«Norsk sosiologi er altfor norsk»- Torben Hviid Nielsen (1948-2019)

Emdjed Kurdnidjad minnes Torben Hviid Nielsen. 

«Den måten du diskuterte pensum var unorsk», sa Torben til meg. Han var den siste foreleseren vi hadde i teorifaget i høst 2016. Etter seminaret vi hadde med ham, der jeg og noen andre studiekamerater diskuterte og drøfta en del av pensumet, sa Torben: «La oss ta en prat». Vi avtalte å møtes på hans kontor. Han snakka om sin bakgrunn, og jeg snakka om min. Han var en hvit mann fra overklassen og jeg var en flyktning fra Midtøsten. 

Torben fortalte at han mente norsk sosiologi har blitt altfor norsk, og derfor var det interessant for ham å bli kjent med meg, fordi mitt blikk på pensum var annerledes. Så spurte han: «Var det noen ordninger for deg på universitetet, siden du er flyktning?» Nei, det hadde jeg ikke sett og det syntes han var rart. «Bare kom og si til meg hvis det er noe, jeg hjelper deg!», sa han. Han hadde sympati med meg siden jeg også var unorsk, som ham. «Hva har jeg til felles med en hvit mann fra overklassen?» tenkte jeg. På den tida visste jeg ikke hvor fremmed han også var i norsk akademia.    

Foto av Torben Hviid Nielsen

Torben Hviid Nielsen (foto: Universitetet i Oslo).

Torben Hviid Nielsen ble født i Aarhus, Danmark, 5. oktober  1948. Han var professor  ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, og hadde i tillegg til sosiologi idéhistorie som fag. Han var medlem av De forskningsetiske komiteene. Nielsen døde uventa på ferie i Danmark, 16. juli 2019.  

Torben var opptatt av filosofiske spørsmål i sosiologi, blant annet relasjonen mellom samfunnet og etikk. I løpet av sin karriere hadde han bygd opp en sosiologisk forståelse av bioteknologi – hvordan bioteknologi påvirker våre liv. Jeg tenker slik at han var prega av en Kantiansk tradisjon i sosiologi og Georg Simmel, mens han var kritisk mot ortodoks Marxisme. De siste årene på Blindern underviste han blant annet Habermas for masterstudenter og vitenskap og teknologi i organisasjon og samfunn for bachelorstudenter. Han hadde et stort kontor i fjerde etasje i Harriet Holters hus og var sannsynligvis en av de siste professorene på Blindern som husket studentopprøret i 1968.         

Jeg ble behandla akkurat på den måten andre studenter ble behandla, helt likestilt, uten noe ekstra tiltak heller, men sensorene var strengere med meg. Jeg var misfornøyd med karakterene mine. Jeg hadde følelsen av at sensorene ikke ville gi meg toppkarakter. Jeg tenkte de var rasister eller fanga i et rasistisk system. Så jeg sa det til Torben. Han ville se på mine oppgaver og eksamenssvar. Det var en prosess, han så på mitt andre, tredje og fjerde emne jeg hadde dette studieåret. Først sa han at det var så vanskelig for meg å nå A fordi sensorene vurderte meg basert på språklige ferdigheter og ikke akademiske potensialer. Min norsk var ikke flytende nok, og sensorene blanda det med forståelse og oppfatning.

Denne forklaringen var ikke god nok for meg. Jeg fortsatt å være misfornøyd, og Torben fortsatte å lese mine oppgaver og eksamenssvar. Jeg begynte å bli frustrert – jeg hadde ikke fått en eneste A i hele studieåret, til tross for beinhardt arbeid og høy selvtillit. På den siste emneoppgava skrev jeg om «institusjonell rasisme», der jeg kobla mine opplevelser til teorier fra pensum. Sensoren mente min analyse var en veldig svak E, Torben mente derimot at det var et veldig interessant essay.

Etter denne prosessen kom Torben med sin fantastiske analyse av min situasjon, en analyse som har vært svært nyttig for meg og som hjalp meg å gripe min veileders kommentarer på masteroppgava på en mer fornuftig måte. Han sa: «Det er tre lag av undertrykkelse du opplever, og derfor blir det så vanskelig å oppnå gode karakterer for deg. Først og fremst er du en fremmed i dette instituttet på samme måte som jeg. Derfor har jeg sympati med deg. For det andre har du et nytt blikk på sosiologi og vitenskap. Den måten du forstår sosiologi er annerledes enn sensorens. Det er en annen grunn for at jeg ser meg i samme båt med deg. Min oppfatning av sosiologi er heller ikke så dominerende her. Du avviker fra bildet av en vanlig student. Så du er ikke bare en fremmed, som er en ulempe i seg selv, men du er også en provoserende fremmed som gjør slik at du får sterk motstand. Det tredje laget kan rett og slett være rasisme at du opplever».

Torben var opptatt av filosofiske spørsmål i sosiologi blant annet relasjonen mellom samfunnet og etikk

Torben ga meg artikkelen «Den fremmede» av Georg Simmel og anbefalte meg å lese den for å forstå meg selv bedre. Denne prosessen hjalp meg med å forstå hvilken situasjon jeg var fanget i, og hva slags strategier jeg burde ta i bruk i det videre arbeidet med masteroppgava. Jeg sa: «Takk, Torben, for at du har brukt så mye tid på meg». «Det gjør ikke noe, jeg har også lært mye. Det var som en studie for meg», sa han.

Torben har vært en av de få som viste meg veien til å utvikle mine idéer. Han viste meg hvordan sosiologiske begreper kan forklare situasjoner som egentlig er veldig forskjellige. Han viste meg hvordan sosiologi bruker lokale problemstillinger til å forstå universelle spørsmål. Han lærte meg og hjalp meg til å fortsette: «Ikke la dette presset knuse deg», pleide han å si, fordi han visste hvordan det er å være unorsk.

Torben var en av de få som hjalp meg å bevege meg fra å være en «sint student» som er frustrert over sin situasjon til å bli en «kritisk sosiolog» som ser sine individuelle og lokale utfordringer i lys av universelle og verdens konflikter som er relevant for alle mennesker. Torben viste meg hvordan en person fra overklassen kan forstå og oppfatte en på bunnen i samfunnet uten å eksotifisere ham.

Det var interessant for meg å se at en skandinavisk professor husker det gamle studentopprøret som inspirerte oss i Teheran, og det var interessant for Torben å se en ung student som kommer fra det nye studentopprøret. Han huska 1968, jeg snakka om Teheran og årene før og etter 2009. Takk, Torben, for samtaler, støtte og vennskap. Takk, Torben, for at du hjalp meg til å overleve i norsk akademia. Adjø kamerat!