Familieliv på Sørlandet i målemaniens tid

« vi lese, mamma?» Jeg skal legge minsten og ligger i senga sammen med ham. Han prøver å unnslippe de ti minuttene med leselekse som beordres i ukebrevet og som vi må signere på at vi har gjort mandag, tirsdag, onsdag og torsdag. Han vil «bare kose», sier han.

Illlustrasjon av sommerserien med smileyer og emoticons i ulik nasjonalitet

I sommerserien på Sosiologen.no får inviterte skribenter muligheten til å skrive om det som opptar dem. Først ut er May-Linda Magnussen og hennes erfaringer med målemanien i skolen. (Illustrasjon: Frederikke Becher Hermansen)

Jeg pleier å insistere på lesing, men i dag nøler jeg et par sekunder før det glipper ut av meg: «Ok. Men ikke si det til læreren». Jeg slipper mappa med lesebok og tilhørende skjema ned på golvet.

Vi spontandikter sanger. Minsten lurer på hvordan foreldre alltid klarer å lage navn til barna som passer perfekt til dem. Vi diskuterer også at vi ødelegger naturen fordi vi vil ha så mange ting, og vi blir enige om at vi må være mer fornøyde med det vi har.

Etter praten har vi allerede brukt mer tid enn vi burde. Likevel avslutter vi med en lek hvor minsten holder fast i dyna så hardt han kan, mens jeg prøver å rykke så hardt i den at han glipper taket. Av og til klarer han å holde så godt fast at den spinkle kroppen nesten flyr ut av senga. Spenningen gjør ham yr. Vi gjør det flere ganger, selv om det girer ham opp i stedet for ned. Etter en stund river jeg meg løs, gir minsten en god-natt-klem og setter døra på gløtt. Jeg går ned trappa mens han roper «bare én siste gang, mamma!».

Det snikende ubehaget

På vei inn i stua er jeg allerede på vei inn i noen refleksjoner jeg har begynt på mange ganger før, men ikke kommet så langt med. Den gode følelsen av å ha kost og tøyset sitter i kroppen og jeg tenker på hvor fint det er når jeg og minsten gjør som i kveld og får noen minutter hvor vi bare er oss to og gjør akkurat det vi vil, kun fordi vi vil det.

Samtidig forteller det lille ubehaget over ulest leselekse og usignert leseskjema meg at vi selvfølgelig aldri bare er oss to. Følelsen er et tydelig tegn på at andres forståelser og forventninger sitter i kroppen min. Jeg har også en følelse av at stadig mer av det jeg og minsten gjør er preget av slike forståelser og forventninger.

Skjemaet som ligger i fanget mitt føles som et håndfast tegn på nettopp det. Der står det hvilken bok minsten skal lese, én kolonne til signaturer og én til «eventuelle kommentarer».

Jeg husker at jeg noen ganger har skrevet kommentarer bare så det ikke skal se ut som om vi ikke bryr oss om vårt barns læring. Jeg husker at der har vært ganger hvor vi ikke har fått gjort leseleksa og hvor jeg har signert likevel. Jeg husker at jeg noen ganger, når vi ikke har fått lest på flere dager, har signert med penner med ulike farger for å minske sjansen for å bli avslørt. Den feige håndteringen nådde sitt bunnpunkt i kveld da jeg ba minsten om å dekke over for meg.

Det eneste som er bra med skammen er at den tvinger meg til å reflektere nærmere rundt leseleksa hans. Jeg må finne ut hva det er med den som skurrer for meg. For noe skurrer utvilsomt, og det er den gryende uviljen denne skurringen har skapt som minsten traff med sitt enkle og viktige spørsmål.

Den kjønnede dårlige samvittigheten

Jeg tenker på at da jeg ble mamma for første gang i 2000, så ble jeg mamma i en region hvor min kvalitet som mor ofte ble utledet fra stillingsprosenten min. Fulltidsarbeidende mødre var for mange ensbetydende med dårlige mødre. Det fant jeg ut da jeg og kolleger begynte å intervjue sørlandske småbarnsmødre i 2003.

Jeg erfarte at forskningen jeg gjorde, og den sosiologien jeg da kom i kontakt med, satte meg i stand til å skape en viss distanse til noen av de forståelsene av barndom, moderskap og familieliv som omga meg i hverdagen. Jeg så tydelig at disse forståelsene var historiske, menneskelige produkter og jeg brukte denne innsikten til å gradvis demontere mye av den kjønnede dårlige samvittigheten som var skapt av dem.

Leggeepisoden med minsten gjør det overtydelig for meg at mens jeg har plukket fra hverandre noen former for dårlig samvittighet, så har andre former fått vokse frem. Jeg ser også tydelig at i min familie så er også denne dårlige samvittigheten kjønnet. Det er jeg som maser om leseleksa og jeg som skammer meg når vi ikke får lest.

Jeg ser også tydelig at i min familie så er også denne dårlige samvittigheten kjønnet. Det er jeg som maser om leseleksa og jeg som skammer meg når vi ikke får lest

Styrende forståelser

Jeg tenker på Dorothy Smith og på hvordan hun ville sett på leseskjemaet som ligger i fanget mitt som en snarvei til utforskning av såkalt trans-lokal forming av mitt hverdagsliv. Ifølge henne vil skjemaet være basert i forståelser som kan se objektive og nøytrale ut, men som i virkeligheten er noens forståelser.

Disse «noen» har også mulighet til å gjøre sine forståelser gjeldende og virksomme, blant annet ved å få dem til å se nøytrale ut. Forståelser som kan defineres som styrende er de som får mennesker til å forme sine liv etter dem, på tvers av tid og rom.

Det er langt fra sikkert at jeg er enig med forståelsene og prioriteringene til de som på indirekte og direkte måter har bidratt til å utforme minstens leselekse og derigjennom forme min hverdag. Ei heller er det sikkert at den lesingen skjemaet styrer oss mot, er den som passer best for minsten og for vår familie.

Vi, som ser ham som det hele mennesket han er og som kjenner vår families muligheter, utfordringer og ønsker best, kan til og med tenke at det ikke er lesing vi skal prioritere tid og krefter på akkurat nå.

22792152_10154916842006302_6416129119466731414_o

(Foto: privat)

May-Linda Magnussen (f. 10.11.73) har en doktorgrad i sosiologi fra Universitetet i Oslo. Hun er seniorforsker ved Agderforskning og postdoktor ved Universitetet i Agder. Hennes fagfelt er kjønn, likestilling og integrering, og hun forsker i all hovedsak kvalitativt.

Det som skurrer

Men hva er så alle de små, halvferdige refleksjonene jeg har gjort meg rundt leseleksa til minsten – de som får det til å skurre? Jeg tenker på alle de lesekursene vi har vært på på skolen, hvor vi har lært hvordan vi skal lese med barna. Det føles litt som å skulle gjøre jobben til noen som kan den mye bedre enn meg.

Jeg tenker på at minsten mer og mer oppfatter lesing som noe han , noe som gjør meg trist. Jeg tenker på at det er «lesenivå» som styrer utvelgingen av bøker. Det stikker litt i hjertet når jeg tenker på at minsten vet veldig godt hvilket nivå han ligger på og på at han får belønning når han kommer på et nytt nivå. Det stikker selv om jeg vet at han ligger godt an på lesinga. Jeg sukker høyt når jeg kommer på at skolen i fjor arrangerte en temakveld hvor en psykolog skulle lære oss foreldre å hjelpe «generasjon prestasjon» å takle hverdagen.

Jeg tenker på hvor kjedelige bøkene vi får i leselekse er og smiler når jeg tenker på at minsten har begynt å lese dem med et slags nordnorsk tonefall i et forsøk på å gjøre lesingen litt gøyere.

Jeg tenker på at det blir stadig kjedeligere å lese de ti minuttene etter hvert som bøkene bli lengre, fordi vi ofte leser bare biter av dem og ikke får hele historien.  Jeg tenker på de dagene det ikke passer å lese og på de dagene det passer godt å lese lenge, i bøker vi selv vil lese – kanskje på regntunge helgedager som ikke er med i skjemaet.

(...) jeg mistenker at leseopplegget er laget på bakgrunn av forskning som kan «bevise sammenhenger» mellom sånn og slik leseopplæring og sånne og slike leseferdigheter, når store populasjoner ses under ett

Jeg tenker på om minsten egentlig trenger leselekse når han leser så bra som han gjør. Jeg tenker på forrige foreldre-hjem-samtale, hvor vi fikk beskjed om at han strever med matte, uten at vi fikk beskjed om å jobbe mer med matte.

Jeg tenker på storebroren, som har strevd mer med lesingen og som ifølge ukebrevet skal lese den samme leseleksa høyt for en voksen tre ganger hver dag. Det oser ikke akkurat leselyst av ham. Kanskje burde vi heller satt inn et støt for å øke hans leselyst? Eller kanskje vi rett og slett burde jobbet redusert, slik at vi hadde hatt tid til alt? Men hva med de familiene som ikke har foreldre som kan jobbe deltid eller som av andre grunner strever med leseleksa?

Jeg tenker at jeg har lyst til å vite mer om hvordan skolen tenker rundt forholdet mellom leseferdigheter og leselyst. Jeg tenker på hvor opptatt politikere og praktikere i regionen er av såkalt evidensbasert forskning, og jeg mistenker at leseopplegget er laget på bakgrunn av forskning som kan «bevise sammenhenger» mellom sånn og slik leseopplæring og sånne og slike leseferdigheter, når store populasjoner ses under ett.

Etter en signaturfri uke står det «husk signatur!» i kommentarkolonnen. Jeg lar likevel være å signere

Jeg vet også hvor opptatt lokalpolitikerne er av landsdelens dårlige levekår og den høye andelen unge uføre, og ser for meg at det kan ha økt ambisjonene for leseopplæringen på Sørlandet noen ekstra hakk.

Jeg tenker på nasjonale prøver og målinger og på hvordan skoler i Kristiansand konkurrerer med hverandre om gode resultater på prøvene. Jeg tenker på at det synes å ha blitt en sannhet at konkurranse virker motiverende for alle og bare har positive effekter. Selv har jeg jo aldri blitt motivert av konkurranse og ser mange negative effekter av konkurranse rundt meg.

Jeg lurer på om vi foreldre må ta mer av leseopplæringen fordi lærerne bruker mer og mer tid på å måle og vurdere elevene og å dokumentere alt de gjør i den forbindelse. Jeg synes litt synd på lærerne, kjenner jeg. Det stikker likevel aller mest i hjertet når jeg tenker på at minsten kanskje mer og mer ses som en «menneskelig ressurs» som må utnyttes til det fulle for å øke sin egen, Norges og Europas konkurranseevne.

Fra skurring til motstand

Denne kvelden blir det aller mest tydelig for meg hvor lite jeg vet om hvilke samfunnskrefter som former minstens leseopplæring og leselekse. Jeg vet imidlertid nok til at jeg ikke lenger ukritisk vil bidra til å reprodusere dagens leselekseopplegg, fordi jeg vil redde min egen ære som mor eller av andre årsaker. Jeg legger leseskjemaet i sekken til minsten, usignert. Jeg gjør det samme de påfølgende dagene, selv om vi leser en av de dagene det regner, men i en annen bok enn den vi skal.

Etter en signaturfri uke står det «husk signatur!» i kommentarkolonnen. Jeg lar likevel være å signere. Jeg kjenner at jeg er lei av plassen det tar i hodet og kroppen min og jeg lurer på om det er særlig i de nordiske velferdsstatene at så mange av oss finner oss i at skolen skal ha oss til å signere daglig på at vi har brukt vår tid til å gjøre det skolen vil, når skolen vil, på den måten skolen vil.

«Snikskolifisering»

Fredag 22. juni 2018 begynner skoleferien. I sekken til minsten ligger to ark. Det ene arket oppfordrer ham til å bli med på det som visstnok er sommerens kuleste lesekampanje. Bøkene skal registreres på sommerles.no, han vil få poeng, gå opp i level og kan vinne premier. Han kan følge med på det vennene leser. Likevel skal han visstnok først og fremst «konkurrere mot seg selv».

Det er frivillig å være med på kampanjen, står det. Det står også at «vi vet at de barna som ikke leser på fritiden uten noe ekstra motivasjon, stiller med et dårligere utgangpunkt ved neste års skolestart». De som ikke bryr seg om barna sine kan altså velge å ikke være med på kampanjen.

Det andre arket har overskriften HUSK Å LESE I SOMMER 🙂 Det viser at mens det å lese 20 minutter hver dag resulterer i 1 800 000 leste ord på et skoleår, så resulterer det å lese ett minutt hver dag i bare 8000 leste ord.

Målemanien styrer oppmerksomheten vår mot det som enkelt kan måles. De tingene som ikke kan måles, men som antakeligvis er de viktigste ved både lesingen og ved livet for øvrig, ser ut til å forsvinne mer og mer ut av synsfeltet

Arket forvandler lesing til telling av ord. Målemanien styrer oppmerksomheten vår mot det som enkelt kan måles. De tingene som ikke kan måles, men som antakeligvis er de viktigste ved både lesingen og ved livet for øvrig, ser ut til å forsvinne mer og mer ut av synsfeltet.

Jeg kommer på at i de mange skole-hjem-samtalene vi har hatt i løpet av årene så har sommerferien mer og mer blitt snakket om som et problematisk avbrudd i barnas leseprogresjon. Lesetestene viser jo at sommerferien senker lesehastigheten.

Minsten og jeg skal bruke «læringsavbruddet» som ligger foran oss til å gjøre masse av det som våre mer og mer målte og styrte hverdager gir mindre og mindre rom for. Ikke minst skal vi reflektere over mange ting som forhåpentligvis vil bidra til å gjøre ham til en mann jeg mener at fremtiden trenger flere av. Kanskje han blir så ulydig at han vil noe annet og noe mer enn å øke sin egen konkurranseevne?