Hilsen fra kultureliten

Angsten for å fremstå som hoven og livsfjern er fremherskende både i kulturredaksjoner og i skoleverket, der mange strever for å tilpasse seg kommersialiseringen av kulturen, skriver Geir Gulliksen i dette essayet om middelklassens selvforståelse.

Middelklassekulturen i Norge er en storslagen tittel, det høres ut som et skjellsettende og ambisiøst verk, noe som burde bli et referanseverk i sitt emne. Sånn er ikke denne boka blitt, den er langt fra ambisiøs nok til det, den er mer av en skisse. Men som skisse til en ny forståelse av den norske middelklassen er den interessant, og dessuten er den omdiskutert på en interessant og kanskje avslørende måte.

Studien argumenterer overbevisende for at det finnes en norsk, kanskje nordeuropeisk middelklassekultur som er forskjellig fra den kontinentale og den engelske øvre middelklassestrukturen. Den norske middelklassekulturen skiller seg dermed fra den type middelklasse som har dannet bakgrunn for teoriutviklingen i samfunnsvitenskapene. Dette sier Sakslind/Skarpenes/Hestholm selv, og det har de sikkert rett i. Og hva er det med den norske middelklassekulturen? Middelklassen i Norge har ingen klasseidentitet. Den kjennetegnes av ydmykhet i selvpresentasjonen og sterk tro på likhet, og den er tydelig moralsk fundert. Det betyr at høy utdanning ikke gir status i Norge, og at vitenskap ikke står høyt i seg selv.

I det egalitære Norge må vitenskapen vise seg å være nyttig, og mange av de som har høy utdanning tenker at de like gjerne kunne hatt et annet og mer praktisk yrke. Tilfeldigheter har gjort dem til akademikere, mener de. Dessuten motsetter representantene for den norske middelklassen i den studien seg sterkt ethvert tilløp til å si at noen kulturuttrykk er bedre enn andre. Å si at den seriøse litteraturen er bedre enn krim, for eksempel, er en nedvurdering av de som leser krim, mener de.

BeFunky-collage

(Foto: Scandinavian Academic Press/Aschehoug forlag).

 

I dette essayet skriver Geir Gulliksen om middelklassens selvoppfattelse. Teksten er basert på en lesning av «Middelklassekulturen i Norge. En komparativ sosiologisk studie» av Rune Sakslind, Roger Hestholm og Ove Skarpenes og egne erfaringer fra litteraturmiljøet. 

Gulliksen er forfatter og forlagsredaktør. Siste bok:«Se på oss nå» (2019). 

Gulliksen deltar på Østlandsforeningens arrangement Middelklassen i Norge- likhetsbejaende eller maktkåt? i Oslo 5.6.

 

Det må nødvendigvis bli disse funnene – eller påstandene – som har med middelklassens forhold til kultur og kunst og moral jeg skal konsentrere meg om. For det første fordi jeg skriver dette som forfatter – det mellomfaget jeg tok i sosiologi i Bergen midten av 80-tallet kvalifiserer meg ikke til å uttale meg som sosiolog. Heldigvis, må jeg si! For når jeg ser på den debatten som akkurat denne delen av studien har skapt, blir jeg slått av at diskusjonen mellom sosiologer tydeligvis kan være akkurat like polemisk og styrt av individuelle markeringsbehov som litterære debatter ofte beskyldes for å være.

Kan det skyldes at sosiologer også er store egoer som kjemper om de samme forskningsmidlene og utsettes for den samme følelsen av usikker status innenfor sitt felt? Det behøver jeg heldigvis ikke svare på, det kan jeg helt suverent la ligge, men jeg mener at debatten om denne studien ser ut til å være preget av omstendigheter som debattantene ikke er seg fullstendig bevisst. Det er kanskje en drøy påstand, og jeg må tilføye at jeg slett ikke har lest hele debatten. Det får være måte på hvor sosiologisk oppdatert en skjønnlitterær forfatter skal være. Men studien leste jeg med en følelse av fortvilelse og forbauselse. Deler av studien leste jeg dessuten som en roman: jeg tror ikke alt som står der er sant, men det aller meste oppleves som relevant, og jeg leste det som en litt naiv romanleser, jeg syntes ofte at jeg kjente meg igjen.

Deler av studien leste jeg dessuten som en roman: jeg tror ikke alt som står der er sant, men det aller meste oppleves som relevant

For dette handler jo om et felt jeg vet litt om, for det første fordi jeg er skjønnlitterær forfatter og redaktør i et forlag, og fordi jeg kanskje kan sies å tilhøre den middelklassen forfatterne skriver om. Det har jeg ikke alltid gjort, og derfor føler jeg meg ofte som en observatør. Jeg mener selv at jeg kan betrakte mine egne valg og tilbøyeligheter med et distansert og iblant litt undrende blikk. Og jeg liker å tro at jeg kan dette fordi jeg har bakgrunn i arbeiderklassen, som jeg forresten følte meg enda mer fremmed for. Jeg var den første i min familie som tok videregående skole og den første som studerte ved et universitet. Jeg vokste ikke opp i et litterært orientert hjem. Jeg ble lest for som liten (Anne-Cath Vestly), men utover det har jeg funnet frem til litteraturen selv.

Slik føles det i hvert fall. I virkeligheten har jeg kunnet finne frem til litteraturen fordi statlig støtte gjør det mulig å utgi bøker som ikke i utgangspunktet kan forventes å selge bra, og fordi jeg bodde i en by med et bibliotek, og fordi utdannelsen i Norge til en viss grad ble demokratisert, blant annet gjennom Lånekassen, og så videre. Det jeg opplever som det innerste i min identitet har altså fått utvikle seg nesten utelukkende på grunn av det samfunnet jeg har vokst opp i. Ingen andre impulser tilsa at jeg skulle bli forfatter. Likevel har jeg en klar følelse av at litteraturen, og da mener jeg den seriøse skjønnlitteraturen, svarer til et dypt indre behov hos meg, og at jeg fant frem til den for å møte en sterk følelse av indre eksistensiell mangel.

Først da jeg som 11-åring hadde lest alle Morgan Kane-bøkene og en hel del andre populærlitterære serier, havnet jeg på biblioteket, der jeg ganske tilfeldig plukket med meg Karen Blixens Min afrikanske farm. Jeg valgte den på grunn av tittelen, jeg visste ingenting om forfatteren. Men da var jeg i gang, fra da av fortsatte jeg å lese meg inn i litteraturen, fra Kafka til Woolf, fra Solstad til Munro. Og fra da av var jeg ikke lenger helt meg selv, mente moren min, men selv mener jeg jo at det var da jeg begynte å bli meg selv. Endelig. Å lese skjønnlitteratur har altså vært avgjørende for min selvforståelse, for å si det mildt.

Jeg pleier ikke å snakke så mye om dette i sosiale situasjoner, delvis fordi jeg er redd for at det vil høres blærete ut å snakke sånn, selv om jeg ikke helt skjønner hva som er blærete ved det, men kanskje mest fordi det jeg litt enkelt kaller eksistensiell mangel jo handler om veldig personlige følelser. Det handler om en dyp følelse av fremmedhet til hvor jeg kommer fra, og til mitt eget kjønn, men også en følelse av å være grunnleggende ubekvem i nesten alle sosiale situasjoner.

– For meg er det innlysende, og dessuten viktig, at hvis vi ikke kan si at én bok er bedre enn en annen, mister vi forståelse for hva litteratur kan bety for den enkelte, og for samfunnet, skriver Geir Gulliksen (Foto: Unsplashed.com)

Jeg opplever likevel ikke at jeg bruker min litterære smak til å legge avstand til det jeg kommer fra. Om jeg noen gang møter gamle bekjente passer jeg meg nøye for å si noe om hva jeg leser eller skriver, for eksempel. Det er som om jeg skammer meg over det, overfor dem. Men i mitt indre kunne jeg hver eneste dag ropt høyt av glede over at jeg har sluppet å leve slik jeg kanskje hadde blitt nødt til, om jeg ikke hadde klart å frigjøre meg gjennom litteraturen. Lesningen har dessuten gjort meg i stand til med en viss presisjon å beskrive for meg selv og for andre hva jeg opplever, også når det jeg opplever ikke ligner på noe jeg har sett andre beskrive.

Og der er vi ved kjernen av den skjønnlitterære lesingen og skrivingen – det handler om behovet for å gi språk til erfaringer som føles fremmede og uforståelige, livsopplevelser som samfunnet ikke nødvendigvis anerkjenner. I hvert fall ikke før de har blitt beskrevet i en form som andre kan godta, da viser det seg ofte at mange som jeg synes ser veltilpassede ut, på overflaten, kan kjenne seg igjen i dem likevel.

Jeg snakker om meg selv fordi jeg vil tydeliggjøre hvor jeg snakker fra: Kultur og litteratur oppleves som livsviktig for meg. Men de informantene som har uttalt seg i denne studien mener noe annet. Sakslind/Skarpenes/Hestholm formulerer det sånn: «Over halvparten av utvalget gir faktisk uttrykk for at kultur enten ikke er viktig, eller at den primært fungerer som underholdning. Denne holdningen viser seg hos de fleste av informantene.»

For meg er det innlysende, og dessuten viktig, at hvis vi ikke kan si at én bok er bedre enn en annen, mister vi forståelse for hva litteratur kan bety for den enkelte, og for samfunnet

Informantene er høyt utdannede, de er for eksempel høgskolelektor, fysiker, kirurg, arealplanlegger, professor, siviløkonom og så videre. De tilhører den øvre middelklassen, mange sosiologer vil med inspirasjon fra Pierre Bourdieu mene at individer i denne klassen vil bruke kulturuttrykk for å skille seg ut fra andre klasser, særlig fra arbeiderklassens antatt lavere kulturelle smak. Men det er et av denne studiens avgjørende funn – eller påstander – at middelklassen i Norge ikke er spesielt opptatt av kultur. De leser like gjerne krim som seriøse romaner, de ser populære tv-programmer og filmer. Og det viktigste er at de aktivt motsetter seg verdidommer over andres og egne kulturvalg:

«Den høyt utdannede middelklassen, slik den oftest fremtrer i våre data, mener det er udemokratisk å si at noe er bedre enn noe annet, den mener at det er stakkarslig å felle kulturelle dommer, og å hevde at en kanonisert forfatter er bedre enn en kioskforfatter, er et uttrykk for arroganse, nedlatenhet, ja, det er til og med et eksempel på at andre behandles som mindreverdige. All smak er individuell, man liker ikke at «noe er vedtatt» å være bedre enn noe annet, man skal ha respekt for alle. Eksemplene er mange. Vi ser at forsøk på hierarkisering og rangering blir sanksjonert, nærmest på bourdieusk vis, av middelklassen selv. På mange måter utøver våre informanter en normativ kritikk av selve distinksjonslogikken. En kulturell domfellelse oppleves ofte samtidig som en dom over et menneske. Derfor virker det som at den «legitime kulturen» er moralsk forankret i en form for demokratisk folkelighet. Å felle kulturelle dommer likestilles med det å felle moralske dommer.»

Jeg skal innrømme at første gang jeg leste dette, ble jeg litt satt ut av det. For meg er det innlysende, og dessuten viktig, at hvis vi ikke kan si at én bok er bedre enn en annen, mister vi forståelse for hva litteratur kan bety for den enkelte, og for samfunnet. Hvis kultur bare handler om personlig smak, er all kultur og all kunst bare underholdning, til personlig bruk, uten samfunnsmessig relevans. Kan det virkelig stemme at høyt utdannede mennesker mener det? Har de aldri opplevd å lese noe som får personlig betydning for dem, for selvforståelsen deres og forståelsen av samfunnet de lever i? Har de ikke lagt merke til at den beste litteraturen kan gjøre dette på en måte som krim og annen underholdningslitteratur ikke kan?

Det kommer ikke som noe sjokk på meg at den kommersielle kulturens utbredelse når langt inn i middelklassen. Det som overrasker meg er hvor få av informantene som ser ut til å ha et nært og personlig forhold til det jeg (uten å blunke) kaller seriøs kultur. Men vent litt, hvem er jeg når jeg sier dette? En Bourdieu-elev ville kunne sagt at jeg som ikke har vokst opp med middelklassens kultur, jeg som har kjempet meg inn i den selv, lett vil kunne overkompensere kulturell kompetanse og dermed opphøye denne kulturens betydning, mer enn andre som er født inn i middelklassen. Det har jeg tenkt en del på, helt siden jeg første gang leste Bourdieu.

Men jeg klarer ikke å se meg selv slik, jeg tror heller at det jeg vokste opp med gir meg en distanse til middelklassens preferanser. Som ganske ung forfatter argumenterte jeg sterkt for at det eneste som er spesielt med forfattere er at de i beste fall har en større språkfølsomhet enn mange andre. Det var viktig for meg å avvise alt som kunne ligner på forfattermyter. Jeg hadde mange grunner til å gjøre det, men én av dem var at jeg er norsk, at det egalitære er viktig for meg. Likevel har jeg aldri vært i tvil om at enkelte litterære verk er bedre enn andre, at det finnes bøker som bærer frem en kunnskap om det menneskelige som er dypere og mer velfundert enn andre.

Studien skiller mellom det å bruke kultur som underholdning og det at kultur har en dannelsesfunksjon. Den formuleringen knirker litt, og den har fått meg til å stusse. For hvordan har de kulturfiendtlige meningene i studien kommet til uttrykk? Hvordan har disse «åpne intervjuene» egentlig blitt gjort? La oss se på følgende passasje: «Når en person forteller at han/hun oppsøker ulike kulturformer (for eksempel kunstutstillinger, konserter, teater, leser bøker av anerkjente forfattere) og det kommer frem at dette er viktig i vedkommendes liv gjennom beskrivelser som «det er mer høyverdig med en god konsert eller en teaterforestilling enn en fotballkamp», eller «det er større dybde i karakterskildringene i kvalitetslitteratur», bruker vi dette som indikasjon på at kultur har en dannelsesfunksjon.»

Hvem er det som snakker sånn? Er det informantene selv som sier at «det er mer høyverdig» med en klassisk konsert enn en fotballkamp? Eller er dette svar på et direkte spørsmål der spørsmålet om høyverdighet kom fra intervjueren? Jeg ville følt meg lurt inn i en felle om noen spurte om jeg syntes det ene var mer høyverdig enn andre. Jeg er jo norsk, jeg ville vært omhyggelig med å ta avstand fra snobberiet som ligger implisitt i et sånt uttrykk, selv om jeg mener at en fotballkamp er en lavere form for tidsfordriv. (Det er jeg for øvrig nesten alene om i mitt felt, for en skremmende stor del av norske skjønnlitterære forfattere ser på fotballkamper som noe stort og viktig).

Jeg ville følt meg lurt inn i en felle om noen spurte om jeg syntes det ene var mer høyverdig enn andre

Jeg ville også vært uenig i formuleringen om at det er «større dybde i karakterskildringene i kvalitetslitteratur» – det har skjedd mye i populærkulturen som innebærer at slaget ikke står først og fremst i «karakterskildringen», for øvrig igjen en utvendig og litt pompøs å uttrykke seg på, som jeg instinktivt ville prøvd å ta avstand fra, om jeg var en av informantene.

Men det var jeg jo ikke. Og det var ikke så mange andre heller. Tallet på informanter i denne studien var 113. 113 individer, det er ikke mange. Du kan håndhilse på alle sammen i løpet av et kvarter. Det er ikke flere enn publikum på et relativt god besøkt litterært arrangement. Så å si hver kveld fylles bibliotek og litteraturhus over hele landet av litterært interesserte mennesker, og noe av det mest oppløftende ved slike arrangementer har for meg vært å oppdage at det finnes et lesende publikum med en bevisst smak og et levende forhold til litteratur. Selv om interessen for litterære problemstillinger ser ut til å være synkende i media, finnes det altså et stort og oppegående publikum for forfattere som deltar i opplesninger og diskusjoner. Har dette publikummet utelukkende tilhørighet til middelklassen? Det har ingen undersøkt, så vidt jeg vet. Slik disse informantene er sitert, kan jeg vanskelig se for meg at mer enn en håndfull av dem deltar på litterære arrangementer.

Studien slår ganske entydig fast – for å si det med forskernes egne ord – at det er «typisk for den norske kulturen å foretrekke underholdningskultur». Det er vanskelig å tro at et utvalg på 113 kan gi grunnlag for så bastante konklusjoner. Det ligger i sakens natur at populærkultur har stor utbredelse, i studien siteres amerikanske forskere som argumenterer for at stadig flere blir «omnivore», altså altetende forbrukere av kultur. Denne utviklingen har jo ikke fortatt seg i de årene som har gått siden studien ble laget. Intervjumaterialet ble samlet inn mellom 2005 og 2008, lenge før Netflix etablerte seg i Norge, for eksempel. Jeg skjønner at forskning tar tid, men det overrasker meg at dette materialet utgis samlet nå, uten en eneste reservasjon med tanke på hvor lang tid som har gått siden studien ble gjort.

Det skyldes kanskje at denne delen av studien er motivert av ønsket om å gjendrive den Bourdieu-inspirerte forskningen på kulturfeltet i Norge? Forfatterne skriver et sted at for å forstå disse funnene må Bourdieu snus på hodet. Dermed er det kanskje logisk at påfallende mange av de som har reagert kritisk mot studien først og fremst har vært opptatt av å få satt den Bourdieu-inspirerte forståelsen på beina igjen. Men hva handler denne motsetningen om?

Den handler om kultureliten, den som ingen vil innrømme at de er en del av.

Det er vanskelig å vise seg som maktkritisk og egalitær hvis makten gjemmer seg! Men kanskje det hadde vært lurt å se etter makten et annet sted enn i den egalitære norske middelklassen? Kritikerne av studien vil gjenopprette troen på en kulturelite, de tror ikke at middelklassen i virkeligheten er så egalitær som den fremstår i denne studien. Sakslind/Skarpenes/Hestholm har vasket vekk eller på en klossete måte telt seg vekk fra Bourdieus elegante teori om hvordan middelklassen bruker kulturen som identitetsmarkør. De som har kritisert studien sterkest, er kanskje Skogen/Stefansen/Krange/Strandbu, som skriver: «Det er ikke særlig overraskende at middelklassemennesker selv ikke oppfatter seg som tilhørende en hoven og livsfjern øvrighet. Hvem vil egentlig det?»

Nei, hvem vil egentlig det? Ikke jeg, i hvert fall, men jeg er ganske sikker på at det jeg har sagt om god og dårlig litteratur ganske umiddelbart har satt meg i skammekroken som hoven og livsfjern. I følge alle disse forskerne, Sakslind/Skarpenes/Hestholm på den ene siden, og Skogen/Stefansen/Krange/Strandbu på den andre, er det litteratursynet jeg har gitt uttrykk for, nettopp et forsøk på å skape meg, gjøre meg selv til del av en elite som hever seg over andre menneskers smak.

Jeg skjønner at forskning tar tid, men det overrasker meg at dette materialet utgis samlet nå, uten en eneste reservasjon med tanke på hvor lang tid som har gått siden studien ble gjort.

Alle disse forskerne stiller på samme side som informantene i Middelklassekultur i Norge. Det de har felles er tydeligvis at ingen tror at kultur kan være noe annet enn et maktmiddel. Den ene siden sier at middelklassen bruker den til å pynte seg med, til å heve seg opp over andre. Den andre sier at middelklassen selv også forakter kulturelitens smak. Om kultureliten finnes eller ikke, skal den unngjelde for sin hovne og livsfjerne smak.

Og det er her jeg kjenner meg igjen, enda en gang. Jeg kjenner igjen den engstelige kritikken fra moren min, som var redd for at jeg skulle bli altfor spessiell. Hun ville jo at det skulle gå bra med meg, hun visste hvordan folk med mine sære interesser ble sett på i Kongsberg. Og jeg kjenner meg igjen i min egen sjenanse for venner og naboer i Oslo. Selv nå, etter alle disse årene, snakker jeg nesten aldri om det som interesserer meg mest, det jeg synes er viktigst av alt, ikke bare for meg personlig, men for alle som står fast i tilværelsen, alle som bakser med erfaringer de ikke ser komme til uttrykk i samtalene rundt seg. Les den eller den forfatteren, ville jeg sagt. Men det høres jo bare blærete ut. Og er ikke disse forfatterne jeg snakker om så kanoniserte at de uansett blir dyttet på folk fra alle kanter? Mulig det, men faktum er at angsten for å fremstå som hoven og livsfjern er fremherskende både i kulturredaksjoner og i skoleverket, der mange strever for å tilpasse seg den kommersialiseringen av kulturen som de aller fleste av oss er med på.

Her tror jeg Middelklassekulturen i Norge avdekker noe som flere enn jeg burde bli skremt av.