Den sosiologiske fantasi: Kapittel 1: Løftet

«Den sosiologiske fantasi gir ham som besitter den muligheten til å forstå hvordan den større historiske konteksten virker inn på ulike individers indre liv og ytre livsforløp», skriver C. W Mills i «The Sociological Imagination». Innledningen foreligger for første gang på norsk.

Nå for tiden føler mennesker ofte at deres hverdagsliv består av en rekke feller. De føler at de ikke er i stand til å løse sine problemer innenfor hverdagens rammer, og denne følelsen er ofte helt korrekt: Det vanlige mennesker er direkte bevisst på, og forsøker å gjøre, er avgrenset til de private kretsløp de lever i. Deres visjoner og innflytelse begrenses til de nære områder; jobb, familie og nabolag. I andre miljøer beveger de seg mer som fremmede og forblir tilskuere. Jo mer bevisst de blir, uansett hvor vagt, på ambisjoner og trusler som overskrider deres umiddelbare omgivelser, desto mer fanget synes de å føle seg.

Til grunn for denne følelsen av å være fanget, ligger det tilsynelatende upersonlige endringer i selve strukturen i samfunn, som strekker seg over hele kontinenter. Samtidshistoriens kjensgjerninger er også kjensgjerninger om individuelle menn og kvinners suksess og fiasko. Når et samfunn industrialiseres, blir en bonde til en arbeider; en føydalherre likvideres eller blir en forretningsmann. Når klasser vokser frem eller går til grunne, blir en mann ansatt eller arbeidsledig; når investeringsratene går opp eller ned, fatter et menneske nytt mot eller blir blakk. Når krig bryter ut blir en forsikringsselger til en rakettutskyter; en butikkansatt blir til en radiooperatør; en hustru bor alene; et barn vokser opp uten en far. Hverken et enkeltindivids liv, eller et samfunns historie, kan forstås uten å forstå dem begge.

BeFunky-collage

I sitt essay om Mills og den sosiologiske fantasi, skriver Rune Åkvik Nilsen at «Charles Wright Mills ble født i Texas i 1916, og døde av hjerteinfarkt i 1962, kun 45 år gammel. Mills fikk tidlig hjerteproblemer, og en usunn livsførsel med overvekt, for mye røyking og alkohol, og et turbulent familieliv (tre ekteskap, ett barn i hvert av dem) tok på ham. Ved sin død var han professor i sosiologi ved Columbia universitetet i New York, og en av de mest leste sosiologene i verden. Mye lest, men likevel svært kontroversiell: Mills var sosiologiens enfant terrible, en storkjeftet bråkmaker som la seg ut med alle, noe også Den sosiologiske fantasi illustrerer godt.

«The Sociological Imagination» ble gitt ut for første gang i 1959.

Juni Katrine Lie er masterstudent i sosiologi ved Universitetet i Oslo, og har bachelorgrad fra St. Olaf Collage i Minnesota.

Likevel definerer mennesker vanligvis ikke sine problemer i lys av historiske forandringer og institusjonelle motsetninger. De tilskriver vanligvis ikke den trivselen de føler til de store opp – og nedturene som preger samfunnet de lever i. Mennesker er sjeldent bevisst den intrikate forbindelsen mellom regelmessighetene i deres egne liv og verdenshistoriens gang. Derfor vet vanlige folk normalt ikke hva denne forbindelsen har å si for den type mennesker de holder på å bli, og for den historiske utviklingen de selv kan bidra til. De besitter ikke den mentale kvaliteten som er nødvendig for å forstå samspillet mellom menneske og samfunn, biografi og historie, selvet og verden. De greier ikke å håndtere sine personlige problemer på en slik måte at de også kan kontrollere de strukturelle forandringene som vanligvis ligger bak.

Dette er jo heller ikke så underlig. I hvilken tidsperiode har vel så mange mennesker blitt eksponert for et slikt jordskjelv av forandringer i et så høyt tempo? At amerikanere ikke har opplevd slike katastrofale endringer som menn og kvinner i andre samfunn, er på grunn av historiske kjensgjerninger som nå raskt blir å regne som ‘historie’. Den historien som nå påvirker alle mennesker, er verdenshistorien. I denne konteksten og i denne tidsperioden – i løpet av en enkelt generasjon – har en sjettedel av menneskeheten blitt forvandlet fra alt som er føydalt og tilbakeliggende, til alt som er moderne, avansert, og skremmende. Politiske kolonier blir satt fri, nye og mindre synlige former for imperialisme blir innført. Revolusjoner finner sted; folk føler at nye autoriteter fester et intimt grep om dem. Totalitære samfunn oppstår, og blir knust til pinneved – eller lykkes formidabelt. Etter to århundrers herredømme, har kapitalismen vist seg som kun én av flere måter å omdanne samfunnet til en industriell maskin. Etter to århundrer med håp, er til og med det formelle demokratiet begrenset til en ganske liten del av menneskeheten. Overalt i den underutviklede verden blir urgamle levesett oppløst, og vage forventninger blir til påtrengende krav. Overalt i den overutviklede verden blir makt – og voldsmidler totale i omfang og byråkratiske i form. Nå ligger selve menneskeheten foran oss, mens stormaktene på hver sin ytterkant legger ned sine mest koordinerte og massive anstrengelser i å forberede for den tredje verdenskrig. 

Mennesker er sjeldent bevisst den intrikate forbindelsen mellom regelmessighetene i deres egne liv og verdenshistoriens gang

Selve utformingen av historien foregår nå i et tempo som overgår menneskers evne til å orientere seg i forhold til verdier de selv verdsetter. Og hvilke verdier? Selv når de ikke får panikk, merker mennesker ofte at tradisjonelle måter å føle og tenke på har brutt sammen. Samtidig er ansatser til nye væremåter så tvetydige at det nærmer seg en moralsk lammelse. Er det da noe rart at vanlige folk føler de ikke evner å forholde seg til den nye verden de så plutselig ble konfrontert med? At de ikke kan forstå sin egen epokes betydning for eget liv? At de – i et forsvar av selvet – blir moralsk ufølsomme, og forsøker å forbli helt private mennesker? Er det noe rart at de blir besatt av følelsen av å være fanget?

Det er ikke bare informasjon de har bruk for. I denne Faktaorienteringens Tidsalder krever den tilgjengelige informasjonen ofte så stor oppmerksomhet at mennesker mister evnen til å fordøye den. Det er ikke bare resonneringsevner de har behov for – selv om utfordringen med å skaffe seg slike evner ofte utmatter den begrensede moralske energien de har til rådighet.

Det de har behov for, og det de føler de har behov for, er en mental kvalitet som kan hjelpe dem til å forstå informasjon og til å utvikle fornuften, slik at de kan danne seg et klart bilde av hva som foregår i verden, og av hva som muligens foregår i dem selv. Jeg vil påstå at det er denne kvaliteten som journalister og akademikere, kunstnere og offentlige personligheter, vitenskapsmenn og redaktører har begynt å forvente seg av det som kan kalles den sosiologiske fantasi. 

1.

Den sosiologiske fantasi gir ham som besitter den muligheten til å forstå hvordan den større historiske konteksten virker inn på ulike individers indre liv og ytre livsforløp. Den setter vedkommende i stand til å ta høyde for hvordan individer midt i hverdagens tumulter ofte danner seg en falsk bevissthet vedrørende sine sosiale posisjoner. I dette virvar av opplevelser søkes forståelsesrammen for det moderne samfunn, og innenfor denne rammen blir psykologien til et mangfold av ulike menn og kvinner definert. På denne måten rettes individers personlige ubehag mot eksplisitte bekymringer, og allmennhetens likegyldighet omdannes til engasjement for offentlige anliggender.

Den første frukten av denne fantasien – og den første leksjonen i den samfunnsvitenskapen som tar den i bruk – er ideen om at individet kun kan forstå sin egen livssituasjon og mulige skjebne ved å plassere seg selv i sin egen tidsalder, og kun kan forstå sine egne livssjanser ved å reflektere over livssjansene til alle individer som lever under lignende livsbetingelser. På mange måter er det en forferdende lekse; på mange måter en storslagen en. Vi kjenner ikke grensene for menneskets evne til å anstrenge seg til det ytterste eller til å underkaste seg frivillig, til å føle smerte eller glede, til å hengi seg til frydefull brutalitet eller fornuftens sødme. Men i vår tid har vi erfart at grensene for ‘menneskets natur’ er skremmende vidstrakt. Vi har lært at hvert individ lever fra en generasjon til den neste i et samfunn; at individet lever ut et biografisk livsløp, og gjør det innenfor en historisk sekvens. I kraft av det faktum at individet lever bidrar vedkommende, hvor enn minimalt, til utformingen av dette samfunnet og dets historie, samtidig som individet selv er formet av samfunnet og dets historiske drivkrefter.

 

I denne Faktaorienteringens Tidsalder krever den tilgjengelige informasjonen ofte så stor oppmerksomhet at mennesker mister evnen til å fordøye den

Den sosiologiske fantasien setter oss i stand til å forstå historien og biografien og relasjonene mellom de to innenfor samfunnet. Det er dens oppgave og dens løfte. Å anerkjenne denne oppgaven og dette løftet er et kjennetegn ved den klassiske samfunnsanalytiker. Det er karakteristisk for den bombastiske, ordrike og altomfattende Herbert Spencer; for E.A. Ross – grasiøs, sannhetssøkende, rakrygget; for August Comte og Emile Durkheim; for den kompliserte og subtile Karl Mannheim. Det er denne kvaliteten som preger alt som er intellektuelt storslått hos Karl Marx; det er nøkkelen til Thorstein Veblens brilliante og ironiske skarpsyn, og til Joseph Schumpeters mangesidige konstruksjoner av den sosiale virkeligheten. Det er utgangspunktet for W.E.H. Leckys psykologiske lærdom, for ikke å nevne Max Webers dypsindighet og klarhet. I tillegg er det beste innen vår tids studier av mennesker og samfunn kjennetegnet av denne kvaliteten.

Ingen studie av det sosiale som ikke kommer tilbake til problemstillingen om biografi, historie, og krysningspunktet mellom de to innenfor samfunnet, har fullført sin intellektuelle reise. Uansett hvilke spesifikke problemstillinger de klassiske samfunnsanalytikere har beskjeftiget seg med, uansett hvor begrenset eller hvor vidstrakt analysen av den sosiale virkeligheten de har undersøkt er, har de analytikerne som har vært fantasifullt bevisste på sitt arbeides løfte, konsekvent stilt seg følgende tre spørsmål:

  1. Hva kjennetegner den helhetlige strukturen i dette bestemte samfunnet? Hva er dets grunnleggende komponenter, og hvordan er disse forbundet med hverandre? På hvilken måte skiller dette samfunnet seg fra andre former for sosial orden? Hvilken betydning har bestemte trekk i samfunnet for dets kontinuitet og endring?

  2. Hvor befinner dette samfunnet seg i menneskets historie? Hvilke endringsmekanismer blir det påvirket av? Hvilken rolle spiller det for menneskeheten og for vår overordnede utvikling? Hvordan påvirker de kjennetegnene vi undersøker, og blir påvirket av, den tidsperioden de forekommer i? Og denne tidsperioden – hva er dens essensielle kjennetegn? På hvilken måte er den forskjellig fra andre epoker? Hva er dens karakteristiske måte å skape historie på?
  3. Hvilke typer menn og kvinner er rådende i dette samfunnet og denne perioden? Og hvilke typer vil komme til å dominere? På hvilke måter blir de utvalgt og formet, frigjort og undertrykket, gjort følsomme og avstumpet? Hvilke former for ‘menneskelig natur’ kommer til uttrykk i den atferden og de karaktertrekkene vi observerer i akkurat dette samfunnet i denne tidsperioden Og hvilken betydning for ‘den menneskelige natur’ har hvert enkelt trekk ved samfunnet som vi undersøker?

Uansett om fokuset er rettet mot en stormakt eller en ubetydelig litterær strømning, mot en familie, et fengsel eller en trosretning, er det den slags spørsmål de beste samfunnsanalytikere har stilt. De utgjør det intellektuelle omdreiningspunktet i klassiske studier av mennesket i samfunnet – og de utgjør spørsmålene som uunngåelig blir stilt av enhver som har sosiologisk fantasi. For denne fantasien er evnen til å skifte fra ett perspektiv til et annet – fra det politiske til det psykologiske; fra studien av én enkelt familie til en komparativ vurdering av ulike lands nasjonalbudsjetter; fra den teologiske skole til det militære etablissement; fra vurderinger av en oljeindustri til studier av samtidslyrikk. Det er evnen til å bevege seg fra de mest upersonlige og fjerntliggende endringer til de mest intime trekkene ved det menneskelige selvet – og til å se sammenhengen mellom de to. Til grunn for den sosiologiske fantasien ligger alltid trangen til å forstå individets sosiale og historiske betydning i samfunnet, i den epoken hvor vedkommendes kvalitet og eksistens kommer til uttrykk.

Dette er i korte trekk grunnen til at det er gjennom den sosiologiske fantasi at mennesker nå kan håpe å begripe hva som foregår i verden, og å forstå hva som foregår i dem selv i egenskap av ørsmå skjæringspunkter mellom biografi og historie innenfor samfunnet. For det meste er samtidsmenneskets selvbevisste syn på seg selv som en outsider, hvis ikke en permanent fremmed, i stor grad basert på en inntatt forståelse av det sosiale som noe relativt og av historiens transformative kraft. Den sosiologiske fantasi er den mest fruktbare formen for denne selvbevisstheten. Med rette eller urette så føler de ofte at de nå på egen hånd kan lage tilstrekkelige sammenfatninger, sammenhengende vurderinger, og dekkende orienteringer. Gamle avgjørelser som en gang virket velbegrunnede, fremstår nå for dem som produktene av et tilslørt sinn. Deres evne til forundring er gjort levende igjen. De erverver seg en ny måte å tenke på, de opplever en omvurdering av verdier: På bakgrunn av sin refleksjon og sin finfølelse, erkjenner de kort sagt samfunnsvitenskapenes kulturelle betydning.

Det vi opplever i forskjellige og spesifikke miljøer er ofte, har jeg merket meg, forårsaket av strukturelle endringer

2.

Den sosiologiske fantasiens kanskje mest fruktbare distinksjon er mellom ‘personlige bekymringer knyttet til nærmiljøet’ og ‘offentlige anliggender knyttet til sosiale strukturer’. Denne distinksjonen er et essensielt verktøy for den sosiologiske fantasi, og et kjennetegn på alle klassiske verker i samfunnsvitenskapen.

Bekymringer oppstår i den enkelte, innenfor rammene av individets umiddelbare relasjoner med andre; de har å gjøre med selvet og med de avgrensede delene av det sosiale livet individet er direkte og personlig bevisst. Følgelig ligger redegjørelsen for bekymringene – og løsningen på problemene – i individet som en biografisk enhet og innenfor rekkevidden av hans umiddelbare nærmiljø: den sosiale rammen som er umiddelbart åpen for hans personlige erfaringer og til en viss grad hans intensjonale aktivitet. En bekymring er en privatsak: følelsen av at verdier som individet verdsetter er truet.

Anliggender har å gjøre med saker som overskrider lokale omgivelser og individets indre liv. De har å gjøre med hvordan et utall av slike nærmiljøer organiseres til institusjoner i et historisk samfunn som en helhet; med måtene ulike miljøer overlapper og trenger inn i hverandre, slik at de tilsammen danner det samfunnsmessige og sosiale livs overordnede struktur. Et anliggende er en sak for allmennheten: Det offentlige publikum føler at visse verdier de verdsetter som borgere er truet. Ofte er det en debatt om hva verdien egentlig er, og om hva det er som virkelig truer den. Denne debatten er ofte ufokusert, om enn bare fordi det ligger i selve det offentlige anliggendets natur – i motsetning til en til og med utbredt bekymring – at diskusjonen ofte ikke er så lett å definere i forhold til vanlige menneskers umiddelbare livsmiljø. Et anliggende involverer faktisk ofte en krise i institusjonelle ordninger, og ofte også det marxister kaller ‘motsetninger’ eller ‘antagonismer’.

Tenk på arbeidsledighet i lys av dette. Når kun én mann er arbeidsledig i en by med 100000 innbyggere er det hans personlige problem, og for å finne en løsning må vi rimeligvis vurdere denne mannens karakter, hans evner og umiddelbare muligheter. Men når 15 millioner mennesker er arbeidsløse i en nasjon med 50 millioner arbeidstakere, er det et offentlig anliggende som vi ikke kan ha noe håp om å finne en løsning på innenfor rammene som står åpen for det enkelte individ. Selve mulighetsstrukturen har brutt sammen. Både den korrekte angivelsen av problemet, og av mulige løsninger, krever at vi evaluerer de økonomiske og politiske institusjonene i samfunnet, og ikke kun en mengde individers personlige situasjon og karaktertrekk.

Tenk på krig. Når en krig bryter ut kan det personlige problemet være hvordan man skal overleve, eller lide en ærefull død; tjene penger på krigen; bringe seg selv i sikkerhet høyere oppe i militærapparatet; eller hvordan individet kan bidra til krigens opphør. Kort sagt, hvordan individet i overensstemmelse med egne verdier kan finne seg et miljø hvor det er mulig å overleve krigen, eller gjøre sin egen død meningsfull. Det strukturelle anliggende dreier seg imidlertid om krigens årsaker; det har å gjøre med hvilke typer mennesker som blir satt til å kommandere; med hvilke virkninger krigen har på økonomiske og politiske, familiemessige og religiøse institusjoner; med den uorganiserte uansvarligheten som kjennetegner en verden av nasjonalstater.

Tenk på ekteskap. I et ekteskap kan en mann og en kvinne ha personlige bekymringer, men når skilsmisseraten i de første fire årene av ekteskapet er 250 for hvert tusende forsøk, så er det en indikasjon på et strukturelt anliggende som har å gjøre med ekteskapet som institusjon og familien og andre institusjoner som støtter oppunder det. 

Eller tenk på metropolen – den fryktelige, vakre, stygge, og storslåtte utstrekningen av storbyen. For mange folk i overklassen, er den personlige løsningen på ‘byproblemet’ å ha en leilighet med tilhørende privat, underjordisk garasje i hjertet av byen, og i tillegg en stor privat eiendom 60 kilometer utenfor, med et hus tegnet av Henry Hill og et hageanlegg designet av Garret Eckbo. I disse to kontrollerte omgivelsene – med en liten stab i hver ende, og en privat helikopterforbindelse – ville de fleste mennesker kunne løse mange av de personlige miljørelaterte problemene forårsaket av storbyens kjensgjerninger. Hvor storslått alt dette enn måtte være, gir det ikke noe svar på de offentlige anliggender som storbyens struktur frembringer. Hva burde gjøres med denne vidunderlige monstrositeten? Bryte det hele opp i mindre enheter, som kombinerer bosted og arbeidsplass? Renovere byen slik den står? Eller skal man evakuere innbyggerne, sprenge byen i luften med dynamitt, og deretter oppføre nye storbyer på nye steder ut fra nye planer? Hvordan skulle disse planene i så fall se ut? Hvem skal treffe den endelige beslutningen og sette den i verk? Dette er strukturelle anliggender, og å ta stilling til dem og løse dem krever at man tar høyde for politiske og økonomiske spørsmål som berører utallige miljøer.

I den grad en økonomi er organisert slik at det oppstår lavkonjunkturer, er problemet med arbeidsledighet umulig å løse på det personlige plan. I den grad krig er innebygd i nasjonalstatssystemet, og i den ujevne fordelingen av industrialisering i verden, vil det alminnelige menneske, i sitt avgrensede miljø, være ute av stand til – med eller uten psykiatrisk hjelp – å løse de problemene som dette systemet eller mangel på system påtvinger individet. I den grad familien som institusjon gjør kvinner til søte små slaver og menn til deres hovedforsørgere, og med en avhengighet som ikke lar seg avvenne, vil det fortsatt være umulig å finne en rent privat løsning på hvordan man skaper et tilfredsstillende ekteskap. I den grad den overutviklede storbyen og den overutviklede bil er innebygde trekk ved det overutviklede samfunnet, kan ikke det urbane livets anliggender løses med personlig oppfinnsomhet eller privat velstand.

Det vi opplever i forskjellige og spesifikke miljøer er ofte, har jeg merket meg, forårsaket av strukturelle endringer. For å forstå endringene i mange personlige miljøer, blir vi dermed nødt til å rette blikket utover dem. Antallet og mangfoldet av slike strukturelle endringer øker i takt med at institusjonene vi lever innenfor blir mer omfavnende og tettere forbundet med hverandre. Å være bevisst på ideen om sosiale strukturer, og å bruke den med følsomhet er det samme som å være i stand til å spore slike sammenhenger i mange forskjellige miljøer. Å være i stand til å gjøre det innebærer å være i besittelse av den sosiologiske fantasi.

Den sosiologiske fantasiens kanskje mest fruktbare distinksjon er mellom ‘personlige bekymringer knyttet til nærmiljøet’ og ‘offentlige anliggender knyttet til sosiale strukturer’

3.

Hva er de viktigste allmenne anliggender og privatpersoners viktigste bekymringer i vår tid? For å formulere anliggender og bekymringer, må vi spørre hvilke verdier som er verdsatt, men likevel truet, og hvilke verdier som er verdsatt og støttet opp om av de karakteriserende trendene i vår tidsperiode. Enten det er snakk om trusler eller støtte, må vi spørre om hvilke fremtredende strukturelle motsetninger som kan være involvert. 

Når folk verdsetter et sett med verdier og ikke føler noen trussel mot dem, opplever de trivsel. Når de verdsetter noen verdier, men føler at de er truet, opplever de en krise – enten som en personlig bekymring eller som et allment anliggende. Og hvis det virker som om alle verdiene deres er involvert, føler de den gjennomgripende trusselen av panikk.

Men sett at folk hverken er oppmerksomme på noen verdsatte verdier eller opplever noen trussel? Det er opplevelsen av likegyldighet, som, hvis det virker som at alle deres verdier er involvert, blir til apati. Til sist, sett at de ikke er bevisste på noen verdsatte verdier, men likevel er særdeles bevisste på en trussel? Dette er opplevelsen av uro, av angst, som hvis den er omfattende nok, blir til et dødelig og udefinerbart ubehag.

Vår tid preges av uro og likegyldighet – men ennå ikke formulert slik at de kan bearbeides med fornuften og leken følsomhet. I stedet for bekymringer – definert ut fra verdier og trusler – forekommer det ofte en ulykkelighet basert på en vag fornemmelse av uro; og i stedet for å stille eksplisitte spørsmål er det ofte bare en resignert følelse om at alt ikke er som det skal være. Det blir ikke satt ord på hverken hvilke verdier som er truet eller hva som truer dem; kort sagt har de ikke blitt ført frem til noen slags beslutning. Langt mindre har de blitt formulert som samfunnsvitenskapelige problemer.

På 1930-tallet hersket det stort sett liten tvil om – bortsett fra i visse villfarne forretningskretser – at det forelå et økonomisk anliggende som også medførte et vell av personlige bekymringer. I disse diskusjonene om ‘kapitalismens krise,’ satte formuleringene til Marx, og de mange uautoriserte omformuleringene av hans verk, sannsynligvis preg på dette offentlige anliggendets dominerende begreper, og noen mennesker kom til å forstå sine personlige bekymringer i lys av disse begrepene. Det var lett å få øye på de truede verdiene, som var verdsatt av alle, og de strukturelle motsetningene som truet dem fremsto også åpenbare. Begge deler satte dypt preg på erfaringen i vide kretser. Det var en politisk tidsalder.

Men verdiene som blir truet i tiden etter den 2. verdenskrig er ofte hverken bredt anerkjent som verdier, eller allment oppfattet som truet. Mye personlig uro blir ikke formulert; mye allment ubehag og mange beslutninger av enorm strukturell relevans blir aldri til allmenne anliggender. For dem som aksepterer slike nedarvede verdier som fornuft og frihet, er det følelsen av uro i seg selv som er problemet; det er likegyldigheten i seg selv som er det offentlige anliggendet. Og det er denne tilstanden av uro og likegyldighet som er det mest fremtredende trekk ved vår tidsperiode.

Alt dette er så slående at det ofte blir tolket av observatører som et skifte i selve den type problemer som nå må formuleres. Vi blir til stadighet fortalt at vårt tiårs problemer, eller til og med vår tids kriser, har skiftet fra økonomiens domene til nå å ha noe å gjøre med den individuelle livskvalitet – faktisk med spørsmålet om det snart vil finnes noe som med rette kan kalles individuelt liv. Ikke barnearbeid, men tegneserier, ikke fattigdom, men massenes fritid, er i sentrum for oppmerksomheten. Mange viktige offentlige anliggender, så vel som mange personlige bekymringer, beskrives med ‘psykiatriske’ begreper – ofte, ser det ut til, i et patetisk forsøk på å unngå de store spørsmål og problemer i det moderne samfunn. Ofte ser det ut til at denne tilnærmingen er fundert på en provinsiell innsnevring av interessen til de vestlige samfunn, eller kun til USA – og derfor ignorerer to tredjedeler av menneskeheten. Ofte skilles også det individuelle livet vilkårlig fra de store institusjonene hvor livet utspiller seg, og som fra tid til annen påvirker individets liv på en mye mer alvorlig måte enn det intime barndomsmiljøet.

Fritidsproblemer for eksempel, kan ikke engang formuleres, uten å ta høyde for arbeidsproblemer. Problemer i familien på grunn av tegneserier kan ikke formuleres som problemer uten å ta høyde for samtidsfamiliens vanskelige situasjon i relasjon til de nyere institusjonene i den sosiale strukturen. Hverken fritiden, eller ødeleggende bruk av den, kan forstås som problemer uten å anerkjenne i hvor stor grad ubehag og likegyldighet nå former det sosiale og personlige klima i samtidens amerikanske samfunn. I dette klimaet kan ingen av ‘privatlivets’ problemer formuleres eller løses uten å anerkjenne ambisjonskrisen som er en del av selve karrieren til mennesker som jobber i økonomisektoren.

Det er sant, som psykoanalytikere til stadighet påpeker, at folk ofte har ‘en voksende fornemmelse av å bli styrt av obskure krefter i seg selv som de ikke er i stand til å definere.’ Men det er ikke sant, slik Ernest Jones hevdet, at ‘menneskets hovedfiende og største fare er dets egen uregjerlige natur og de mørke kreftene som hoper seg opp i dets indre.’ Tvert imot: ‘Menneskets største fare’ er i dag de uregjerlige kreftene i selve samfunnet, med dets fremmedgjørende produksjonsmetoder, dets omsluttende praksis for politisk dominans, dets internasjonale anarki – kort sagt, dets gjennomtrengende transformasjoner av selve den menneskelige ‘natur’ og vilkårene og målene for menneskets liv.

Det er nå samfunnsviterens viktigste politiske og intellektuelle oppgave – for her sammenfaller de to – å tydeliggjøre elementene i samtidens uro og likegyldighet. Dette er det sentrale kravet stilt til ham av andre kulturarbeidere – av naturvitere og kunstnere, av det intellektuelle felleskapet generelt. Jeg er overbevist om at det er på grunn av denne oppgaven og disse kravene at samfunnsvitenskapen er på vei til å bli fellesnevneren i vår tids kulturelle periode, og den sosiologiske fantasi vår mest tiltrengte mentale kvalitet.

Hvilken skjønnlitteratur, hvilken journalistikk, hvilken kunstnerisk prestasjon kan konkurrere med vår tids historiske virkelighet og politiske kjensgjerninger?

4.

I enhver intellektuell tidsalder tenderer en bestemt refleksjonsmåte til å bli det kulturelle livets fellesnevner. Nå for tiden er det sant at mange intellektuelle moteretninger blir bredt akseptert bare for å bli erstattet av andre i løpet av et år eller to. Slik entusiasme kan krydre det kulturelle spillet, men etterlater seg få eller ingen intellektuelle spor. Dette gjelder ikke for tenkemåter som ‘newtonsk fysikk’ eller ‘darwinistisk biologi.’ Begge disse intellektuelle universene fikk innflytelse langt utenfor enhver spesifikk idémessig eller billedspråklig sfære. Med utgangspunkt i disse universer, eller på bakgrunn av begreper avledet fra dem, begynte ukjente forskere så vel som populære vitenskapsformidlere å kaste nytt lys over sine observasjoner og omformulere sine problemstillinger.

I den moderne æra har naturvitenskapene, fysikk og biologi, vært den viktigste fellesnevneren for seriøs refleksjon og populær metafysikk i vestlige samfunn. ‘Laboratoriemetoden’ har vært den aksepterte formen for prosedyre, og kilden til intellektuell sikkerhet. Dette er én betydning av ideen om en intellektuell fellesnevner: Mennesker kan legge frem sine sterkeste overbevisninger med henvisning til disse begreper; andre begreper og andre refleksjonsmåter fremstår som kun et middel til flukt og uklarhet.

Det at en fellesnevner dominerer betyr selvfølgelig ikke at det ikke finnes andre former for tenkning eller innlevelse. Til gjengjeld betyr det at mer generelle intellektuelle interesser har en tendens til å gli inn i dette området, til å bli formulert skarpest nettopp der, og når formulert slik, blir det oppfattet som om man har funnet, om ikke en løsning, så i hvert fall en hensiktsmessig vei videre.

Etter min mening er den sosiologiske fantasi i ferd med å bli vårt kulturelle livs viktigste fellesnevner og tydeligste kjennetegn. Denne mentale kvaliteten finner vi både i samfunnsvitenskapene og psykologien, men den rekker langt utover disse forskningsområdene slik vi kjenner dem nå. Når enkeltindivider og det kulturelle fellesskap tilegner seg denne tenkemåten, skjer det stort sett langsomt og ofte famlende; mange samfunnsvitere er selv ganske uvitende om den. De ser tilsynelatende ikke ut til å være klar over at bruken av denne fantasien vil være av sentral betydning for det beste arbeidet de kan komme til å levere, at de ved å ikke utvikle den og bruke den vil mislykkes i å innfri de kulturelle forventningene som vil bli rettet mot dem, og som de klassiske tradisjonene i deres ulike disipliner gjør tilgjengelige for dem.

I forbindelse med spørsmål om fakta og moralske hensyn, i litterære verk og i politiske analyser, er denne fantasiens kvaliteter jevnlig etterspurt. I et mangfold av ulike uttrykksformer, har fantasiens sentrale egenskaper blitt et kjennetegn ved intellektuelle aspirasjoner og kulturell sensibilitet. Ledende kritikere, så vel som seriøse journalister, tar i bruk disse egenskapene – faktisk blir begges arbeid ofte vurdert ut ifra disse kriterier. Populære kritiske kategorier – som for eksempel, høy-, middels-, og lavkultur – er nå minst like mye sosiologiske som estetiske. Romanforfattere – hvis seriøse verker legemliggjør de mest allment utbredte definisjoner av den menneskelige virkelighet – besitter ofte denne fantasien, og gjør mye for å møte etterspørselen av den. Ved hjelp av denne fantasien søkes en orientering mot nåtiden forstått som historie. Etter hvert som forestillingene om ‘menneskets natur’ blir mer problematiske, oppstår det et stigende behov for å rette et skarpere, men også mer fantasifullt blikk mot de sosiale rutiner og katastrofer som avslører (og skaper) menneskets natur i denne tiden preget av sivil urolighet og ideologisk konflikt. Selv om mote ofte avsløres gjennom forsøk på å bruke den, så er ikke den sosiologiske fantasi kun en mote. Det er en mental kvalitet som på ytterst dramatisk vis gir løfter om å forstå vår egen intime virkelighet i sammenheng med større sosiale realiteter. Det er ikke bare én mental kvalitet i blant vår tids utvalg av redskaper til kulturell innsikt – den er den kvaliteten hvis utbredelse og fingernemme bruk gir et løfte om at alle slike redskaper – og faktisk, den menneskelige fornuft i seg selv – vil komme til å spille en større rolle i menneskelige anliggender.

Den kulturelle betydningen som naturvitenskapen – den viktigste eldre fellesnevneren – har hatt, begynner å bli tvilsom. Som intellektuell stil har naturvitenskapen nå begynt å bli betraktet av mange som noe utilstrekkelig. Anvendeligheten av vitenskapelige stilarter innenfor tenkning og følelse, fantasi og følsomhet, har naturligvis helt fra begynnelsen vært gjenstand for religiøs tvil og teologisk kontrovers, men våre vitenskapelige bestefedre og fedre slo ned på slik religiøs tvil. Den nåværende tvilen er sekulær, humanistisk – og ofte temmelig forvirret. Naturvitenskapens utvikling i nyere tid – med et teknologisk klimaks i H-bomben, og midlene til å frakte den rundt om på jorden – oppleves ikke som en løsning på noen av problemene som er allment kjent og gjenstand for dypere overveielse i større intellektuelle felleskap og kulturelle offentligheter. Disse utviklingene har korrekt blitt sett på som resultater av en sterkt spesialisert forskning, og feilaktig blitt følt som underlig mystiske. De har skapt flere problemer – både intellektuelt og moralsk – enn de har løst, og de problemene de har skapt befinner seg nesten utelukkende innenfor det sosiale, ikke naturvitenskapenes saksområde. Den åpenbare erobringen av naturen, overvinnelsen av knapphet, føles for mennesker i den overutviklede verden nærmest å være fullbyrdet. I disse samfunn føler man nå at vitenskapen – det sentrale instrumentet i denne erobringen – har mistet fotfestet, savner et mål og har et behov for en omvurdering.

Den moderne aktelsen for vitenskapen har lenge bare vært tatt for gitt, men nå virker den teknologiske etos og teknisk fantasi som assosieres med vitenskapen, mer skremmende og tvetydig enn håpefull og progressiv. Dette er selvfølgelig ikke alt ‘vitenskapen’ har å by på, men det fryktes at det kan bli det. Det dyptfølte behovet for å revurdere naturvitenskapen gjenspeiler behovet for en ny fellesnevner. Det dreier seg om vitenskapenes mening for menneskene, den sosiale rollen vitenskapene har, de militære og kommersielle aspekter ved vitenskapene, og den politiske betydningen, som undergår en forvirret revurdering. Vitenskapelig utvikling av våpen kan føre til ‘nødvendigheten’ av en verdenspolitisk omorganisering – men en slik ‘nødvendighet’ føles ikke løsbar av naturvitenskapen selv.

Mye som har passert for ‘vitenskap’ føles nå som tvilsom filosofi; mye som anses for å være ‘ekte vitenskap’ synes ofte å frembringe kun forvirrede fragmenter av de virkeligheter menneskene lever i. Det er en utbredt oppfattelse at vitenskapsfolk ikke lenger forsøker å fremstille virkeligheten som en helhet eller presentere en sann prognose for menneskenes skjebne. Forøvrig er ‘vitenskapen’ i manges øyne ikke så mye en kreativ etos og en orienteringsmåte enn det er et sett med “Vitenskapsmaskiner” som betjenes av teknikere og kontrolleres av økonomi- og millitærmenn som hverken legemliggjør eller forstår vitenskapens etos og orientering. Filosofene som taler i vitenskapens navn forvandler i mellomtiden ofte vitenskapen til ‘scientisme’ ved å gjøre dens erfaringer identisk med menneskelig erfaring, og ved å hevde at livets problemer kun kan løses med hjelp av vitenskapens metode. På bakgrunn av alt dette har mange kulturarbeidere fått en følelse av at ‘vitenskapen’ er en falsk og pretensiøs Messias, eller i det minste et høyst tvetydig element i den moderne sivilisasjonen.

Men det finnes ‘to kulturer’ ifølge C.P. Snow: den vitenskapelige og den humanistiske. Enten det har vært som historie eller drama, som biografi, poesi eller fiksjon, har litteratur vært essensen i den humanistiske kultur. Ikke desto mindre hevdes det nå ofte at den seriøse litteratur på mange måter har blitt en underordnet kunstform. Hvis dette er tilfellet, er det ikke bare på grunn av utviklingen av et massepublikum og massemedia som kommunikasjonsform, og den totale betydningen av disse for seriøs litterær produksjon. Det skyldes også selve kvaliteten på vår tids historie og den type behov innsiktsfulle mennesker har for å begripe denne kvaliteten. 

Hvilken skjønnlitteratur, hvilken journalistikk, hvilken kunstnerisk prestasjon kan konkurrere med vår tids historiske virkelighet og politiske kjensgjerninger? Hvilken dramatisk visjon av helvete kan konkurrere med hendelsene i en av det 20. århundrets kriger? Hvilke moralske fordømmelser kan måle seg med den moralske ufølsomheten hos mennesker som opplever den opprinnelige akkumulasjons pinsler? Det er den sosiale og historiske virkelighet mennesker gjerne vil vite noe om, og ofte oppfatter de ikke samtidslitteraturen som et tilstrekkelig godt hjelpemiddel til å skaffe seg en slik viten. De higer etter fakta, de søker etter dets betydninger, de ønsker et ‘helhetsbilde’ de kan tro på, og som gjør det mulig for dem å forstå seg selv. De vil også ha verdier som de kan orientere seg etter, et passende følelsesregister og emosjonsformer, og et vokabular for sine motivasjoner. Og dette finner de ikke lett tilgjengelig i dagens litteratur. Det spiller ingen rolle om disse kvalitetene finnes der eller ikke; det som betyr noe er at mennesker ofte ikke finner dem der.

Tidligere har litterater som kritikere og historikere nedtegnet sine notater om England og om reiser til Amerika. De forsøkte å karakterisere samfunnene som helheter, og å skjelne deres moralske betydninger. Hvis Tocqueville eller Taine var i live i dag, ville de ikke da vært sosiologer? I det han stiller dette spørsmålet om Taine, foreslår en anmelder i The Times (London): 

Taine betraktet alltid mennesket først og fremst som et sosialt dyr, og samfunnet som en samling av grupper. Han kunne observere i detalj, var en utrettelig feltarbeider og var i besittelse av en egenskap… av særlig verdi for å forstå sammenhengen mellom sosiale fenomener – nemlig spenstighet. Han var altfor interessert i nåtiden til å være en god historiker, var for mye en teoretiker til å prøve seg som romanforfatter, og han betraktet i alt for høy grad litteratur som dokumenter fra en tidsalders eller lands kultur til å kunne til å kunne bli en førsteklasses kritiker… Hans verk om den engelske litteratur er ikke så mye et skrift om engelsk litteratur som det er en kommentar til moralen i det engelske samfunn og et redskap for hans positivisme. Han er fremfor alt en sosialteoretiker. 

At han forble en ‘litterat’ heller enn en ‘samfunnsviter’ vitner kanskje om at mye av 1900-tallets samfunnsvitenskap har vært dominert av en iherdig søken etter ‘lover’ som angivelig kunne sammenlignes med de naturvitenskapelige forskere har funnet frem til. I mangel på en tilstrekkelig samfunnsvitenskap, har kritikere og romanforfattere, dramatikere og poeter vært den viktigste, og ofte eneste, kilden til formuleringer om personlige bekymringer, og også om offentlige anliggender. Kunst uttrykker slike følelser og fokuserer ofte på dem – i beste fall med dramatisk skarphet – men dog ikke med den intellektuelle klarheten som kreves for å forstå eller lindre dem i våre dager. Kunsten formulerer ikke, og kan ikke formulere disse følelsene som problemer i form av de bekymringene og anliggendene mennesker nå må konfrontere hvis de skal kunne overkomme sin uro og likegyldighet, og de ubotelige kvalene disse fører til. Kunstneren prøver faktisk ikke ofte å gjøre noe slikt. Dessuten har den seriøse kunstner utallige bekymringer å streve med selv, og kunne godt hatt bruk for litt intellektuell og kulturell bistand fra en samfunnsvitenskap som har blitt gjort spenstig av den sosiologiske fantasi.

Den kulturelle betydningen som naturvitenskapen – den viktigste eldre fellesnevneren – har hatt, begynner å bli tvilsom

5.

Det er mitt mål i denne boken å definere samfunnsvitenskapens betydning for vår tids kulturelle oppgaver. Jeg vil presisere hvilke former for innsats som ligger bak utviklingen av den sosiologiske fantasi; påpeke dens implikasjoner for det politiske så vel som kulturelle liv; og kanskje antyde noe av det som kreves for å besitte den. På denne måten vil jeg tegne et klart bilde av samfunnsvitenskapenes natur og anvendelsesmuligheter i dag, og gi en begrenset redegjørelse for deres nåværende tilstand i USA.

Til enhver tid består naturligvis ‘samfunnsvitenskapen’ av det som godt anerkjente samfunnsvitere foretar seg – men de beskjeftiger seg på ingen måte med det samme, ei heller foretar de seg noe av samme karakter. Samfunnsvitenskap er også hva tidligere samfunnsvitere har drevet med – men ulike studenter velger å konstruere og gjenkalle forskjellige tradisjoner i sine disipliner. Når jeg snakker om ‘samfunnsvitenskapens løfte’, fremgår det forhåpentligvis at jeg hentyder til løftet slik jeg selv ser det.

Akkurat nå er det en utbredt uro blant samfunnsvitere, både intellektuelt og moralsk, om retningen deres valgte studier ser ut til å ta. Denne uroen, så vel som de uheldige tendenser som bidrar til den, er – antar jeg – en del av det generelle ubehaget i samtidens intellektuelle liv. Likevel er muligens denne uroen mer akutt blant samfunnsvitere, om ikke annet på grunn av det større løftet som har vært en rettesnor for mye tidligere arbeid på deres felt, karakteren til fagområdene de beskjeftiger seg med, og dagens påtrengende behov for arbeid av betydning.

Ikke alle deler denne uroen, men det faktum at mange ikke gjør det, er i seg selv en grunn til ytterligere uro blant dem som er oppmerksomme på løftet, og ærlige nok til å innrømme at mange av nåtidens arbeider er pretensiøse og middelmådige. Det er, helt ærlig, mitt håp å øke denne uroen, definere noen av dens kilder, hjelpe til med å transformere den til en spesifikk trang til å innfri samfunnsvitenskapens løfte, og bane vei for nye begynnelser: kort sagt, å peke på noen av de foreliggende oppgavene, og de tilgjengelige midlene for å utføre arbeidet som må gjøres.

I den senere tid har ikke mitt syn på samfunnsvitenskapen vært fremherskende. Min visjon står i motsetning til samfunnsvitenskapen som et sett med byråkratiske teknikker, som med sine ‘metodologiske’ fordringer hemmer utforskningen av det sosiale, som kveler slikt arbeid med uforståelige begreper, eller som trivialiserer det ved å konsentrere seg om ubetydelige problemer uten forbindelse med allment relevante anliggender. Disse hemninger, uklarheter og trivialiteter har skapt en krise i vår tids samfunnsvitenskap, uten i det minste å foreslå en vei ut av denne krisen.

Noen samfunnsvitere understreker behovet for ‘forskerteam av teknikere’, andre mener at den individuelle forsker kommer i første rekke. Noen bruker mye energi på forbedring av undersøkelsesmetoder- og teknikker; andre tenker at den intellektuelle håndverkers vitenskapelige arbeidsform forsømmes og nå burde rehabiliteres. Noen utfører sitt arbeid i overensstemmelse med et rigid sett med mekaniske prosedyrer; andre søker å utvikle, å invitere, og å bruke den sosiologiske fantasi. Noen – som er avhengige av ‘teoriens’ opphøyde formalisme – forbinder og atskiller begreper på en måte som for andre forekommer underlig; disse andre oppfordrer til å lage begreper kun når det står klart at det vil utvide følsomhetens omfang og forlenge fornuftens rekkevidde. Noen innskrenker seg til å bare undersøke småskalamiljøer, i håp om å ‘bygge opp til’ til oppfatninger om større strukturer; andre gransker sosiale strukturer hvor de forsøker ‘å lokalisere’ mange mindre miljøer. Noen neglisjerer komparative studier fullstendig, undersøker bare ett lite lokalsamfunn, i ett samfunn om gangen; mens andre på gjennomført komparativt vis retter direkte søkelys på nasjonale samfunnsstrukturer over hele kloden. Noen begrenser sin eksakte forskning til veldig kortvarige sekvenser av menneskelige affærer; andre beskjeftiger seg med spørsmål som kun kommer til syne i et langt historisk perspektiv. Noen spesialiserer sitt arbeide i henhold til inndelingen i akademiske fagområder, mens andre trekker på alle fagområdene, og spesialiserer seg i henhold til emnets eller problemets natur, uansett hvor disse emner eller problemer måtte befinne seg innenfor det akademiske mangfold. Noen gir seg i kast med historiens, biografiens og samfunnets mangfoldighet; andre unnlater å gjøre det.

Slike kontraster, og mange andre av tilsvarende art, er ikke nødvendigvis sanne alternativer, selv om de ofte oppfattes slik, når de gjøres gjenstand for ‘statsmannsaktige’ eksperters opphissede diskusjoner eller betraktes fra spesialiseringens dovne og trygge utsiktspunkt. På dette tidspunkt gjengir jeg dem bare i ufullstendig form; jeg vil vende tilbake til dem mot slutten av denne boka. Jeg håper selvfølgelig at all min egen forutinntatthet vil være synlige, ettersom jeg synes vurderinger bør være eksplisitte. Men jeg forsøker også, uavhengig av mine egne synspunkter, å fastsette samfunnsvitenskapens kulturelle og politiske betydninger. Mine egne faglige preferanser er selvfølgelig hverken mer eller mindre subjektive enn de jeg vil undersøke. La de som ikke bryr seg om min forutinntatthet bruke sine avvisninger til å gjøre sine egne preferanser så eksplisitte og tydelige som jeg skal forsøke å gjøre mine! Da vil de moralske problemene med samfunnsstudier – samfunnsvitenskapens problem som et offentlig anliggende – bli anerkjent, og diskusjon vil bli mulig. Da vil selvinnsikten øke i alle leire – noe som selvfølgelig er en forutsetning for objektivitet på det samfunnsvitenskapelige området sett under ett.

Jeg tror kort sagt at det som kan kalles den klassiske samfunnsanalyse er et definerbart og anvendelig sett med tradisjoner; at dens viktigste kjennetegn er interessen for historiske sosiale strukturer; og at dens problemer har direkte relevans for presserende allmenne anliggender og vedvarende menneskelige bekymringer. Jeg tror også at det for øyeblikket er lagt store hindringer i veien for videreføringen av denne tradisjonen – både innenfor samfunnsvitenskapene og i deres akademiske og politiske rammer – men at de mentale kvalitetene som konstituerer den, likevel holder på å bli en fellesnevner for vårt generelle kulturelle liv, og at – uansett hvor vagt og uansett hvor forvirrende deres forkledninger enn måtte være – vil de bli følt som et behov.

Mange utøvere av samfunnsvitenskap, spesielt i Amerika, synes for meg underlig motvillige til å ta fatt på de utfordringene som de nå står overfor. Mange frasier seg faktisk samfunnsanalysens intellektuelle og politiske oppgaver; andre er uten tvil simpelthen ikke skikket for den rollen de ikke desto mindre har blitt tildelt. Noen ganger virker det som om de nesten med fullt overlegg har tatt i bruk gamle knep og utviklet nye former for fryktsomhet. Men til tross for denne motviljen, er den intellektuelle, så vel som offentlige oppmerksomhet på så åpenbar en måte, rettet mot de sosiale verdener, som samfunnsforskere angivelig studerer, at det må være enighet om at de står overfor en unik mulighet. I denne muligheten åpenbares samfunnsvitenskapens intellektuelle løfte, den sosiologiske fantasiens kulturelle betydning, og den politiske betydningen av studier av mennesker og samfunn.

Les også oversettelsen av et utdrag fra Harriet Martineaus «Kvinners politiske ikke-eksistens».

6.

Pinlig nok for en svoren sosiolog, faller alle de uheldige tendensene (muligens unntatt én) som jeg her skal overveie i kapitlene som følger, inn i det som generelt betraktes som ‘sosiologiens felt’, selv om den kulturelle og politiske fraskrivelsen av ansvar implisitt i dem utvilsomt kjennetegner mye av det daglige arbeidet i andre grener av samfunnsvitenskapen. Uansett hva som kan være sant i disipliner slik som statsvitenskap, økonomi, historie og antropologi, er det åpenbart at i USA i dag har det som er kjent som sosiologi blitt sentrum for refleksjon om samfunnsvitenskapen. USA har blitt sentrum i interessen for metoder; og det er også her man finner den mest ekstreme interessen for ‘generell teori’. En virkelig bemerkelsesverdig variasjon av intellektuelt arbeide har bidratt til utviklingen av den sosiologiske tradisjon. Å fortolke denne mangfoldigheten som Én Tradisjon er i seg selv dristig. Likevel vil det muligens bli allmenn enighet om at det som i dag anerkjennes som sosiologisk arbeid har en tendens til å bevege seg i en eller flere av tre generelle retninger, som hver er gjenstand for forvrengning, med risiko for å bli slått i bakken.

Tendens I: I retning av en historieteori. I hendene på eksempelvis Comte, så vel som hos Marx, Spencer og Weber, er sosiologi et encyklopedisk foretagende, opptatt med helheten av menneskets sosiale liv. Den er på én gang historisk og systematisk – historisk, fordi den forholder seg til og bruker fortidens materialer; systematisk, fordi den gjør dette for å kunne utskille ‘stadiene’ i den historiske utvikling og regelmessighetene i det sosiale livet. 

Teorien om menneskets historie kan altfor lett bli forvrengt til en transhistorisk tvangstrøye som den menneskelige historiens materialer tvinges inn i, og ut fra hvilken det utgår profetiske betraktninger (som regel dystre) om fremtiden. Verkene til Arnold Toynbee og Oswald Spengler er velkjente eksempler på dette.

Tendens II: I retning av en systematisk teori om ‘menneskets og samfunnets natur’. I formalistenes verker, særlig Simmel og Von Wiese, kommer sosiologien eksempelvis til å beskjeftige seg med forestillinger som skal brukes til å klassifisere alle sosiale relasjoner, og til å gi innsikt i deres angivelige uforanderlige trekk. Denne sosiologien er kort sagt opptatt med et forholdsvis statisk og abstrakt syn på samfunnsstrukturens komponenter på et temmelig høyt generaliseringsnivå.

Muligens som en reaksjon på forvrengningen av Tendens I, kan historien oppgis helt og holdent. Den systematiske teori om menneskets og samfunnets natur utarter lett til å bli en spissfindig og gold formalisme. Her består det viktigste arbeidet i å splitte opp begreper, sentralt står den endeløse omorganiseringen av begrepene. Blant de forskerne jeg vil kalle ‘Grand Theorists’, har forestillinger i sannhet blitt til Begreper. Talcott Parsons’ verk er det viktigste eksempelet i vår tids amerikanske sosiologi.

Tendens III: I retning av empiriske studier av samtidige sosiale fakta og problemer. Selv om Comte og Spencer var bærebjelker i amerikansk samfunnsvitenskap frem til 1914 eller deromkring, og tysk teoretisk innflytelse var tung, ble den empiriske spørreundersøkelsen sentral i USA på et tidlig tidspunkt. Dette var delvis et resultat av den foregående akademiske etableringen av økonomi og statsvitenskap. Gitt dette, blir sosiologi – såfremt den defineres som et studie av et spesifikt område i samfunnet – lett til en slags samfunnsvitenskapelig altmuligmann, bestående av diverse studier av akademiske rester. Det foreligger studier av byer og familier, rasemessige og etniske relasjoner, og selvfølgelig ‘smågrupper’. Som vi skal se, ble den resulterende blandingen omformet til en tankemåte, som jeg skal granske under betegnelsen ‘liberal praksis’.

Studier av samtidens kjensgjerninger kan lett bli en serie med ganske urelaterte, og ofte ubetydelig fakta om samfunnet. Mange emneplaner i amerikansk sosiologi illustrerer dette; aller tydeligst kanskje i lærebøker innen sosial desorganisasjon. På den andre siden, så har sosiologer tendert mot å bli spesialister på forskningsteknikker i nesten hva som helst; blant dem har metoder blitt til Metodologi. Mye av arbeidet – og mer av etosen – til George Lundberg, Samuel Stouffer, Stuart Dodd og Paul F. Lazarsfeld er aktuelle eksempler på dette. Disse tendensene – å spre sin oppmerksomhet, og å dyrke metode for metodens egen skyld – passer fint til hverandre, selv om de ikke nødvendigvis opptrer sammen.

Sosiologiens eiendommeligheter kan forstås som forvrengninger av en eller flere av fagets tradisjonelle tendenser. Men dens løfter kan også forstås på bakgrunn av disse tendensene. I dagens USA har det oppstått en slags hellenistisk blandingsform, som rommer ulike elementer og målsetninger fra flere vestlige samfunns sosiologer. Faren består i at en slik sosiologisk overflod kan gjøre andre samfunnsvitere så utålmodige, og forlede sosiologene til å foreta ‘forskning’ med et slikt hastverk, at de mister grepet om en virkelig verdifull arv. Men, det finnes også en mulighet i vår tilstand: den sosiologiske tradisjonen rommer nemlig de beste formuleringene av samfunnsvitenskapens fulle løfte i sin helhet, så vel som noen delvise innfrielser av det. Nyansene og forslagene sosiologistudenter kan finne i sin tradisjon, kan ikke kort oppsummeres, men enhver samfunnsviter som tar dem i bruk vil bli rikelig belønnet. Hans mestring av dem kan lett bli omgjort til nye orienteringer for hans eget samfunnsvitenskapelige arbeide.

Takk til Gunnar B. Helle, Rune Åkvik Nilsen og Stian Aleksander Uvaag for hjelp med oversettelsen.