Høflig des-interesse i koronaens tid

Under mine gåturer i Bergen sentrum i den siste tiden, med nedstegning og sosial distansering, har begrepet høflig des-interesse, blitt aktualisert.

For mange har koronapandemien og isolasjon betydd hjemmekontor og overveielser rundt muligheten for produktivitet. Jeg har benyttet isolasjonstiden til å lese sosiologisk litteratur med tidsriktige titler, herunder Culture of Fear av Frank Furedi (1997), og The Consequences of Modernity (1990) av Anthony Giddens. I The consequences of Modernitygjenoppdaget jeg Erving Goffmans begrep ‘civil inattention’, eller høflig des-interesse, som beskriver fremmedes interaksjonen på gaten.

 

Begrepet ble raskt aktualisert under mine gåturer i Bergen sentrum under koronapandemien og nedstengningen av Norge (12. mars), der jeg konkluderte at denne interaksjonen hadde endret karakter. Dette essayet handler om hvordan høflig des-interesse ser ut i koronaens tid, og mulige konsekvenser av denne endringen for fremtidens interaksjoner mellom kjente og fremmede.

 

Å utvise høflig des-interesse er å balansere mellom å gi for mye og for lite oppmerksomhet til forbipasserende fremmede. Et kort blikk på de andre, samt passende avstand, kan skape en svak, gjensidig følelse av anerkjennelse. Overdreven nærhet og øyenkontakt er derimot ofte ubehagelig. Målet er å anerkjenne, men fremstå relativt uinteressert, i den forbipasserende. Det er å utvise en slags likegyldighet, som Giddens kaller ‘omtenksom fremmedgjøring’, (Giddens, 1990, s. 80-83).

Kristoffer Økland. (Foto privat)

Kristoffer Økland, Phd-stipendiat i Religionsvitenskap på Universitet i Bergen. (Foto: Privat)

Sosiologi-stafett om Korona:

I denne sosiologi-stafetten, publiserer vi tekster som tar for seg sosiologiske refleksjoner rundt det som skjer i samfunnet under Korona pandemien.

Ønsker du å skrive en tekst? Send ditt bidrag på 1600 ord til, og bilde av deg selv til: Lise.Isaksen@uib.no og/eller margunn.bjornholt@nkvts.no

For mange virker poenget kanskje banalt. Av erfaring vet jeg at ikke-sosiologer ofte responderer på sosiologistudentens entusiastiske beretning om denne åpenbaringen fra lesesalen, ved å stille spørsmål ved relevansen av sosiologi, humaniora, og annen ‘common-sense forskning’. ‘Lek-sosiologen’ er kjent med denne praksisen fra sin egen hverdag. Men når samfunnet og våre interaksjonsrutiner forandres så mye under denne koronapandemien, så må vi som samfunnsforskere revurdere slik tatt-for-gitt kunnskap. Diskusjonen av hvordan denne interaksjonen mellom fremmede har endret seg er langt fra banal. Som en av våre eneste interaksjoner med andre under koronapandemien, er interaksjonen en tydelig avspeiling, av de foregående måneders samfunnsendring.

 

Basert på observasjoner av andres og egen interaksjon med fremmede fra Bergen sentrum 12.03.2020-26.04.2020, diskuterer jeg først den synlige endringen av vår måte å utvise høflig des-interesse på, i lyset av normen om sosial distansering. Så diskuterer jeg legitimeringsgrunnlaget for normen om sosial distansering og tilhørende sanksjoner, før jeg diskuterer mulige konsekvenser av denne normendringen, og den nye høflige des-interessen, for fremtidens interaksjon mellom fremmede.

 

Normen om sosial distansering:

Med nedstengningen av samfunnet kom regjeringen og helsemyndighetenes retningslinjer for ferdsel utenfor hjemmet: hold avstand på gater og i butikker. Innledningsvis virket det til at mange fulgte retningslinjene, tross noen skepsis. I dag er det fortsatt mange som søker til fortauenes ytterkanter, hvis de ikke nesten paradoksalt, søker avstand og trygghet fra fremmede ute på veien. Andre er fortsatt mindre bevisst på å følge retningslinjene[1]. Resultatet er at én meters avstand mellom fremmede i praksis er imellom 30 cm og 3 meter. Par og grupper holder seg til en side ved forbipassering av andre, til tross for at denne tendensen også er svekket i dag. Få bærer maske eller dekker ansiktet på annen måte. Noen går, noen løper. Og tross ulike forhold til denne praksisen, så avslører manges kortvarige interaksjonen med forbipasserende fremmede, eksistensen av en ny form for høflig des-interesse i en korona-versjon.

 

Før koronapandemien var interaksjon mellom fremmede dominert av ‘omtenksom fremmedgjøring’ og en framføring av begrenset oppmerksomhet. (Giddens, 1990, s. 80-83). Under pandemien og stengningen av samfunnet, i tillegg til daglige doser av smitte- og dødsstatistikker, virker vi mer oppmerksomme på fremmede. Den omtenksomme fremmedgjøringen er ikke så omtenksom lenger. Selv opplever jeg at det er mer vanlig at forbipasserende fremmede stirrer på meg, mens de dekker munn og nese (tidlig i perioden). Likevel opprettholder de fleste Uoppmerksomhetens Maskerade i forbipasseringen av fremmede. Resultatet er en lite familiær distanse til fremmede, der den høflige des-interessen blir paradoksal, når fremmede går i store buer forbi hverandre, mens de forsøker å fremstå like ‘des-interesserte’ i ‘den andre’ som før koronapandemien. Før koronapandemien kunne denne intensjonelle distanseringen virke uhøflig, samt vekke bekymringer for egen kroppslukt. Under pandemien er dette en høflig gestus. Endringen i den høflige des-interessen avslører at sosial distansering er den nye normen, en passende avstand til fremmede er større enn før pandemien, og fremhever at sosial distansering ikke bare er fysisk, men også sosial.

 

Nye normer følges av nye konsekvenser av normbrudd. Først var responsen på andres ‘uhøflige’ nærhet kanskje begrenset til et indre, individuelt ubehag. I dag legitimerer slike normbrudd eksplisitt sanksjoner av fremmede. Lekaktører begynte å si ifra til fremmede som ikke holdt avstand (Kjørven, 25.03.2020). Så kom de institusjonelle sanksjonene, herunder politiets oppfordreringer om å holde avstand, og utdelingen av bøter til norm-/lovbryterne (Andresen, 15.03.2020).

 

Normen og sanksjonene legitimeres partielt av det globale narrativet om å bli hjemme og holde avstand (#stayhome), også uttrykt i regjeringen og helsemyndighetenes retningslinjer og tiltak. Derfor er det lett å konkludere, at det er regjeringen og helsemyndighetenes autoritet som legitimerer normen om sosial distansering og lekaktørers sanksjon av nærgående fremmede, og som endret vår måte å utvise høflige des-interesse på i hverdagen. Men er det sånn?

 

Når frykten dominerer

Regjeringens og helsemyndighetenes retningslinjer og tiltak har utvilsomt vært aktuelle for endringen av vår interaksjon med fremmede. Uten disse ville normen og sanksjonene for manglende avstand neppe vært en del av vår hverdag. I utgangspunktet virket det til at sanksjonene fikk legitimitet og befolkningens tillit, på bakgrunn av helsemyndighetenes autorative, naturvitenskapelige tilnærming til koronakrisen. Dette kom frem i den offentlige debatten, der kritikere av regjeringens tiltak og retningslinjer, ble møtt med en holdning om at ‘regjeringen vet best’. Men retorikken endret seg etter regjeringens annonsering av samfunnets gradvise gjenåpning fra 20.04.2020, hvilket avslørte andre underliggende krefter, som i større grad legitimerte retningslinjer, normer og sanksjoner, og som utfordret befolkningens tillit til regjeringen og fremmede.

 

De som fremsto som regjeringens fremste støtter da samfunnet skulle stenges, fremstår nå som mer kritisk og tvilende. Noen er også bekymret for at gjenåpning av samfunnet nå er en unødvendig risiko, tross helsemyndighetenes støtte til planen. Regjeringen og helsemyndighetenes vet ikke lenger best, og deres autoritet utfordres av befolkningens frykt for koronavirusets spredning. Denne frykten (ikke nødvendigvis en irrasjonell frykt) legitimerer i større grad retningslinjen eller #stayhome-narrativet, normen om sosial distansering, sanksjonene av nærgående aktører, og endringen av denhøflige des-interessen.

 

Ifølge Furedi (1997) og Giddens (1990) er frykten og usikkerheten dominerende i senmoderne samfunnet (Furedi, 1997; Giddens, 1990). Hyppige møter mellom fremmede medfører økt usikkerhet om fremmedes intensjoner, og nødvendigigjør tillit. Aktører i det senmoderne samfunn anstrenger seg for å unngå utvalgte noen former for risiko som for eksempel sykdom. Trygghet er målet, ofte uavhengig av pris (Furedi, 1997, s. 10-16). Slike tendenser ser vi eksempler på i koronapandemien.

 

Frykten, og ønsket om å unngå enhver koronarelatert risiko, kommer også til syne i endringen i den høflige des-interessenog i normen om sosial distansering. Koronasymptomene er mange, utydelige og kan i enkelte tilfelle være umerkelig selv for den smittede. Alle utgjør mulige og usynlige trusler. Sosial distansering henger derfor uløselig sammen med frykten for at alle kan være potensielle smittekilder. Tilliten til fremmede kan derfor bli svekket som et resultat av pandemi-restriksjoner. Vi velger sosial distansering på gaten og i butikker i frykt for å unngå smitte eller å bli smittet. Nærgående fremmede fremstår som aktører som utsetter andre for unødvendig fare. I senmoderniteten er dette nok til å legitimere harde sanksjoner av nærgående, og potensielt smittefarlige fremmede. Hvilke konsekvenser kan disse tendensene få for samfunnet etter koronapandemien?

 

Konsekvenser og framtidsutsikter – når sosial distansering blir rutine

Befolkningens frykt for coronaviruset kan utfordre samfunnets gjenåpning selv om mange er trett og lei av sosial isolasjon. Men for noen (herunder meg) er sosial distansering, og den nye høflige des-interessen, allerede rutine ved forbipassering av fremmede. Ingen vet når koronapandemien og den sosiale distanseringen tar slutt. Noen sier at vi skal praktisere sosial distansering i en stund enda (De Rosa, 03.04.2020). Frykten for virusets gjenspredning fremstår som en reell trussel..

 

Det er vanskelig å forutse konsekvensene av vedvarende praktisering av sosial distansering, og hvor lett vi kan omstille oss til en hverdag etter koronapandemien. Forskere og politikere antar at samfunnet aldri blir det samme igjen (Simonsen, 14.04.2020). Betyr dette at sosial interaksjon mellom fremmede og kjente aldri blir som før? Eller ‘normaliseres’ disse interaksjonene etter koronapandemien? Et annet spørsmål er om prisen for vedvarende sosial distansering er for høy? Ansikt-til-ansikt interaksjoner er samfunnets mest sentrale og viktige sosiale praksis. Etter min mening simuleres ikke disse interaksjonene godt nok over Skype, Teams, Zoom eller andre digitale plattformer. Kan vi frykte at den langvarige nedstengningen av samfunnet fører med seg en videreføring av dagens sosiale distanseringsnormer? Kan det bli slik at samfunnet aldri ‘normaliseres’ etter korona? Hvilket samfunn får vi da? Hvis frykten for at andre kan være smittefarlige vedlikeholdes, kan konsekvensene bli at vi distanserer oss mer fra hverandre og utvikler en økt skepsis og frykt for fremmede. Tør vi ta sjansen på dette?

 

At den sosiale distanseringen allerede nå ser ut for å svekkes, gir håp om at koronapandemiens avslutning utløser en motreaksjon til normen om å holde avstand. Kanskje vi får en snarlig omstilling til pre-korona-tilstander og en ‘normalisert’ måte å utvise høflig des-interesse på i hverdagen. Vil vi da sette enda mer pris på den sosiale nærheten til kjente og fremmede som ble savnet i pandemiens digitaliserte interaksjoner? Eller vil vi etter hvert vende tilbake til en ‘normalisert’ avstand til fremmede og kjente som vi møter i parker og på gater?

 

Referanser:

Andresen, Frode (15.03.2020) Dette er coronastraffene. På Dagbladet.no (04.05.2020) (Sist sett: 03.05.2020): https://www.dagbladet.no/nyheter/dette-er-coronastraffene/72250947

De Rosa, Marie (03.04.2020) Helsebyråden spår koronatiltak ut hele 2020. På Dagsavisen.no (Sist sett: 03.05.2020): https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/helsebyraden-spar-koronatiltak-ut-hele-2020-1.1694317

Furedi, Frank (1997) Culture of Fear – Revisited. Continuum: London.

Giddens, Anthony (1990) The Consequences of Modernity. Polity Press: Cambridge.

Kjørven, Marte Eidsand (25.03.2020) Redd for Korona? Anmeld naboens barn. Debattinnlegg på Dagsvisen.no (Sist sett 03.05.2020): https://www.dagsavisen.no/debatt/redd-for-korona-anmeld-naboens-barn-1.1688124

Simonsen, Marie (14.04.2020) Vil vi fortsette å klappe når det er over? Debattinnlegg på Dagbladet.no (Sist sett 03.05.2020): https://www.dagbladet.no/kultur/vil-vi-fortsette-a-klappe-nar-det-er-over/72355930

[1] Disse aktørene utviser ikke den ny høflige des-interesse. De er irrelevante for dette essayet.