Mannen som ikke reiste så mye

I denne fabulerende teksten skriver Pål Veiden om en fyr som ikke ønsker å reise.

Det var ikke det at han ikke likte å reise, det ble bare til at han ikke kom seg av gårde. Vennene hans reagerte på hans ikke-reising. ”Kom deg bort litt, da”, sa de, ”kom deg bort!”.  Han svarte at ”joda, dere har rett, jeg burde snart komme meg av gårde”. Etter hvert sluttet vennene hans å mene så mye, og det var like greit.

”Det må være spennende,” sier han når noen forteller om et jungeltempel utenfor Bhagishar i grenseområdet mot Thailand. ”Det må være spennende, ja,” gjentar han, men mener han det? Ja, men ikke på en måte som angår ham. Det er vel spennende å reise rundt i Asia, siden noen – eller mange – velger å gjøre det. Han hadde lest noen reisebøker. En bok om Roma, for eksempel, han visste ganske mye om denne vakre hovedstaden i landet han aldri hadde satt sin fot. ”Så mye det er å se i Roma. Museer og Peterskirken, og …”  Slik tenkte han ofte, og gledet seg over disse tankene. Tanker som ikke får konsekvenser utover tankene selv. Tanker som beviser at «det blir med tanken» er noe positivt, ikke nødvendigvis noe negativt.

Vennene hans reagerte på hans ikke-reising. ”Kom deg bort litt, da”, sa de, ”kom deg bort!”. 

Hjemme

Andre samlet på land, han samlet på hyttedøgn. Alltid begeistret, ”du kan tro det var flott på hytteverandaen i helga!” Ja, tenker vennene, vi tror det. Du sa det forrige uke også. Hytta blir en unnskyldning, hvilket er urettferdig. Hytta er verdens beste sted, intet er bedre noe sted noen gang for noe menneske. Hvorfor må han unnskylde seg? Må en hyttefantast unnskylde seg overfor en slags Johan Galtung-parodi, hvis liv består av flyplasser og veldig spennende kulturer vi kan lære så veldig mye av? Nei, det er ikke spørsmål om anti-reise, anti-kultur, men om toleranse for de som ikke vil, ønsker, klarer, gidder, orker. Som helt oppriktig faktisk ikke er interessert. Hvorfor skal alle være interessert? 

 

(foto: Lili Kovac, unsplash.com) Mannen som ikke reiser så mye trives best på hytta, skriver Pål Veiden

”Har du planer for sommeren, da”, spør venner, bekjente, kolleger. Skjønt, venner spør vel ikke lenger, de vet jo, og de bør spare seg for ironi. Ironi er avstand, i slekt med ondskap og bør ikke forekomme i vennskap. Kanskje hans venner ikke tenker den tanken om ironiens vesen, men de forstår det like godt. Kolleger som i august, eller etter påske-, eller vinter- eller høstferie – Norge er en velferdsstat – forteller om de underligste steder, om ”det beste sushisted i Tokyo, eller at Banska Bystrica har et mye flottere torg enn Bratislava, eller at …  Han lytter fordi han er høflig. Kollegene på sin side lytter ikke gjerne til historier om abborfiske, nye padleårer og beising av skjulet. Lokalavisa-i-sola-fortellinger går ikke hjem. De er kjedelige. Og likevel er han sikker på at han har det helt fint, og har noen gang tenkt at «det er jeg som har det best». Han unngår ergrelser, han har det fint, trygt, han har nok å gjøre, men ingen spennende opplevelser. Hvem ønsker egentlig spenning? Som om vi ikke heller vil se fotballaget vårt vinne 4-0 enn at de tar en 2-1-seier på overtid, der det andre laget først skjøt i stolpen? Spenning? Hvorfor? For å føle at du lever? Han vet at han lever på hytta i lyset, naturen, vannet, den hjemlige skogen. På de samme steder, stier, med små spaserturer ned til en hyttenabo, som han har kjent i mange år, som han treffer i sommerhalvåret og spøkefullt sier ”godt nyttår” til når de møtes rundt påsketider.

Keine Experimente

Ferie er uegnet for eksperimenter. Å reise jorda rundt er ungdommelig rastløshet eller ungkarens ulykke, han som jakter på noe uten å tenke på hvorfor. Se noe nytt? Alle vet jo at verden er utrolig sammensatt, at det alltid er noe nytt å se, lære, gruble over. Hva så? Det er meningsløst uten et mål, uten en hensikt. ”Veien er målet?” Spar deg, skjønt veien ned til hytta på fredag er veldig fin, veien tilbake søndag kveld noe helt annet. Tenker mannen som ikke reiser så mye, uten spor av aggressivitet eller misunnelse tenker han dette. I motsetning til globetrotteren har han funnet sine ikke-gjengrodde stier, og de fører år ut og år inn til samme sted, samme hytte. Ikke er det langt og ikke er det variasjon, utover årstidene, men de gjentar jo også seg selv, tenker mannen som ikke reiser så mye, helt fornøyd.

Det er så fint hjemme, men ikke bare hjemme i betydningen Norge, men hjemme, ordentlig hjemme. I en tid da alle 22-åringer studerer på New Zealand og pensjonister tråler Afrika, for å lande i Spania og senere dø i Norge, en tid da alle er mobile, urbane, storbyferie og reisetips og  sjekk reisevekk.no,  lang-weekend overalt, i en slik tid, bofaste venner, i en slik tid må noen forsvare han som ikke reiser. Åpne verden ved å reise? Nei, du bare visualiserer Dagbladet. Du åpner intet, bortsett fra hotelldøra. Verden er ikke eksotisk, ikke mer enn din trivsel i egen hage. Det er et grisk kvantitativt pengestyrt turismehelvete som ligger bak selvfølgeligheten i å reise.  ”Det var så flott,” fortalte en pensjonert tidligere nabo, nyttår på Madeira, jada, dans i Wien og kano i Alaska, who cares?  Reis mer og mer og mer, men hvor? Til månen? Til USA for å se at TV-serien er virkelig? På vei fra flyplassen og inn til San Fransisco (sæn fræn, sier vel de innfødte, dvs. nordmenn som reiser) så han alt han har sett på TV. Reisen var lang og slitsom og han kom fram til TV 3.

I en tid da alle 22-åringer studerer på New Zealand og pensjonister tråler Afrika, for å lande i Spania og senere dø i Norge, en tid da alle er mobile, urbane, storbyferie og reisetips og  sjekk reisevekk.no,  lang-weekend overalt, i en slik tid, bofaste venner, i en slik tid må noen forsvare han som ikke reiser.

Ikke at det ikke finnes fine steder. Det vrimler av fine steder. De er overalt, for de fleste steder er egentlig ganske fine. Røros, for eksempel. Mannen som ikke reiser så mye, synes det er fint på Røros. Trekirken der, og slaghaugene, ”tenk for et slit det var,” kan han si, ”tenk for et slit.” Det er som en vellykket turistbrosjyre fra 1970-tallet. I dag vil staten gjennom ymse kampanjer gjenopplive tiden da de aller fleste nordmenn som reiste, reiste i Norge. Staten vil dytte deg forsiktig, men bestemt i retning av å se eget land, reise i eget land, se den fantastiske naturen i eget land! Men eget eller andres land, det betyr ikke så mye for mannen som ikke reiser så mye. ”Det er fint i Norge også,” tenker han. Han visste godt at det ikke er noen motsetning mellom å mene at det er fint i Norge, hvilket det jo er, og det å reise utenlands. Men retten til å reise utenlands betød jo ikke at man måtte reise utenlands? Og at staten vil vi skal reise innenlands, betyr jo ikke at vi ikke behøver reise noe sted innenlands, bortsett fra hytta, selvfølgelig.  

Han deltok med glød i diskusjoner om fine steder, men naturlig nok spurte han mer enn han fortalte. Noen ganger følte han seg som en fyr uten førerkort som likevel deltar i en diskusjon om trafikksikkerhet. Hvorfor skulle han ikke delta? Han kunne jo litt om en del steder, selv om han ikke reiste noe særlig selv, kunne han da mene noe? Han hadde møtt mange som hadde reist mye, men det virket ikke som om de hadde så mye greie på det de snakket om likevel. Noen klaget på varmen i Spania, for eksempel, men det står jo i alle bøker at det kan bli veldig varmt i Spania midt på sommeren. Kan man klage da? Ja, ikke at han ble rammet av denne varmen, han oppsøkte den jo ikke, han synes det ble varmt nok hjemme i Norge i juli, riktig varmt kunne det bli.

Gratisreise, nei takk

På jobben? Noen klager på at de reiser så mye, men de sier det alltid med et smil. De liker godt å reise, og det blir sjelden for mye. Seminarer og møter og alt. Samarbeidspartnere i Europa og konferanse i Chile. Mannen som ikke reiser så mye, tenker at det ikke alltid er så mye utbytte av slike reiser. Det er ok med annerledes mat og slikt, men innholdet? På den annen side, han vet jo ikke dette, han reiser ikke lenger. Når hele avdelingen skal til Tyrkia, har du egentlig lyst til å være med? Kollektivet flytter til Tyrkia for en uke, skal du være med? Hvorfor, tenker mannen som ikke reiser så mye, hvorfor skal jeg være med? Må jeg være med? Kan de pålegge meg å være med på et seminar i München hvis jeg ikke vil? Det er en fin by, folk betaler penger for å komme dit og du vil ikke dit gratis med jobben? Mannen som ikke reiser så mye må begrunne sine valg hele tiden. Å reise to ganger i måneden må ikke begrunnes, det er de som ikke reiser, som er de mistenkelige. For de som faktisk reiser, er Berlin og København blitt det Kløfta og Moss en gang var.

(foto: Erik Odiin, unsplash.com) Retten til å reise utenlands betød jo ikke at man måtte reise utenlands, reflekterer Mannen som ikke reiste så mye

Samtale med ham som reiser

Mannen som ikke reiser så mye, er omgitt, selv på hytta, av folk som reiser og derfor ikke alltid er på hytta. En fyr forteller at han «ikke ser grunn til å være her, jeg reiser nok rundt i Asia noen år», forteller han. Så hvorfor svarer mannen som ikke reiser så mye, sympatisk og forstående på dette, når han overhodet ikke forstår poenget med – en vakker vårdag – å forlate dette stedet ved denne innsjøen og reise rundt i Asia i tre år? Et sant mareritt høres det ut som. Men det sier han ikke, tvert imot sier han helt andre ting, igjen dette med «interessant» og «spennende», og mot slutten en slags unnskyldende bemerkning om at det jo er fint her også nå, men til høsten blir det jo … og så videre.  Det er ikke mer å snakke om. Mannen som ikke reiser så mye, tenker på dette marerittet av et hjemlengselshelvete det måtte bli å være tre år i Asia, det var ille nok å være tre dager i Geiranger, tenker han, med høye fjell og tåke og mye bilkjøring. Han vil ikke reise, for han vil være hjemme. Hjemme på hytta. 

Mannen som ikke reiser så mye, tenker på dette marerittet av et hjemlengselshelvete det måtte bli å være tre år i Asia, det var ille nok å være tre dager i Geiranger, tenker han, med høye fjell og tåke og mye bilkjøring.

De andres samtale

Selvsikre mennesker gjør vurderinger av hoteller. Med stort alvor kan de absolutt anbefale et hotell fremfor et annet. De har vært der flere ganger, de kan dette, de er på hjemmebane når de er på bortebane, så å si. Å ikke reise er ikke noe dypt og viktig valg. Det skjuler ingenting, det skjuler ikke eksistensiell dyp tenkning og ditto følelser, eller forakt for de som reiser, eller miljøprotest mot de som flyr mye. Men han vil ikke reise, for det finnes ingen steder han vil se. Men aldri om han skal reise – forresten, han sier og tenker ikke slik, det blir for påtrengende, for villet, for bevisst. Men det er bare ikke aktuelt. Nei, jeg skal ikke fly dit i høstferien, og jeg skal ikke tilbringe påsken i Athen. Nei, i sommer blir vi hjemme. Det er fint på hytta, det kan alle se. De menneskene som er et sted og snakker om et annet, de som sitter i Budapest og skryter av ølet i Praha, de er liksom ikke noen steder, tenker mannen som ikke reiser så mye. Selv tenkte han på hytta når han var på hytta, det hele mennesket på det hele stedet, så å si, blottet for rastløshet. Det betyr ikke at mannen som ikke reiser så mye, på liv og død må sette pris på Heidegger og jorda og Heimat. Det betyr bare at han ikke reiser så mye – ja, faktisk etter hvert nesten ingenting, og etter hvert enda mer faktisk helt absolutt ingenting. ”Det er nå best på hytta,” kan han si. Og det er det jo.