Mastermyter

Johan Fredrik Rye analyserer myter om masterutdannelsen i sosiologi på bakgrunn av tall fra NTNU.



				

Institutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU, har analysert eksamenresultatene for studentene som er tatt opp på masterprogrammet i sosiologi siden 2004 og frem til i dag. Materialet gjør det mulig å teste noen utbredte myter om sosiologiske masterstudenter.

Hvor mange faller egentlig fra?

Myte #1: Det er stort frafall blant masterstudentene på sosiologi

Svar: Feil – det reelle frafallet er lite og stort sett uproblematisk

Det er riktig at standard og offisiell frafallsstatistikk viser stort frafall blant sosiologistudenter, som på andre samfunnsvitenskapelig fag, både ved NTNU og de fleste andre læresteder. Men: Frafallet skyldes i stor grad at mange søker og blir tatt opp på masterprogrammet i sosiologi – men deretter likevel aldri studerer sosiologi. Frafallstatistikken blir mer relevant om man «vasker» bort studenter som a) tas opp på sosiologi, men skifter over til et annet studieprogram og/eller b) aldri avlegger et eneste sosiologisk studiepoeng. Med andre ord – man fjerner studentene som aldri bruker tid på å studere sosiologi, og som instituttet ikke bruker en eneste krone på å lære sosiologi.

Det er de normerte studentene som får de beste karakterene på masteroppgavene

Et eksempel: Mens standardstatistikken viser at 2009 og 2010-masterkullene på masterprogrammet i sosiologi hadde et frafall på 36 prosent, viser den reelle statistikken at frafallet bare var 16 prosent. De samme er for øvrig tilfellet også for de andre masterprogrammene ved SVT-fakultetet på NTNU. Når man kun ser på «faktiske» studenter, halveres frafallet.

Bilde: Studenter ved NTNU

Ikke bruk for lang tid!

Myte #2: Masteroppgavene blir bedre hvis studentene bruker ekstra tid, ett semester eller flere.

Svar: Feil – «normerte» studenter får de beste karakterene.

Mange studenter bruker mer enn fire semestre på å gjennomføre sine toårige masterprogrammer. Både studenter og veiledere tror gjerne at disse studentene får de beste karakterne. Det stemmer ikke. Det er de normerte studentene som får de beste karakterene på masteroppgavene. Av alle masterstudentene på kullene fra 2004 til 2013 som fullførte studiet, fikk 14 prosent karakteren A. For de studentene som levert på normert tid, var denne andelen oppe i 22 prosent. Halvparten så mange (11 prosent) av studentene som brukte mer enn normert tid, fikk A. Også B-andelen er størst blant de «normerte» studentene.

Det er kanskje bedre å jobbe for full maskin i to år enn å sose rundt i evigheter?

 

Frafallet skyldes i stor grad at mange søker og blir tatt opp på masterprogrammet i sosiologi – men deretter likevel aldri studerer sosiologi

Reproduksjon av kunnskap

Myte #3: «Svake» studenter forblir «svake» studenter

Svar: Riktig (grovt sett)

Hvilke karakterer studentene får på bachelornivået er en god predikator på hvordan det går på masternivå. Seks av ti masterstudentene endte med akkurat den samme gjennomsnittskarakteren på masterprogrammet som de kom med fra bachelorprogrammet. For resten var avviket maks ett karaktertrinn, bortsett fra to studenter (1,6%) som endte med to trinn svakere masterkarakter.

Sosiologisk undervisning reproduserer i stor grad (relative) kunnskapsforskjeller?

Vedvarende resultater

Myte #4: Karakteren på masteroppgaven speiler studentenes helhetlige sosiologiske kompetanse

Svar: Riktig

Karaktersetting er ingen eksakt vitenskap, og ofte er det tilfeldigheter som avgjør utfallet på mastereksamen. Mange studenter tror eksamenskommisjonens sammensetning, eller andre tilfeldigheter, er avgjørende. Våre tall viser derimot et sterkt samsvar mellom studentenes samlede karakter på masterstudiet, generert over hele studiet, og karakteren som de får på den avsluttende masteroppgaven. For ingen av masterstudentene på kullene fra 2004 til 2013 er avviket mellom samlekarakteren og masteroppgavekarakteren mer enn én karakter.

Har man gjort det godt frem til eksamen på masteroppgaven, så går det trolig greit der også. (Og motsatt, uheldigvis).

 

Seks av ti masterstudentene endte med akkurat den samme gjennomsnittskarakteren på masterprogrammet som de kom med fra bachelorprogrammet

En ny myte?

Til slutt en observasjon som ikke har utspring i kjente myter, men følger av  sosiologisk refleks – alt kan jo testes opp mot kjønnsvariabelen. Denne gang er det klare utslag: 19 prosent av de mannlige masterstudentene fikk A på masteroppgaven, mot bare 11 prosent blant de kvinnelige sosiologistuidentene  (N=190).

Tilfeldig eller ei?

Om datamaterialet: Analysene bygger på statistikk fra masterprogrammet i sosiologi ved NTNU og det vil være lokale variasjoner mellom lærestedene. Statistikk er dessuten alltid åpen for tolkninger, og også bak disse deskriptive analysene skjuler det seg selvsagt kompliserte årsakssammenhenger. Resultatene gir like fullt interessant kunnskap om masterprogrammene i sosiologi , og viser det er på tide å etablere nye forståelser av sosiologstudenter og studiekvalitet, på NTNU og trolig også ved andre læresteder.