Om performativt arbeid og fortjent tilhørighet

Det er kampmetaforen som gjør det til en seier å stå i arbeid og et tap å være arbeidsløs, en seier å bli frisk, men et tap å forbli syk skriver Grue i denne teksten.

I denne serien lader vi opp til Vinterseminaret 2021 med tekster som tar for seg temaet "arbeid" fra forskjellige perspektiv og i ulike sammenhenger (illustrasjon: Lisbeth Moen)

Jeg liker å holde mer enn jeg lover, å levere tekster før fristen er ute, å sende inn søknader så snart portalen er åpen. Produktivitet er et bevis på tilhørighet for den som har identiteten sin knyttet til det å være, eller konstant risikere, å befinne seg utenfor arbeidslivet. Deborah Stone skriver i The Disabled State (1984) om hvordan de svært ulike velferdsregimene i Storbritannia, Tyskland og USA har det til felles at de vokste frem rundt et skille mellom ytelsesbaserte og behovsbaserte økonomier; det moderne begrepet om funksjonshemming oppstår i dette skillet. Den som ikke får solgt sin arbeidskraft på det åpne markedet – det NAV kaller restarbeidsevne – kan be om hjelp. Om hjelpen kommer, etter en annen form for arbeid, etter at den medisinske profesjon har gått god for at behovet er legitimt, da følger det med et gjeldsbrev. Kulturforskerne David Mitchell og Sharon Snyder (2015) sier det slik: Når nyliberalismen gir adgang til en gruppe som tidligere har vært stengt ute er det alltid til en pris.

Den fellen funksjonshemmede blir fanget i, den som struktureres av moralsk gjeld, av takknemlighetsgjeld, er kollektiv. Individer kan unnslippe den, men ikke hele gruppen.

Jan Grue

Oppgaven min er ikke bare å tenke frem en beboelig kropp, men en beboelig verden, skriver Grue (foto: Anne Valeur)

Essayserie om arbeid:

I denne serien lader vi opp til Vinterseminaret 2021 med tekster som tar for seg temaet «arbeid» fra forskjellige perspektiv og i ulike sammenhenger.

Først ut er Jan Grue med et utdrag fra et bokprosjekt under arbeid.

Grue er professor i kvalitativ metode ved Institutt for spesialpedagogikk på Universitetet i Oslo med fokus på kropp og kroppsforståelse, sykdom, funksjonshemming og normalitet. I tillegg er han forfatter og foredragsholder.

Og individer kan bare unnslippe den ved å bli unntaket som bekrefter regelen. Det er heller ikke mulig å unnslippe én gang for alle, for den kollektive identiteten hefter ved, slik det er med minoriteter, det som gjøres av én angår alle.

Jeg vet dette. Jeg vet at kamp er den farligste av alle metaforer, fordi den er nesten umulig å løse fra moralsk ansvar. Det er kampmetaforen som gjør det til en seier å stå i arbeid og et tap å være arbeidsløs, en seier å bli frisk men et tap å forbli syk. Kampmetaforen er en besnærende og produktiv og ekspansiv kraft; den kan favne alle sider ved tilværelsen og betegne den som tapt eller vunnet. Kampmetaforen, spillmetaforen, postulerer en poengtavle for livet. Jeg misliker denne metaforen, fordi jeg kan plukke den fra hverandre alt jeg vil, kan holde forelesninger om hvor misvisende den er, samtidig som jeg kjenner hvor dypt den sitter i meg.  Hvor instinktivt jeg føler at jeg må kjempe og vinne. 

Vi liker å tro at verden har blitt bedre. Kan hende har den det. Det finnes et sted der kroppen møter politikken, der funksjonshemming kan komme til syne og bli anerkjent, til og med kan bli gjenstand for en kollektiv stolthet. Betingelsen er at funksjonshemmingen fremstår på riktig måte, på en heroisk måte. 

Den riktige måten å være funksjonshemmet på er å utkjempe kampen. Det er å arbeide hardere, klatre høyere, bite tenne sammen, smile gjennom smerten. Det er å vise at alt er mulig dersom viljen er sterk. 

Alt er mulig. Ingen grenser. Det var et program på NRK, en publikumssuksess, der en gruppe funksjonshemmede forserte villmarken. Den store stjernen ble Birgit Skarstein, senere Paralympics-utøver, verdensmester i roing, men det hun figurerer, den individuelle seieren over de kroppslige begrensningene, er ikke ny. Det er en gammel fortelling om fortjent tilhørighet, om inspirasjon og kampmoral.

Funksjonshemmet heroisme iscenesettes aller best innen idretten, for det er der den store viljeskampen, kampen mot kroppen, får sitt tydeligste visuelle uttrykk, men idretten er også den arenaen der vi er mest fortrolige med at én seirer på vegne av oss alle, på vegne av nasjonen, vi elsker idrettsutøverne fordi de gjør det de gjør og fordi vi slipper, fordi de er til uforpliktende inspirasjon – om ikke de går hen og blir politiske, som fotballspilleren Colin Kaepernick, som gikk ned på kne slik Martin Luther King gikk ned på kne, slik Tommie Smith og John Carlos hevet armene, med nevene i svarte hansker, under olympiaden i Mexico City i 1968. Uansett ble de sett, ble de ikoniske, fordi de var vinnere.

Vi lever i et inkluderende samfunn. Vi, det norske samfunnet, har ratifisert FNs erklæring om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Selvfølgelig har vi det. Vi vet dessuten at om funksjonshemmede skal inkluderes, så skal det skje, slik det heter i erklæringen, uten at det påføres noen en uforholdsmessig byrde. Det finnes fremdeles en bunnlinje, det finnes alltid en bunnlinje. 

Når jeg skal holde en forelesning på Blindern, parkerer jeg den store rullestolen, permobilen, inntil veggen utenfor postrommet. For stor til å bli med om bord på en rekke flytyper, for stor til å bli med i trappeheisene i auditoriene. 

Jeg går noen skritt bort til den mindre rullestolen som står parkert inne ved siden av kopimaskinen. På denne rullestolen kan setet heises opp til ståhøyde og hjulene kan vende seg så den kan dreie på stedet. Den er manøvrerbar, særlig hvis jeg tar av fotstøttene. Da må jeg sitte med beina hengende fritt, til nød kan jeg støtte dem litt på knottene over hjulopphenget, det er som å stadig stå og balansere på tærne, men til gjengjeld slipper jeg å smelle inn i gjenstander, dører og mennesker, fotstøttene er harde og skarpe når de roterer brått i ankelhøyde. 

Denne rullestolen har får plass i trappeheisene Jeg kjører inn i auditorium 3, det foretrukne. Jeg trykker på knappen som får trappeheisen til å folde seg ut; motorstøyen og knirkingen trekker oppmerksomheten til studentene. 

Støyen fra heisen er en opptakt, et lite preludium og et spenningsmoment. Er det tidlig i semesteret har jeg hele rommets blikk rettet mot meg, mot slutten er det bare studentene på de nærmeste plassene som snur seg, de hilser. Uansett lar jeg mitt eget blikk bevege seg fra venstre til høyre, opp og ned langs radene, jeg tar inn rommet gjennom de nitti sekundene det tar meg å flyttes ned til bunnen, ned der kateteret befinner seg, dette er timene der jobben min er performativ, der jeg er på scenen. 

Også denne rullestolen er statens eiendom. Først fikk jeg avslag på søknaden, det måtte en ergoterapeut inn i bildet, jeg måtte måles og veies. Det tar tid å finne en ergoterapeut, mange uker, mens undervisningsstarten rykker nærmere. 

Jeg gjorde noe annet, denne gangen. Jeg skrev en tekst til avisen, påpekte hvor absurd dette var, om lånet av stolen – jeg visste nøyaktig hvilken jeg trengte – var det som skulle til for at jeg kunne gjøre jobben min, jeg som en av nokså få rullestolbrukere i heltidsstillinger. 

NAV-direktøren ringte meg på mobilen. På Twitter ble jeg kontaktet av arbeidsministeren. Hun foreslo et møte, det ble avholdt på jobben, vi snakket om det prinsipielle i søknadsprosessen rundt hjelpemidler, om hvor mye ekstra arbeidsinnsats, usynlig og oversett arbeid, som kreves for å kunne arbeide.

Fordi jeg ikke kan gå i trapper? Eller fordi auditoriet er bygget med innganger bare i toppen, fordi rullestolplassene er plasser kun med tanke på studenter, ikke forelesere?  Det kommer an på øyet som ser.

Jeg fikk låne rullestolen jeg trengte. Auditoriene er de samme som før. Unntaket endrer ikke regelen. Hver gang er jeg spent på om heisen vil stoppe på vei ned. Jeg foretrekker auditorium 3 fordi de to andre auditoriene har enda mer upålitelige heiser. Gjennom årene jeg har jobbet ved universitetet har eiendomsavdelingen vurdert utskiftning, vurdert det om igjen, og endelig vurdert at det vil være for dyrt å skifte dem ut. Det er for så vidt en kalkyle jeg kan forstå. Det er ikke mange andre som bruker disse heisene. En del tid og arbeid går med hver gang jeg blir sittende fast, men i akkurat dette tilfellet er ikke tid penger, arbeidet merkes ikke i universitetets årsregnskap.  

Dette er det som skjer når jeg blir sittende fast: Da ringer jeg en av studiekonsulentene og forhører meg om hvilke andre lokaler som finnes, det er lurt å gjøre det først, siden resten av prosessen tar tid. Jeg forklarer studentene hva som skjer, hva vi gjør nå. Etter en stund dukker en tekniker opp. Hvis heisen kan hentes tilbake, går vi straks til det nye lokalet, studentene og jeg. Hvis ikke, må jeg få hjelp for å komme meg av trappeheisen mens stolen står igjen, så beveger jeg svært sakte opp til fjerde etasje igjen, til fots, og henter permobilen. Deretter finner jeg studentene mine igjen og leder dem til det ledige auditoriet. I snitt mister vi tyve minutter på en slik episode. Studentene mine er for det meste spesialpedagoger, de skal jobbe med funksjonshemmede barn, med tilrettelegging og tilpassing. 

Det finnes et amerikansk uttrykk: teachable moment: I denne situasjonen er jeg et levende pedagogisk eksempel. Men et eksempel på hva? Kan hende på den utfordringen, den oppgaven, som Nancy Mairs (1996) formulerte i sin essayistiske erindringsbok Waist-High in the World:

Oppgaven min er ikke bare å tenke frem en beboelig kropp, men en beboelig verden: en verden som ønsker meg i seg.

Litteratur

Mairs, N., Waist-High in the World: A Life among the Non-Disabled, Kansas City: Beacon Press, 1996.

Mitchell, D. T. and Snyder, S. L., The Biopolitics of Disability, Ann Arbor: University of Michigan Press, 2015.

Stone, D. A., The Disabled State, Health, Society, and Policy, Philadelphia: Temple University Press, 1984.