Engler i hivens tid

Makt, sex og mennesker som svikter er kjernen i teaterstykket «Engler i Amerika». Når til og med Nationaltheatret har fortalt historien om hiv og aids, er historien da ferdigfortalt?

Bilde av en engel og en mann liggende på gulvet. Fra forestilliingen "Engler i Amerika"

Er fortellingen om hiv og aids ferdigfortalt nå? (Foto: Øyvind Eide/Nationaltheatret).

I vår går Tony Kushners prisbelønte «Engler i Amerika» på Nationaltheatret. Om man vil, kan man tilbringe en hel dag på teater (over sju timer med innlagte pauser) og følge livene til ofre av aids i 1980-tallets New York. Og det burde man.

Her får man følge livet til den unge mormoneren som prøver å slippe unna egne følelser ved å gjøre karriere som advokat, hans kone som sliter med et høyt inntak av valium og hallusinasjoner, det unge homofile paret hvor en blir syk med aids og den andre viser seg å svikte når det gjelder, og den suksessrike advokaten som er villig til å prøve alt for å overleve.

Etterhvert flettes historiene sammen. De ulike karakterene dukker opp i hverandres drømmer og engler daler ned fra himmelen. Men bakgrunnen for det som skjer på scenen er hele tiden helt reelt.

Fornektelsen

«Engler i Amerika» kan sees på som en del av en større samtale om hva som egentlig skjedde da hiv-viruset inntok den vestlige verden og unge menn plutselig visnet hen og døde i hopetall, fritt sitert etter svenske Jonas Gardells romantrilogi og tv-serie «Tørk aldri tårer uten hansker».

I stykket møter vi den breikjefta advokaten Roy Cohn som er republikaner på sin hals, nekter å finne seg i merkelappen «homofil» fra sin egen lege, og insisterer på å få egen sykdom definert som «leverkreft», er basert på virkelighetens Roy Cohn. En sentral skikkelse i 1980-tallets New York, kjent for å være Donald Trumps pitbull og den beryktede kommunistjegeren Joseph McCarthys høyre hånd.

Prieur beskriver hvordan de homofile mennene som nylig hadde opplevd en større frihet og muligheter til å «komme ut», plutselig kunne «gå inn i skapet igjen» for å unngå mistanker om aids fra samfunnet

Kort tid før han døde av sykdommen skal han ha sagt ««Å, Gud, nei! Hvis jeg hadde hatt aids, ville jeg kastet meg selv ut av sykehusvinduet». Når man ser på hans samtid er det kanskje mulig å forstå hvorfor det var umulig for ham å innrømme. En ikke uforståelig fornektelse.

Inn i skapet igjen

«Den avskyen en har for homofili kan hektes på aids og bli mer «velbegrunnet» og stueren. Aids legitimerer homofobi» skriver Annick Prieur i boken «Kjærlighet mellom menn i aidsens tidsalder» som ble utgitt i 1988. I boken har hun sammen med kollegaer intervjuet 64 menn som har sex med menn, i hovedsak fra miljøet rundt utestedet Metropolis i Oslo.

Prieur beskriver hvordan de homofile mennene som nylig hadde opplevd en større frihet og muligheter til å «komme ut», plutselig kunne «gå inn i skapet igjen» for å unngå mistanker om aids fra samfunnet. Og om en seksuell frihet som plutselig ble innskrenket og knyttet til redsel og usikkerhet og utfordret tilliten mellom partnere.

Svikt og svik – men alt går bra

I «Engler i Amerika» står svik og ensomhet som sentrale temaer. Det desidert sterkeste i stykket er å følge forholdet mellom de to unge mennene Prior og Louis. Stykket åpnes med at Prior forteller Louis om sykdommen samtidig som førstnevnte er på vei til å gravlegge sin bestemor. Det blir for vanskelig for Louis. Han forlater sin dødssyke mann, for så å rettferdiggjøre sitt eget svik i timevis. Det feige i å ikke tåle andres lidelse er tungt å se på, men samtidig en utrolig vakker beskrivelse av menneskers livsvalg. I 1985.

For etter å ha fulgt karakterene som forsøker å skape seg gode liv for seg selv i en dyster verden, ved hjelp av venner, fantasier og drømmer over en hel dag – kommer epilogen som et overraskende endelig punktum.

Den dødssyke Prior forsones med sin eks og gir publikum en avsluttende tale. Nå skal alt bli bra, er budskapet hans. Moralen er, forklarer den forrådte kjæresten – at det går bra. Han skal riktignok dø, men menneskene rundt ham har funnet sammen. Det er som om et mjukt og godt teppe pakkes rundt hele publikum. Det er over nå. Det fæle som var er overstått.

Terje Strømdahl som Roy Cohn. (Foto: Øyvind Eide/Nationaltheatret).

Det er ikke sikkert Nationaltheatret har hatt som mål å fortelle den store historien om aids. Men det er en av effektene av å løfte historiske hendelser inn i kunsten. Da er det noe kunstig ved punktumet som avslutter stykket. For er historien om hiv egentlig over? Det er her man kunne sett for seg at man kunne trukket linjer fram til dagens samfunn, dagens smittede – hvem er de? Blir de også forlatt? Har verden lært?

Kan leve vanlige liv

I november i fjor intervjuet jeg en infeksjonslege om hans engasjement for hivsmittede i anledning Verdens aidsdag. Situasjonen for de som får påvist hiv har endra seg drastisk. Fra å kunne ha kort tid igjen å leve med en kropp som utsettes for stadige påkjenninger, har vi i dag gode medisiner og hivsmittede kan leve tilnærmet likt alle andre.

Antallet nyregistrerte hivsmittede har også gått ned. I fjor ble det funnet smitte hos 213 personer, ifølge Folkehelseinstituttet. Flere tester seg, de får behandling raskt og man har i dag også forebyggende medisiner. Så da er punktum satt, sykdommen er sjakk matt og vi bør alle lære av historien?

Ja, legen jeg intervjuet forklarte at en hivsmittet kan «klare seg med å ta en tablett om dagen, leve et vanlig liv og få barn på vanlig måte, uten å være redd for å smitte verken partner eller barn». Det er bare ett problem: Det er få som vet dette.

Sendt ut på grunn av hiv

En måned etter at jeg snakket med legen ble en mann med statsborgerskap i et annet europeisk land, deportert fra Norge. VG meldte som toppsak at en «HIV-positiv mann solgte sex i Haugesund» (hiv i krigstyper for å understreke alvoret).

Det var politiet i byen som meldte om at de hadde sendt ut mannen som ble pågrepet i en leilighet hvor det også ble funnet medisiner for hiv – for å oppfordre hans tidligere kunder til å oppsøke lege: «Særlig for de som har kone hjemme, eller står i fare for å kunne spre dette videre», s.om fungerende leder for operativ utlendingskontroll presiserte til VG.

(...) legen jeg intervjuet forklarte at en hivsmittet kan «klare seg med å ta en tablett om dagen, leve et vanlig liv og få barn på vanlig måte, uten å være redd for å smitte verken partner eller barn». Det er bare ett problem: Det er få som vet dette

De mest utsatte

I Annick Prieurs bok forskning på hvordan homofile i Oslo forholdt seg til hivsmitten når det ble «dødsens alvor å være homse», som en av de intervjuede beskriver det, viser hun hvordan følelser blandes med fornuft i en allerede utsatt gruppe.

Forskerne fant at det var mennene som manglet nærhet til andre mennesker, som tok de største sjansene når det gjaldt smitte. «Når en ikke føler seg godtatt av verden, tar en heller ikke så lett ansvar for andre», skriver Prieur. De fleste i gruppen med mest risikofylt sex har et dårlig sosialt nettverk. De er ensomme eller har kun overfladisk kontakt med andre. Det er de med trygge vennskapsforhold som la om til sikrere sex da kunnskapen om smitten kom.

Svært lav smittefare

«Åpenhet er en viktig nøkkel i kampen mot hiv. Når pressen forteller folket at de bør frykte at hiv-positive lever blant dem, skremmer det de av oss som lever med hiv, til ikke å være åpne», skrev Andrès Lekanger hos Minerva som en respons til dekningen av den hiv-positive sexarbeideren i Haugesund.

De fleste av de nyregistrerte smittetilfellene i Norge gjelder innvandrere som har blitt smittet i utlandet. På andre plass kommer menn som har sex med menn mens de har vært bosatt i Norge.

Det overordnede bildet er at antallet hivsmittede er synkende, er det sånn at andelen hiv-positive msm (menn som har sex med menn) med innvandrerbakgrunn er økende

Der det overordnede bildet er at antallet hivsmittede er synkende, er det sånn at andelen hiv-positive msm (menn som har sex med menn) med innvandrerbakgrunn er økende. Det er god grunn til å ønske at denne gruppen skal være åpen om sin status.

Forsinkelser og økt risiko

Det er tydelig at det er en forsinkelse i kunnskapsformidlingen mellom medisinen og politiet. Noen, blant annet legen jeg intervjuet, ønsker seg holdningskampanjer fra myndighetene for å spre ordet om at smittede i behandling er tilnærmet smittefrie. For den gledelige nyheten om at færre blir smittet, innebærer også at en marginalisert gruppe blir mindre. Færre vil kjenne noen med hiv, færre vil kjenne til hva sykdommen innebærer.

Politiet i Haugesund svarte på kritikken av behandlingen av mannen og valget om å gå til pressen ved å peke på at det aldri var deres intensjon å stigmatisere hiv-smittede.

Men skremselstaktikken virker ikke helt ubevisst når de i pressemeldingen skriver at politiet vet at «det er en mengde kvinner og menn som driver med prostitusjon i Haugesund. Det er ulovlig å kjøpe seksuelle tjenester, men slik aktivitet kan få andre konsekvenser enn lovbrudd».

Aidsen er over, hiv forblir

Historien om hiv er ikke over, slik man kan få inntrykk av etter å ha sett «Engler i Amerika». De fysiske følgene er begrenset, men ikke borte. Medisinerne gjør sin jobb. Samfunnsvitenskapen bør kanskje i større grad melde seg på, ettersom det ser ut til at det sosiale stigmaet lever i beste velgående.

Julie Kalveland er sosiolog og frilansjournalist.