Frihet og ulikhet – et bokutdrag fra «Etter pandemien»

I dette bokutdraget skriver Linn Stalsberg om hvordan nedstengingene under koronapandemien rammet ujevnt. Brått og brutalt på ett plan, men ga liv og håp på et annet.


Tekstserie om «Krise!»:

I denne serien lader vi opp til Vinterseminaret 2023 med tekster som tar for seg temaet «Krise!» fra forskjellige perspektiv og i ulike sammenhenger.

Koronakrisen!

Pandemien ble et forstørrelsesglass som avslørte forskjellene som allerede eksisterte i samfunnet, både i Norge og i verden. Denne teksten er et utdrag fra Linn Stalsberg bok «Etter Pandemien. Tanker om krise, kapitalisme og en ny hverdag» som ble utgitt av Manifest i 2021.


Velkommen til Vinterseminaret 2023: En utvidet sosiologisk diskusjon av 'KRISE!' (Illustrasjon: Lisbeth Moen)

Frihet og ulikhet

Det som ikke vokser, er døende heter en bok av svenske Jesper Weithz fra 2012. I boken, en samfunnsdiagnose og en slags dystopi, beskriver han hvordan Henrik, som jobber som konsulent i turistbransjen, sliter med kravet om vekst i møte med klimakrisen. Henriks dilemma er velkjent for flere enn litterære karakterer i vår tid: Vi vet at økonomisk vekst kan være uheldig for planeten vår, likevel er det jobben vår å fremme denne veksten. Når målene for bedriften din settes opp, er det fremdeles økonomisk vekst som utgjør hovedmålet. For hvis bedriften ikke vokser, er den døende. Det er dette som er selve kjernen i kapitalismen: Overskuddet skal ikke deles flatt utover til alle ansatte. Overskuddet skal ikke lagres i en pengebinge eller brukes til å bygge et slott. Overskuddet skal investeres tilbake i bedriften slik at den kan vokse – enda mer.

Så lenge vi har et kapitalistisk system, og så lenge vi har den nyliberale varianten av kapitalismen i full sving, er dette med ekspanderende markeder selve kjernen i prosjektet. Det er umulig å se for seg kapitalismen uten dette. Da er det ikke lenger kapitalisme. Da er det noe annet. Og når vi skal diskutere den første, andre og tredje normalen, så er det «dette andre» vi må begynne å snakke om.

Davids kamp mot Goliat

Når vi skal ut av pandemien, må vi driste oss inn i disse kompliserte og store spørsmålene. Klimakrisen har allerede satt mange på sporet. Vi tvinges til å tenke nytt hvis vi tar krisen på alvor. Å utfordre kapitalismen er fremdeles Davids kamp mot Goliat, men det som er i ferd med å endre seg, er bevisbyrden. Det er kapitalisten som må fortelle alle oss andre hvorfor dette systemet fremdeles er best. For det virker ikke sånn. Det er altfor mye ubehag knyttet til det. Økosorg og vissheten om andres menneskers uverdige liv er bare litt av det. Men det utfordrer oss også personlig. Skal vi jobbe ekstra for å ha penger til å reise når vi vet at det å reise med fly skader planeten? Skal vi starte opp en bedrift som øker forbruket og blir en del av den konkurransen markedet legger opp til? Hvor skal vi finne selvtillit til å tvinge frem samtaler om andre fornufter enn den nyliberale vi lever i, enten vi vil eller ikke?

Foto: Eivind Volder

Linn Stalsberg er sosiolog, journalist og forfatter. Hun har de siste årene gitt ut flere bøker. Foto: Eivind Volder

Når vi skal ut av pandemien, må vi driste oss inn i disse kompliserte og store spørsmålene.

Alt dette må vi finne et språk for og arenaer for samtaler om, men det blir ikke lett. Særlig ikke fordi mange også er slitne nå, slitne etter pandemien, og bare vil hvile og finne igjen det som var deres normal. Likevel, kan man håpe, blir slike samtaler og nye spørsmål også et sted der optimisme kan finne rom, slik at også den som er sliten og lei, kan finne seg til rette og hente ny energi.

 

Hva med den andre fortellingen?

For hva er sannhet og hva er løgn i et samfunn? For eksempel er det en sannhet at det når SAS og Norwegian innstiller flyruter og sender titusenvis av mennesker i permisjon, er krise for dem som kan miste jobben, og for dem som har laget et hverdagsliv basert på at de må ta mange flyturer. Men det er også en løgn at det er krise. På et annet plan er det ikke krise, men en annen sannhet som rår, nemlig den at stansen i lufttrafikk har vært en velsignelse. I september 2021 meldte kleskjeden Hennes & Mauritz at de hadde hatt skuffende salgstall i tredje kvartal dette året på grunn av pandemien. Selskapet hadde solgt for 55,5 milliarder, der målet var 58. I tredje kvartal i 2019, noen få måneder før koronakrisen, omsatte kleskonsernet for 62,6 milliarder kroner. Spesielt i Asia har restriksjoner og nedstengninger dempet salgene. Også aksjekursen hadde falt (Christensen, 2021).

Det er en sannhet at dette er dårlige nyheter for H&M og for deres aksjonærer. Innenfor deres virkelighet og historiefortelling er dette sant.

Men hva med den andre fortellingen?

Tekstilbransjen er som nevnt, i alle ledd, en klimaversting. Finnes det en annen historie her?

Kan synkende salgstall, innenfor en annen logikk, være gode nyheter?

Hvem forteller historiene?

Hvilken av dem er nærmest virkeligheten?

Hvilken historie er behagelig å tro på?

Hvilken skyver vi unna – i ubehag?

Etter pandemien cover

Ubehagelige endringer

Det er sant at når regjeringen lanserer krisepakker nå som flyene står på bakken, holder det liv i en næring som gir folk en jobb. Det er like sant at disse krisepakkene kan komme til å holde kunstig økonomisk liv i en næring som ikke er bærekraftig. Det er en sannhet at når disse flyene i dag står på bakken, er det annet liv enn det økonomiske som fryder seg. Vi er mange som elsker å reise og å fly. Det er mange som elsker jobben sin i denne bransjen. Det er mye å ta innover seg, disse endringene som må til. Mange av dem er ubehagelige. Men ofte er det slik i livet, at når man sier ting som de er, sant og ærlig og direkte, er det lettere å komme videre, både fra situasjonen og fra sin egen indre sorg.

Det er mye å ta innover seg, disse endringene som må til. Mange av dem er ubehagelige

Vi må si: Vi kan ikke fortsette å fly som før. Ja, det var vidunderlig med den korte epoken i historien der noen av oss kunne fly ofte og billig og fikk se verden som ingen annen generasjon før oss. Men nå vet vi at dette vidunderlige ødelegger den samme jordkloden vi reiste ut for å glede oss over. Det er sant at det gjør vondt å være i endringsprosesser og lage nye vaner. Men det er også helt sant at den indre uroen over klima- og miljøødeleggelser har vært smertefull å bære på, og at det skal bli deilig å leve mer sant, ekte og koblet på både oss selv og verden. Vi kan reise! Men sjeldnere. Og annerledes. Andre steder. Det er også sant at det kan bli minst like fint.

 

Koronastenging og blå himmel

Noe av det første som skjedde på sosiale medier etter at koronapandemien brøt ut, var bilder fra kinesiske byer som gikk nesten like viralt som viruset som var årsaken til bildene. For plutselig var himmelen over byene blå, og ikke grå, som den pleier å være. Da fabrikkene koronastengte, forsvant store deler av forurensningen med dem (Wold, 2020).

Det er sant at dette har skapt krise for de titusenvis av mennesker som ikke lenger har en jobb å gå til. Det er også sant at det helt sikkert skapte krise for bedrifter verden over som ikke fikk levert varer de var avhengige av. Det er ganske sikkert at nedstengingene på grunn av covid-19 har tatt livet av noen kinesiske bedrifter og folks privatøkonomi, men det er også sant at de har reddet liv, noe som ikke kan telles i kroner eller yuan.

Foto: Unsplash Geri Mis

Foto: Unsplash Geri Mis

Marta Tveit, journalist og stipendiat i kulturstudier, skrev i Morgenbladet tidlig i pandemien:

For noen av disse endringene vi ser nå, er jeg blitt fortalt skulle være nærmest umulige. Blå himmel over Beijing. Krystallklart vann i Venezias mange kanaler. Den friskeste luften på flere tiår i São Paulo, Bangkok, New Delhi. […] Korona har skapt mye kaos og lidelse, men samtidig har nedstengingen av verdens økonomier fått miljøgevinster. Det spekuleres til og med på om flere menneskeliv i det lange løp kommer til å berges av denne perioden med bedret luftkvalitet enn som hittil har gått tapt til viruset. Da er det brennende spørsmålet: Hva er det egentlig vi driver med til vanlig? Hva er det vi holder på med? (Tveit et al., 2020).

 

Ja. Hva er det vi holder på med?

Alt dette plutselig positive i en tragisk epoke betyr ikke at vi skal feire covid-19 på noen måte. For viruset har drept hensynsløst verden over. Men det betyr at vi kan og skal reflektere over nedstengingene som måtte til. For også de lærte oss mye, hvis vi er åpne for å lære. For nedstengingene rammet ujevnt, brått og brutalt på ett plan, men ga liv og håp på et annet. Tenk om vi kunne ta til oss begge deler og justere kursen med disse lærdommene som kompass?

Det er dessverre også sant at den blå himmelen kjapt forsvant igjen da samfunnet gjenåpnet og fabrikkene gjorde det samme. Mens myndighetene pustet luft inn i produksjon og økonomi, ble den virkelige luften i verden atter full av forurensning.

Mens myndighetene pustet luft inn i produksjon og økonomi, ble den virkelige luften i verden atter full av forurensning.

Det er dette hjørnet vi har malt oss inn i. For at et medmenneske i Kina, India, Bangladesh eller Kongo skal ha en inntekt i det hele tatt, kreves det at jeg forlanger av dem forurensede byer, umenneskelige arbeidsdager og produksjon av produkter ingen egentlig trenger – produkter som skal flys verden over, kastes som søppel her og igjen transporteres til noen av de samme landene for avfallshåndtering. Noen av krisepakkene fra regjeringer avslører at det samme gjelder her. Vi holder liv i bedrifter som er ødeleggende for jorden og fremtiden. Det gjelder ikke bare flybransjen.

«Systemendring, ikke klimaendring», sier Greta Thunberg og har helt rett. Vi er bakpå, handlingslammet og benektende i møte med det vi står overfor når det gjelder artsutryddelser og klimaendringer. Koronakrisen avslørte noe viktig. Det positive: Vi, samfunn og politikere, kan hvis vi vil. Det litt mer uheldige: Vi, samfunn og politikere, har rotet oss inn i en økonomi som kun bærer seg selv hvis vi forbruker opp livsgrunnlaget vårt. Krisepakkene viste at vi er villige til å gjøre alt for å redde store bedrifter, selv de som ikke er bærekraftige i møte med naturen. Men krisepakkene viste samtidig at det finnes penger vi kunne lagt på bordet for noe helt annet: ny, miljøvennlig industri; flere ansatte med god lønn i omsorg, helse, rengjøring, kildesortering, forskning og landbruk; en sosial boligpolitikk. For alt henger sammen med alt. Den enorme boliggjelden i Norge i dag gjør at permitteringer og økt koronausikkerhet berører det mest essensielle i folks liv: å ha råd til et sted å bo.

Paradoksale valg

På valgdagen i 2017 skrev Aftenposten at vi igjen gikk lysere tider i møte. Det betød at kjøpekraften hadde økt igjen, etter to år på stedet hvil. Oljebransjen så også lyst på fremtiden da den i 2016 feiret sitt 50-årsjubileum med statsminister Erna Solberg som gjest. Tilfeldighetene ville at Paris-avtalen om verdens klima trådte i kraft dagen etter. Solberg bekreftet at Norge ville gjøre sitt ytterste for å bidra. Men er det sant at vi kan bore etter olje og samtidig gjøre vårt ytterste for miljøet?

Så å si alle politikere de siste 40 årene har gitt med én hånd og tatt med den andre: Gro Harlem Brundtland fant opp begrepet bærekraftig utvikling, mens hun samtidig åpnet opp for stadig flere oljefelt. Erna Solberg skriver under på Paris-avtalen, men vil ha mer forbruk og utbygging av flyplassen på Gardermoen.

 

At ledere med makt driver tungetale og gjør paradoksale valg, gjør ikke hverdagen og valgene til borgerne enklere. Mange opplever å leve i en form for kronisk tvil: Kan man glede seg over den nye bilen? Trærne som er vakre, men som blomstrer på en helt underlig årstid?

Foto: Unsplash Ante Hamersmit

Foto: Ante Hamersmit via Unsplash

Kan denne stillstanden koronakrisen har satt oss i, hjelpe oss til å rydde opp i dette tankekaoset og ta strukturelle økonomiske grep? Det er ikke koronaviruset som kommer til å endre samfunnet vårt i den ene aller andre retningen, det er hvordan vi håndterer denne krisen praktisk og politisk. Skal vi helt overordnet fortsette å sette kapital og profitt først? Eller skal vi sette klima og natur først?

 

Hvilken av disse to skal være vår ledestjerne, vårt felles mål, fremover?

Referanser

Christensen, J. (2021, september 15). Skuffende salg fra Hennes & Mauritz. www.dn.no. https://www.dn.no/bors/hm/hennes-mauritz/skuffende-salg-fra-hennes-mauritz/2-1-1067662

Tveit, A. M., kulturstudier, S. i, Friberg, U. i O. og E., & Illustratør. (2020, april 30). Jeg blir med på å leve som om det var korona, for klima, skriver Marta Tveit. Morgenbladet. https://www.morgenbladet.no/ideer/kommentar/2020/04/30/jeg-blir-med-pa-a-leve-som-om-det-var-korona-for-klima-skriver-marta-tveit/

Wold, S. (2020, mars 20). Korona gir kloden en pustepause. NRK. https://www.nrk.no/urix/korona-gir-kloden-en-pustepause-1.14952163