Erik Olin Wright 1947-2019

Han var en karismatisk foreleser med mye energi, som alltid ga mye av seg selv. Håkon Leiulfsrud minnes Erik Olin Wright.

Vi er mange som har fulgt Erik Olin Wrights siste reise, fra han ble diagnostisert med akutt leukemi i fjor vår, til han gikk bort 22. januar i år. Som forsker, institusjonsbygger og fornyer av marxistisk sosiologi, har Erik Olin Wright satt dype fotavtrykk i nordamerikansk, internasjonal og norsk sosiologi siden slutten av 1970-tallet. Selv hadde jeg privilegiet av å være Göran Ahrnes vitenskapelige assistent i 1980-83. Dette var etter at Ahrne, i samarbeid med Wright, hadde fått finansiering til det som skulle bli den svensk-amerikanske delen av «The Comparative Project on Class Structure and Class Consciousness». Prosjektet inkluderte 14 nasjoner under 1980-tallet, inklusive de fem nordiske landene. Under andre del av 1990-tallet ble prosjektet dessuten replisert i Sverige, Norge, Finland, Russland og USA. I forlengelsen av klasseprosjektet, ble det utviklet langvarige samarbeidsrelasjoner, akademiske karrierer og vennskap. Selv har jeg hatt flere lengre forskningsopphold i Madison, med Erik Olin Wright som kollega, samtalepartner og venn. Han var også i Norge og Sverige en rekke ganger, på invitasjon av sine tidligere samarbeidspartnere i Oslo, Trondheim, Uppsala og Stockholm.

Portrett av Erik Olin Wright

22. januar 2019 tapte Erik Olin Wright kampen mot leukemi. (Foto: University of Wisconsin)

EOW var på mange måter et barn av sin tid og en person med flere talenter. Han ga aldri skjul på at han vokste opp med betydelig akademisk kapital hjemmefra. Kapitalen brakte ham senere til Harvard College (samfunnsvitenskapelige studier) og Balliol College i Oxford (historie), før han tok fatt på sine sosiologistudier ved University of California, Berkeley. I likhet med mange andre i sin generasjon, var han sterkt påvirket av og radikalisert under USAs krigføring i Vietnam, samt av borgerrettsbevegelsen under 1960-tallet. Dette er også noe som gjennomsyret hans syn på sosialisme og emansipasjon, hans kapitalismekritikk og interesse for «real utopias», og hans klasseteori. EOW både insisterte på og klarte å omsette det personlige og politiske i en solid akademisk karriere.

Hans akademiske habitus gjorde ham respektert og beundret langt utenfor egne rekker, inklusive blant hans kritikere. Han var en utpreget akademiker, som ikke var aktiv i lokalpolitikk og som primært var tilknyttet tidsskrifter som Politics and Society. Han hadde et sterkt moralsk kompass og en tro på at man gjennom langvarige forskningsprogram, kunne bidra til å flytte grensene for marxistisk teori og sosiologi i og utenfor USA.

EOW både insisterte på og klarte å omsette det personlige og politiske i en solid akademisk karriere

EOW kom til Madison i Wisconsin i 1973, som assistant professor etter doktorgraden. Han forble i Madison fram til sin bortgang, bortsett fra et kortere mellomspill i Berkeley på midten av 1980-tallet og til tross for forsøk på å rekruttere ham til Berkeley, Harvard og Yale. Sosiologimiljøet i Madison har lenge vært blant de sterkeste i USA, og Madison er en attraktiv by å bo i og oppdra barn. I Madison i 1984 fikk han også støtte til å bygge opp Havens Center for Social Justice på eget institutt. Havens-sentret (oppkalt etter hans tidligere kollega Gene Haven) ble på mange måter hans lokale forum og anker for å kunne opprettholde løpende seminarer og workshops. Her ble gjester tatt varmt i mot, og gjesteforskere fra alle verdenshjørner fikk et herberge i et akademisk progressivt fagmiljø.

EOW fikk skrevet mer enn 100 vitenskapelige artikler og utgitt 16 monografier i bokform. I tillegg var han redaktør og bidragsyter i en serie av antologier om «the real utopia». Serien var basert på spørsmål om muligheten for å få på plass politiske reformer og likestilling, samt om muligheten for å bryte ned etablerte kjønnsskiller og arbeidsplassdemokratier. I ettertid har han og hans kollegaers 15-årige arbeid med «the real utopia»-prosjektet, fått særlig oppmerksomhet knyttet til spørsmålet om universal medborgerlønn.

Blant hans mest viktige monografier er hans The Politics of Punishment (1973), som er skrevet sammen med innsatte ved San Quentin-fengslet og borgerrettsaktivister, og hans Class, Crisis, and the State (1978). Andre viktige arbeider er Class Structure and Income Determination (1979), Classes (1985/1997), The Debate on Classes (1985), Class Counts (1997), Envisioning Real Utopias (2010), Alternatives to Capitalism (sammen med Robin Hahnel, 2014), og Understanding Class (2015). Den siste boken han rakk å skrive, How to Be an Anti-capitalist for the 21st Century, publiseres i 2019.

Høydepunktet i hans akademiske karriere, ifølge EOW selv, var under hans periode som leder av det amerikanske sosiologforbundet

Det er EOWs arbeider tilknyttet klasse som tilhører hans klart mest siterte verk, også under senere år. Senere har for øvrig også hans arbeider om institusjonsbygging for å fremme mer demokrati, sosial rettferdighet og medborgerinvolvering fått betydelig oppmerksomhet. Høydepunktet i hans akademiske karriere, ifølge EOW selv, var under hans periode som leder av det amerikanske sosiologforbundet. I denne perioden ble det gjennomført mer enn 20 paneler om tema knyttet til «the real utopia» og sosial rettferdighet. Mange, inklusive hans nære venn og kollega Michael Burawoy, har beskrevet EOWs Real Utopia som hans hovedverk. Likevel er det framfor alt som klasse- og ulikhetsforsker han vil bli husket her hjemme.

Spørsmålet om klasse og sosial ulikhet har lenge vært en paradegren i sosiologifaget. I empirisk orientert forskning på slutten av 1970-tallet, var for øvrig klasse som oftest forstått og operasjonalisert i termer av sosioøkonomisk status. Klasseanalysen fikk et visst fotfeste i kjølvannet av en fornyet interesse for marxistisk teori gjennom Kleven i Norge og Göran Therborn i Sverige. Likevel var det først gjennom EOWs internasjonale klasseprosjekt i første del av 1980-tallet, at den empiriske klasseforskningen på alvor fikk fotfeste i sosiologimiljøene i Norden og internasjonalt.

Noe av gjennomslaget kan kanskje forklares av nettverk og personkonstellasjoner. Vel så viktig representerte EOWs forskningsprogram en faglig plattform som åpnet opp for både teoretisk og empirisk orienterte klasse- og stratifiseringsanalyser i og mellom nasjoner. Gjennom dette forskningsprogrammet og -prosjektet møttes både godt etablerte norske sosiologer, som Gudmund Hernes og Knud Knudsen, og sosiologer som var tidlig i karrieren, som Tom Colbjørnsen og Gunn Birkelund. Mens Colbjørnsen og hans norske kollegaer argumenterte for tesen om et klassesamfunn på hell, var fokuset på et klassesamfunn i endring i de øvrige nordiske studiene.

Likevel var det først gjennom EOWs internasjonale klasseprosjekt i første del av 1980-tallet, at den empiriske klasseforskningen på alvor fikk fotfeste i sosiologimiljøene i Norden og internasjonalt

Forskerne som inngikk i det internasjonale Wright-prosjektet, hadde ulike teoretiske innganger til og forståelse av klasseteori og klasseanalyse. Selv om dette til tider kunne være utfordrende for EOW som prosjektleder, og for øvrige som inngikk i prosjektet, så var det kanskje også prosjektets store styrke. Her var det lov å heie på eller kritisere Marx, Weber og Bourdieus disipler, ut i fra prinsippet om at det beste argumentet vinner. Det var også et miljø der mange samarbeidet om skriveprosjekter på tvers av nasjonale grenser.

EOW var ortodoks marxist i sitt syn på klasser i et utbyttingsperspektiv, men også en sosiolog som var opptatt av å utvikle marxistisk teori og klasseanalysen for forskningsformål. Blant hans nøkkelformuleringer finner man «rethinking once again Marxism» og «rethinking once again the Marxist Theory of Class». EOW fant en alternativ måte å betrakte middelklassen, i termer av doble og motsetningsfylte klasseposisjoner. På vesentlige punkter skiller dette seg fra oppfatningen om middelklassen, eller ulike segment av den, som homogene i forhold til makt, politiske preferanser, livsstil med mer. Fokuset i hans klasseanalyse endres over tid: På 1970-tallet er fokuset på makt og produksjonsforhold, men fra begynnelsen av 1980-tallet anlegger han en mer analytisk tilnærming, der sosiale spill vektlegges. Det som kanskje likevel er mest slående i hans seneste arbeider, er at han i stedet for å gå i ytterligere polemikk med sine kritikere, velger å erkjenne bidragene i arven fra Marx, Weber og Durkheim. Dette blir et svar på ulike typer av klassespørsmål på samfunnsnivå, institusjonsnivå og samhandlingsnivå.

I dette YouTube-klippet tatt for drøyt ett år siden, diskuterer Erik Olin Wright mulighetene for å integrere arven etter Marx, Weber og Durkheim i klasseforskningen.

Blant norske sosiologer som hadde privilegiet av å ha lengre forskningsopphold i Madison med EOW som vert, noterer vi blant annet Tom Colbjørnsen (BI), Gunn Birkelund (UiO), undertegnede Håkon Leiulfsrud (NTNU) og Eli Smeplass (NTNU). Våren i fjor skulle sistnevnte bli EOWs siste gjest. Vi var ikke de eneste som reiste til Madison for å få faglig påfyll i et dynamisk forskningsmiljø, men vi kjente oss alltid spesielle og utvalgte i hans selskap. I dette lå både en mulighet for å bli møtt som likeverdige i kurs og seminarer, men framfor alt en gjestfrihet som bidro til å gjøre potensielle faglige uenigheter mindre viktig. De av oss som ble invitert til familiens Thanks Giving, glemmer aldri blandingen av gode diskusjoner og en lite selvhøytidelig professor. Han spilte fele og storkoste seg, mens barn danset til.

Han vil bli husket som en faglig fornyer av marxistisk sosiologi, som en energifull foreleser som bød på seg selv, og som en sosiolog som klarte å bygge broer på tvers av landegrenser og fagtradisjoner

På tross av sin sterke forankring i Madison, var EOW en globetrotter med mange reisedager i løpet av året. Han var opptatt av og la ned mye tid i møter med studenter og stipendiater i Madison. Han var en karismatisk foreleser med mye energi, som alltid ga mye av seg selv. EOW var analytisk skarp med et språk der han sjelden eller aldri maskerte egne teoretiske og empiriske premisser, tolkninger og konklusjoner. Han vil bli husket som en faglig fornyer av marxistisk sosiologi, som en energifull foreleser som bød på seg selv, og som en sosiolog som klarte å bygge broer på tvers av landegrenser og fagtradisjoner. EOW etterlater seg to døtre, tre barnebarn og konen Marcia, som sammen med ham bidro til å gjøre deres hjem til en møteplass for mange sosiologer gjennom årenes løp.

ilde (klasseforskere fra USA, Canada, Japan, Australia, New Zealand, Sverige, Norge, Finland og Tyskland i forbindelse med et prosjektmøte i Madison-Wisconsin i 1985. På bildet ser vi fra venstre blant annet en del år yngre utgaver av Erik Olin Wright, Stuart Clegg og Håkon Leiulfsrud (1. rekke), Gunn Birkelund (2. rekke), Chris Wilkes, Joachim Singelmann, Raimo Blom og Marko Kivinen (3. rekke), Knud Knudsen, Joakim Singelman, Tom Colbjørnsen, David Rose, Michael Wallace og Juoko Nikula (lengst bak).

Klasseforskere fra USA, Canada, Japan, Australia, New Zealand, Sverige, Norge, Finland og Tyskland i forbindelse med et prosjektmøte i Madison-Wisconsin i 1985. På bildet ser vi fra venstre blant annet en del år yngre utgaver av Erik Olin Wright, Stuart Clegg og Håkon Leiulfsrud (1. rekke), Gunn Birkelund (2. rekke), Chris Wilkes, Joachim Singelmann, Raimo Blom og Marko Kivinen (3. rekke), Knud Knudsen, Joakim Singelman, Tom Colbjørnsen, David Rose, Michael Wallace og Juoko Nikula (lengst bak). (Foto: Privat)