Skolen – et speil for samfunnet

«Boken bidro til at jeg fikk øynene opp for mer eller mindre skjulte sammenhenger og utilsiktete funksjoner, i dette tilfelle ved skolen, som avspeilet maktstrukturer, sosiale klasser og ulikhet og bidro til fordeling av attraktive posisjoner i samfunnet», skriver professor emerita Anne Marie Støkken om Nils Christies Hvis skolen ikke fantes i dette bokessayet.

Anne Marie Støkken og Nils Christie, foto: UIA/Don LaVange(CC BY-SA 2.0)

En bok som har fulgt meg i snart 50 år

Å skulle velge en sosiologibok som har betydd mye for meg, har egentlig vært lettere enn jeg i utgangspunktet tenkte: Boken Hvis skolen ikke fantes av Nils Christie, fra 1971, pekte seg ut. Den har fulgt meg gjennom ulike faser i mitt faglige liv: som ung kriminologi-student ved Universitetet i Oslo tidlig på 1970-tallet, til forskning om fjernundervisning på 1990-tallet og til i dag når jeg er blitt opptatt av gårdsbruk som en alternativ arena for barn og unge som verken har tilstrekkelig nytte eller glede av det vanlige skolesystemet.

Christie retter et kritisk blikk mot skolen som institusjon, som han mener er avleggs eller utdatert som læringsarena, fordi den tilgjengelige kunnskapsmengden allerede den gangen, for snart 50 år siden, var langt større enn det skolen hadde kapasitet til å formidle. I dag er dette argumentet selvsagt enda mer relevant, siden det meste av den kunnskapen skolen formidler, også er tilgjengelig på forskjellige digitale arenaer.

Plikt eller glede ved å lære

Jeg har fundert en del, og særlig nå i den senere tid, på hvorfor denne boken gjorde slikt inntrykk på meg som forholdsvis fersk student, hvorfor jeg ble fascinert av dette skolekritiske perspektivet. Det finnes sikkert mange ulike begrunnelser både faglige og mer personlige.  La meg ta det siste først: Jeg hadde i alle år vært en skoleflink elev, som tilpasset meg systemet og gjorde det bra. Og som tilsynelatende trivdes med det, men gjorde jeg egentlig det? Det var også indikasjoner på det motsatte.

Jeg hadde for eksempel en gjengangerdrøm, som dukket opp i løpet av sommerferiene. Den handlet om at jeg ble innkalt til skolen igjen, midt i ferien. Det utløste en meget sterk følelse av å bli urettferdig behandlet. Mye tyder på at det var pliktfølelse, mer enn gleden over å lære, som kjennetegnet mitt forhold til skolen, slik det antakelig fremdeles oppleves for mange barn. Gleden ved å lære noe nytt har imidlertid kommet i stort monn senere – heldigvis!

Mot til å følge egne spor

Kanskje ga Christies perspektiver meg mot til å følge mine egne spor videre og utvikle egne læringsarenaer ved å gå løs på studier utenfor «anstalt». Først da jeg ble «skyllet ut på den grønne bølge» til en øykommune på Helgelandskysten litt senere på 1970-tallet. Der bodde jeg med familien og arbeidet med en oppgave for magistergraden i sosiologi med data fra lokalsamfunnet der. Senere valgte jeg også «privatist-veien» i arbeidet med doktorgraden, det vil si en Dr.philos. Paradoksalt nok har jeg likevel tilbrakt det meste av yrkeslivet innenfor utdanningssystemet med tradisjonell undervisning og veiledning…

Men det finnes selvsagt også mer faglige begrunnelser for at Christies perspektiver gjorde inntrykk. Christie omtalte skolen som et «radarapparat» som kunne brukes til å avlese hva slags samfunn vi lever i. Boken bidro til at jeg fikk øynene opp for mer eller mindre skjulte sammenhenger og utilsiktete funksjoner, i dette tilfelle ved skolen, som avspeilet maktstrukturer, sosiale klasser og ulikhet og bidro til fordeling av attraktive posisjoner i samfunnet. I tillegg fungerer skolen som et oppbevaringssted for barn og unge som ikke egentlig har noen plass som bidragsytere i vårt samfunns- eller arbeidsliv. De hører til grupper av «ubrukelige» som, ifølge Christie, i stedet plasseres i anstalter.

Kanskje ga Christies perspektiver meg mot til å følge mine egne spor videre og utvikle egne læringsarenaer ved å gå løs på studier utenfor «anstalt».

Utdanning utenfor anstalten

Omtrent 20 år senere ble det til at jeg trakk veksler på denne boka igjen, nå i arbeidet med en avhandling som fikk tittelen Det usynlige Akademia. Den handlet om forsøk med å etablere studietilbud i høyere utdanning basert på fjernundervisning, som var det begrepet som da ble brukt. Et såkalt sentralorgan for fjernundervisning – med forkortelsen SOFF – var blitt etablert tidlig på 1990-tallet, med oppgaven å stimulere tradisjonelle høyskoler og universiteter til dette, blant annet ved tildeling av forsøksmidler. Inntil da var det først og fremst de private brevskolene som hadde arbeidet på dette feltet, og det hadde gjennom årene vokst fram en rekke slike tilbud, både nasjonalt og internasjonalt, i skyggen av det offisielle utdanningssystemet.  Jeg fikk anledning til å følge denne prosessen og arbeidet til SOFF. Da ble Christies bok igjen relevant, fordi Christie, i likhet med for eksempel Ivan Illich i boka Det skoleløse samfunn som kom omtrent samtidig med Christies bok, oppfattet skolen som en «avleggs» institusjon. Den er tilpasset et samfunn som befinner seg på et stadium mellom naturalhusholdning og et høyt oppdrevet teknokratisk samfunn, der kunnskap er tilgjengelig på andre arenaer, og skolen stadig vil forvalte en mindre del av den. Fjernundervisningen synliggjorde slike andre arenaer. I dag, midt under Covid-19-krisen, er jo dette til fulle blitt tydelig. Skoler og universiteter er blitt stengt. Ved hjelp av digital teknologi har hjemmene fungert som studiested for barn og unge, slik det tidligere også som regel var for dem som tok utdanning via fjernundervisningsinstitusjoner. Der man for cirka 30 år siden forsøkte å lokke fram nye tilbud basert på fjernundervisning ved «vanlige» utdanningsinstitusjoner og ved hjelp av «gulrøtter», har disse institusjonene i dag svingt seg rundt på null komma null og etablert nettbaserte tilbud.

Et sted å være og samtidig lære

Christies løsning var imidlertid ikke å legge ned alle skolene. Hans budskap var at vi har skapt et samfunn der det ikke lenger er plass for barn og ungdom i det vanlige arbeidslivet, og da får vi heller gjøre skolen til et best mulig sted å være, og samtidig et sted å lære. Det kan skje ved at skolen fungerer som et lite samfunn i seg selv, en slags arbeidsskole med allsidige oppgaver.

De senere årene har det på nytt blitt aktuelt for meg å trekke fram Christies løsning. Jeg har hatt gleden av å følge et forskningsprosjekt om ungdom som ikke finner seg til rette i den ordinære skolen, og som får tilbud om å være på en gård en eller flere dager i uken, som et ledd i såkalt tilpasset opplæring. [1] Det finnes her i landet cirka 400 slike gårder, som er omtalt som Inn på tunet-gårder. De er godkjent for å ta imot mennesker med ulike problemer og som har behov for et tilbud utenfor de ordinære utdannings- og velferdstjenestene. Det gjelder også barn og unge, som får delta i forskjellige praktiske oppgaver på gården, og blant annet ha samvær med og stell av dyr. Annen forskning viser at det kan bety mye for enkelte. De får mulighet til å utføre nyttige og «virkelige» oppgaver, og lærer mye nytt. Det kan bidra til mestring, framfor å måtte prestere i lys av skolens karakter- og rangeringssystem. Slik gården trer fram som læringsarena, har den mange likhetstrekk med Christies forslag om en slags arbeidsskole. På gården kan de oppleve at det er bruk for dem innenfor et sosialt fellesskap. Å gi barn og unge som Christie omtaler som «ubrukelige», en slik mulighet, er egentlig noe alle barn og unge burde få sjansen til å oppleve – det være seg på en gård eller på en annen arena.

Så langt om boken Hvis skolen ikke fantes. La meg bare tilføye at dette ikke er den eneste boken av Nils Christie som har betydd mye for meg. Det gjelder en rekke av hans bøker. Det skyldes de faglige perspektivene i disse bøkene, der han i ulike sammenhenger stiller spørsmål ved det vi ofte tar for gitt. Men også hans forhold til språk har hatt betydning for meg. Christie var opptatt av å skrive enkelt, ikke pynte seg med unødvendig vanskelig ord og uttrykk. Det er Hvis skolen ikke fantes et eksempel på.  Denne holdningen kom også helt eksplisitt til uttrykk i en av hans siste bøker, fra 2009, med tittelen Små ord for store spørsmål, som i tråd med hans egen lære var på bare 120 sider.

Noter

1. Farm-based education for pupils in the secondary school. NORCE. Prosjekt finansiert av Norges forskningsråd 2018-2022.