vi har fått reformer og fusjoner som de ansatte verken har bedt om eller støttet i stor grad. Nybygg i sektoren tenderer mot å være basert på åpne landskap, til store protester. Samtidig må faglig ansatte bruke mer av tiden sin på å rapportere og utføre administrativt arbeid som er definert av eksterne systemer eller personer utenfor fagkretsen. Kritikken mot den nyliberale akademia er treffende, men tilsynelatende uten virkning.

Uten at jeg skal bruke plass til å skrive ut en analyse av nyliberalisme i akademia, vil jeg formulere noen spørsmål som kan undersøkes ut fra franskpragmatisk tenkning:

  • Kan det være at de nye styringsformene likevel har mange goder ved seg, som normative kritiske perspektiv ikke anerkjenner? I så fall, hvilke?
  • Hva betyr det at vi har blitt mange flere som arbeider i akademia de siste 30 årene?
  • Hvilke kritikker finnes av profesjonalisering av ledelse når det kommer til det å skaffe til veie midler, eller følge opp nye ansatte og medarbeidere på en relativt uhildet og profesjonell måte?
  • Hva betyr frihet for den jevne norske akademiker, og hvordan verdsettes og eventuelt kritiseres den?
  • Ok, visst finnes det protester, men hvorfor er det ingen norske akademikere som streiker?

Kanskje vil man kunne finne svar både i verdien av det planmessige i en kompleks forsknings- og undervisningsverden, det familiære og nære i eksisterende kontorløsninger og frihet i arbeidsmåter, og at det i svært høy grad er mulig å jobbe utforskende og eksplorativt i akademia også i dag?[1] Det betyr i så fall også at akademikere i forsknings- og undervisningsstillinger fremdeles kvalifiserer faglig arbeid ut fra muligheter og goder de identifiserer i akademiske institusjoner. Antakelig ville protestene blitt langt sterkere hvis akademisk og faglig praksis i lys av disse regimene skulle bli vanskeliggjort på alvor.

Når kritikken mot nyliberalismen er såpass utbredt og sterk i norsk akademia, hvorfor foregår det likevel så mange raske endringer og skifter i nettopp den retning som blir kritisert?

Med stor respekt for alle som står på og jobber for å gjøre UH-sektoren bedre og mer rettferdig i en tid hvor endringene er overveldende og mange, kan vi kanskje avlede fra dette at kritikere kanskje kunne treffe bedre med kritikkene sine hvis de også var opptatt av hva det er med de nye akademiske institusjonene som oppleves som godt, legitimt og rettferdig.

Innflytelse i norsk sosiologi

I tillegg til å bidra med forestillingen om moralske repertoar og engasjementsregimer har Laurent Thévenot vært en viktig stemme innen økonomisk sosiologi, og politisk og kulturell sosiologi i et transnasjonalt perspektiv. Laurent Thévenot kan nok ikke sies å ha hatt stor innflytelse i norsk sosiologi, da er nok forestillingene til hans landsmann Bourdieu og ulike engelske, tyske og amerikanske sosiologer langt mer utbredt.

Men i tillegg til On Justification (Boltanski & Thévenot, 2006) som stadig flere nå relaterer seg til, så har boka Rethinking Comparative Cultural Sociology (Lamont & Thévenot, 2000) stått på sosiologiske pensumlister og vært viktig for flere norske sosiologer. Likeså kan sies om kapitlet om former for verdsetting av naturen fra samme verk (Thévenot, Moody, & Lafaye, 2000).

Noter

[1] Det må i så fall undersøkes!

Litteratur

Boltanski, L. (2012). Love and justice as competences: Three essays on the sociology of action (C. Porter, Overs.). Cambridge; Malden, MA: Polity.

Boltanski, Luc., & Thévenot, L. (2006). On justification: Economies of worth. Princeton: Princeton University Press.

Folkehelseinstituttet. (2018). Historisk oversikt over tobakk i Norge 1619-2018. Hentet 4. juli 2019, fra Folkehelseinstituttet nettsider.

Hansen, M. P. (2016). Engagement mellem tillid og tvivl: Introduktion til Laurent Thévenots sosciologi om engagementsregimer. I L. Thévenot, Engagementsregimer. København: Hans Reitzels forlag.

Honneth, A. (2010). Dissolutions of the Social: On the Social Theory of Luc Boltanski and Laurent Thévenot. Constellations, 17(3), 376–389.

Karlstrøm, H. (2017). Hva er publiseringspoeng? : Bibliometri – teller forskning som teller. Hentet 3. juli 2019.

Lamont, M., & Thévenot, L. (2000). Rethinking comparative cultural sociology: Repertoires of evaluation in France and the United States. Cambridge, UK; New York: Cambridge University Press.

Thévenot, L. (2002). Which Road to Follow? The Moral Complexity of an “Equipped” Humanity. Social Studies of Knowledge Practices, 53–87.

Thévenot, L. (2011). Power and oppression from the perspective of the sociology of engagements: A comparison with Bourdieu’s and Dewey’s critical approaches to practical activities. Irish Journal of Sociology, 19(1), 35–67.

Thévenot, L. (2016). Engagementsregimer. København: Hans Reitzels forlag.

Thévenot, L., Moody, M., & Lafaye, C. (2000). Forms of valuing nature: Arguments and modes of justification in French and American environmental disputes. I M. Lamont & L. Thévenot (Red.), Rethinking Comparative Cultural Sociology (s. 229–272). Cambridge University Press.